Første ledd fastslår at kompetansen til å treffe avgjørelse i helsespørsmål for myndige personer, dvs. personer over 18 år, uten beslutningskompetanse er lagt til helsepersonell som yter helsehjelpen dersom tiltaket er av lite inngripende karakter med hensyn til omfang og varighet. Dette gjelder imidlertid, ifølge forarbeidene, bare dersom det kan antas at pasienten ville gitt sitt samtykke om vedkommende hadde vært beslutningskompetent, med andre ord et krav om antatt eller presumert, samtykke.

Kompetansen til å treffe avgjørelsen etter første ledd er lagt til det helsepersonell som yter helsehjelpen.

Kravet om antatt samtykke forutsetter at helsepersonell vurderer og tar stilling til hva pasienten ville ha ønsket om vedkommende hadde hatt evne til å treffe avgjørelse i spørsmål som gjelder hans eller hennes helse. Helsepersonellet må altså til en viss grad sette seg inn i pasientens behov.

Det antatte samtykke kan ikke legges til grunn som rettsgrunnlag for inngrep overfor pasienter uten beslutningskompetanse dersom tiltaket som ønskes iverksatt ville vært faglig unødvendig i en situasjon med tilfredsstillende tilgang på økonomiske ressurser. Antatt samtykke kan heller ikke legges til grunn for tiltak som pasienten oppfatter, eller antas å ville oppfatte, som nedverdigende og krenkende. Dette er en presisering av grensene som antas å gjelde for det ulovfestede kravet om antatt samtykke.

At tiltaket er av lite inngripende karakter med hensyn til omfang og varighet betyr at operative inngrep ikke kan foretas, med mindre det følger av nødrettslige prinsipper eller at inngrepet er helt bagatellmessig. Som eksempel kan nevnes fjerning av fotvorter som hemmer gangen. Helsepersonellet kan heller ikke, med hjemmel i et antatt samtykke, gi pasienten medisiner som kan gi alvorlige bivirkninger. I de situasjoner hvor det ikke kan fastslås med sikkerhet at de gunstige virkningene av medisinen vil oppveie mulige bivirkninger, kan helsepersonell ikke legge til grunn et antatt samtykke. Dette vil kunne være tilfelle ved behandling av høyt blodtrykk med medisiner. Dersom tiltaket i utgangspunktet er lite inngripende, men tiltaket går over så lang tid at det med sannsynlighet vil medføre komplikasjoner eller bivirkninger, kan tiltaket heller ikke iverksettes med hjemmel i § 4-6 første ledd.

Andre ledd omhandler også representasjon der pasienten mangler beslutningskompetanse og ikke motsetter seg behandling, men tilfeller av mer inngripende karakter enn de som er omfattet av første ledd, jf. ordlyden «alvorlig inngrep». Grensen mellom første og andre ledd – hva som er alvorlig inngrep – er skjønnsmessig. Se omtalen til første ledd. Det kan også ses hen til 4 A-5 andre ledd hvor lovteksten gir retningslinjer på hva som er et alvorlig inngrep. Det fremgår at i vurderingen av hva som er et alvorlig inngrep for pasienten, skal det blant annet tas hensyn  til om tiltaket innebærer inngrep i kroppen og bruk av reseptbelagte legemidler. I likhet med det som gjelder for avgjørelser etter første ledd, skal helsepersonell også treffe avgjørelser om helsehjelp som innebærer et alvorlig inngrep for pasienten, men med noe ulik prosessuell tilnærming fra første ledd. Forutsetningen for å gi slik helsehjelp er at hjelpen anses å være i pasientens interesse og det er sannsynlig at pasienten ville gitt tillatelse til slik hjelp. Et antatt (presumert) samtykke forutsetter at helsepersonell vurderer og tar konkret stilling til hva pasienten ville ha ønsket dersom vedkommende hadde hatt evne til selv å treffe avgjørelsen.

Andre ledd andre setning forutsetter at helsepersonell om mulig forhører seg med pasientens nærmeste pårørende om hva pasienten eventuelt ville ha ønsket før avgjørelsen tas. Hvem som er nærmeste pårørende følger av § 1-3 bokstav b. Se omtale av denne. Pårørende vil i mange tilfeller ha informasjon om hva pasienten ville ha ønsket om han eller hun hadde vært i stand til å sette seg inn i situasjonen sin. Ordlyden «der det er mulig» er valgt fordi det i visse tilfelle kan være vanskelig å få tak i nærmeste pårørende, og fordi pasientens behov for helsehjelp tilsier at beslutning bør treffes før det er innhentet informasjon fra nærmeste pårørende. Det kan også tenkes at nærmeste pårørende ikke ønsker å gi informasjon.

Uttrykket «den som er ansvarlig» peker på at det er den som har kompetanse til å avgjøre hvilken helsehjelp som skal ytes, som også skal bestemme at inngrepet skal gjennomføres. Utrykket blir brukt for å skille mot den som utfører selve inngrepet, se første ledd i bestemmelsen. Dette kan være samme personen, men trenger ikke være det. For eksempel kan en lege bestemme at en pasient skal få sterke smertestillende preparat, mens det er en sykepleier som setter sprøyta eller gir medisin i pilleform. Det er da legen som er «ansvarlig» for helsehjelpen. Kravet om å rådføre seg med annet kvalifisert helsepersonell innebærer at det alltid skal være to fagpersoner som vurderer om helsehjelpen skal gis.

I andre ledd siste setning blir kravet til dokumentasjon presisert. Det skal fremgå av journalen hva pasientens nærmeste pårørende eventuelt har opplyst og hvilke oppfatninger annet kvalifisert helsepersonell har hatt. Presiseringen er egentlig overflødig ettersom dette følger av reglene i helsepersonelloven kapittel 8 om journalføring. Av forarbeidene til bestemmelsen understrekes at dokumentasjonsplikten ble lovfestet for å sikre at rettssikkerhetshensynene til pasienten blir ivaretatt.

I tredje ledd er det gjort unntak fra helsepersonells inngrepskompetanse i første og andre ledd. Tiltak som pasienten motsetter seg, kan ikke iverksettes etter denne bestemmelsen. Tiltak som pasienter motsetter seg, krever hjemmel i lov. Når det gjelder somatisk helsehjelp åpner kapittel 4A (Helsehjelp til pasienter uten beslutningskompetanse som motsetter seg helsehjelpen mv.) på visse vilkår for å gjennomføre helsehjelp som pasienten motsetter seg. Se merknadene til dette kapitlet.

Det kan besluttes å yte helsehjelp også for psykiske lidelser etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6. Forutsetningen er at pasienten ikke motsetter seg helsehjelpen. Ved motstand må helsehjelpen skje etter reglene i psykisk helsevernloven.

Se nærmere om helsehjelp for psykisk lidelse etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 annet ledd, herunder om vurdering av «motstand» i rundskrivet til psykisk helsevernloven § 2-1 kapittel 2.

Det presiseres at regelen om øyeblikkelig hjelp i helsepersonelloven § 7 kan hjemle adgang til å gi helsehjelp til personer uten beslutningskompetanse som motsetter seg dette. Se rundskrivet til helsepersonelloven § 7.

Fjerde ledd er et unntak fra hovedregelen om at den som er ansvarlig for helsehjelpen kan treffe beslutning om helsehjelp som innebærer et alvorlig inngrep for pasienten. Bruk av elektrokonvulsiv behandling (ECT) krever vedtak etter de særlige reglene i psykisk helsevernloven og kan ikke besluttes etter § 4-6. Se rundskrivet til psykisk helsevernloven § 4-4 b om ECT uten eget samtykke.

Femte og sjette ledd gir en kontrollmekanisme ved ytelse av helsehjelp for psykiske lidelser. Det er et særlig behov for å ivareta rettssikkerheten til personer som har, eller antas å ha en alvorlig sinnslidelse og som mangler beslutningskompetanse. Kontrollen får særlig betydning ved oppstart eller fortsettelse av behandling med antipsykotika og ved innleggelse i psykisk helsevern. Dersom det treffes beslutning om å gi helsehjelp for en psykisk lidelse til en pasient som har, eller antas å ha, en alvorlig sinnslidelse, skal lederen for kontrollkommisjonen for psykisk helsevern underrettes og motta kopi av de relevante delene av pasientens journal. Dette skal skje så raskt som mulig etter beslutningen er tatt. Ansvarlig helsepersonell skal fremlegge nevnte dokumenter for leder av kontrollkommisjon. Dersom beslutningen treffes i en del av helsetjenesten som ikke har kontrollkommisjon tilknyttet, vil statsforvalteren kunne gi kontaktinformasjon til aktuelle kommisjon. Oversikt over kontrollkommisjonenes ansvarsområde finnes også på Helsedirektoratets nettside. 

Etter femte ledd annet punktum skal kontrollkommisjonens leder, jf. psykisk helsevernloven § 6-2, kontrollere at institusjonen har fulgt riktig framgangsmåte og vurdert lovens vilkår for å treffe beslutning om å gi helsehjelp som innebærer et alvorlig inngrep for pasienten. I praksis vil kontrollen særlig måtte omfatte vilkåret om manglende beslutningskompetanse og manglende motstand, kontakten med nærmeste pårørende og samråd med annet kvalifisert helsepersonell. Dette er en mindre omfattende kontroll enn kontrollen etter seks måneder, se sjette ledd. Det skal ikke treffes vedtak. Dersom kontrollkommisjonens leder på bakgrunn av de framlagte dokumentene finner at beslutningen inneholder feil eller har mangler, må institusjonen eller helsepersonellet gjøres oppmerksom på dette. Dersom beslutningen inneholder alvorlige formelle eller materielle feil, kan kontrollkommisjonens leder kjenne beslutningen om å gi helsehjelp ugyldig, jf. psykisk helsevernforskriften § 48. 

Ansvaret for helsehjelpen kan overføres til en ny behandler, for eksempel fra en lege på en akuttpsykiatrisk post til en lege ved et DPS eller en fastlege. Så lenge den nye behandleren er enig i vurderingen og viderefører behandlingstiltaket, med eventuelle mindre justeringer, er det ikke nødvendig å på ny informere kontrollkommisjonen. Ved overføring av behandlingsansvar må ny behandler passe på 6 måneders fristen i sjette ledd, som løper fra oppstarten av helsehjelpen.

Seksmånederskontrollen etter sjette ledd skal være mer omfattende enn dokumentkontrollen etter femte ledd. Kontrollkommisjonen, jf. psykisk helsevernloven § 6-1, skal vurdere om vilkårene for beslutningen fortsatt er oppfylt, altså ikke bare kontrollere at institusjonen har fulgt riktig framgangsmåte og vurdert vilkårene. Startpunktet skal være tidspunktet da beslutningen om å gi helsehjelp tas. Vurderingen skal baseres på en oppdatert vurdering fra ansvarlig helsepersonell. Ansvarlig helsepersonell skal fremlegge en oppdatert vurdering i noe tid før seks måneder, slik at kontrollen kan skje ved seks måneder. Kommisjonen kan prøve alle sider av saken. Kontrollen vil blant annet dreie seg om hvorvidt vilkåret om manglende motstand fortsatt er oppfylt. Dersom kontrollkommisjonen finner at lovens vilkår ikke lenger er oppfylt, skal den oppheve beslutningen. Kommisjonen må opplyse saken og i den sammenheng vurdere om det er behov for fysisk oppmøte i den aktuelle institusjonen. 

Så lenge pasienten sammenhengende mottar helsehjelp for en alvorlig sinnslidelse etter pbrl. § 4-6, skal kontrollen gjentas hver sjette måned. Forrige seksmåneders kontroll blir da startpunktet for ny tidsberegning.

Etter sjuende ledd, kan departementet gi nærmere forskrifter om kommisjonens arbeid med saker etter § 4-6. Det er gitt i psykisk helsevernforskriften §§ 48 og 49.