1. Krav til institusjonene

Første ledd: Det stilles formelle, materielle og personellmessige krav til institusjoner som skal ha ansvar for pasienter underlagt tvungent psykisk helsevern. De strengeste kravene stilles til institusjoner som skal motta pasienter til døgnopphold. Helsedirektoratet gjør vedtak om godkjenning av institusjoner for bruk av tvungent vern. Institusjonenes søknad om godkjenning skal rettes til statsforvalteren, som gir uttalelse til Helsedirektoratet som deretter behandler saken. Helsedirektoratets vedtak kan påklages til Helse- og omsorgsdepartementet. 

Godkjenningsordningens viktigste formål er å sikre at pasienter under tvungent psykisk helsevern tilbys behandling under forsvarlige forhold. Det vises til psykisk helsevernloven § 3-3 nr. 5 hvor det slås fast at vedtak om tvungent psykisk helsevern kun kan treffes og gjennomføres dersom ansvarlig institusjon faglig og materielt er i stand til å tilby vedkommende tilfredsstillende behandling og omsorg. 

Det følger av § 3-5 at tvungent psykisk helsevern kan gis med og uten døgnopphold under ansvar av en institusjon som er godkjent for dette formålet. Det angis ikke konkret i lovteksten hvilken type institusjon som kan være ansvarlig. Formålet med ordningen er å skape fleksibilitet i forhold til den enkelte pasients behov. Institusjoner som kan godkjennes vil eksempelvis være psykiatriske sykehus, psykiatriske avdelinger i sykehus, poliklinikker og distriktspsykiatriske sentre. 

Tredje ledd: I noen tilfeller vil hensynet til pasientene tilsi at en institusjon bør godkjennes til å være ansvarlig for tvungent psykisk helsevern til tross for at institusjonen ikke innfrir vilkårene i forskriften. Det kan tenkes at institusjonen har tilfredsstillende kompetanse på denne gruppen pasienter, men at institusjonen er gammel og umoderne og at det vil koste uforholdsmessig mye å innfri de materielle kravene. Det kan åpnes for bredere bruk av dispensasjonsadgangen under utbyggings- og omstruktureringsfaser enn i senere faser. Det kan gis midlertidig godkjenning "dersom det er nødvendig for å ivareta et forsvarlig tilbud til pasientene". Økonomiske hensyn eller vanskeligheter med å få besatt stillinger er i seg selv ikke er tilstrekkelige hensyn. For at det skal være aktuelt å gi midlertidig godkjenning ved bemanningsmessige mangler er det naturligvis en forutsetning at dette vurderes som faglig forsvarlig. Ved vurderingen bør det ses hen til hva som er årsaken til mangelen, hva institusjonen gjør for å få ansatt kompetent personell og hva som er den beste løsning for pasientene. 

Midlertidig godkjenning er ment å gi mulighet for en forbigående og relativt kortvarig ordning som enten vil munne ut i en permanent godkjenning eller en avvikling/ nedleggelse av tvungent psykisk helsevern ved aktuell institusjon/avdeling.

Se søknadsskjema for godkjenning av institusjoner for bruk av tvungent psykisk helsevern 

Første ledd: Bestemmelsen i første ledd gjelder generelt, men de nærmere vilkårene for godkjenning vil være avhengig av om institusjonen skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern i form av døgnopphold eller uten døgnopphold i institusjon. 

Pasienter under tvungent psykisk helsevern har ikke mulighet til å motsette seg oppholdet. Bygningene bør derfor ha så god materiell standard at pasientene ikke påtvinges et opphold under forhold som anses uegnede. For eksempel må lokalene ha tilstrekkelig med lys og ventilasjon. For at kravet til forsvarlighet skal være oppfylt bør det være tilstrekkelig sikring av dører, vinduer, uknuselig glass og innredning som for øvrig tar hensyn til sikkerheten. Det bør også være tilstrekkelig tilgang på lydisolerte kontorer. 

Institusjonen må sørge for å innfri kravet om god materiell standard innenfor variasjonene i ulike pasientgruppers behov. Institusjoner der barn legges inn må utstyres og utformes slik at de er tilpasset barns behov, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 3-6. Institusjonen må også ha rom som er egnet for pasienter med nedsatt funksjonsevne. 

Andre ledd: Kravene i annet ledd gjelder særlig for institusjoner som skal motta pasienter til døgnopphold. 

Bokstav a): Særlige hensyn taler for at pasienter under tvungent psykisk helsevern som hovedregel skal ha eget rom. For mange pasienter er sykdommen relatert til vanskeligheter med å forholde seg til andre. For noen kan det oppleves vanskelig å bli tvunget til å dele rom med en ukjent person. Institusjoner bør derfor unngå at pasienter som ikke ønsker det må dele rom med andre. Så snart som mulig etter innleggelsen må institusjonen sørge for praktiske løsninger slik at pasienten kan tilbys enerom. Kravet om enerom kan fravikes dersom mangel på slike rom kan føre til at pasienter med akutt behov for hjelp ikke får nødvendig undersøkelse og behandling, for eksempel som følge av overbelegg. 

Pasientrom som brukes av pasienter under tvungent psykisk helsevern bør som hovedregel ha eget WC og bad/dusj. Institusjonen bør ha et tilstrekkelig antall slike rom. Hva som regnes som tilstrekkelig antall må vurderes konkret i forhold til ulike pasientgruppers behov, hvor mange pasienter som må dele fasilitetene samt om pasientene vanligvis er innlagt over lengre tid. 

Bokstav b): Av hensyn til pasienten og dennes pårørende bør institusjonen ha rikelig med fellesareal, inkludert samtalerom, aktivitetsrom og besøksrom. Lokalene bør være tilrettelagt for at barn av innlagte pasienter kan opprettholde direkte kontakt med foreldrene. For å hindre skader på pasienter og personale må planløsningen være oversiktlig. 

Bokstav c): Institusjoner der barn og unge legges inn over lengre tid må ha egnede areal og tilstrekkelig utstyr til undervisning, aktivisering og stimulering av barn på ulike alderstrinn. 

Bokstav d): Tilgang til utearealer kan ha stor betydning for den enkelte pasients helse. Institusjonen bør ligge slik til at pasientene ikke må transporteres for å kunne benytte egnede utearealer. Utearealene bør være oversiktlige. Området bør også være tilpasset barn og unges behov for lek og utfoldelse. 

Bokstav g): Rom som skal benyttes til isolasjon bør være lydisolert. 

Bokstav h): Med tilfredsstillende skjermingsmuligheter legges det til grunn at institusjonen bør ha en egen skjermingsenhet med soverom, bad og oppholdsrom. Enheten/ rommene bør være fysisk separert fra øvrige deler av avdelingen. Skjermingsplasser kan inngå som en del av det ordinære plasstallet. Dette under forutsetning av at den fysiske utformingen av lokalene legger til rette for det og at det er faglig forsvarlig i forhold til pasientsammensetning og institusjonens oppgaver. 

Første ledd: I første ledd er det gitt felles bestemmelser for institusjoner som skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern med og uten døgnopphold. De øvrige leddene stiller opp særskilte personellmessige vilkår for godkjenning av institusjoner som skal motta pasienter til døgnopphold. 

Bemanningskravene under bokstav a) – c) innebærer i utgangspunktet at de aktuelle stillingshjemlene må være besatt for at institusjonen skal kunne bli godkjent. Institusjonen må være bemannet slik at det er gode forutsetninger for aktiv behandling. Det stilles derfor krav om at institusjonen skal ha tilsatt personell slik at det er tilstrekkelig tverrfaglig kompetanse. For at vilkåret skal være oppfylt må institusjonen ha tilstrekkelig kompetanse innen medisin/psykiatri, klinisk psykologi, relevante psykoterapiformer og miljøterapi. 

Institusjoner som mottar barn og unge må ha en bemanning som i kvalifikasjoner og antall ivaretar denne pasientgruppens behov. 

Hva som for øvrig er tilstrekkelig bredde i kompetansen vil avhenge av hvilken pasientgruppe institusjonen har ansvar for. Kravene til forsvarlig bemanning i et sykehus og en poliklinikk vil på denne bakgrunn kunne variere. 

Bokstav a): Institusjonen må ha tilsatt psykiater. En psykiater vil kunne være faglig ansvarlig for vedtak etter psykisk helsevernloven, jf. § 1-4, og forskriften § 4. 

Bokstav b): Institusjonen må ha tilsatt psykolog som er spesialist i  psykologi. En psykolog som er spesialist i psykologi og som tilfredsstiller kravene i forskriften § 4 tredje ledd vil kunne være faglig ansvarlig for vedtak etter psykisk helsevernloven, jf. § 1-4. 

Bokstav c): Institusjonen må også ha tilsatt annet kvalifisert helsepersonell med tilstrekkelig medisinsk-, psykolog- og sykepleiefaglig kompetanse. Det kan være lege eller psykolog uten slik spesialisering som nevnt ovenfor, og sykepleiere. 

Generelt til første ledd: 

Det er ikke konkretisert hvor mange spesialister i psykiatri, psykologspesialister og annet personell som må være tilknyttet en enhet som skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern. Hva som kreves må avgjøres etter en konkret helhetsvurdering ut fra hensynet til faglig forsvarlighet. I denne vurderingen vil blant annet følgende momenter være relevante: 

• Hvorvidt enheten skal anvende tvungent psykisk helsevern med døgn- eller uten døgnopphold. 

• Antall pasienter og hva slags diagnosegrupper som er dominerende ved enheten (om det er mye utagering, voldsproblematikk og behov for ulike tvangstiltak). 

• Hvorvidt enheten har inngått avtaler med andre enheter om å overføre en pasient dersom det skjer en utvikling hos pasienten som tilsier at det er behov for et høyere omsorgsnivå. Eventuelt om institusjonen/avdelingen har en "back-up"-plan dersom pasienten blir utagerende. 

Andre ledd: Virksomheten har ansvar for å utøve forsvarlig praksis, jf. spesialisthelsetjenestelovens § 2-2. Kravet til tilgjengelighet av lege/psykiater må vurderes på bakgrunn av hvilken type institusjon i det psykiske helsevern det gjelder. Hva som vil være forsvarlig i forhold til vaktordning, vil for eksempel være forskjellig for en akuttavdeling på et sykehus og for en åpen post ved et DPS. 

Bokstav a): Det kreves en vaktordning som muliggjør at spesialist i psykiatri alltid kan konsulteres per telefon og komme til institusjonen innen rimelig tid. Når det gjelder akuttavdelinger eller avdelinger som innehar en øyeblikkelig-hjelp funksjon, bør vaktordningen påse at spesialist i psykiatri alltid kan konsulteres per telefon og komme til institusjonen innen en time. 

Når det gjelder åpne poster på DPS skal psykiater alltid være tilgjengelig for konsultasjon per telefon og kunne komme til institusjonen ved behov, men da innen den tid som anses faglig forsvarlig i henhold til virksomhetens art og pasientpopulasjonen ved avdelingen/institusjonen. 

Lege må alltid kunne tilkalles. Det forutsettes at legehjelp kan gis på kort varsel, for eksempel når det er nødvendig å avklare om pasientens psykiske tilstand kan ha sammenheng med somatisk sykdom eller for å vurdere pasientens fysiske skader som følge av selvmordsforsøk, skader som vedkommende har påført seg selv etc. 

Ved akuttavdelinger eller avdelinger som innehar en øyeblikkelig-hjelp funksjon bør lege alltid være til stede og tilgjengelig på kort varsel (5 minutter). Ved åpne poster på DPS må lege kunne tilkalles og være til stede innen rimelig tid/den tid som anses faglig forsvarlig. 

Første ledd: Institusjonen skal organisere virksomheten slik at det til enhver tid er tilstrekkelig personell med vedtakskompetanse. 

Å bli utpekt til faglig ansvarlig medfører tildeling av myndighet til å gjøre vedtak som er lagt til faglig ansvarlig etter psykisk helsevernloven. Det er viktig at det til enhver tid er klart hvem som har slik kompetanse, og utnevnelser bør derfor være skriftlige. 

Andre og tredje ledd: Faglig ansvarlig kan være faglig ansvarlig både for pasienter som er voksne og for barn/ungdom, uavhengig av spesialitet og praksis. 

Det er et krav om at psykolog skal ha minst to års relevant erfaring fra institusjon som er godkjent for å ha ansvar for tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern. Det er ikke et krav i forskriften at avdelingen skal ha ansvar for tvungent vern med døgnopphold, slik at to års praksis ved en avdeling som er godkjent for tvang uten døgnopphold er tilstrekkelig. 

Femte ledd: Helsedirektoratet kan dispensere fra kravene i andre og tredje ledd når særlige hensyn tilsier det. Dette kan for eksempel være ved forbigående mangel på kvalifisert personell. Direktoratet kan delegere sin myndighet til å gi  dispensasjon. Se delegasjon fra Helsedirektoratet til statsforvalteren om myndighet til å dispensere fra psykisk helsevernforskriften § 4 om krav til faglig ansvarlig (lenke kommer). Vedtak om dispensasjon kan påklages til direktoratet som overordnet organ, jf. forvaltningsloven § 28. 

Leger under spesialistutdanning bør ikke ha mer enn to år igjen av utdannelsen dersom slik dispensasjon skal gis. Vedkommende bør også ha arbeidet med tvungent psykisk helsevern. 

En søknad om dispensasjon må inneholde opplysninger om årsaken til behovet for dispensasjon og kvalifikasjonene til de(n) søknaden gjelder. 

Dispensasjon fra bestemmelsen gis for en tidsbegrenset periode, og ikke for mer enn ett år av gangen. I denne perioden må institusjonen/avdelingen arbeide med å få på plass nødvendig kompetent personell til å kunne gjøre vedtak i tråd med forskriftens krav. Hvis forholdene endrer seg slik at dispensasjon ikke lenger er nødvendig, må statsforvalteren informeres om dette. 

Dersom vilkårene fortsatt ikke er oppfylt når dispensasjonen utløper, må det søkes om fornyet dispensasjon. Søknad sendes i god tid før vedtaket utløper. 

Kravet til institusjoner i første ledd må ses i sammenheng med plikten kontrollkommisjonen har til å kontrollere vedtak etter psykisk helsevernloven kapitler 4 og 4A, samt gjennomføringen av skjerming, behandling uten eget samtykke og tvangsmidler, jf. forskriften § 47. 

Helsedirektoratet har utarbeidet Standard for registrering av vedtak etter psykisk helsevernloven i elektronisk pasientjournal (EPJ). Standarden skal bidra til korrekt dokumentasjon av vedtak etter psykiske helsevernloven, noe som i sin tur vil kunne gi den enkelte institusjon gode data for bruk i egen fag- og kvalitetsutvikling og sammenlignbare tall for alle institusjoner innen psykisk helsevern, jf. rapportering til Norsk Pasientregister (NPR). 

Standarden skal også legge til rette for at kontrollkommisjonen kan kontrollere tvangsvedtak i EPJ. 

Andre ledd: Institusjonen skal sørge for at kontrollkommisjonen så snart som mulig mottar melding om at det er fattet vedtak om bruk av tvangsmidler etter § 4-8. Dette kan ivaretas i EPJ-systemet. Hvis ikke må institusjonen sørge for at kommisjonen informeres på annet vis. 

Tredje ledd: Videre skal institusjonen uoppfordret melde fra til kontrollkommisjonen ved langvarig bruk av skjerming eller tvangsmidler. Med langvarig forstås ikke kun sammenhengende bruk, men også gjentatt bruk over et lengre tidsrom. Gjentatt eller vedvarende bruk av skjerming eller tvangsmidler kan si noe om institusjonens evne til å håndtere pasienten. 

Langvarig bruk kan for eksempel være tilfelle der en pasient gjentatte ganger holdes skjermet over en periode på flere uker uten at dette medfører noen forandring i forholdet som gjorde skjermingen nødvendig. Dette kan tilsi at pasienten har behov for annen form for behandling enn avdelingen kan tilby. Over hvor lang tidsperiode skjerming kan brukes før det skal meldes til kontrollkommisjonen, vil avhenge av hvor hyppig bruken av skjerming er i perioden og hvor inngripende tiltakets innhold og gjennomføring er i det enkelte tilfellet. 

Kravet om at pasienten skal ha en kontaktperson blant institusjonens behandlingspersonell på dagtid, bør ses i sammenheng med kravet om at det utpekes en koordinator for pasienter med behov for langvarige og koordinerte tjenester, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a og forskrift om habilitering, rehabilitering og koordinator. Det er imidlertid ikke noe i veien for at kontaktpersonen kan være en annen enn den som er utpekt som koordinator, for eksempel en sykepleier med videreutdanning i psykisk helsearbeid. 

Pasienten og dennes pårørende må videre gis informasjon om hvem som kan kontaktes utenom dagtid. Dette behøver ikke nødvendigvis være en bestemt person. Det behøver heller ikke være personell ved institusjonen, men kan for eksempel være vakthavende lege i kommunen. Det vises til forskriften § 7. 

I hvilken grad tvungent psykisk helsevern utenfor institusjon vil være bedre for pasienten enn et institusjonsopphold, vil i mange tilfeller være avhengig av i hvilken grad pasienten har et nettverk rundt seg. I mange tilfeller vil bistand fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten være nødvendig for en forsvarlig gjennomføring av vernet. Tjenestetilbudet fra kommunen kan også utgjøre store deler av pasientens nettverk. Det skal derfor etableres samarbeid mellom den behandlingsansvarlige institusjon og kommunens helse- og omsorgstjeneste som skal nedfelles i en eventuell individuell plan.

I phvl. § 3-5 tredje ledd fremgår at den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal involveres allerede i vurderingen av om pasienten skal overføres til tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon. Se rundskriv til psykisk helsevernloven § 3-3 tredje ledd andre setning. 

Pårørende og nærmeste pårørende har en rekke rettigheter etter pasient- og brukerrettighetsloven og psykisk helsevernloven som skal bidra til ivaretakelse av både pasienten og pårørende. Sykehuset har et ansvar for å ta aktivt initiativ til kontakt og samarbeid med pårørende. 

Med pasientens pårørende menes de personer som er nevnt i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b.

Utgangspunktet er at institusjonens behandlingspersonell har taushetsplikt overfor pasientens pårørende, men det finnes flere unntak fra denne hovedregelen. Pasienten kan samtykke til at institusjonen etablerer samarbeid med pårørende. 

Se Veileder om pårørende i helse- og omsorgstjenesten.