4.2. Helsetjenester fra spesialisthelsetjenesten

Første ledd regulerer hva som skal regnes som pasientens bostedsregion. Dette har betydning for hvilken helseregion som skal dekke behandlings- og forpleiningsutgiftene for helsehjelpen som er gitt i spesialisthelsetjenesten.

Første ledd første punktum fastslår at helseregionen hvor pasienten har sin faste bopel skal regnes som bostedsregion.

Spesialisthelsetjenesteloven sier ikke noe om hva det vil si å ha fast bopel etter § 5-1 første ledd første punktum. Det er lagt til grunn at begrepet «fast bopel» har samme innhold som vilkåret i folketrygdloven § 2-1 (lovdata.no) om pliktig medlemskap i folketrygden, for personer som er bosatt i Norge. Som bosatt i Norge etter folketrygdloven § 2-1 andre ledd regnes den som oppholder seg her, når oppholdet er ment å vare eller har vart minst 12 måneder. Dette gjelder også om oppholdet helt eller delvis finner sted i helseinstitusjon, og er uavhengig av statsborgerskap. Vedkommende må også ha lovlig opphold i Norge for å ha rett til medlemskap i folketrygden, jf. folketrygdloven § 2-1 tredje ledd. Tilsvarende vilkår legges dermed til grunn for å ha fast bopel etter spesialisthelsetjenesteloven § 5-1.

Uklarheter og uenighet om pasientens bostedsregion kan ikke brukes som grunnlag for å avvise en pasient som har behov for behandling, som vedkommende har rett til. Uenighet mellom de regionale helseforetakene om hva som er pasientens bostedsregion må ikke føre til at pasientene blir kasteball mellom ulike helseforetak.

Det er NAV som vurderer om en person er medlem i folketrygden. Reglene for medlemskap i folketrygden er nærmere beskrevet i NAVs rundskriv til folketrygdloven i kapittel 2 (nav.no), se også kommentarene til spesialisthelsetjenesteloven § 5-3 andre ledd om medlemskap i folketrygden.

Første ledd annet punktum regulerer hva som skal anses som pasientens bostedsregion når pasienten ikke har fast bopel, men fast oppholdssted. Dette kan være personer som er bosatt i Norge og har lovlig opphold, men som for en kortere eller lengre periode oppholder seg i en annen bostedsregion. Det legges til grunn at det med fast oppholdssted, menes noe lengre opphold enn et ferieopphold. For pasienter som ikke har fast bopel, vil den helseregionen hvor vedkommende har sitt faste oppholdssted regnes som pasientens bostedsregion.

Oppsummert, skal behandlings- og forpleiningsutgiftene dekkes av det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion, dvs. i den regionen pasienten har fast bopel eller fast oppholdsted.  

Fjerde ledd regulerer hvem som i tvilstilfelle avgjør hvor en pasient har sin bostedsregion. Helse- og omsorgsdepartementet har delegert avgjørelsen etter § 5-1 fjerde ledd til Helsedirektoratet.

Første ledd første punktum fastslår at det er det regionale helseforetaket i den regionen hvor pasienten har fast bopel eller fast oppholdssted etter spesialisthelsetjenesteloven § 5-1, som skal dekke behandlings- og forpleiningsutgiftene. Det er tidspunktet for innleggelsen som er avgjørende for hvilken helseregion som skal dekke utgiftene.

Bestemmelsen får anvendelse uavhengig av pasientens statsborgerskap. Utgiftene til tjenestene dekkes derfor som hovedregel etter § 5-2, også for utenlandske personer som anses bosatt i Norge. Det er en forutsetning at pasienten er medlem i folketrygden, for at bestemmelsene i spesialisthelsetjenesteloven § 5-2 skal komme til anvendelse. Det vil si at dersom pasienten er bosatt i Norge, men ikke medlem av folketrygden, skal vedkommende selv betale for helsehjelpen, med mindre vedkommende er stønadsberettiget som konvensjonspasient, se kommentarene til spesialisthelsetjenesteloven § 5-3.

Nærmere informasjon om hvem som er medlem i folketrygden finnes i NAVs rundskriv til folketrygdloven kapittel 2 (nav.no).

Medlemskap i folketrygden for asylsøkere og deres familiemedlemmer

Som det fremgår av rundskrivets kapittel 3, er asylsøkere og deres familiemedlemmer medlemmer av folketrygden. Dette får betydning for hvem som skal dekke behandlings- og forpleiningsutgiftene for helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Når asylsøknaden er behandlet og vedtak om opphold foreligger, anses de som bosatt. De har da «fast bopel» eller «fast oppholdssted i Norge», jf. spesialisthelsetjenesteloven § 5-1. Deres behandlings- og forpleiningsutgifter dekkes da av det regionale helseforetaket i vedkommendes bostedsregion etter spesialisthelsetjenesteloven § 5-2, jf. § 5-1, og ikke etter bestemmelsen i § 5-3 annet ledd.

Det er ikke direkte regulert når retten til dekning av behandlings- og forpleiningsutgiftene etter spesialisthelsetjenesteloven opphører for asylsøkere som har fått endelig avslag på sin asylsøknad. Det følger av § 2 andre ledd i forskrift om trygdedekning for asylsøkere og deres familiemedlemmer (lovdata.no), at trygdedekningen gjelder fra det tidspunkt det er søkt om asyl og fram til asyl eller oppholdstillatelse i Norge blir gitt. Trygdedekningen gjelder fram til datoen for beslutning om å nekte oppsettende virkning på klage over avslag eller, dersom det er gitt oppsettende virkning, datoen for endelig avslag på klagen. Veiledning om dette er gitt i NAVs rundskriv til NAVs rundskriv til folketrygdloven i kapittel 2.

Refusjonskrav etter folketrygdlovens kapittel 5 dekkes også for perioden fram til vedkommende faktisk forlater landet, forutsatt at det dreier seg om behandling som er akutt betinget, jf. § 2 andre ledd siste punktum i forskrift om trygdedekning for asylsøkere og deres familiemedlemmer. Dette betyr at refusjonskrav etter folketrygden kapittel 5 (helsetjenester), også dekkes ved akutt helsehjelp, selv om asylsøkeren har fått endelig avslag og dermed er uten lovlig opphold.  Dette gjelder frem til vedkommende rent faktisk har forlatt landet. Det vises til Helsedirektoratets rundskriv til folketrygdloven kapittel 5. Når det gjelder spørsmålet om dekning av materiell o.l. som inngår i helsehjelpen gjelder samme regler som ved dekning av helsehjelpen.

Behandlings- og forpleiningsutgifter for helsehjelp mottatt i utlandet

I spesialisthelsetjenesteloven § 5-2 reguleres også hvem som skal dekke behandlings- og forpleiningsutgifter for helsehjelp mottatt i utlandet.  Disse reglene omtales ikke i dette rundskrivet, for veiledning til disse vises det til Helsedirektoratets rundskriv til pasient - og brukerrettighetsloven og i Helsedirektoratets rundskriv til folketrygdloven § 5-24 a.

Første ledd første punktum fastslår at personer som ikke har bosted i riket forutsettes å dekke behandlings- og forpleiningsutgifter for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.

Dette gjelder personer som ikke har fulle rettigheter etter forskriften § 2. Det vil si personer som

• ikke er bosatt i riket, dvs. er uten lovlig og fast opphold
• ikke er medlem av folketrygden
• ikke er konvensjonspasienter 

Det kan ikke kreves forhåndsbetaling for behandling som gis i spesialisthelsetjenesten i forbindelse med øyeblikkelig hjelp, for «helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente» og i forbindelse med fødsel mv., se kommentarene til forskriften §§ 3 og 5 i rundskrivets kapittel 3. Pasienten vil i slike tilfeller ha rett til å motta den aktuelle helsehjelpen, og det vil derfor ikke være adgang til å nekte helsehjelpen på grunnlag av manglende betalingsevne. I disse situasjonene bør heller ikke spørsmålet om pasientens mulighet til å betale reises før helsehjelpen er gitt. Pasientens betalingsevne og helseforetakets mulighet til å inndrive det skyldige beløpet, vurderes derfor i etterkant. Med bakgrunn i prinsippet om barnets beste og at barn har rett til den høyest oppnåelige helsestandard og behandlingstilbud, dekkes behandlings- og forpleiningsutgiftene på samme måte som for barn med lovlig opphold og fulle rettigheter.

Første ledd andre punktum bestemmer at helseinstitusjonen eller tjenesteyteren kan kreve dokumentasjon på at pasientene kan dekke behandlings- og forpleiningsutgiftene før planlagte spesialisthelsetjenester blir gitt. «Kan» innebærer at det ikke er et krav om at helseinstitusjonen må kreve slik dokumentasjon.

Første ledd tredje punktum bestemmer at helseinstitusjonen eller tjenesteyteren skal sørge for at pasienten mottar en spesifisert regning som viser hvilke ytelser pasienten har mottatt, og hvilken pris som er beregnet for ytelsene.

Første ledd fjerde punktum bestemmer at dersom pasienten ikke kan dekke utgiftene selv, skal de dekkes av helseinstitusjon eller tjenesteyter.

Dekning av utgifter for behandlings- og forpleiningsutgifter til pasienter som ikke har bosted i riket, men er medlem av folketrygden eller er konvensjonspasient

Annet ledd bestemmer at folketrygden (Helfo) skal dekke behandlings- og forpleiningsutgifter for personer som ikke har bosted i riket, men som enten er

• medlem av folketrygden, eller
• stønadsberettiget i henhold til gjensidig avtale med annet stat (konvensjonspasient)

Medlem av folketrygden

Folketrygden (Helfo) skal dekke spesialisthelsetjenestens behandlings- og forpleiningsutgifter for personer som ikke har bosted i riket, men som er medlem av folketrygden.

Kapittel 2 i folketrygdloven (lovdata.no) har bestemmelser om hvem som er pliktig medlem i folketrygden og om frivillig medlemskap i folketrygden.  En fullstendig oversikt fremgår av NAVs rundskriv (nav.no) til folketrygdloven kapittel 2.

Asylsøkere og deres familier er medlemmer av folketrygden. Andre eksempler på grupper og situasjoner, hvor personer er pliktige medlemmer av folketrygden: 

• arbeidstakere i Norge og på kontinentalsokkelen
• opphold på Svalbard, på Jan Mayen og i norske biland
• pliktig medlemskap for personer utenfor Norge, som for eksempel person som er norsk statsborger og arbeidstaker i den norske stats tjeneste

Eksempler på noen grupper som ikke er pliktige medlemmer av folketrygden:

• utenlandsk statsborger som er arbeidstaker hos fremmed stat, for eksempel ambassadepersonell
• ansatte på turistskip
• personer med rettigheter i utenlandske trygdeordninger o.a

Folketrygdloven regulerer også

• medlemskap ved midlertidig fravær fra Norge
• opphør av medlemskap ved lengre fravær fra Norge
• frivillig medlemsskap av folketrygden

For personer som er underlagt frihetsberøvelse, dvs. sitter i varetekt, soner straff, er underlagt tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg etter straffeloven eller er anbrakt i institusjon som nevnt i barnevernsloven § 6-2, anses vilkårene for medlemskap i folketrygden ikke oppfylt i tidsrom med frihetsberøvelse. Personer som var medlemmer i trygden da frihetsberøvelsen tok til, opprettholder likevel sitt medlemskap jf. folketrygdloven § 2-17. I forskrift om medlemskap i trygden under fengselsopphold mv. (lovdata.no) er det gitt regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i folketrygdloven § 2-17.

Bestemmelsen i folketrygdloven § 2-17 fjerde ledd med forskrift, gjelder dekning av utgifter til helsehjelp etter folketrygdloven kapittel 5, se Helsedirektoratets rundskriv til folketrygdloven kapittel 5.

Konvensjonspasienter

Folketrygden (Helfo) skal dekke behandlings- og forpleiningsutgifter for helsehjelp gitt i spesialisthelsetjenesten til personer som ikke har bosted i riket, dersom de er stønadsberettiget i henhold til gjensidig avtale med annen stat, såkalte konvensjonspasienter. Norge har inngått gjensidige trygdeavtaler (konvensjoner) med enkelte land om helsehjelp til disse lands statsborgere, og for personer som er bosatt/trygdet i disse landene. Avtalene gjelder i hovedsak helsehjelp som det oppstår behov for mens vedkommende oppholder seg i Norge.

Konvensjonspasienter er ikke medlem av folketrygden, men er stønadsberettiget etter sosialtrygdavtalen med vedkommende land. Det er en forutsetning for at spesialisthelsetjenesten skal kunne få refusjon fra folketrygden, at sosialtrygdavtalen omfatter helsehjelp og at pasienten omfattes av trygdeordningen for helsehjelp i hjemlandet/bostedslandet. Avtalene som gjelder helsehjelp, omfatter blant annet undersøkelse og behandling i spesialisthelsetjenesten når det er behov for dette.

Det må i hvert enkelt tilfelle vurderes om pasienten og den aktuelle helsehjelpen dekkes av avtalen. Avtalene og rundskriv til disse finnes på nav.no:

Hovednummer 42 - Trygdeavtaler (nav.no)
Hovednummer 45 - EØS-avtalens bestemmelser om trygd (nav.no)

EØS-avtalen og trygdeforordning nr. 883/2004

EØS-avtalen har en egen del om trygd. De fleste reglene finnes i Europaparlaments- og Rådsforordning (EF) nr. 883/2004 (lovdata.no, PDF) av 29. april 2004 om samordning av trygdeordninger, heretter kalt trygdeforordningen.

Denne må sees i sammenheng med EUs gjennomføringsforordning nr. 987/2009 (lovdata.no, PDF) og endringsforordning nr. 465/2012 (lovdata.no, PDF). EØS-reglene på dette feltet får tilsvarende anvendelse overfor Sveits etter EFTA-konvensjonen. Reglene gjelder ikke for helsehjelp på Svalbard.

EØS-reglene omfatter kun de respektive avtalelands statsborgere og flyktninger og statsløse og deres familiemedlemmer som er bosatt i et EØS-land. Supplerende avtaler som Norge har inngått med de nordiske landene og med Nederland, Ungarn og Østerrike og Luxembourg, favner en videre personkrets, det vil si alle som er bosatt og/eller omfattet av syketrygden i de respektive land. Norge inngikk trygdeavtale med Storbritannia (regjeringen.no) med virkning fra 1. januar 2024. Denne har også bestemmelser om helsehelsetjenester. 

Trygdeforordningen omfatter i første rekke helsehjelp som blir nødvendig under midlertidig opphold i Norge. Ved midlertidig opphold dekkes utgifter til helsehjelp som er nødvendig for at vedkommende skal kunne fortsette reisen/oppholdet på forsvarlig vis. I denne forbindelse tas det hensyn til oppholdets varighet og behandlingens art. Behandlingsbehovet må ha oppstått under oppholdet her. Nødvendig behandling for kroniske sykdommer og allerede konstaterte sykdommer, som for eksempel dialysebehandling og oksygenbehandling, dekkes imidlertid også. Retten gjelder personer på midlertidig opphold i Norge, for eksempel turister og utenlandsstudenter m.v. fra EØS-land, og deres familiemedlemmer.

Dersom formålet med reisen er å få behandling eller behandlingen på annen måte er planlagt, kreves særskilt tillatelse fra det landet der pasienten er bosatt/trygdet, for at pasienten skal være stønadsberettiget. Dette gjelder også norske pensjonister/statsborgere bosatt i et annet EØS-land som ønsker planlagt behandling i Norge. Tillatelse/forhåndsgodkjenning av planlagt behandling dokumenteres ved blankett E112/S2 eller S3 dersom det gjelder fortsatt behandling for en pensjonert grensearbeider som tidligere arbeidet i Norge.

Trygdeforordningen omfatter også helsehjelp, både nødvendig og planlagt, for personer som enten mottar pensjon, er utsendt arbeidstaker eller student fra et annet EØS-land, men er bosatt i Norge. Pasientene dokumenterer sine helserettigheter ved blankett S1 som finnes på helfo.no:

Rettighetsdokument S1 for arbeidstakere bosatt i annet EØS-land eller Sveits eller Storbritannia (helfo.no, PDF)
Rettighetsdokument S1 for pensjonist i annet EØS-land eller Sveits eller Storbritannia (helfo.no, PDF).

I tilfeller som dekkes av trygdeforordningen skal pasienten i betalingsspørsmål stilles likt med pasienter som er bosatt i Norge. Utgifter utover eventuell egenandel dekkes av folketrygden, og senere eventuelt av det landet hvor pasienten er trygdet, jf. under om oppgjør.

Europeisk helsetrygdkort (EHIC) kan benyttes under et midlertidig opphold i Norge, som for eksempel under ferieopphold.

Informasjon om regler og oppgjør finnes på på helfo.no «Pasienter med Europeisk helsetrygdkort og tilsvarende rettighet» (helfo.no). Blant annet gis det der informasjon om hva som er et gyldig EHIC og om situasjoner hvor pasienten mangler dette.

I utgangspunktet kan ikke personer med statsborgerskap fra land utenfor EU/EØS, såkalte tredjelandsborgere, benytte Europeisk helsetrygdkort mens de oppholder seg i Norge, dersom dette er utstedt av et annet EU/EØS-land eller Sveits. Det finnes noen unntak. Disse er beskrevet nærmere på under avsnittet «Krav til dokumentasjon for statsborgere fra utenfor EU/EØS og Sveits» og under avsnittet «Storbritannia» (helfo.no).

Pasientrettighetsdirektivet

I enkelte tilfeller vil pasienter fra EØS-land som har utgifter til helsehjelp i Norge, i andre tilfeller enn de som omfattes av trygdeforordningen, kunne ha rett til refusjon fra bostedslandets/trygdelandets myndigheter. Dette følger av pasientrettighetsdirektivet (Europaparlamentets- og rådsdirektiv 2011/24/EU om pasientrettigheter i forbindelse med grensekryssende helsetjenester). I disse tilfellene må pasienten selv betale fullt ut for behandlingen i Norge, og selv søke refusjon i hjemlandet i ettertid. De utenlandske pasientene vil tre inn i de vanlige prioriteringssystemene i Norge.

Andre gjensidighetsavtaler

I tillegg til avtaler med EØS-landene og Sveits, har Norge inngått gjensidighetsavtaler med Australia og den kanadiske provinsen Québec, som omfatter sykehusbehandling.

Avtalen med Australia gjelder ikke for studenter og diplomater. Når det gjelder oppgjør etter disse avtalene, se informasjonen på helfo.no «Pasienter som er omfattet av avtaler utenfor EU/EØS-området» (helfo.no).

Nordisk konvensjon om trygd utvider trygdeforordningens personkrets til å omfatte tredjelandsborgere og gjelder dermed alle som er bosatte i et nordisk land uavhengig av deres statsborgerskap. Konvensjonen utvider også det geografiske området for trygdeforordningen, se oversikt over koordinering av trygdeordninger (regjeringen.no).

Pasienter fra et av de nordiske landene kan videre ha rett til å få dekket merutgifter til hjemtransport ved sykdom eller skade som oppstår under midlertidig opphold i Norge. En søknad om dekning av merutgifter skal godkjennes av Helfo før hjemreisen starter. Det er ofte helseaktøren som ivaretar denne rettigheten for pasienten. Mer informasjon om reglene og gjennomføringen finnes på helfo.no, «Hjemtransport innenfor de nordiske landene – dekning av merutgifter (helfo.no)».

Oppgjør i konvensjonstilfellene

Utgifter til sykehusopphold for konvensjonspasienter, refunderes fullt ut av folketrygden (Helfo).

Trygdeavtalene har bestemmelser om oppgjør mellom landene (eller avkall på slikt oppgjør), noe som er avgjørende for hvem som i siste instans dekker kostnadene ved behandlingen.

Pasienter som er stønadsberettiget etter § 5-3 andre ledd, skal ikke betale mer for behandlingen enn det en pasient bosatt i Norge ville ha betalt.

Konvensjonspasienter betaler egenandel på vanlig måte for poliklinisk behandling i sykehus, mens folketrygden refunderer det regionale helseforetakets andel av behandlings- og forpleiningsutgiftene.

Oppgjør etter konvensjonsavtalene er nærmere omtalt på helfo.no, «Regelverk og refusjon for sjukehus og poliklinikk (helfo.no)», under Internasjonalt og utland.

Dekning av utgifter for gjennomføring av tvungent psykisk helsevern for personer som ikke har bosted i Norge

Tredje ledd bestemmer at staten skal dekke behandlings- og forpleiningsutgifter ved gjennomføring av tvungent psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven kapittel 3, for personer som ikke har bosted/fast opphold i Norge og som heller ikke er medlem i folketrygden eller er konvensjonspasient. Dette gjelder også behandlings- og forpleiningsutgifter ved gjennomføring av den strafferettslige særreaksjonen dom på overføring til tvungent psykisk helsevern.

Som vist til i rundskrivets kapittel 3, samsvarer ordlyden i § 5 nærliggende og alvorlig fare med psykisk helsevernloven § 3-3 nr. 3 bokstav b (lovdata.no) (farekriteriet). Dersom farekriteriet er oppfylt har personen rett til psykiske helsevern, forutsatt at de øvrige vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt.

Det forutsettes at nødvendigheten av å underlegge pasienten tvungent psykisk helsevern oppstår under det midlertidige oppholdet. Staten dekker ikke behandlings- og forpleiningsutgifter for personer som er psykisk syke når de reiser inn i Norge med det formål å få behandling her for sin psykiske lidelse. Det forhold at sykdommen har vært diagnostisert tidligere, er derimot ikke til hinder for dekning av utgiftene etter denne bestemmelsen.

Dersom pasienten ikke er bosatt i Norge, men er medlem av folketrygden, dekkes utgiftene av folketrygden etter bestemmelsens andre ledd. Det samme gjelder for konvensjonspasienter.

Hjemsendelse av utenlandske borgere som er alvorlig psykisk syke er omtalt i Helsedirektoratets rundskriv IS-1560, (PDF).

Særlige situasjoner

Behandlings- og forpleiningsutgifter ved fødselshjelp mv.

Ved fødsel er både kvinnen og barnet pasienter. Kvinnen er pasient fra innleggelsestidspunktet, mens barnet ansees som pasient fra fødselstidspunktet. Vurderingen av betalingsspørsmål kan falle forskjellig ut for kvinnen og barnet avhengig av deres tilknytning til Norge. Det må foretas en individuell vurdering for hver av dem.

Barnefarens tilknytning til Norge kan – sammen med andre faktorer – også ha betydning for vurderingen av om barnet ansees å ha bosted i Norge.

Barn som blir født i Norge kan ha tilknytning til landet på ulike måter. Tilknytningen vil ha betydning for hvem som skal dekke betalings- og forpleiningsutgiftene etter spesialisthelsetjenesteloven kapittel 5.

Erverv av statsborgerskap ved fødsel er regulert i statsborgerskapsloven § 4 (lovdata.no). Dersom en av foreldrene er norsk statsborger og foreldreskapet følger av barneloven (lovdata.no), blir barnet norsk statsborger og får lovlig opphold. Barnet kan ha lovlig opphold også på annet grunnlag, for eksempel dersom foreldrene oppholder seg i Norge på turistvisum eller har annet oppholdsgrunnlag.

Når spesialisthelsetjenesten yter helsehjelp i forbindelse med fødsel, dekkes behandlings- og forpleiningsutgiftene etter spesialisthelsetjenesteloven § 5-2 eller § 5-3. Avgjørende for om utgiftene dekkes etter § 5-2 eller etter § 5-3, er om barnet i tillegg til lovlig opphold kan sies å ha bosted i Norge.

Det må foretas en konkret vurdering av om barnet har fast opphold ut i fra kriteriet om at oppholdet «er ment å vare eller har vart minst 12 måneder», jf. folketrygdloven § 2-1 andre ledd. Ved fødselshjelp vil foreldrenes intensjon om fortsatt opphold i Norge være avgjørende. Det må vurderes om minst en av foreldrene har til hensikt og har praktisk mulighet for å oppholde seg i Norge med barnet, slik at barnet vil være i landet i minst 12 måneder. Det er naturlig å se hen til arbeidsforhold, bolig, familie mv. Dersom barnet etter en konkret vurdering oppfyller vilkåret om fast opphold vil barnet anses som bosatt i riket. Behandlings- og forpleiningsutgifter i forbindelse med fødsel dekkes da av helseforetaket etter spesialisthelsetjenesteloven § 5-2 første ledd.

Det må på tilsvarende måte vurderes om kvinnen har fast opphold. Dersom kvinnens opphold i Norge er lovlig og «er ment å vare eller har vart minst 12 måneder», skal behandlings- og forpleiningsutgiftene dekkes etter spesialisthelsetjenesteloven § 5-2 først ledd.

Barnet kan alternativt være pliktig eller frivillig medlem i folketrygden etter andre bestemmelser i folketrygdloven, jf. forskriften § 2 bokstav b og NAVs rundskriv til folketrygdloven kapittel 2, se omtale i rundskrivets kapittel 3.

Barn som ikke er medlem i folketrygden, kan ha visse avledede rettigheter dersom en eller begge foreldrene er medlem. Dette gjelder imidlertid kun for stønad til helsetjenester etter folketrygdloven kapittel 5 (lovdata.no), se Helsedirektoratets rundskriv til folketrygdloven kapittel 5, og gjelder ikke dekning av behandlings- og forpleiningsutgifter etter bestemmelsene i spesialisthelsetjenesteloven.

Som vist til ovenfor følger det av spesialisthelsetjenesteloven § 5-3, at pasient som ikke har bosted i riket, skal dekke behandlings- og forpleiningsutgiftene selv. For barn som ikke har lovlig og fast opphold, ikke er medlem av folketrygden eller er konvensjonspasient,  vil det være barnets foreldre som eventuelt må  dekke utgiftene. Med bakgrunn i prinsippet om barnets beste og at barn har rett til den høyest oppnåelige helsestandard og behandlingstilbud, legges det til grunn at behandlings- og forpleiningsutgiftene for disse barna dekkes på samme måte som for barn med lovlig opphold og fulle rettigheter etter forskriften § 2.

Dersom kvinnen er medlem i folketrygden, dekkes hennes behandlings- og forpleiningsutgifter av folketrygden (Helfo), jf. spesialisthelsetjenesteloven § 5-3 annet ledd.

Dersom barnet ikke er bosatt i Norge, men er stønadsberettiget i henhold til gjensidig avtale med annen stat (konvensjonspasient), dekkes behandlings- og forpleiningsutgiftene i forbindelse med fødsel av folketrygden, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 5-3 annet ledd. Tilsvarende gjelder for kvinnen.

Dersom kvinnen ikke har fulle rettigheter til helsehjelp etter § 2 i forskriften, har hun likevel rett til nødvendig helsehjelp i forbindelse med fødsel. Kvinnen må da i utgangspunktet selv dekke utgiftene i forbindelse med fødsel, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 5-3 første ledd. For helsehjelp i forbindelse med fødsel kan det likevel ikke kreves forhåndsbetaling. Tilsvarende gjelder for abort. Hvis kvinnen selv ikke kan dekke utgiftene, må de dekkes av tjenesteyteren.

Dekning av utgifter til smittevernhjelp fra kommunen og helseforetak

Som det fremgår av forskriften § 5 bokstav d har alle som oppholder seg i riket rett til nødvendig smittevernhjelp. Smittevernhjelpen skal være gratis, enten den ytes av kommunen eller i spesialisthelsetjenesten.

Se forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege (lovdata.no) og blåreseptforskriften (lovdata.no), som har bestemmelser om dekning av utgifter ved smittevernhjelp.

Dekning av utgifter for pasienter under frihetsberøvelse

Som vist til i rundskrivets kapittel 3, har alle personer som er underlagt frihetsberøvelse, rett til nødvendig helsehjelp som ikke bør vente til frihetsberøvelsen er over. Hva som «ikke bør vente» er en mildere vurdering enn hva som «ikke kan vente» og må ses i forhold til frihetsberøvelsens lengde.

Som vist til ovenfor har folketrygdloven § 2-17 (lovdata.no) særskilte regler om medlemskap mv. under fengselsopphold, tvungent psykisk helsevern og annen frihetsberøvelse. Vilkårene for medlemskap i folketrygden etter folketrygdloven kapittel 2 anses ikke oppfylt i tidsrommet for frihetsberøvelsen. Personer som var medlemmer i trygden da frihetsberøvelsen tok til, opprettholder likevel sitt medlemskap.

For personer som ikke er medlemmer i trygden under frihetsberøvelsen, dekkes utgifter til helsetjenester «som om vedkommende var medlem i trygden, forutsatt at utgiftene ikke dekkes av andre eller av vedkommendes egne midler», jf. § 2-17 fjerde ledd. Dette må sees i sammenheng med § 9 i forskrift om medlemskap i trygden under fengselsopphold mv. (lovdata.no) sammenholdt med §§ 3 og 5 bokstav e i forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket.

Det legges til grunn at reglene i folketrygdloven § 2-17 fjerde ledd med forskrift, gjelder dekning av utgifter til helsehjelp etter folketrygdloven kapittel 5. Dekning av behandlings- og forpleiningsutgifter til øvrig helsehjelp for personer som ikke er bosatt i riket, følger de ordinære reglene i spesialisthelsetjenesteloven § 5-3.

Oppsummering av hovedreglene i spesialisthelsetjenesteloven §§ 5-2 og 5-3

Det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion dekker utgiftene

Dersom pasienten har fast bopel eller fast oppholdssted i Norge, herunder også asylsøkere, skal behandlings- og forpleiningsutgiftene dekkes av det regionale helseforetaket.

Tilsvarende gjelder dersom pasienten er underlagt tvungent psykisk helsevern og ikke har fast bopel eller fast oppholdssted i Norge, og heller ikke er medlem av folketrygden eller stønadsberettiget etter gjensidig avtale med annet land.

Regning sendes til Helfo

Dersom pasienten ikke har fast bosted eller fast oppholdssted i Norge, men er medlem av folketrygden eller er konvensjonspasient, dvs. er stønadsberettiget etter gjensidig avtale med annet land, dekkes behandlings- og forpleiningsutgiftene av folketrygden. Regningen sendes da til Helfo.

Regning sendes til pasienten

Dersom pasienten ikke har fast bosted eller fast oppholdssted i Norge, og heller ikke er medlem av folketrygden eller er konvensjonspasient (stønadsberettiget etter gjensidig avtale med annet land), sendes regningen til pasienten. Dette gjelder ikke for behandlings- og forpleiningsutgifter ved tvungent psykisk helsevern, da disse dekkes av det regionale helseforetaket. Dette gjelder heller ikke for barn, som bare betaler ordinære egenandeler.