3. Nærmere omtale av de enkelte bestemmelser i forskriften

Uavhengig av oppholdsstatus og oppholdslengde, har alle som oppholder seg i landet rett til å få en vurdering om hvorvidt de har en tilstand som kvalifiserer for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Retten til vurdering etter forskriften § 1, gjelder når pasienten blir henvist til spesialisthelsetjenesten for vurdering av om vedkommende har rett til nødvendig helsehjelp der. Vurderingen skal være forsvarlig og skje på grunnlag av henvisningen. Bestemmelsen må ses i sammenheng med forskriftens øvrige rettigheter.

I siste setning i § 1, presiseres det at pasienten har rett til raskere vurdering ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom. Bestemmelsen har samme ordlyd som pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2a fjerde ledd (lovdata.no), og ble tilføyd forskriften med virkning fra 1. juni 2024. 

For å ha fulle rettigheter til helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2, må pasienten for det første ha lovlig opphold i Norge og i tillegg omfattes av ett av alternativene i bokstav a-c. Det vil si at de i tillegg til å ha lovlig opphold, må ha fast opphold, være medlem av folketrygden eller være konvensjonspasient. Bestemmelsen regulerer kun retten til helsehjelp fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten, og ikke retten til omsorgstjenester som er særskilt regulert i forskriften § 6.

Pasientens oppholdsstatus er med andre ord avgjørende for hvilke rettigheter vedkommende har etter forskriften. Hvilken oppholdsstatus vedkommende har er regulert i utlendingsloven og det er UDI som treffer vedtak om opphold. UDI må derfor kontaktes, dersom det er knyttet usikkerhet til utlendingens oppholdsstatus.

Lovlig opphold

Personer som oppholder seg i Norge på turistvisum har lovlig opphold. Det samme gjelder personer som UDI har gitt midlertidig eller varig opphold med hjemmel i utlendingsloven. Dette kan være asylsøkere, flyktninger, familiegjenforente eller personer som flytter til Norge for å bo og arbeide eller studere.

Asylsøkere som har registrert sin søknad om asyl hos norske myndigheter, har lovlig opphold i Norge fra de fremstiller seg for norske myndigheter for å søke opphold og mens søknaden behandles.

Uten lovlig opphold

Personer uten lovlig opphold, ofte omtalt som papirløse, kan for eksempel være

• personer med avslag på søknad om asyl eller annen søknad om opphold i Norge, som har oversittet utreisefristen fastsatt av myndighetene, men som myndighetene ikke har lykkes i å uttransportere.
• personer med avslag på søknad om asyl eller annen søknad om opphold i Norge, og som kan uttransporteres, men som unndrar seg retur.
• lovlig innreiste personer (herunder visumfrie utlendinger, utlendinger med innvilget besøksvisum og utlendinger med innvilget oppholdstillatelse) som ikke har overholdt plikten til å forlate Norge etter utløpet av det lovlige oppholdet.
• personer som har reist inn i Schengenområdet ulovlig, men som ikke søker asyl eller opphold på et annet grunnlag.

En person som har opphold som er ment å vare eller har vart minst 12 måneder, vil ha fulle rettigheter til helsehjelp, fordi vedkommende både har lovlig og fast opphold. Dette gjelder også personer med en midlertidig oppholdstillatelse som oppfyller nevnte tidsperiode. Tidsrom hvor vedkommende har opphold i fengsel eller annen frihetsberøvelse som nevnt i folketrygdloven § 2-17 (lovdata.no), regnes ikke med når det vurderes om vedkommende har opphold som er ment å vare eller har vart minst 12 måneder.

En person som er i Norge på turistvisum, vil derimot ikke ha fulle rettigheter til helsehjelp. Vedkommende oppfyller grunnvilkåret om lovlig opphold, men ikke tilleggsvilkåret om fast opphold, fordi turistvisum ikke innvilges for mer enn 90 dager. 

En person som er medlem av folketrygden vil ha fulle rettigheter til helsehjelp. Hvem som er medlem av folketrygden er regulert i folketrygdloven i kapittel 2. Det er NAV som vurderer om en person er medlem i folketrygden. Reglene for medlemskap i folketrygden er nærmere beskrevet i NAVs rundskriv til folketrygdloven i kapittel 2 (nav.no).

Asylsøkere er medlemmer av folketrygden med blant annet rett til stønad ved helsetjenester etter folketrygdloven kapittel 5, jf. § 2 i forskrift om trygdedekning for asylsøkere og deres familiemedlemmer (lovdata.no). Denne gruppen omfattes derfor av § 2 bokstav b.

En person som har lovlig opphold og som har rett til helsehjelp i henhold til gjensidighetsavtale, vil ha fulle rettigheter til helsehjelp. Dette gjelder blant annet borgere av et EU/EØS-land og Sveits som har europeisk helsetrygdkort. Bestemmelsen kan også gjelde personer med lovlig opphold fra andre land utenfor EU/EØS-området og Sveits, som Norge har inngått avtale med. På helfo.no under avsnittet «Pasienter som er omfattet av avtaler utenfor EU/EØS-området» (helfo.no) ​finnes en oversikt over de aktuelle landene. Norge har per 1.6.2026, inngått avtale med Australia, Storbritannia og Quebec i Canada.

Alle personer som oppholder seg i Norge har rett til øyeblikkelig hjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-1 første ledd og 2-2 første ledd . Dette gjelder uavhengig av om de har lovlig opphold eller ikke, og uavhengig av oppholdsgrunnlaget de har og oppholdets lengde. Retten omfatter øyeblikkelig hjelp fra både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, og gjelder både somatikk og psykiatri.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 første ledd regulerer retten til øyeblikkelig helsehjelp fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Denne retten er nærmere beskrevet i Helsedirektoratets rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 første ledd regulerer retten til øyeblikkelig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 3-1 (lovdata.no). Denne retten er nærmere beskrevet i Helsedirektoratets rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven.

Helsepersonelloven § 7 pålegger helsepersonell en plikt til å yte øyeblikkelig hjelp. Denne plikten er nærmere beskrevet i Helsedirektoratets rundskriv til helsepersonelloven.

Retten til øyeblikkelig hjelp gjelder selv om pasienten ikke kan betale. Det kan ikke kreves forhåndsbetaling.

Bestemmelsen regulerer barns rett til både helsetjenester og omsorgstjenester. I § 4 første punktum bestemmes det at alle barn under 18 år som oppholder seg i Norge, har tilnærmet full rett til helse- og omsorgstjenester fra kommunehelsetjenesten og helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Dette gjelder uavhengig av oppholdsgrunnlag og oppholdets lengde. Barn har i tillegg fulle rettigheter til omsorgstjenester fra kommunen, i motsetning til voksne, jf. forskriften § 6.

Artikkel 24 i FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen) fastslår at «barn har rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandard og til behandlingstilbud for sykdom og rehabilitering», og at partene skal «sikre at det ytes nødvendig legehjelp og helseomsorg.»

Prinsippet om barnets beste er blant annet nedfelt i Grunnloven § 104 (lovdata.no) og FNs barnekonvensjon artikkel 3 (lovdata.no). Etter Grunnloven § 104 annet ledd, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved handlinger og avgjørelser som berører barn. Menneskerettsutvalget har i sin «Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven» (stortinget.no, PDF), uttalt følgende om barns rettigheter på s. 189 i dokument 16 (2011–2012): «I praksis vil en grunnlovsbestemmelse om barns rettigheter ofte måtte forstås slik at rettsanvenderen skal falle ned på det tolkningsalternativ som gir den beste løsning for barnet. Bestemmelsen vil også kunne benyttes som skranke for lovgiver, for eksempel slik at lovgiver ved utforming av lover ikke kan velge å se bort fra barns behov for gode oppvektsvilkår og beskyttelse mot overgrep.» Mer informasjon om barnets beste som grunnleggende hensyn, finnes på Barneombudets nettside.

Barn under 18 år uten lovlig og fast opphold har likevel ikke rett til å stå på liste hos fastlege. Kommunen må imidlertid tilby legetjenester i tråd med bestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-1 og 3-2 (lovdata.no). Kommunen vurderer selv hvordan de vil organisere tjenestene til barn som ikke har fulle rettigheter til helse- og omsorgstjenester.

Barn uten lovlig og fast opphold har ikke rett til fastsatt frist fra spesialisthelsetjenesten etter pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-2 a andre ledd tredje punktum, eller rett til behandling hos privat tjenesteyter ved fristbrudd etter 2-2 b. Slik pasient- og brukerrettighetsloven er bygget opp, må retten til fristfastsettelse og rett til behandling hos privat tjenesteyter ved fristbrudd, ses på som særskilte mekanismer for å sikre oppfyllelse av retten til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.

Forskriften § 4 begrenser barnets rett, når hensynet til barnet selv tilsier at helsehjelpen likevel ikke skal ytes. Dette må baseres på en medisinskfaglig vurdering. I departementets høringsnotat til endringene i prioriteringsforskriften (regjeringen.no, PDF) i 2011, viser departementet som eksempel, til situasjoner hvor helsepersonellet har sikker kunnskap om at barnet snart skal forlate landet og det vil være uforsvarlig å starte en behandling som ikke kan sluttføres.

I § 4 siste punktum bestemmes at barn også har de rettighetene som følger av pasient- og brukerettighetsloven §§ 2-3 til 2-5 (lovdata.no). Bestemmelsen i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 a om helsehjelp i utlandet gjelder imidlertid ikke. Barn under 18 år har som følge av dette rett til:

• fornyet vurdering
• valg av behandlingssted
• individuell plan

Alle barn under 18 år som oppholder seg i Norge har også rett til de tjenestene som er regulert i forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten (lovdata.no). I Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje Helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom (helsedirektoratet.no), finnes mer informasjon om disse tjenestene, som også skal tilbys barn som ikke har lovlig og fast opphold i Norge.

Med bakgrunn i prinsippet om barnets beste og at barn har rett til den høyest oppnåelige helsestandard og behandlingstilbud, er det Helsedirektoratets vurdering at når barn uten lovlig og fast opphold mottar helse- og omsorgstjenester, skal utgiftene til disse dekkes på samme måte som for barn med lovlig opphold og fulle rettigheter, se rundskrivets kapittel 4.

Alle personer som oppholder seg i riket har rett til et minimum av grunnleggende helsetjenester. Retten til helsehjelp etter § 5 gjelder uavhengig av pasientens oppholdsstatus og oppholdets lengde og kommer i tillegg til retten til vurdering fra spesialisthelsetjenesten og retten til øyeblikkelig hjelp etter forskriften §§ 1 og 3.

Det følger av forskriften § 5 at rettighetene omfatter både somatisk og psykisk helsehjelp fra kommunen og fra spesialisthelsetjenesten, jf. henvisningen til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 andre ledd og § 2-2 andre ledd.

Personer som har lovlig, men ikke fast opphold, personer som ikke er medlem i folketrygden med rett til helsehjelp eller som ikke er konvensjonspasient, vil ha rett til de grunnleggende helsetjenestene som følger av § 5, se også kommentaren til forskriften § 2. For eksempel vil personer fra land utenfor EU/EØS-området og Sveits (tredjelandsborgere) som oppholder seg i Norge på turistvisum for en periode som er kortere enn 12 måneder, ha tilgang til den helsehjelpen som følger av § 5.

Personer uten lovlig opphold, ofte omtalt som papirløse, omfattes også av de rettighetene bestemmelsen gir. Personer uten lovlig opphold kan ikke nektes helsehjelp som de har rett til etter bestemmelsen, begrunnet i manglende betalingsevne eller manglende dokumentasjon på betalingsevne, se rundskrivets kapittel 4.

Retten til øyeblikkelig hjelp er regulert i § 3 i forskriften. I § 5 bokstav a utvides retten til helsehjelp til også å gjelde helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente. Øyeblikkelig hjelp, omhandler situasjoner hvor pasienten har behov for behandling umiddelbart eller etter noen få timer. Som en generell regel benyttes begrepet «øyeblikkelig hjelp», når helsehjelpen må gis innen 24 timer. Helsehjelpen som reguleres i § 5 bokstav a første punktum, er tilstander som krever rask behandling, men som etter en medisinskfaglig vurdering ikke har samme hastegrad som øyeblikkelig hjelp. Det kan ikke kreves forhåndsbetaling for helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente.

Vurderingen av hvilke tilstander som «er helt nødvendig og ikke kan vente», må vurderes opp mot konsekvensene dersom helsehjelpen ikke gis, dvs. hvorvidt det er fare for:

• nært forestående død
• varig sterkt nedsatt funksjonstilstand
• alvorlig skade
• sterke smerter

Helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente, omfatter blant annet tilstander hvor rask behandling er avgjørende for utfallet. Det må gjøres en konkret og individuell medisinskfaglig vurdering av behovet for helsehjelp og av konsekvensene dersom personen ikke får helsehjelp. Hvis fravær av behandling vil utgjøre en fare for nært forestående død, varig nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller sterke smerter, gir bestemmelsen rett til helsehjelp, se også eksemplene i tabellen under. Dersom pasienten er alene om omsorgen for barn, skal nødvendigheten av helsehjelpen også vurderes i lys av barnets beste.  

Vilkåret om varig sterkt nedsatt funksjonstilstand krever at pasientens funksjonstilstand uten helsehjelp blir varig redusert som følge av vedvarende sterke smerter eller lidelse uten utsikt til bedring, eller vedvarende problemer med vitale livsfunksjoner uten utsikt til bedring. For en del sykdomstilstander vil behandlingen kunne bestå i akutt behandling, for eksempel kirurgi i tidlig fase, og eventuell oppfølging i ettertid med legemidler eller med rehabilitering. I enkelte situasjoner kan selve den initiale behandlingen være avgjørende for prognosen. Dette kan for eksempel være situasjonen for en del kreftsykdommer, der en operasjon i tidlig fase kan ha stor betydning for overlevelse og livskvalitet, selv om det ikke vil være mulig å gjennomføre oppfølgende behandling etter internasjonalt anerkjente prinsipper.

Ved fare for alvorlig skade og varig sterkt redusert funksjonstilstand kreves det at tilstanden i løpet av kort tid vil eskalere til en øyeblikkelig hjelp-situasjon, eller at det kan oppstå en livstruende situasjon eller alvorlig helseskade.

Forebyggende og rehabiliterende behandling vil normalt falle utenfor retten til helsehjelp etter § 5 bokstav a, men kan etter omstendighetene omfattes, dersom slik behandling ikke kan vente. Det samme vil være tilfellet når det gjelder opphold i sykehjem.

Vilkåret i bestemmelsen, «ikke kan vente», tilsier at tilstander der pasienten normalt ville kunne settes på en venteliste, ikke omfattes av bestemmelsen. Det forhold at pasienten kan stå på venteliste, sier i seg selv at det ikke haster å gi den aktuelle helsehjelpen. I tabellen under gis det noen konkrete eksempler på ulike tilstander hvor helsehjelpen kan være helt nødvendig og ikke kan vente. I tabellen angis eksempler på sykdomstilstander, behandling, alvorlighet, hastegrad samt utfall, dersom tilstanden forblir ubehandlet. Eksemplene i tabellen er ment å gi veiledning til vurderingen av hvilke tilstander som ikke kan vente, og er ikke ment å være uttømmende.

Hvorvidt den enkelte har rett til helsehjelp etter § 5 bokstav a, må bygge på en konkret medisinskfaglig vurdering. Selv om legemidler og behandlingsmateriell ikke er særskilt regulert i forskriften, vil disse kunne inngå som en del av helsehjelpen som helsetjenestene er forpliktet til å yte etter forskriften §§ 3 og 5. Dette vil for eksempel kunne gjelde ved øyeblikkelig hjelp, når behandlingen for den akutte tilstanden krever bruk av legemidler. Tilsvarende vil også kunne tenkes når det gjelder «helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente», for eksempel fordi situasjonen raskt vil kunne gå over til å bli en øyeblikkelig hjelp-situasjon, dersom legemiddelbehandling ikke iverksettes raskt. Vi viser i denne sammenhengen til eksemplene i tabellen.

Med andre ord vil legemiddelbehandling etter en konkret vurdering kunne inngå i retten til helsehjelp som pasienten har etter forskriften og den plikten helsetjenestene har til å yte helsehjelp i de nevnte situasjonene.

Bokstav a, andre punktum bestemmer at alle som ikke har fulle rettigheter etter § 2, uansett har rett til psykisk helsevern, dersom vedkommende er psykisk ustabil og utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse.

Ordlyden «nærliggende og alvorlig fare» samsvarer med psykisk helsevernloven § 3-3 nr. 3 bokstav b (lovdata.no)(«farekriteriet»). Dersom farekriteriet er oppfylt, har personen rett til psykisk helsevern, forutsatt at de øvrige vilkårene for tvungent psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven, er oppfylt. Det er ikke nok at vedkommende kan antas å utgjøre en fare, det må foreligger konkrete holdepunkter. Ordlyden «psykisk ustabil» i bestemmelsen har ellers ingen selvstendig betydning.

Alle gravide som oppholder seg i Norge og som ikke har fulle rettigheter etter forskriften § 2, har rett til nødvendig helsehjelp før og etter fødsel. Dette gjelder både fra den kommunale helse- og omsorgstjeneste og fra spesialisthelsetjenesten.

Det kan ikke kreves forhåndsbetaling for helsehjelp i forbindelse med fødsel, selv om pasienten skal dekke utgiftene etter spesialisthelsetjenesteloven § 5-3 første ledd (lovdata.no), og tjenestene kan ikke nekte kvinnen helsehjelp med begrunnelse i manglende betalingsevne, se rundskrivets kapittel 4.

Gjennomføringen av svangerskaps- og barselkontroller skjer enten hos allmennlege eller hos jordmor i kommunen eller i spesialisthelsetjenesten ved behov. Kvinner med spesielle risikofaktorer må ha tilgang til nødvendig tilleggsoppfølgning. Helsetjenesten der kvinnen oppgir at hun oppholder seg, skal sørge for helsehjelpen, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a.

Gjeldende nasjonale faglige retningslinjer fra Helsedirektoratet legges til grunn for svangerskaps- og barselomsorgen som skal ytes. Dette omfatter blant annet anbefalinger om innhenting av opplysninger fra kvinnen, ultralyd og andre medisinske undersøkelser og prøver. Dette er beskrevet i Helsedirektoratets retningslinjer for svangerskap, fødsel og barsel. Det vises også til Helsekort for gravide (helsenorge.no), som gir veiledning og oversikt over innhold i konsultasjonene.

Alle gravide som oppholder seg i Norge og som ikke har fulle rettigheter etter forskriften § 2, har rett til svangerskapsavbrudd etter bestemmelsene i abortloven. De har også rett til informasjon, veiledning og oppfølgingssamtaler, jf. abortloven § 6 (lovdata.no).

I forarbeidene til ny abortlov, prop.117 L (2023-2024) (regjeringen.no), understreker departementet at selv om kvinner uten fast opphold i utgangspunktet må betale for abort selv, kan de ikke nektes å få helsehjelp under henvisning til manglende dokumentasjon på betalingsevne.

Alle personer som oppholder seg i landet har rett til nødvendig smittevernhjelp, jf. smittevernloven § 6-1 første ledd (lovdata.no). Dette omfatter både smittevernhjelp fra kommunen og om nødvendig fra spesialisthelsetjenesten. Retten gjelder både personer som er smittet og personer som står i fare for å bli smittet. Det må gjøres en faglig vurdering av hvilken smittevernhjelp som er nødvendig.

For allmennfarlige smittsomme sykdommer, jf. smittevernloven § 1-3 nr. 3 som er opplistet i forskrift om allmennfarlige smittsomme sykdommer § 1 (lovdata.no), presiserer smittevernloven § 6-1 annet og tredje ledd retten til nødvendig smittevernhjelp, både for personer som er i fare for å bli smittet og smittede personer. Den som etter en faglig vurdering anses å være i fare for å bli smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom, har rett til nødvendig smittevernhjelp i form av vaksinasjon, informasjon og annen nødvendig forebyggende hjelp, jf. § 6-1 annet ledd. Det følger av forarbeidene at opplistingen ikke er ment å være uttømmende, slik at en person kan ha rett til andre former for smittevernhjelp, enn de bestemmelsen konkret angir.

En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom har rett til nødvendig smittevernhjelp, herunder medisinsk vurdering og utredning (diagnostikk), behandling og pleie, jf. § 6-1 tredje ledd. Dekning av utgifter til smittevernhjelp er omtalt i rundskrivets kapittel 4.

Alle personer som er underlagt frihetsberøvelse som nevnt i folketrygdloven § 2-17 (lovdata.no), har rett til nødvendig helsehjelp som ikke bør vente til frihetsberøvelsen er over.

Dette gjelder personer som

• sitter i varetekt
• soner straff
• er underlagt tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg etter straffeloven 
• er anbrakt i institusjon som nevnt i barnevernsloven § 6-2

Hva som menes med «ikke bør vente» har en noe lavere terskel enn hva som «ikke kan vente» jf. forskriften § 5 første ledd bokstav a. Dette innebærer for eksempel at også forebyggende og rehabiliterende helsehjelp som hovedregel omfattes. Hva som «ikke bør vente» må ses i forhold til frihetsberøvelsens lengde.

Forskriften § 6 regulerer retten til omsorgstjenester til personer som

• har lovlig, men ikke fast opphold i riket
• ikke har lovlig opphold
• asylsøkere som bor i statlig mottak eller som har tilbud om opphold i statlig mottak

Barn har utvidede rettigheter til omsorgstjenester sammenliknet med voksne. Det står uttrykkelig i forskriften § 4 at barn har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen, og de omfattes derfor ikke av § 6. De utvidede rettighetene til barn gjelder uavhengig av oppholdsstatus.

Begrepet omsorgstjenester gjenfinnes i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 sjette ledd (lovdata.no), som nevner ulike typer tjenester i bokstavene a-c. Personer med ulike former for funksjonsnedsettelse (kognitive og/eller fysiske), vil kunne ha behov for forskjellige former for praktisk bistand til hverdagens gjøremål. Begrepet omsorgstjenester omfatter både personrettet praktisk bistand som hjelp til egenomsorg og personlig stell, herunder av- og påkledning, personlig hygiene, hjelp ved måltider osv. og hjelp til praktiske gjøremål som rengjøring, innkjøp, matlaging, vask av klær mv. Bistand for å kunne ta seg rundt i nærmiljøet og delta på aktiviteter vil også kunne omfattes.

Det kan i noen tilfeller være vanskelig å avgjøre om det dreier seg om omsorgstjenester eller helsetjenester. En naturlig rettesnor vil være om det er behov for lege- eller sykepleiefaglig kompetanse, fysioterapeut, psykolog el., eller om bistanden som personen trenger, kan ytes på en forsvarlig måte av en person uten medisinskfaglig kompetanse, som for eksempel en miljøarbeider. For personer med omfattende funksjonsnedsettelser og flere diagnoser, vil behovene ofte måtte dekkes av tjenester der helsehjelp og omsorgstjenester/praktisk bistand er integrert, eller i en gråsone der hjelpebehovet er vanskelig å kategorisere som det ene eller det andre. Regelverket løser ikke disse situasjonene, og det vil være behov for lokale avtaler om ansvarsforhold og håndtering ved uenigheter, basert på utgangspunktene i regelverket som beskrevet ovenfor.

Veileder for saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (PDF), gir føringer om hva som skal til for at omsorgstjenester anses nødvendige. Det er en helse- og sosialfaglig vurdering av den enkelte pasient eller brukers behov som vil være avgjørende for hva kommunen er forpliktet til å yte i den enkelte sak.

Personer som har lovlig, men ikke fast opphold

Etter § 6 første ledd fremgår det at personer som ikke er norske statsborgere, som har lovlig, men ikke fast opphold i riket, og som ikke kan dra omsorg for seg selv, kun har rett til nødvendige omsorgstjenester etter pasient- og brukerrettighetsloven 2-1 (lovdata.no) inntil vedkommende i praksis kunne forlatt landet.

Dersom annet følger av avtale som Norge har inngått med personens hjemland eller av multilaterale avtaler eller konvensjoner, vil vedkommende likevel ha rett til nødvendige omsorgstjenester etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 andre ledd.

Personer som ikke har lovlig opphold

Etter § 6 annet ledd har personer som ikke har lovlig opphold i riket og som ikke kan dra omsorg for seg selv, rett til nødvendige omsorgstjenester etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 andre ledd inntil vedkommende etter utlendingsloven og forskrifter gitt i medhold av loven, har plikt til å forlate landet.

I utgangspunktet har personer uten lovlig opphold i riket plikt til å forlate landet. Dersom UDI har gitt vedkommende en utreisefrist, vil personen ha rett til omsorgstjenester i perioden frem til dato for utreise og plikten til å forlate landet inntrer.  

Asylsøkere i statlig mottak, eller personer som har tilbud om opphold i statlig mottak

Forskriften § 6 tredje ledd angir at asylsøkere som er i statlig mottak eller personer som har tilbud om opphold i statlig mottak, ikke har krav på omsorgstjenester fra kommunen etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 andre ledd. Bestemmelsen innebærer at det er UDI – og ikke kommunen - som har ansvar for å sikre omsorgstjenester til asylsøkere i statlig mottak. 

Bestemmelsen regulerer retten til helse- og behandlingsmessige opplysninger. Alle som oppholder seg i riket har rett til å få helseopplysninger og andre behandlingsmessige opplysninger fra kommunen og spesialisthelsetjenesten som vedkommende trenger for å ivareta sine pasientrettigheter. Dette gjelder uavhengig av oppholdsstatus og varighet av oppholdet.

«For å kunne ivareta sin rett», betyr at vedkommende har rett til å få informasjon for å kunne medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester, jf. pasient- og brukerettighetsloven § 3-1. Vedkommende har også rett til den informasjonen som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen og om mulige risikoer og bivirkninger, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 første ledd. Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn, jf. pasient- og brukerettighetsloven § 3-5 første ledd første punktum. Dette innebærer også bruk av tolk når det er nødvendig. Slik informasjon er videre en forutsetning for at pasienten skal kunne gi et informert samtykke i tråd med bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 (lovdata.no).