Lovtekst:

Rett til autorisasjon etter søknad har den som

  • a) har bestått eksamen i vedkommende fag ved norsk universitet, høgskole eller videregående opplæring,
  • b) har bestått utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter § 52,
  • c) har gjennomført utdanning og bestått utenlandsk eksamen som anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk utdanning og eksamen, eller
  • d) har godtgjort å ha den nødvendige kyndighet ved bestått eksamen i helsefaglig utdanning, og tilleggsutdanning eller yrkeserfaring.

Søkeren må i tillegg

  • a) være under 80 år,
  • b) ikke være uegnet for yrket, og
  • c) ha gjennomført praktisk tjeneste eller oppfylle tilleggskrav dersom dette er fastsatt i forskrift etter tredje ledd.

Departementet kan i forskrift fastsette krav om praktisk tjeneste og tilleggskrav for autorisasjon for den enkelte helsepersonellgruppe og gjennomføring av slike krav. Departementet kan også bestemme at kravene skal gjelde for dem som allerede har autorisasjon eller offentlig godkjenning når forskriften trer i kraft.

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Paragraf 48 a angir grunnvilkårene for å få autorisasjon og hjemmel for å forskriftsfeste krav om praktisk tjeneste og tilleggskrav for autorisasjon.Ved lovendring i 2015 ble autorisasjonsbestemmelsen i § 48 splittet. De delene av bestemmelsen som omhandler vilkår for autorisasjon ble samlet i ny § 48 a. Samtidig ble det foretatt endringer for å klargjøre vilkårene for autorisasjon og departementets hjemmel for å fastsette tilleggskrav og praktisk tjeneste i forskrift. Mens § 48 lister opp de 29 helsepersonellgruppene som i dag er autorisert og vilkårene for å innlemme nye personellgrupper i autorisasjonsordningen, regulerer § 48 a første og andre ledd de hoved- og tilleggsvilkår som det enkelte helsepersonellet må oppfylle for å oppnå autorisasjon. En søker som kan dokumentere at bestemmelsens hoved- og tilleggsvilkår er oppfylt, har rettskrav på å få sin søknad innvilget.

Første ledd

Fastslår at autorisasjon tildeles etter søknad. I bokstavene a til d fremgår alternative vilkår avhengig av om søker er utdannet i eller utenfor Norge. Søknaden skal vedlegges nødvendig dokumentasjon. Helsedirektoratet innvilger autorisasjon dersom søker kan dokumentere at vilkårene er oppfylt.

Første ledd bokstav a fastslår hovedregelen om at søkere som har gjennomført utdanning og bestått eksamen i det aktuelle faget ved norsk universitet, høyskole eller videregående opplæring, har rett til autorisasjon. Søker må dokumentere bestått eksamen. Helsedirektoratet og utdanningsinstitusjonene har utarbeidet særlige prosedyrer som vil sikre at avgangsstudenter/-elever ved helsefaglige utdanninger kan motta sin autorisasjon samtidig med vitnemålet.

Første ledd bokstav b viser til at autorisasjon også kan gis på bakgrunn av internasjonale avtaler om gjensidig godkjenning. Formålet med slike avtaler er å lette adgangen for at kvalifisert helsepersonell kan utøve et regulert yrke på tvers av medlemsstatene. Helsepersonell utdannet og/eller kvalifisert for å utøve et yrke i en medlemsstat, skal, om yrket omfattes av avtalen, på en enklere måte kunne godkjennes som helsepersonell i en annen medlemsstat. Helsepersonellet vil derved ha adgang til å utøve det samme yrket og benytte beskyttet tittel i de øvrige landene.

Norge har inngått to internasjonale avtaler om gjensidig godkjenning av helsepersonell: den nordiske Arjeplogavtalen (Overenskomst om felles nordisk arbeidsmarked for visse yrkesgrupper innen helsevesenet og for veterinærer) og EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv (direktiv 2005/36/EF, godkjenning av yrkeskvalifikasjoner). Yrkeskvalifikasjonsdirektivet omfatter samtlige EØS-stater. Etter at alle de nordiske landene har tilsluttet seg direktivet, har den nordiske avtalen mistet mye av sin betydning, og den forventes å falle bort som hjemmel for gjensidig godkjenning av helsepersonell.

I Norge er yrkeskvalifikasjonsdirektivet gjennomført ved forskrift om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell fra EØS-land og Sveits (EØS-forskriften).

Forskriften regulerer godkjenning av helsepersonell som er ferdig kvalifisert til å utøve sitt yrke i en annen medlemsstat og som ønsker å arbeide i Norge. Det er to hovedsystemer for godkjenning av disse søkerne: automatisk godkjenning på grunnlag av dokumentert harmonisert utdanning, og den generelle godkjenningsordningen.

Automatisk godkjenning gjelder fem helsepersonellgrupper der samtlige medlemsstater er forpliktet til å oppfylle de minimumskravene EU har satt til utdanningene. Kravene gjelder utdanningenes nivå, omfang, innhold og fordeling av teori og praksis. Disse «harmoniserte utdanningene» omfatter lege, tannlege, sykepleier, jordmor og provisorfarmasøyt (sektoryrkene). Søker innen disse profesjonene, som kan legge fram nærmere bestemt dokumentasjon på bestått harmonisert utdanning fra en medlemsstat, har automatisk rett til autorisasjon, se EØS-forskriften kapittel 2.

Direktivets generelle system for godkjenning er regulert i EØS-forskriften kapittel 3 og omfatter de ikke-harmoniserte autoriserte helsepersonellgruppene, for eksempel fysioterapeut, psykolog, helsefagarbeider. Systemet innebærer at søkers utenlandske utdanning og eventuelt ytterligere kvalifikasjoner, vurderes opp mot tilsvarende norsk utdanning. Helsedirektoratet foretar en konkret sammenligning. For å få godkjenning etter det generelle system, må søker ha et kvalifikasjonsbevis som gir rett til yrkesutøvelse av det samme yrket i en EØS-stat. Dersom søkers utdanning vesentlig forskjellig fra tilsvarende norsk utdanning, eller dersom er yrkesutøvelsen vesentlig forskjellig i søkerens utdanningsland, kan Helsedirektoratet pålegge søker å gjennomføre en prøveperiode på inntil tre år eller bestå en egnethetstest, se EØS-forskriften § 15, jf. § 13.

Første ledd bokstav c er et annet unntak fra kravet om norsk utdanning. Søker med utenlandsk utdanning kan gis autorisasjon etter bokstav c dersom søkers utdanning og eksamen anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk utdanning og eksamen.

Tidligere var det ikke nærmere angitt i loven eller tidligere forarbeider hva som skulle anses som jevngod utdanning. Lovendringen i 2015 presiserer at det er bestått utenlandsk eksamen som er grunnlaget for autorisasjon etter bokstav c. Det er også presisert i bestemmelsen at gjennomført utenlandsk utdanning og bestått utenlandsk eksamen skal sammenlignes med tilsvarende norsk utdanning og eksamen. Forarbeidene til denne lovendringen (prop 99 L (2014-2015) side 15, og Innst.318 L (2014-2015) omtaler Jevngodhetskriteriet, og hvilke vurderinger som ligger til grunn for dette kriteriet. Departementet viser til at det i praksis er lagt til grunn at det ikke er et krav at den utenlandske utdanningen er helt sammenfallende med den norske i innhold. Det avgjørende for vurderingen er om søkers utdanning samlet sett er av en slik kvalitet og et slikt omfang at den må anses som faglig jevngod med tilsvarende norsk utdanning. Utenlandsk utdanning på et lavere utdanningsnivå enn den norske vil som hovedregel ikke kunne anses som jevngod.

Søkers utenlandske utdanning bør i det vesentlige ha teori og praksis som tilsvarer norsk utdanning. Den må også ha tilstrekkelig bredde og fordypning i det enkelte faget. De mest sentrale fagene og emnene må være dekket. Det er derimot ikke avgjørende hvilken yrkestittel en utdanning gir i utdanningslandet, men utdanningen må være rettet inn mot og kvalifisere for å utøve samme yrke som det søkes autorisasjon for. En utdanning som i utdanningslandet gir tittelen sykepleier, kan i enkelte tilfeller anses som jevngod med norsk utdanning som helsefagarbeider.

Helsedirektoratet foretar en vurdering på bakgrunn av den dokumentasjonen som er vedlagt søknaden. Ved tvil om søkers utdanning kan anses som jevngod, kan det, for å få opplyst saken best mulig, innhentes sakkyndig råd fra utdanningssektoren. Det kan også innhentes en generell vurdering fra NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen), som foretar en akademisk vurdering av søkers utenlandske utdanning opp mot det norske utdanningssystemets gradsstruktur. NOKUT foretar ingen vurdering av utdanningens innhold, noe som er av vesentlig betydning i en profesjonsgodkjenning. For helsemyndighetene er begrepet jevngod med tilsvarende norsk eksamen spørsmål om utdanningen har et faglig innhold, nivå og omfang som berettiger til yrkesutøvelse i Norge.

Eksamen og utdanning fra et land utenfor EØS-området vil ofte være svært ulik tilsvarende norsk utdanning. Ved behandling av disse søknadene foretas en konkret og individuell vurdering av søkers utdanning sammenlignet med tilsvarende norsk utdanning. De vesentlige elementene i denne vurderingen er utdanningenes nivå, varighet og innhold. Forskjeller i utdanning, med ulik vektlegging av de enkelte fag, er ofte kulturelt betinget. Statens helsepersonellnemnd (HPN) som er klageinstans på vedtak etter § 48 a, vurderer at det ikke er et vilkår at utdanningene skal være av helt sammenfallende eller identisk i innhold. Det avgjørende må være om søkerens/klagerens utdanning samlet sett er av et slikt omfang og kvalitet at den kan anses faglig jevngod med tilsvarende norsk utdanning i dag (se sak 15/268).

Det er søkers ansvar å fremlegge den dokumentasjon som er nødvendig for å kunne vurdere om utdanningen gir rett til norsk autorisasjon. Er ikke søknaden tilstrekkelig opplyst ved opprinnelig tilsendt dokumentasjon, kan Helsedirektoratet innhente ytterligere dokumenter, primært fra søker, men også fra utenlandsk utdanningsinstitusjon. Dette kan eksempelvis være detaljert oversikt over utdanningens innhold, de enkelte fagområder som er dekket, timefordeling, fordeling mellom teoretisk og praktisk undervisning mv. Dersom tilfredsstillende dokumentasjon ikke kan fremskaffes, skal søknaden avslås (se sak 14/325 og 14/259).

Første ledd bokstav d fastslår at «nødvendig kyndighet» er det tredje alternative kriteriet som gir grunnlag for autorisasjon. Det må foretas en samlet, konkret og individuell vurdering av om søkers samlete kvalifikasjoner gir «nødvendig kyndighet». Det framgår tydelig av bestemmelsen at det er søkers beståtte eksamen i helsefaglig utdanning som sammen med tilleggsutdanning og/eller yrkeserfaring kan godtgjøre at søkeren har nødvendig kyndighet. I vurderingen av hvorvidt det foreligger «nødvendig kyndighet» må det ses hen til kravene som stilles til den norske utdanningen i vedkommende fag. For den som ikke har en utdanning og eksamen som er jevngod med tilsvarende norsk eksamen, jf. første ledd bokstavene a til c, kan tilleggsutdanning og/eller yrkeserfaring veie opp for enkelte mangler i søkers utdanning, slik at søkerens samlede kvalifikasjoner bedømmes som jevngode med tilsvarende norsk utdanning og eksamen. Søker har ansvaret for å dokumentere at vilkårene for autorisasjon er oppfylt.

Andre ledd

Omhandler de tilleggsvilkår for autorisasjon som gjelder for alle søkere.

Andre ledd bokstav a fastsetter at aldersgrensen for autorisasjon er 80 år. Dette er en utvidelse fra tidligere 75 år. Personer over 80 år kan likevel benytte yrkestittelen, jf. § 54. Selv om autorisasjonen automatisk bortfaller, vil ikke helsepersonell over 80 år være avskåret fra ethvert arbeid innen sin profesjon. Det er fortsatt adgang til å påta seg oppdrag som sakkyndig, drive undervisning mv. Det er i første rekke den kliniske, pasientrettede virksomheten de vil være avskåret fra. I § 54 andre ledd er hjemmel for å gi lisens til helsepersonell over 80 år, slik at vedkommende kan yte helsehjelp. Lisens til helsepersonell over 80 år er nærmere beskrevet i rundskrivet til § 49 og § 54.

Andre ledd bokstav b stiller som vilkår for autorisasjon at søker ikke er uegnet til yrket. Søker anses som uegnet dersom det foreligger forhold som ville medført tilbakekall av autorisasjon etter § 57. Eksempler kan være at søker vurderes som uegnet til å utøve yrket på grunn av rusproblemer, atferdsavvik, psykisk lidelse, straffbare forhold eller langt fravær fra yrket. I praksis har godkjenningsmyndigheten begrenset mulighet til å vurdere søkers egnethet dersom det ikke foreligger informasjon fra utdanningsinstitusjon, rettsapparatet eller andre om forhold som kan tilsi at vedkommende er uegnet. Dette innebærer at den samme egnethetsvurdering som Statens helsetilsyn foretar etter § 57 for helsepersonell som innehar autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, skal foretas av Helsedirektoratet dersom det fremkommer opplysninger om forhold ved søkere som gir holdepunkter for mulig uegnethet. Se også merknadene til § 57.

Helsedirektoratet er i følge lovens forarbeider (prop 99 L s. 17) ikke ment å skulle gjennomføre egnethetsvurdering ved behandlingen av søknad om autorisasjon eller lisens, med mindre det fremkommer opplysninger om mulig uegnethet.

Det er ikke hjemmel for at søker skal legge fram politiattest ved søknad om autorisasjon. Universitet og høyskoler skal vurdere om den enkelte student er skikket for det yrket han eller hun utdanner seg til. Et vitnemål for fullført utdanning forutsetter at studenten er vurdert som skikket for yrket, se universitets- og høyskoleloven § 4-10. Det er ikke tilsvarende bestemmelse for helsefaglige utdanninger på videregående skoles nivå.

Søker som er utdannet i en annen EØS-stat må legge frem en bekreftelse, Certificate of current professional status (CCPS), utstedt av landets myndigheter. Sertifikater bekrefter at søkeren har rett til å utøve yrket i det aktuelle landet. Også søkere utdannet utenfor EØS må legge frem tilsvarende bekreftelse fra myndighetene på at de er offentlig godkjent til å utøve det aktuelle yrket, dersom det er en offentlig godkjenningsordning for yrkesgruppen. Helsemyndighetene i Norden og enkelte andre land har i flere år utvekslet informasjon om tilbakekall eller begrensning i autorisasjoner eller lisenser for helsepersonell. EU har innført nye og skjerpete rutiner for varsling av slike forhold i yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 56 a. Disse vil også gjelde Norge.

Andre ledd bokstav c fastslår at dersom det er fastsatt vilkår om praktisk tjeneste eller tilleggskrav, må søkeren oppfylle også disse for å få autorisasjon.

Praktisk tjeneste gjennomføres etter fullført grunnutdanning og bestått avsluttende eksamen. For å kunne gjennomføre praksisperioden får vedkommende en lisens for å utøve yrket under veiledning i et arbeidsforhold. Praktisk tjeneste (turnustjeneste) er et vilkår for å få autorisasjon som fysioterapeut, ortopediingeniør og kiropraktor. Tjenesten er nærmere regulert i forskrifter (forskrift om praktisk tjeneste (turnustjeneste) for å få autorisasjon som ortopediingeniør og kiropraktorforskrift om praktisk tjeneste (turnustjeneste) for å få autorisasjon som lege og forskrift om praktisk tjeneste (turnustjeneste) for å få autorisasjon som fysioterapeut) og utdypet i rundskriv.

Fra og med 1. januar 2017 stilles det nye krav for å oppnå autorisasjon som helsepersonell i Norge for søkere med utdanning fra land utenfor EØS og Sveits (forskrift om tilleggskrav for rett til autorisasjon for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner utenfor EØS og Sveits).

Det er lagt opp til at autorisasjonsprosessen skal bestå av to trinn: først en vurdering av jevngodhet og deretter et løp hvor søker må oppfylle enkelt tilleggskrav. Utgangspunktet er at helsepersonell med utdanning fra land utenfor EØS skal ha en utdanning som er vurdert å være jevngod med tilsvarende norsk utdanning etter første ledd bokstav c, eller ha nødvendig kyndighet etter første ledd bokstav d for å gjennomføre tilleggskrav.

Følgende tilleggskrav må være oppfylt før autorisasjon kan gis:

  • Norske språkferdigheter som tilsvarer nivå B2 på Europarådets nivåskala for språk (CEFR) (Bergenstesten) (alle helsepersonellgrupper)
  • Bestått kurs i nasjonale fag (alle helsepersonellgrupper)
  • Bestått kurs i legemiddelhåndtering (gjelder kun for sykepleiere, leger, tannleger og farmasøyter)
  • Bestått fagprøve (gjelder kun for helsefagarbeidere, sykepleiere, leger og tannleger) 

I forskrift om tilleggskrav er det en absolutt frist på tre år for å gjennomføre tilleggskravene. Språkkravet må være oppfylt for å kunne få opptak til de øvrig(e) tilleggskrav. 
Det er videre satt en grense på tre forsøk for å gjennomføre og bestå de enkelte tilleggskravene.

Tredje ledd

Gir hjemmel for at Helse- og omsorgsdepartementet i forskrift kan fastsette krav om praktisk tjeneste og tilleggskrav for autorisasjon.