Første ledd: Dersom pasient som er under tvungent psykisk helsevern ikke møter til behandling er det institusjonen som har ansvar for å vurdere om det er nødvendig å hente pasienten. Det forutsettes at det er helsepersonell med selvstendig behandlingsansvar som foretar vurderingen av om pasienten skal hentes og om det er nødvendig med tvang og eventuelt bistand fra andre. Dette fordi det er behandlingspersonellet som kjenner pasienten og som står nærmest til å foreta de faglige vurderingene. Institusjonen kan for øvrig bestemme hvilket personell som faktisk skal utføre avhentingen ut fra hva som er hensiktsmessig i det enkelte tilfelle.
Institusjonen kan be om bistand fra offentlig myndighet ved hentingen. Dersom det er behov for bruk av fysisk makt, skal bistand fra politiet benyttes. Det vises til Helsetjenestens og politiets ansvar for psykisk syke - Oppgaver og samarbeid.
Andre ledd: Det skal fortløpende vurderes om den vedtatte formen for tvungent psykisk helsevern er til det beste for pasienten, jf. loven § 3-5 tredje ledd og § 3-7 første ledd. Dette skal alltid vurderes dersom pasienten etter henting ikke selv møter til behandling.
Første ledd: Skjerming av behandlingsmessige hensyn kan brukes når det er nødvendig for å begrense pasientens sanseinntrykk og ved tiltagende uro eller angst. Tiltaket må vurderes nødvendig for å motvirke forverring av pasientens tilstand. Tilfeller hvor pasientens psykiske tilstand kan gjøre skjerming påkrevd kan, i tillegg til sterk uro, blant annet omfatte tilfeller hvor vedkommende er kataton. Det er ikke tilstrekkelig at pasienten lider av en uro som må anses vanlig ved etablering av tvungent psykisk helsevern. Hvorvidt pasienten utviser tilstrekkelig sterk uro må avgjøres etter en konkret faglig vurdering.
Andre ledd: Skjerming av hensyn til andre pasienter kan for eksempel være nødvendig når en svært dårlig pasient utviser ukritisk og støyende atferd. Skjerming av hensyn til andre pasienter kan også ha et fare- eller skadeavvergende formål. Dette kan særlig være tilfelle hvor pasienten utagerer i miljøet ved avdelingen. Utagering kan kun begrunne skjerming dersom denne er av et slikt omfang at den er svært forstyrrende, plagsom eller uheldig for de andre pasientene. Utageringen må være av kvalifisert art, men det kreves ikke at pasienten utgjør en fare. Bruk av skjerming vil i slike situasjoner kunne forhindre at bruk av tvangsmidler blir nødvendig, jf. lovens § 4-8.
Skjerming vil være et mindre inngripende tiltak enn for eksempel isolasjon. Det forutsettes derfor at det skal vurderes om skjerming vil være tilstrekkelig i en konkret situasjon, også i situasjoner med et visst element av fare. Sentrale momenter for om tiltaket anses som skjerming eller isolasjon vil være bakgrunnen for tiltaket og hvilket innhold det har. Som eksempel nevnes at en pasient utviser utagerende og aggressiv oppførsel i fellesarealet, og at en pleier leder pasienten til rommet for å skjerme andre pasienter og å hindre at situasjonen utarter og roe ned pasienten. Hvis dette tiltaket viser seg tilstrekkelig i den konkrete situasjonen, må det regnes som skjerming. Er pasienten derimot så utagerende at det er behov for å ha stengt dør mellom pasient og helsepersonell må tiltaket regnes som isolasjon. Se rundskriv til § 4-8 vedrørende grenseoppgang mellom skjerming og isolasjon. Dette gjelder også i tilfeller der situasjonen tilspisser seg etter at pasienten er ledet til rommet for skjerming.
Skjerming kan ikke settes i verk av hensyn til personal/bemanningssituasjon.
I lovens § 4-3 annet ledd andre punktum fremgår det at dersom pasienten overføres til skjermet enhet eller liknende som innebærer en betydelig endring av vedkommendes omgivelser eller bevegelsesfrihet, skal det gjøres vedtak dersom skjerming opprettholdes ut over 12 timer.
Med «skjermet enhet eller lignende» menes lokale som er atskilt fra fellesarealer og pasientrom i avdelingen. Bestemmelsen gir for øvrig anvisning på vurderingstema.
Første og andre ledd: Skjerming innebærer at pasienten ikke får ta del i aktivitetene i fellesmiljøet på vanlig måte, og at han eller hun får begrenset bevegelsesfrihet og selvbestemmelsesrett. Tiltaket kan også innebære restriksjoner for eksempel ved begrensning av tilgang til bestemte ting eller utgangsmulighet. Innskrenkning i pasientens forbindelse med omverdenen forutsetter imidlertid at det gjøres eget vedtak om dette, jf. fjerde ledd.
Kontinuerlig observasjon - at helsepersonell ved institusjonen til enhver tid har visuell kontakt med pasienten - vil ikke i seg selv anses som skjerming. Kontinuerlig observasjon innebærer normalt ikke at pasienten gis restriksjoner på hvor vedkommende kan oppholde seg. Pasienten kan bevege seg fritt også blant andre pasienter og helsepersonell, og tiltaket faller derfor i utgangspunktet ikke inn under definisjonen av skjerming.
At pasienten ved skjerming kan "henvises til eget rom" skal ikke tolkes slik at det regnes som skjerming dersom helsepersonell ber en pasient om å gå til rommet sitt. Derimot vil det være skjerming dersom pasienten etter anmodningen motsetter seg å gå på rommet, men likevel pålegges å gjøre det.
Det er ikke adgang til å låse døren til rommet der pasienten befinner seg eller på annen måte holde døren fysisk stengt, for eksempel ved fysisk makt eller ved hjelp av en kloss eller lignende. Det er imidlertid anledning for helsepersonell som er inne i rommet med pasienten å hindre pasienten i å ta seg ut av døren, for eksempel ved at helsepersonellet stiller seg slik at de blokkerer/stenger utgangen.
Det er adgang til fysisk å lede pasienten dit skjermingen skal gjennomføres. En rent språklig forståelse av uttrykket "fysisk ledes" tilsier at helsepersonell for eksempel må kunne snu rundt, leie eller legge armen rundt pasienten for å få vedkommende med til skjermingsrom. Forarbeidene til bestemmelsen (forarbeidene til § 7 i den tidligere forskriften om bruk av skjerming i institusjoner i det psykiske helsevernet (FOR‐2006‐12‐15‐1423)) indikerer at det i noen grad er adgang til å anvende fysisk makt i ledingen. I mangel av ytterligere utdyping i forskriftstekst, er det etter direktoratets syn naturlig å se hen til forståelsen av begrepet "kortvarig fastholding" i phvl. § 4‐8 og den "nedre grensen" for at holding skal bli å anse som et tvangsmiddel. Det som er mindre enn eller under grensen for kortvarig fastholding som tvangsmiddel, må være lovlig "fysisk leding" til skjermingsrom. Se kommentarene til lovens § 4‐8 vedrørende hva som anses som kortvarig fastholding som henholdsvis er over og under grensen for hva som anses som tvang. For å anvende tvangsmidler som faller inn under § 4-8, må vilkårene i bestemmelsen være oppfylt.
Ved skjerming på egen enhet er det adgang til å holde døren ut mot øvrige lokaler stengt. Dette må imidlertid praktiseres slik at pasienter under frivillig psykisk helsevern opplever at de har mulighet til å be seg utskrevet og forlate institusjonen.
Tredje ledd: Hvorvidt og i hvilken grad helsepersonell skal være til stede avgjøres etter en faglig vurdering. Dersom pasienten ikke ønsker tilstedeværelse, skal dette respekteres i den grad det er forsvarlig og tilstedeværelse ikke er nødvendig av behandlingsmessige hensyn.
Første ledd: Observasjon i fem døgn før legemiddelbehandling skal skje i institusjon som er godkjent for tvungent psykisk helsevern. Dersom tvungent psykisk helsevern gis ved midlertidig døgnopphold i institusjon som ikke er godkjent for dette formålet, for å sikre at pasienten kan få forsvarlig (somatisk) helsehjelp, jf. lovens § 3-5 annet ledd, kan observasjonen skje i denne institusjon. Det samme gjelder dersom pasienten er innlagt i sykehjem, og det er en klart bedre løsning for pasienten at observasjon før eventuelt vedtak om legemiddelbehandling skjer i sykehjemmet, jf. loven§ 4-8 a. Se unntak fra krav om fem dagers undersøkelsesperiode i lovens § 4-4 femte ledd siste setning.
Andre ledd: Det kreves at institusjonen gjennom hele observasjonsperioden søker å oppnå et samarbeid med pasienten om legemiddelbehandlingen slik at det ikke er nødvendig å gjøre vedtak om tvungen behandling, jf. psykisk helsevernlovens § 4-4, men at behandlingen i stedet kan baseres på pasientens samtykke eller beslutning i medhold av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 annet ledd. Se også rundskriv til psykisk helsevernlovens § 4-4 tredje ledd.
Tredje ledd stiller krav om at faglig ansvarlig selv har undersøkt pasienten i løpet av de siste 48 timer før det gjøres vedtak om legemiddelbehandling.
Fjerde ledd: Bestemmelsen presiserer kravet om legeundersøkelse ved vedtak om tvangsernæring. Legeundersøkelsen må foretas i direkte tilknytning til at slikt vedtak gjøres. I tilfeller hvor faglig ansvarlig er lege, kan vedkommende selv foreta undersøkelsen.
Femte ledd: Undersøkelsene etter tredje og fjerde ledd skal som utgangspunkt skje i institusjon som er godkjent for tvungent psykisk helsevern med eller uten døgnopphold, med mindre det av hensyn til forsvarlig helsehjelp bør skje i annen institusjon. Se kommentarene til første ledd ovenfor.
Bestemmelsen inneholder krav til vedtak om tvungen behandling, og supplerer bestemmelsen om krav til vedtaket i lovens § 4-4 a.
Første ledd: Vedtak om behandling uten eget samtykke kan omfatte flere behandlingsformer. Det gjøres imidlertid unntak for behandling med legemidler, som alltid skal gjøres som separat vedtak.
Andre ledd: Vedtaket skal være tidsbegrenset. Behandling uten eget samtykke kan kun vedtas for inntil tre uker om gangen, så fremt det ikke gjelder behandling med legemidler. Ved behandling med legemidler kan varigheten settes til inntil tre måneder. Varigheten regnes fra det tidspunktet vedtaket ble gjort.
Når henholdsvis tre uker/tre måneder har gått, opphører vedtaket. Behandlingen kan da kun fortsette dersom pasienten samtykker til dette eller dersom det treffes nytt vedtak. Dette betyr for eksempel at et vedtak om tvungen behandling med legemidler som er fattet 1. januar 2026, varer til og med 31. mars 2026.
I enkelte tilfeller ser man at institusjonen gjør nytt vedtak om behandling uten eget samtykke før vedtaksperioden for forrige vedtak er utløpt. Når det treffes nytt vedtak anses det forrige vedtaket som bortfalt, og det nye vedtaket trer inn i stedet. Se likevel brev om bruk av benzodiazepiner med hjemmel i § 4-4 (lenke kommer), hvor det åpnes for to parallelle vedtak om henholdsvis benzodiazepiner og antipsykotika.
Tredje ledd: Begrunnelsen for at det skal gå 48 timer fra pasienten er underrettet om vedtaket til behandling starter, er at pasienten skal ha anledning til å vurdere om han eller hun vil klage på vedtaket. Klage i løpet av disse 48 timene har oppsettende virkning, jf. forskriften § 30 fjerde ledd.
I tredje ledd andre setning gjøres unntak fra kravet om 48 timers ventetid dersom pasienten vil lide vesentlig helseskade ved slik utsatt iverksettelse av behandlingen. Dette kan for eksempel være tilfelle dersom man ved utsettelse risikerer at pasientens tilstand blir vesentlig forverret eller det er overhengende fare for at sjansen til vellykket behandling forspilles. Det er faglig ansvarlig som vurderer om det er uforsvarlig å vente med å iverksette behandlingen.
48 timers-regelen i tredje ledd gjelder også i tilfeller der det fattes nytt vedtak som følger umiddelbart etter tidligere vedtak.
Gitt følgende forutsetninger bortfaller imidlertid hensikten med 48 timers fristen, og behandlingen kan fortsette/iverksettes uten et 48 timers opphold:
Vedtaket er et påfølgende vedtak om behandling uten eget samtykke, med samme legemiddel og dose ("kant i kant" med det forrige vedtaket)
Pasienten behandles daglig med antipsykotika i tablettform
Et opphold fra behandlingen på to døgn vurderes som medisinskfaglig uheldig
Pasienten er allerede godt kjent med legemiddelet og dets virkning
Klageberettigede har gitt klart uttrykk for at vedtaket ikke vil bli påklaget. Dette må framgå av vedtaket.
Dersom et vedtak unntaksvis omfatter behandling med både depotinjeksjoner og tabletter, kan det på ovennevnte forutsetninger gis unntak fra den delen av vedtaket som omfatter tabletter, men ikke den delen som omfatter depotinjeksjoner.
Når det gjøres påfølgende vedtak om behandling uten eget samtykke, anses det tidligere vedtaket som bortfalt. Pasienten kan derfor ikke behandles på grunnlag av det forrige vedtaket i det nye vedtakets ventetid på 48 timer, eller når klage på det nye vedtaket gis oppsettende virkning, jf. Statsforvalterens behandling av klagesaker etter psykisk helsevernloven § 4-4.
Første ledd: Med uttrykket «ikke er mulig» menes blant annet at det ikke er mulig å få pasienten til å forstå behovet for medisinering, og at pasienten nekter medisinering uavhengig av administrasjonsform.
Med begrepet "akutte sinnslidelser" siktes vanligvis til et spekter av akutte og forbigående psykosetilstandene som er utløst av en skadelig påvirkning av hjernen, for eksempel på grunn av en alvorlig infeksjonssykdom, et rusmiddel eller alkoholabstinens, eller av sterke ytre påkjenninger. Dette er tilstander som gjerne oppstår plutselig og går raskt over når effekten av den skadelige påvirkningen avtar. Det er vanskelig å gi et nærmere estimat for hvor lenge en psykosetilstand må vare før den ikke lenger kan anses som akutt. Det bør imidlertid ses hen til at pasienter som hovedregel skal observeres og forsøkes hjulpet i minst fem døgn fra etablering av tvungent psykisk helsevern etter lovens § 3-3 (observasjonstid etter lovens § 3-2 regnes ikke med, se kommentarene til lovens § 4-4 femte ledd), før det eventuelt gjøres vedtak om behandling med legemidler uten eget samtykke, jf. lovens § 4-4 femte ledd. I denne tiden skal man gjøre observasjoner og utredninger for å vurdere om det foreligger en forbigående psykosetilstand eller en psykoselidelse. En del akutte tilstander vil også vedvare ut over observasjonstiden.
Der det er foretatt en utredning og det er vurdert at det foreligger en psykoselidelse, er det ikke snakke om en akutt sinnslidelse hvis det oppstår en akutt psykoseepisode. En lidelse med hyppige tilbakefall vil altså normalt ikke regnes som en akutt sinnslidelse etter forskriften. Dette innebærer at psykoser som schizofreni og psykoser utløst av maniske-depressive sinnslidelser ikke omfattes.
Forbudet mot depotinjeksjoner ved akutte lidelser antas ikke å ramme legemidler med relativt begrenset depoteffekt (opp til to-tre dager).
Andre ledd: Behandling skal skje ved institusjon som er godkjent for tvungent psykisk helsevern. Dette gjelder også pasienter som er under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold.
Imidlertid åpner annet ledd for behandling med legemidler utenfor institusjon, for eksempel i pasientens hjem ved at kommunens hjemmesykepleie sørger for at pasienten tar medisiner eller ved at pasienten møter hos fastlege for injeksjon av depotmedisiner. Det stilles tre vilkår for en slik ordning: Pasienten må ønske dette, det må være inngått avtale mellom institusjonen og helsetjenesten som sørger for den praktiske gjennomføringen, og gjennomføringen må skje under forsvarlig tilsyn og veiledning av institusjonen.
Den praktiske gjennomføringen av behandling med legemidler kan altså etter avtale overlates til kommunal helse- og omsorgstjeneste. Det forutsettes at det foreligger en avtale mellom psykisk helsevern og kommunal helse- og omsorgstjeneste. Det fremgår videre at det er en forutsetning at psykisk helsevern kan utøve tilsyn og veiledning. Kommunen på sin side, må blant annet vurdere om de har kapasitet og kompetanse til gjennomføringen. Kommunen er ikke forpliktet til å inngå en slik avtale. Økonomiske sider av gjennomføringen bør også reguleres i avtalen. Kommunen vil imidlertid ha sørge for-ansvaret (og dermed betalingsansvaret) for de kommunale helse- omsorgstjenestene pasientene mottar. Se brev om kommunens adgang til å kreve utgifter refundert ved gjennomføring av tvangsmedisinering (lenke kommer).
De regionale helseforetakene har ansvar for å finansiere legemidler til behandling av den psykiske lidelsen til pasienter under tvunget psykisk helsevern. Det vil si ansvar for å finansiere all legemiddelbehandling knyttet til behandling av de(n) psykiske lidelsen(e) som ligger til grunn for vedtaket om tvungent vern. Med all legemiddelbehandling menes da både legemidler til selve behandling av den psykiske lidelsen (for eksempel antipsykotika), samt annen behandling relatert til den psykiske lidelsen og behandling av bivirkninger og følgetilstander av legemiddelbehandlingen rettet mot den psykiske lidelsen.
Helfo, eller folketrygden, dekker ikke utgifter til legemidler hvor de regionale helseforetakene har finansieringsansvaret. Pasient under tvungent psykisk helsevern skal ikke betale egenandel. Se brev om betalingsansvar ved tvangsmedisinering (lenke kommer).
Tredje ledd: Hovedregelen er at pasienten skal informeres om legemidlene som gis, jf. pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3. Informasjonen skal være tilpasset pasientens individuelle forutsetninger, og helsepersonell skal så langt mulig sikre seg at pasienten har forstått innholdet og betydningen av informasjonen. Tilstrekkelig informasjon om mulige gjennomføringsmåter vil være en viktig forutsetning for at pasienten skal kunne benytte sin rett til medvirkning.
Informasjon kan likevel unnlates dersom det er påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten, jf. tredje ledd andre setning og pasient- og brukerrettighetsloven 3-2 tredje ledd. Et eksempel kan være der informasjon til pasienten kan føre til at helsehjelpen ikke lar seg gjennomføre, for eksempel der det er aktuelt å skjule legemidlet i mat eller drikke. Se kommentar til psykisk helsevernloven § 4-8 a.
Første ledd: Pasienten kan ha opphold utenfor institusjon som er godkjent for bruk av tvang, jf. lovens § 3-5 annet ledd. Unntaket er utformet generelt, men vil særlig være aktuelt for pasienter med alvorlige spiseforstyrrelse. Dersom ernæringstilførselen gis ved midlertidig døgnopphold i annen institusjon er den godkjente institusjonen ansvarlig for det tvungne vernet. Institusjonene må etablere samarbeid som gjør det mulig å ivareta dette ansvaret.
Vedtak om ernæringstilførsel uten eget samtykke gjøres av faglig ansvarlig, jf. lovens § 1-4. Denne vil være ansvarlig for vedtaket også der behandlingen gjennomføres på somatisk avdeling. Dette innebærer blant annet at det er faglig ansvarlig som må foreta den løpende vurderingen av om lovens vilkår for bruk av tvang er oppfylt. Faglig ansvarlig har også ansvar for at pasienten får nødvendig psykiatrisk behandling og oppfølgning mens han eller hun er innlagt på somatisk avdeling. Behandlingsansvaret for selve den medisinske gjennomføringen av næringstilførselen og somatiske komplikasjoner vil på vanlig måte ligge hos den somatiske avdelingen der pasienten er innlagt. Den somatiske avdelingens ansvar vil omfatte de somatiske sidene ved behandlingen (det vil si ernæringstilførselen) som for eksempel plassering av sonde, veneflon, bruk av intravenøs væsketilførsel, overvåkning, blodprøvetaking og så videre.
Den somatiske avdelingen er ikke underlagt faglig ansvarliges instruksjonsmyndighet. Pasienten må henvises til somatisk avdeling på vanlig måte, og den somatiske avdelingen må foreta en selvstendig vurdering av om gjennomføring av behandlingen som faglig ansvarlig tar initiativ til kan skje i overensstemmelse med lovens krav til faglig forsvarlighet, jf. helsepersonelloven §§ 4 og 16 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-2.
Opphold på somatisk avdeling i forbindelse med tvangsernæring forutsetter et nært samarbeid med den psykiatriske avdelingen. Avdelingene bør derfor ligge i geografisk nærhet til hverandre, og aller helst innenfor samme sykehusområde. Videre må den nærmere gjennomføringen av samarbeidet tilpasses den enkelte pasients tilstand og behov, og det må settes klare rammer for samarbeidet i forhold til den enkelte pasient.
Når det gjelder forholdet mellom psykologen som faglig ansvarlig for vedtaket og legen som foretar den forutgående legeundersøkelsen (forskriften § 22 fjerde ledd) bemerkes det at begge har et selvstendig ansvar for å sikre at deres vurdering foretas i samsvar med kravet til faglig forsvarlighet, jf. helsepersonelloven § 4. Dette innebærer at de selv må vurdere om de har tilstrekkelige kvalifikasjoner til henholdsvis å foreta undersøkelse og gjøre vedtak om tvangsbruk. Psykologens ansvar omfatter også at de somatiske sidene ved avgjørelsen er vurdert. En faglig ansvarlig psykolog må derfor overlate vurderingen til en faglig ansvarlig psykiater i de tilfeller der vedkommende ikke finner det forsvarlig å gjøre vurderingen selv.
Andre ledd: Se kommentar til § 24 andre ledd.
Tredje ledd: Pasienten har rett til informasjon, både om at ernæring tilføres og faktisk dosering, jf. pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3. Informasjonen skal være tilpasset pasientens individuelle forutsetninger, og helsepersonell skal så langt mulig sikre seg at pasienten har forstått innholdet og betydningen av informasjonen. Tilstrekkelig informasjon om mulige gjennomføringsmåter vil være en viktig forutsetning for at pasienten skal kunne benytte sin rett til medvirkning.
Informasjon til pasienten kan unnlates dersom dette er påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten, jf. pasient- og brukerrettighetsloven 3-2 tredje ledd.
Se også Nasjonal faglig retningslinje for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser.
Første ledd: Tvangsmidler kan kun anvendes i institusjon som er godkjent for tvungent psykisk helsevern med døgnopphold. Det vises til forskriften §§ 1, 2 og 3.
Andre ledd: Unntaksvis kan det forekomme situasjoner hvor det er nødvendig å bruke tvangsmidler overfor pasienter i andre typer institusjoner, og i annet ledd åpnes det for dette. Det kan for eksempel være aktuelt ved en avdeling som kun har frivillige innleggelser eller ved poliklinikk.
Unntaket bør ikke benyttes regelmessig, for eksempel dersom en pasient gjentatte ganger fysisk motsetter seg tvangsmedisineringen ved en poliklinikk. Se brev om bruk av tvangsmiddel ved DPS som ikke er godkjent for tvungent vern med døgnopphold. (lenke kommer)
Tredje ledd: Det åpnes for å gjøre vedtak om enkeltstående bruk av korttidsvirkende legemidler i beroligende eller bedøvende hensikt, og kortvarig fastholding ved gjennomføring av tvungen legemiddelbehandlingen i sykehjem. Selve vedtaket gjøres av faglig ansvarlig, jf. forskriften § 27 første ledd. Som følge av stor risiko for alvorlige bivirkninger vil det svært sjelden være aktuelt å gi pasienter med alvorlig demenssykdom og alvorlig sinnslidelse depotinjeksjoner. Det legges derfor til grunn at den mest aktuelle formen for tvang vil være å blande legemiddelet inn i mat og drikke uten at pasienten får vite det (Prop. 31 L (2024–2025) kapittel 6.2.5.3).
Første ledd: Faglig ansvarlig gjør vedtak om bruk av tvangsmidler.
Andre ledd: Det vil imidlertid kunne oppstå situasjoner hvor faglig ansvarlig ikke er i umiddelbar nærhet. I slike unntakstilfeller vil det tilstedeværende personalet som er ansvarshavende, for eksempel lege, avdelingssykepleier eller psykolog, kunne gjøre vedtak om bruk av mekaniske tvangsmidler, isolering eller kortvarig fastholding. Dersom tiltak i en akutt situasjon iverksettes og avsluttes av miljøpersonell før faglig ansvarlig eller ansvarshavende kommer til stedet, skal faglig ansvarlig, eventuelt ansvarshavende, gjøre etterfølgende vedtak. Dette gjøres av hensyn til registrering, slik at institusjonen får et korrekt bilde av omfanget av tvangstiltak, og for at pasientens klagerett skal ivaretas. Dersom faglig ansvarlig/ansvarshavende kommer til at tvangsmiddelbruken var ulovlig og at det derfor ikke kan fattes vedtak, må hendelsen likevel dokumenters i journal og forevises kontrollkommisjonen. Ved eventuelle gjentatte ulovlig tvangsmiddelbruk må avdelingens rutiner gjennomgås, og kontrollkommisjonen må vurdere om forholdet bør rapporteres til statsforvalteren.
Hvis vedtak er gjort av en annen enn faglig ansvarlig, skal faglig ansvarlig underrettes snarest. Faglig ansvarlig skal da vurdere om bruk av tvangsmidler skal opprettholdes. Hvorvidt faglig ansvarlig må kontaktes umiddelbart eller underretningen kan vente til faglig ansvarlig er til stede ved avdelingen, må avgjøres etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Ved denne vurderingen vil sentrale momenter være hvilken type personell som er til stede (formelle og reelle kvalifikasjoner), hvor godt disse kjenner pasienten, hvordan situasjonen utarter (herunder hvor lenge det er nødvendig å opprettholde tvangsmiddelbruken), hvor lenge det er til faglig ansvarlig vil være til stede, tidligere tvangsmiddelbruk overfor pasienten osv.
I tredje ledd fremgår at vedtak om bruk av korttidsvirkende legemidler skal gjøres av lege. Dersom faglig ansvarlig er lege, vil det være naturlig at det er vedkommende som gjør vedtak om også denne type tvangsmidler. Dersom det er behov for å bruke legemidler som tvangsmiddel når legen ikke er til stede, kan legen muntlig gjøre vedtak og meddele dette over telefon dersom dette er forsvarlig. Vedtaket må nedtegnes så snart som mulig.
I fjerde ledd framgår det at isolasjon (anbringelse av pasienten bak låst dør uten personale til stede) maksimalt kan anvendes i inntil to timer om gangen. Isolasjon bør brukes med forsiktighet. Etter to timer skal andre tiltak prøves ut før man eventuelt gjør nytt vedtak. Det vil si at nytt vedtak ikke kan følge uten pause på noen timer der man vurderer mindre inngripende tiltak eller eventuelt andre type tvangsmidler.
Første ledd: Mindre inngripende tiltak bør forsøkes i den grad det er mulig. Før et tvangsmiddel tas i bruk skal pasienten i den grad det er mulig informeres om at tiltaket vil bli iverksatt og hvorfor dette blir gjort. Tiltaket skal gjennomføres på en så lite inngripende måte som mulig. Hva som er minst inngripende gjennomføringsmåte må vurderes konkret for den enkelte pasient. For enkelte pasienter bør fastholding for eksempel bare gjennomføres av personale av samme kjønn som pasienten. Tilsvarende kan det tenkes at fastholding bør unngås overfor pasient som har vært utsatt for seksuelt misbruk.
Tvangsmidler skal vurderes fortløpende og ikke brukes lenger enn det som er absolutt nødvendig.
Andre ledd: Et vedtak om mekaniske tvangsmidler kan ha en varighet på inntil 8 timer. Etter 8 timer må det eventuelt gjøres nytt vedtak.
I andre ledd framgår at pasientens nærmeste pårørende skal ha informasjon om at det er gjort vedtak etter loven kapittel 4 og 4A. Informasjon kan for eksempel gis pr. telefon, eller muntlig dersom pårørende besøker pasienten. Pårørende kan be om å få begrunnelsen for vedtaket, og skal da få hele vedtaket med begrunnelse. Begrunnelsen er blant annet nødvendig for at nærmeste pårørende skal kunne vurderer å benytte sin rett til å klage på vedtaket.
Se for øvrig Veileder om nærmeste pårørendes rettigheter i psykisk helsevern. (lenke kommer)
Siste faglige endring: 01. juni 2026