Første ledd: Med uttrykket «ikke er mulig» menes blant annet at det ikke er mulig å få pasienten til å forstå behovet for medisinering, og at pasienten nekter medisinering uavhengig av administrasjonsform. 

Med begrepet "akutte sinnslidelser" siktes vanligvis til et spekter av akutte og forbigående psykosetilstandene som er utløst av en skadelig påvirkning av hjernen, for eksempel på grunn av en alvorlig infeksjonssykdom, et rusmiddel eller alkoholabstinens, eller av sterke ytre påkjenninger. Dette er tilstander som gjerne oppstår plutselig og går raskt over når effekten av den skadelige påvirkningen avtar. Det er vanskelig å gi et nærmere estimat for hvor lenge en psykosetilstand må vare før den ikke lenger kan anses som akutt. Det bør imidlertid ses hen til at pasienter som hovedregel skal observeres og forsøkes hjulpet i minst fem døgn fra etablering av tvungent psykisk helsevern etter lovens § 3-3 (observasjonstid etter lovens § 3-2 regnes ikke med, se kommentarene til lovens § 4-4 femte ledd), før det eventuelt gjøres vedtak om behandling med legemidler uten eget samtykke, jf. lovens § 4-4 femte ledd. I denne tiden skal man gjøre observasjoner og utredninger for å vurdere om det foreligger en forbigående psykosetilstand eller en psykoselidelse. En del akutte tilstander vil også vedvare ut over observasjonstiden. 

Der det er foretatt en utredning og det er vurdert at det foreligger en psykoselidelse, er det ikke snakke om en akutt sinnslidelse hvis det oppstår en akutt psykoseepisode. En lidelse med hyppige tilbakefall vil altså normalt ikke regnes som en akutt sinnslidelse etter forskriften. Dette innebærer at psykoser som schizofreni og psykoser utløst av maniske-depressive sinnslidelser ikke omfattes. 

Forbudet mot depotinjeksjoner ved akutte lidelser antas ikke å ramme legemidler med relativt begrenset depoteffekt (opp til to-tre dager). 

Andre ledd: Behandling skal skje ved institusjon som er godkjent for tvungent psykisk helsevern. Dette gjelder også pasienter som er under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold. 

Imidlertid åpner annet ledd for behandling med legemidler utenfor institusjon, for eksempel i pasientens hjem ved at kommunens hjemmesykepleie sørger for at pasienten tar medisiner eller ved at pasienten møter hos fastlege for injeksjon av depotmedisiner. Det stilles tre vilkår for en slik ordning: Pasienten må ønske dette, det må være inngått avtale mellom institusjonen og helsetjenesten som sørger for den praktiske gjennomføringen, og gjennomføringen må skje under forsvarlig tilsyn og veiledning av institusjonen. 

Den praktiske gjennomføringen av behandling med legemidler kan altså etter avtale overlates til kommunal helse- og omsorgstjeneste. Det forutsettes at det foreligger en avtale mellom psykisk helsevern og kommunal helse- og omsorgstjeneste. Det fremgår videre at det er en forutsetning at psykisk helsevern kan utøve tilsyn og veiledning. Kommunen på sin side, må blant annet vurdere om de har kapasitet og kompetanse til gjennomføringen. Kommunen er ikke forpliktet til å inngå en slik avtale. Økonomiske sider av gjennomføringen bør også reguleres i avtalen. Kommunen vil imidlertid ha sørge for-ansvaret (og dermed betalingsansvaret) for de kommunale helse- omsorgstjenestene pasientene mottar. Se brev om kommunens adgang til å kreve utgifter refundert ved gjennomføring av tvangsmedisinering (lenke kommer). 

De regionale helseforetakene har ansvar for å finansiere legemidler til behandling av den psykiske lidelsen til pasienter under tvunget psykisk helsevern. Det vil si ansvar for å finansiere all legemiddelbehandling knyttet til behandling av de(n) psykiske lidelsen(e) som ligger til grunn for vedtaket om tvungent vern. Med all legemiddelbehandling menes da både legemidler til selve behandling av den psykiske lidelsen (for eksempel antipsykotika), samt annen behandling relatert til den psykiske lidelsen og behandling av bivirkninger og følgetilstander av legemiddelbehandlingen rettet mot den psykiske lidelsen. 

Helfo, eller folketrygden, dekker ikke utgifter til legemidler hvor de regionale helseforetakene har finansieringsansvaret.  Pasient under tvungent psykisk helsevern skal ikke betale egenandel. Se brev om betalingsansvar ved tvangsmedisinering (lenke kommer). 

Tredje ledd: Hovedregelen er at pasienten skal informeres om legemidlene som gis, jf. pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3. Informasjonen skal være tilpasset pasientens individuelle forutsetninger, og helsepersonell skal så langt mulig sikre seg at pasienten har forstått innholdet og betydningen av informasjonen. Tilstrekkelig informasjon om mulige gjennomføringsmåter vil være en viktig forutsetning for at pasienten skal kunne benytte sin rett til medvirkning. 

Informasjon kan likevel unnlates dersom det er påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten, jf. tredje ledd andre setning og pasient- og brukerrettighetsloven 3-2 tredje ledd. Et eksempel kan være der informasjon til pasienten kan føre til at helsehjelpen ikke lar seg gjennomføre, for eksempel der det er aktuelt å skjule legemidlet i mat eller drikke. Se kommentar til psykisk helsevernloven § 4-8 a.