§ 4-6 Om pasienter over 18 år som ikke har samtykkekompetanse

Helsedirektoratets kommentarer

Første ledd fastslår at kompetansen til å treffe avgjørelse i helsespørsmål for myndige personer, dvs. personer over 18 år, uten samtykkekompetanse er lagt til helsepersonell som yter helsehjelpen dersom tiltaket er av lite inngripende karakter med hensyn til omfang og varighet. Dette gjelder imidlertid, i følge forarbeidene, bare dersom det kan antas at pasienten ville gitt sitt samtykke om vedkommende hadde vært samtykkekompetent, med andre ord et krav om antatt eller presumert, samtykke.

Kompetansen til å treffe avgjørelsen etter første ledd er lagt til det helsepersonell som yter helsehjelpen.

Kravet om antatt samtykke forutsetter at helsepersonell vurderer og tar stilling til hva pasienten ville ha ønsket om vedkommende hadde hatt evne til å treffe avgjørelse i spørsmål som gjelder hans eller hennes helse. Helsepersonellet må altså til en viss grad sette seg inn i pasientens behov.

Det antatte samtykke kan ikke legges til grunn som rettsgrunnlag for inngrep overfor pasienter uten samtykkekompetanse dersom tiltaket som ønskes iverksatt ville vært faglig unødvendig i en situasjon med tilfredsstillende tilgang på økonomiske ressurser. Antatt samtykke kan heller ikke legges til grunn for tiltak som pasienten oppfatter, eller antas å ville oppfatte, som nedverdigende og krenkende. Dette er en presisering av grensene som antas å gjelde for det ulovfestede kravet om antatt samtykke.

At tiltaket er av lite inngripende karakter med hensyn til omfang og varighet betyr at operative inngrep ikke kan foretas, med mindre det følger av nødrettslige prinsipper eller at inngrepet er helt bagatellmessig. Som eksempel kan nevnes fjerning av fotvorter som hemmer gangen. Helsepersonellet kan heller ikke, med hjemmel i et antatt samtykke, gi pasienten medisiner som kan gi alvorlige bivirkninger. I de situasjoner hvor det ikke kan fastslås med sikkerhet at de gunstige virkningene av medisinen vil oppveie mulige bivirkninger, kan helsepersonell ikke legge til grunn et antatt samtykke. Dette vil kunne være tilfelle ved behandling av høyt blodtrykk med medisiner. Dersom tiltaket i utgangspunktet er lite inngripende, men tiltaket går over så lang tid at det med sannsynlighet vil medføre komplikasjoner eller bivirkninger, kan tiltaket heller ikke iverksettes med hjemmel i § 4-6 første ledd.

Andre ledd (Ot. prp.nr. 64) omhandler også representasjon der pasienten mangler samtykkekompetanse og ikke motsetter seg behandling, men tilfeller av mer inngripende karakter enn de som er omfattet av første ledd, jf. ordlyden «alvorlig inngrep». Grensen mellom første og andre ledd – hva som er alvorlig inngrep – er skjønnsmessig. Se omtalen til første ledd. Det kan også ses hen til 4 A-5 andre ledd hvor lovteksten gir retningslinjer på hva som er et alvorlig inngrep. Det fremgår at i vurderingen av hva som er et alvorlig inngrep for pasienten, skal det blant annet tas hensyn  til om tiltaket innebærer inngrep i kroppen, bruk av reseptbelagte legemidler og graden av motstand. I likhet med det som gjelder for avgjørelser etter første ledd, skal helsepersonell også treffe avgjørelser om helsehjelp som innebærer et alvorlig inngrep for pasienten, men med noe ulik prosessuell tilnærming fra første ledd. Forutsetningen for å gi slik helsehjelp er at hjelpen anses å være i pasientens interesse og det er sannsynlig at pasienten ville gitt tillatelse til slik hjelp. Et antatt (presumert) samtykke forutsetter at helsepersonell vurderer og tar konkret stilling til hva pasienten ville ha ønsket dersom vedkommende hadde hatt evne til selv å treffe avgjørelsen.

Andre ledd andre setning forutsetter at helsepersonell om mulig forhører seg med pasientens nærmeste pårørende om hva pasienten eventuelt ville ha ønsket før avgjørelsen tas. Hvem som er nærmeste pårørende følger av § 1-3 bokstav b. Se omtale av denne. Pårørende vil i mange tilfelle sitte inne med informasjon om hva pasienten ville ha ønsket om han eller hun hadde vært i stand til å sette seg inn i situasjonen sin. Ordlyden «der det er mulig» er valgt fordi det i visse tilfelle kan være vanskelig å få tak i nærmeste pårørende, og fordi pasientens behov for helsehjelp tilsier at vedtak bør treffes før det er innhentet informasjon fra nærmeste pårørende. Det kan også tenkes at nærmeste pårørende ikke ønsker å gi informasjon.

Uttrykket «den som er ansvarlig» peker på at det er den som har kompetanse til å avgjøre hvilken helsehjelp som skal ytes, som også skal bestemme at inngrepet skal gjennomføres. Utrykket blir brukt for å skille mot den som utfører selve inngrepet, se første ledd i bestemmelsen. Dette kan være samme personen, men trenger ikke være det. For eksempel kan en lege bestemme at en pasient skal få sterke smertestillende preparat, mens det er en sykepleier som setter sprøyta eller gir medisin i pilleform. Det er da legen som er «ansvarlig» for helsehjelpen. Kravet om å rådføre seg med annet kvalifisert helsepersonell innebærer at det alltid skal være to fagpersoner som vurderer om helsehjelpen skal gis.

I andre ledd siste setning blir kravet til dokumentasjon presisert. Det skal fremgå av journalen hva pasientens nærmeste pårørende eventuelt har opplyst og hvilke oppfatninger annet kvalifisert helsepersonell har hatt. Presiseringen er egentlig overflødig ettersom dette følger av reglene i helsepersonelloven kapittel 8 om journalføring. Av forarbeidene til bestemmelsen understrekes at dokumentasjonsplikten ble lovfestet for å sikre at rettssikkerhetshensynene til pasienten blir ivaretatt.

I tredje ledd er det gjort unntak fra helsepersonells inngrepskompetanse i første og andre ledd. Tiltak som pasienten motsetter seg, kan ikke iverksettes på bakgrunn av dette kompetansegrunnlaget. Tiltak som pasienter motsetter seg, krever hjemmel i lov. Når det gjelder somatisk helsehjelp kan kapittel 4A (Helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen mv.) åpne for å gjennomføre helsehjelp som pasienten motsetter seg. Se merknadene til dette kapitlet.

Det kan besluttes å yte helsehjelp også for psykiske lidelser etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6. Forutsetningen er at pasienten ikke har eller antas å ha en alvorlig sinnslidelse og at pasienten ikke motsetter seg helsehjelpen, jf. § 4-3 femte ledd.  I så fall må helsehjelpen skje etter reglene i psykisk helsevernloven.  Adgangen til å yte psykisk helsehjelp til personer uten samtykkekompetanse etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4, er praktisk i forhold til blant annet personer med demens og personer med psykisk utviklingshemning, men kan også være aktuell overfor andre pasienter uten samtykkekompetanse og som ikke har en alvorlig sinnslidelse eller motsetter seg hjelpen (se rundskriv IS-9/2012 Psykisk helsevernloven og psykisk helsevernforskriften med kommentarer).

Det presiseres at nødrettsreglene i helsepersonelloven § 7 kan hjemle adgang til å gi medisinsk behandling til personer uten samtykkekompetanse som motsetter seg dette. 

Sist faglig oppdatert: 01.01.2018