Første ledd fastslår retten til å klage på en avgjørelse, noe som gir pasientene en rettssikkerhetsgaranti. Ettersom pasienten i de aktuelle tilfellene mangler samtykkekompetanse og ofte ikke kan ta vare på egne interesser, er også pasientens nærmeste pårørende gitt mulighet til å klage på vedtaket etter § 4A-5. Hvem som anses som nærmeste pårørende omtales nærmere under kommentaren til § 1-3 bokstav b.

Klageretten etter § 4A-7 gjelder bare vedtak om helsehjelp etter kapittel 4A. Et eksempel er et vedtak om tilbakeholdelse ved innlåsing av pasient på avdeling. De pårørende mener at tiltaket er for inngripende og at tillitsskapende tiltak ikke har vært prøvd i tilstrekkelig grad. De pårørende kan her klage på vedtaket.

Dersom helsepersonellet kommer til at vilkårene for å yte tvungen helsehjelp ikke er oppfylt, kan ikke dette påklages etter reglene i kapittel 4A. Det kan for eksempel tenkes situasjoner der pårørende ber om at en av deres nærmeste må få helsehjelp til tross for at vedkommende motsetter seg for eksempel innleggelse i helseinstitusjon. Dersom det ytes tilstrekkelige og forsvarlige tjenester i hjemmet, kan helsetjenesten komme til at vilkårene for å gi tvungen helsehjelp ikke er oppfylt. Pårørende kan i slike tilfelle eventuelt be statsforvalteren om å etterprøve vurderingen etter reglene i kapittel 7. 

Pasienten eller pasientens representant kan klage over avgjørelsen om manglende samtykkekompetanse etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 fjerde ledd etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7, og ikke etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A.

Særskilte formkrav til klagen

Det fremgår av andre ledd at § 7-3 også gjelder for klage etter kapittel 4A. Det innebærer at klagen skal være skriftlig. Klagen skal være undertegnet av pasienten eller den som representerer pasienten.

Det vil være i klagerens egen interesse at klagen begrunnes så utførlig som mulig. Klagen bør nevne det forhold som det klages over og gi opplysninger som kan være av betydning for behandlingen av klagen. Inneholder klagen feil eller mangler, setter statsforvalteren en kort frist for å komme med utfyllende informasjon i form av rettelse eller utfylling. 

Helsepersonell bør hjelpe pasienten eller nærmeste pårørende med å skrive ned klagen og sende den, dersom de har behov for bistand, jf. forvaltningsloven § 11.

Dersom klagen ikke oppfyller formkravene i § 7-3 eller ikke er sendt innen fristen på tre uker, kan statsforvalteren avvise klagen. Statsforvalteren fatter da enkeltvedtak som førsteinstans. I disse tilfellene gjelder de alminnelige reglene i forvaltningsloven. Dette betyr at avvisningsvedtaket kan påklages til Helsetilsynet. 

I tillegg til disse bestemmelsene gjelder reglene i forvaltningsloven om klage så langt de passer, jf. § 4A-9. 

Sivilombudet har uttalt seg om klager etter § 4A-7 i en uttalelse av 6. november 2025 med saksnummer 2025/2637. Hovedspørsmålet var om klager etter § 4A-7 følger forvaltningslovens alminnelige systematikk med klageforberedelse hos virksomheten som har fattet det påklagde vedtaket (underinstansen), eller om klagen skal behandles etter ordlyden i § 4A-7, der det fremgår at vedtak om helsehjelp etter § 4A-5 påklages til statsforvalteren. Sivilombudet mener at lovens ordlyd, forarbeider og historikk tilsier at klagen skal fremsettes direkte til statsforvalteren, og har lagt dette til grunn i sin uttalelse. Blant annet fremgår følgende i Sivilombudets uttalelse, avsnitt 62:

«Dersom klagen først skal behandles av helsevirksomheten som har truffet vedtaket, vil det kunne oppstå en forsinkelse i klagebehandlingen sammenlignet med om klagen behandles direkte av statsforvalteren. En slik forsinkelse kan være betenkelig, særlig ved slike inngripende tvangsvedtak som pbrl. § 4A-4 hjemler. Det forhindrer ikke at statsforvalteren innhenter opplysninger fra førsteinstans, men statsforvalteren vil kjenne til klagen med en gang og kan reagere raskt der klagen gir grunn til det.»

Klageren skal derfor sende klagen direkte til statsforvalteren.

Fristen for å klage til statsforvalteren

Det følger av tredje ledd at fristen for å klage til statsforvalteren er satt til tre uker fra man fikk eller burde ha fått kjennskap til vedtaket – som oftest fra underretningen er kommet fram til pasienten eller pasientens nærmeste pårørende. Fristen blir altså regnet fra det tidspunkt pasienten eller nærmeste pårørende er blitt orientert om vedtaket. 

Klagen kan tas til behandling selv om den kommer inn etter at fristen er gått ut, jf. forvaltningsloven § 31 om for sen innlevering av klage. Det vil blant annet si at klagen kan behandles så sant den som klager ikke kan lastes for ikke å holde fristen, eller det av særlige grunner er rimelig at klagen blir behandlet. 

Retningslinjer for statsforvalterens saksbehandling av klager etter § 4A-7 er gitt i retningslinje for statsforvalterens behandling av vedtak og klagesaker etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A (helsetilsynet.no).

Utsatt iverksettelse av vedtaket

Underinstansen, klageinstansen eller annet overordnet organ kan beslutte at vedtak om tvungen helsehjelp ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort, jf. forvaltningsloven § 42. Den som fremsetter en klage, kan be om utsettende virkning både overfor det helsepersonell som er ansvarlig for helsehjelpen og overfor statsforvalteren. 

Ved etterfølgende underretning etter § 4A-6 første ledd andre setning vil det ikke være mulig å begjære utsatt iverksettelse. Tvungen helsehjelp er allerede gitt i henhold til vedtaket, men også et slikt vedtak kan påklages.