Hopp til hovedinnholdet

KAPITTEL 9
Vilkår for autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning

§ 48. Autorisasjon

Lovtekst:

Autorisasjonsordningen etter denne lov omfatter følgende grupper helsepersonell:

  • a) ambulansearbeider
  • b) apotektekniker
  • c) audiograf
  • d) bioingeniør
  • e) ergoterapeut
  • f) helsefagarbeider
  • g) fotterapeut
  • h) fysioterapeut
  • i) helsesekretær
  • j) hjelpepleier
  • k) jordmor
  • l) kiropraktor
  • m) klinisk ernæringsfysiolog
  • n) lege
  • o) omsorgsarbeider
  • p) optiker
  • q) ortopediingeniør
  • r) ortoptist
  • s) perfusjonist
  • t) psykolog
  • u) radiograf
  • v) sykepleier
  • w) tannhelsesekretær
  • x) tannlege
  • y) tannpleier
  • z) tanntekniker
  • æ) vernepleier
  • ø) provisorfarmasøyt
  • å) reseptarfarmasøyt

Departementet kan i forskrift bestemme at helsepersonellgrupper som ikke omfattes av første ledd, kan gis autorisasjon etter søknad. Ved avgjørelsen skal det legges vekt på hensynet til pasientsikkerhet, innhold og formålet med utdanningen, i hvilken utstrekning yrket utøves selvstendig og hensynet til harmonisering med andre land.

Fotnote:
0 Endret ved lover 21 des 2000 nr. 127 (ikr. 1 jan 2001 iflg. res. 21 des 2000 nr. 1359), 22 des 2006 nr. 100 (ikr. 1 apr 2007 iflg. res. 22 des 2006 nr. 1527), 27 juni 2008 nr. 64, 14 nov 2008 nr. 80, 19 juni 2015 nr. 59 (ikr. 1 juli 2015 iflg. res. 19 juni 2015 nr. 678). Skulle vært endret ved lov 19 juni 2015 nr. 61, som endret annet ledd bokstav c, dette leddet ble opphevet av lov 19 juni 2015 nr. 59.

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Paragraf 48 gir en opplisting av helseyrkene som omfattes av autorisasjonsordningen.

Offentlig godkjenning av helsepersonell omfatter autorisasjon, lisens og spesialist-godkjenning. En autorisasjon er en bekreftelse fra offentlige myndigheter på at de formelle og faglige krav til yrkestittelen er oppfylt. Offentlig autorisasjon gir rett til å benytte beskyttet tittel etter § 74 og er et styringsmiddel for helsemyndighetene, jf. § 3.

Hovedformålet med autorisasjonsordningen er å ivareta pasienters sikkerhet. Ordningen skal sikre at helsepersonellet har nødvendige kvalifikasjoner til å inneha en bestemt yrkesrolle. Det skal også være en sikkerhet for at helsepersonell med en bestemt tittel har en bestemt type kompetanse. I tillegg skal autorisasjonsordningen ivareta søkerens rettssikkerhet og behov for forutsigbarhet.

Rettsvirkning av offentlig godkjenning er i hovedsak at innehaver får en rett til tittelbeskyttelse etter § 74 og at helsepersonellet blir underlagt offentlig tilsyn, herunder at det utøver sin virksomhet i samsvar med de krav som følger av helsepersonelloven. I tillegg innebærer autorisasjon en rekke plikter for personellet og deres yrkesutøvelse. Tilsynsmyndighetene får adgang til å tilbakekalle eller begrense autorisasjonen som ledd i en tilsynssak etter kapittel 11. Dette innebærer i realiteten helt eller delvis yrkesforbud og er et sterkere virkemiddel enn det som følger av adgangen til oppsigelse/avskjed i et arbeidsforhold. I arbeidet med helsepersonelloven var dette er sentralt argument for å videreføre ordningen med offentlig godkjenning av helsepersonell.

Helsepersonellovens krav til forsvarlig virksomhet i § 4 stiller et generelt krav til helsepersonellets yrkesutøvelse, herunder at yrket skal utøves innen rammene av den enkeltes faglige kompetanse. Forsvarlighetskravet gjelder alle som defineres som helsepersonell etter § 3 og uansett om han eller hun har offentlig godkjenning eller ikke.

Autorisasjon er ikke et vilkår verken for å tilsettes i helse- og omsorgstjenesten for å yte helsehjelp eller for å defineres som helsepersonell. Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning innebærer ikke at innehaveren har metodemonopol eller eksklusiv rett til å benytte særlige behandlingsmetoder eller behandle visse pasientgrupper. Dette kan imidlertid være regulert i særlov eller som følge av organiseringen i helse- og omsorgstjenesten, arbeidsgivers styringsrett, betalingsordninger mv.

Første ledd

Lister opp hvilke grupper helsepersonell som er omfattet av autorisasjons-ordningen og som har beskyttet tittel, jf. § 74. De norske autorisasjonsgivende utdanningene er på ulike nivå, fra videregående skole til høyskole og universitet. Felles for utdanningene er den direkte innretningen på yrkesutøvelse i helse- og omsorgstjenesten med pasientkontakt. Utdanningene inneholder derfor et betydelig innslag av praksisundervisning i tillegg til teoretisk undervisning.

Andre ledd

Fastslår at departementet ved forskrift kan bestemme at helsepersonell som ikke omfattes av første ledd, kan gis autorisasjon etter loven. Bestemmelsen åpner for at Helse- og omsorgsdepartementet kan foreta en hensiktsmessighetsvurdering av om nye grupper skal gis autorisasjon eller ikke. Vilkår som skal vektlegges i denne vurderingen er hensynet til pasientsikkerhet, innhold og formål med utdanningen, i hvilken grad yrket utøves selvstendig og hensynet til harmonisering med andre land.

I henhold til bestemmelsen skal det foretas en hensiktsmessighetsvurdering av om nye grupper skal gis autorisasjon eller ikke. Ved vurderingen står departementet forholdsvis fritt. Sentrale vurderingstemaer er blant annet behovet for å autorisere en eller flere bestemte personellgrupper, personellgruppenes «likhet» med allerede autoriserte grupper, tilsynsmyndighetenes mulighet til å føre tilsyn med nye grupper som autoriseres, gruppens størrelse og utbredelse osv. Det vil også være adgang til å legge vekt på mer praktiske hensyn, for eksempel om man ønsker en utvikling mot stadig flere autoriserte personellgrupper, eller om man ønsker en restriktiv praksis når det gjelder å utvide antallet autoriserte grupper. Ingen personellgrupper har rettskrav på å omfattes av § 48 andre ledd. Dette gjelder selv om vilkårene som eksplisitt framgår av bestemmelsen vurderes å være oppfylt.

Departementet har mottatt en rekke søknader fra nye personellgrupper som ønsker å bli omfattet av autorisasjonsordningen. Samtlige søknader er avslått.

§ 48a. Vilkår for autorisasjon etter § 48

Lovtekst:

Rett til autorisasjon etter søknad har den som

  • a) har bestått eksamen i vedkommende fag ved norsk universitet, høgskole eller videregående opplæring,
  • b) har bestått utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter § 52,
  • c) har gjennomført utdanning og bestått utenlandsk eksamen som anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk utdanning og eksamen, eller
  • d) har godtgjort å ha den nødvendige kyndighet ved bestått eksamen i helsefaglig utdanning, og tilleggsutdanning eller yrkeserfaring.

Søkeren må i tillegg

  • a) har bestått eksamen i vedkommende fag ved norsk universitet, høgskole eller videregående opplæring,
  • b) har bestått utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter § 52,
  • c) har gjennomført utdanning og bestått utenlandsk eksamen som anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk utdanning og eksamen, eller
  • d) har godtgjort å ha den nødvendige kyndighet ved bestått eksamen i helsefaglig utdanning, og tilleggsutdanning eller yrkeserfaring.
  • a) være under 80 år,
  • b) ikke være uegnet for yrket, og
  • c) ha gjennomført praktisk tjeneste eller oppfylle tilleggskrav dersom dette er fastsatt i forskrift etter tredje ledd.

Departementet kan i forskrift fastsette krav om praktisk tjeneste og tilleggskrav for autorisasjon for den enkelte helsepersonellgruppe og gjennomføring av slike krav. Departementet kan også bestemme at kravene skal gjelde for dem som allerede har autorisasjon eller offentlig godkjenning når forskriften trer i kraft.

Fotnote:
0 Tilføyd ved lov 19 juni 2015 nr. 59 (ikr. 1 juli 2015 iflg. res. 19 juni 2015 nr. 678).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Paragraf 48 a angir grunnvilkårene for å få autorisasjon og hjemmel for å forskriftsfeste krav om praktisk tjeneste og tilleggskrav for autorisasjon.Ved lovendring i 2015 ble autorisasjonsbestemmelsen i § 48 splittet. De delene av bestemmelsen som omhandler vilkår for autorisasjon ble samlet i ny § 48 a. Samtidig ble det foretatt endringer for å klargjøre vilkårene for autorisasjon og departementets hjemmel for å fastsette tilleggskrav og praktisk tjeneste i forskrift. Mens § 48 lister opp de 29 helsepersonellgruppene som i dag er autorisert og vilkårene for å innlemme nye personellgrupper i autorisasjonsordningen, regulerer § 48 a første og andre ledd de hoved- og tilleggsvilkår som det enkelte helsepersonellet må oppfylle for å oppnå autorisasjon. En søker som kan dokumentere at bestemmelsens hoved- og tilleggsvilkår er oppfylt, har rettskrav på å få sin søknad innvilget.

Første ledd

Fastslår at autorisasjon tildeles etter søknad. I bokstavene a til d fremgår alternative vilkår avhengig av om søker er utdannet i eller utenfor Norge. Søknaden skal vedlegges nødvendig dokumentasjon. Helsedirektoratet innvilger autorisasjon dersom søker kan dokumentere at vilkårene er oppfylt.

Første ledd bokstav a fastslår hovedregelen om at søkere som har gjennomført utdanning og bestått eksamen i det aktuelle faget ved norsk universitet, høyskole eller videregående opplæring, har rett til autorisasjon. Søker må dokumentere bestått eksamen. Helsedirektoratet og utdanningsinstitusjonene har utarbeidet særlige prosedyrer som vil sikre at avgangsstudenter/-elever ved helsefaglige utdanninger kan motta sin autorisasjon samtidig med vitnemålet.

Første ledd bokstav b viser til at autorisasjon også kan gis på bakgrunn av internasjonale avtaler om gjensidig godkjenning. Formålet med slike avtaler er å lette adgangen for at kvalifisert helsepersonell kan utøve et regulert yrke på tvers av medlemsstatene. Helsepersonell utdannet og/eller kvalifisert for å utøve et yrke i en medlemsstat, skal, om yrket omfattes av avtalen, på en enklere måte kunne godkjennes som helsepersonell i en annen medlemsstat. Helsepersonellet vil derved ha adgang til å utøve det samme yrket og benytte beskyttet tittel i de øvrige landene.

Norge har inngått to internasjonale avtaler om gjensidig godkjenning av helsepersonell: den nordiske Arjeplogavtalen (Overenskomst om felles nordisk arbeidsmarked for visse yrkesgrupper innen helsevesenet og for veterinærer) og EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv (direktiv 2005/36/EF, godkjenning av yrkeskvalifikasjoner). Yrkeskvalifikasjonsdirektivet omfatter samtlige EØS-stater. Etter at alle de nordiske landene har tilsluttet seg direktivet, har den nordiske avtalen mistet mye av sin betydning, og den forventes å falle bort som hjemmel for gjensidig godkjenning av helsepersonell.

I Norge er yrkeskvalifikasjonsdirektivet gjennomført ved forskrift om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell fra EØS-land og Sveits (EØS-forskriften).

Forskriften regulerer godkjenning av helsepersonell som er ferdig kvalifisert til å utøve sitt yrke i en annen medlemsstat og som ønsker å arbeide i Norge. Det er to hovedsystemer for godkjenning av disse søkerne: automatisk godkjenning på grunnlag av dokumentert harmonisert utdanning, og den generelle godkjenningsordningen.

Automatisk godkjenning gjelder fem helsepersonellgrupper der samtlige medlemsstater er forpliktet til å oppfylle de minimumskravene EU har satt til utdanningene. Kravene gjelder utdanningenes nivå, omfang, innhold og fordeling av teori og praksis. Disse «harmoniserte utdanningene» omfatter lege, tannlege, sykepleier, jordmor og provisorfarmasøyt (sektoryrkene). Søker innen disse profesjonene, som kan legge fram nærmere bestemt dokumentasjon på bestått harmonisert utdanning fra en medlemsstat, har automatisk rett til autorisasjon, se EØS-forskriften kapittel 2.

Direktivets generelle system for godkjenning er regulert i EØS-forskriften kapittel 3 og omfatter de ikke-harmoniserte autoriserte helsepersonellgruppene, for eksempel fysioterapeut, psykolog, helsefagarbeider. Systemet innebærer at søkers utenlandske utdanning og eventuelt ytterligere kvalifikasjoner, vurderes opp mot tilsvarende norsk utdanning. Helsedirektoratet foretar en konkret sammenligning. For å få godkjenning etter det generelle system, må søker ha et kvalifikasjonsbevis som gir rett til yrkesutøvelse av det samme yrket i en EØS-stat. Dersom søkers utdanning vesentlig forskjellig fra tilsvarende norsk utdanning, eller dersom er yrkesutøvelsen vesentlig forskjellig i søkerens utdanningsland, kan Helsedirektoratet pålegge søker å gjennomføre en prøveperiode på inntil tre år eller bestå en egnethetstest, se EØS-forskriften § 15, jf. § 13.

Første ledd bokstav c er et annet unntak fra kravet om norsk utdanning. Søker med utenlandsk utdanning kan gis autorisasjon etter bokstav c dersom søkers utdanning og eksamen anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk utdanning og eksamen.

Tidligere var det ikke nærmere angitt i loven eller tidligere forarbeider hva som skulle anses som jevngod utdanning. Lovendringen i 2015 presiserer at det er bestått utenlandsk eksamen som er grunnlaget for autorisasjon etter bokstav c. Det er også presisert i bestemmelsen at gjennomført utenlandsk utdanning og bestått utenlandsk eksamen skal sammenlignes med tilsvarende norsk utdanning og eksamen. Forarbeidene til denne lovendringen (prop 99 L (2014-2015) side 15, og Innst.318 L (2014-2015) omtaler Jevngodhetskriteriet, og hvilke vurderinger som ligger til grunn for dette kriteriet. Departementet viser til at det i praksis er lagt til grunn at det ikke er et krav at den utenlandske utdanningen er helt sammenfallende med den norske i innhold. Det avgjørende for vurderingen er om søkers utdanning samlet sett er av en slik kvalitet og et slikt omfang at den må anses som faglig jevngod med tilsvarende norsk utdanning. Utenlandsk utdanning på et lavere utdanningsnivå enn den norske vil som hovedregel ikke kunne anses som jevngod.

Søkers utenlandske utdanning bør i det vesentlige ha teori og praksis som tilsvarer norsk utdanning. Den må også ha tilstrekkelig bredde og fordypning i det enkelte faget. De mest sentrale fagene og emnene må være dekket. Det er derimot ikke avgjørende hvilken yrkestittel en utdanning gir i utdanningslandet, men utdanningen må være rettet inn mot og kvalifisere for å utøve samme yrke som det søkes autorisasjon for. En utdanning som i utdanningslandet gir tittelen sykepleier, kan i enkelte tilfeller anses som jevngod med norsk utdanning som helsefagarbeider.

Helsedirektoratet foretar en vurdering på bakgrunn av den dokumentasjonen som er vedlagt søknaden. Ved tvil om søkers utdanning kan anses som jevngod, kan det, for å få opplyst saken best mulig, innhentes sakkyndig råd fra utdanningssektoren. Det kan også innhentes en generell vurdering fra NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen), som foretar en akademisk vurdering av søkers utenlandske utdanning opp mot det norske utdanningssystemets gradsstruktur. NOKUT foretar ingen vurdering av utdanningens innhold, noe som er av vesentlig betydning i en profesjonsgodkjenning. For helsemyndighetene er begrepet jevngod med tilsvarende norsk eksamen spørsmål om utdanningen har et faglig innhold, nivå og omfang som berettiger til yrkesutøvelse i Norge.

Eksamen og utdanning fra et land utenfor EØS-området vil ofte være svært ulik tilsvarende norsk utdanning. Ved behandling av disse søknadene foretas en konkret og individuell vurdering av søkers utdanning sammenlignet med tilsvarende norsk utdanning. De vesentlige elementene i denne vurderingen er utdanningenes nivå, varighet og innhold. Forskjeller i utdanning, med ulik vektlegging av de enkelte fag, er ofte kulturelt betinget. Statens helsepersonellnemnd (SHPN) som er klageinstans på vedtak etter § 48 a, vurderer at det ikke er et vilkår at utdanningene skal være av helt sammenfallende eller identisk i innhold. Det avgjørende må være om søkerens/klagerens utdanning samlet sett er av et slikt omfang og kvalitet at den kan anses faglig jevngod med tilsvarende norsk utdanning i dag (SHPN 15/268).

Det er søkers ansvar å fremlegge den dokumentasjon som er nødvendig for å kunne vurdere om utdanningen gir rett til norsk autorisasjon. Er ikke søknaden tilstrekkelig opplyst ved opprinnelig tilsendt dokumentasjon, kan Helsedirektoratet innhente ytterligere dokumenter, primært fra søker, men også fra utenlandsk utdanningsinstitusjon. Dette kan eksempelvis være detaljert oversikt over utdanningens innhold, de enkelte fagområder som er dekket, timefordeling, fordeling mellom teoretisk og praktisk undervisning mv. Dersom tilfredsstillende dokumentasjon ikke kan fremskaffes, skal søknaden avslås (SHPN 14/325 og 14/259).

Første ledd bokstav d fastslår at «nødvendig kyndighet» er det tredje alternative kriteriet som gir grunnlag for autorisasjon. Det må foretas en samlet, konkret og individuell vurdering av om søkers samlete kvalifikasjoner gir «nødvendig kyndighet». Det framgår tydelig av bestemmelsen at det er søkers beståtte eksamen i helsefaglig utdanning som sammen med tilleggsutdanning og/eller yrkeserfaring kan godtgjøre at søkeren har nødvendig kyndighet. I vurderingen av hvorvidt det foreligger «nødvendig kyndighet» må det ses hen til kravene som stilles til den norske utdanningen i vedkommende fag. For den som ikke har en utdanning og eksamen som er jevngod med tilsvarende norsk eksamen, jf. første ledd bokstavene a til c, kan tilleggsutdanning og/eller yrkeserfaring veie opp for enkelte mangler i søkers utdanning, slik at søkerens samlede kvalifikasjoner bedømmes som jevngode med tilsvarende norsk utdanning og eksamen. Søker har ansvaret for å dokumentere at vilkårene for autorisasjon er oppfylt.

Andre ledd

Omhandler de tilleggsvilkår for autorisasjon som gjelder for alle søkere.

Andre ledd bokstav a fastsetter at aldersgrensen for autorisasjon er 80 år. Dette er en utvidelse fra tidligere 75 år. Personer over 80 år kan likevel benytte yrkestittelen, jf. § 54. Selv om autorisasjonen automatisk bortfaller, vil ikke helsepersonell over 80 år være avskåret fra ethvert arbeid innen sin profesjon. Det er fortsatt adgang til å påta seg oppdrag som sakkyndig, drive undervisning mv. Det er i første rekke den kliniske, pasientrettede virksomheten de vil være avskåret fra. I § 54 andre ledd er hjemmel for å gi lisens til helsepersonell over 80 år, slik at vedkommende kan yte helsehjelp. Lisens til helsepersonell over 80 år er nærmere beskrevet i rundskrivet til § 49 og § 54.

Andre ledd bokstav b stiller som vilkår for autorisasjon at søker ikke er uegnet til yrket. Søker anses som uegnet dersom det foreligger forhold som ville medført tilbakekall av autorisasjon etter § 57. Eksempler kan være at søker vurderes som uegnet til å utøve yrket på grunn av rusproblemer, atferdsavvik, psykisk lidelse, straffbare forhold eller langt fravær fra yrket. I praksis har godkjenningsmyndigheten begrenset mulighet til å vurdere søkers egnethet dersom det ikke foreligger informasjon fra utdanningsinstitusjon, rettsapparatet eller andre om forhold som kan tilsi at vedkommende er uegnet. Dette innebærer at den samme egnethetsvurdering som Statens helsetilsyn foretar etter § 57 for helsepersonell som innehar autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, skal foretas av Helsedirektoratet dersom det fremkommer opplysninger om forhold ved søkere som gir holdepunkter for mulig uegnethet. Se også merknadene til § 57.

Helsedirektoratet er i følge lovens forarbeider (prop 99 L s. 17) ikke ment å skulle gjennomføre egnethetsvurdering ved behandlingen av søknad om autorisasjon eller lisens, med mindre det fremkommer opplysninger om mulig uegnethet.

Det er ikke hjemmel for at søker skal legge fram politiattest ved søknad om autorisasjon. Universitet og høyskoler skal vurdere om den enkelte student er skikket for det yrket han eller hun utdanner seg til. Et vitnemål for fullført utdanning forutsetter at studenten er vurdert som skikket for yrket, se universitets- og høyskoleloven § 4-10. Det er ikke tilsvarende bestemmelse for helsefaglige utdanninger på videregående skoles nivå.

Søker som er utdannet i en annen EØS-stat må legge frem en bekreftelse, Certificate of current professional status (CCPS), utstedt av landets myndigheter. Sertifikater bekrefter at søkeren har rett til å utøve yrket i det aktuelle landet. Også søkere utdannet utenfor EØS må legge frem tilsvarende bekreftelse fra myndighetene på at de er offentlig godkjent til å utøve det aktuelle yrket, dersom det er en offentlig godkjenningsordning for yrkesgruppen. Helsemyndighetene i Norden og enkelte andre land har i flere år utvekslet informasjon om tilbakekall eller begrensning i autorisasjoner eller lisenser for helsepersonell. EU har innført nye og skjerpete rutiner for varsling av slike forhold i yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 56 a. Disse vil også gjelde Norge.

Andre ledd bokstav c fastslår at dersom det er fastsatt vilkår om praktisk tjeneste eller tilleggskrav, må søkeren oppfylle også disse for å få autorisasjon.

Praktisk tjeneste gjennomføres etter fullført grunnutdanning og bestått avsluttende eksamen. For å kunne gjennomføre praksisperioden får vedkommende en lisens for å utøve yrket under veiledning i et arbeidsforhold. Praktisk tjeneste (turnustjeneste) er et vilkår for å få autorisasjon som fysioterapeut, ortopediingeniør og kiropraktor. Tjenesten er nærmere regulert i forskrifter (forskrift om praktisk tjeneste (turnustjeneste) for å få autorisasjon som ortopediingeniør og kiropraktorforskrift om praktisk tjeneste (turnustjeneste) for å få autorisasjon som lege og forskrift om praktisk tjeneste (turnustjeneste) for å få autorisasjon som fysioterapeut) og utdypet i rundskriv.

Fra og med 1. januar 2017 stilles det nye krav for å oppnå autorisasjon som helsepersonell i Norge for søkere med utdanning fra land utenfor EØS og Sveits (forskrift om tilleggskrav for rett til autorisasjon for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner utenfor EØS og Sveits).

Det er lagt opp til at autorisasjonsprosessen skal bestå av to trinn: først en vurdering av jevngodhet og deretter et løp hvor søker må oppfylle enkelt tilleggskrav. Utgangspunktet er at helsepersonell med utdanning fra land utenfor EØS skal ha en utdanning som er vurdert å være jevngod med tilsvarende norsk utdanning etter første ledd bokstav c, eller ha nødvendig kyndighet etter første ledd bokstav d for å gjennomføre tilleggskrav.

Følgende tilleggskrav må være oppfylt før autorisasjon kan gis:

  • Norske språkferdigheter som tilsvarer nivå B2 på Europarådets nivåskala for språk (CEFR) (Bergenstesten) (alle helsepersonellgrupper)
  • Bestått kurs i nasjonale fag (alle helsepersonellgrupper)
  • Bestått kurs i legemiddelhåndtering (gjelder kun for sykepleiere, leger, tannleger og farmasøyter)
  • Bestått fagprøve (gjelder kun for helsefagarbeidere, sykepleiere, leger og tannleger) 

I forskrift om tilleggskrav er det en absolutt frist på tre år for å gjennomføre tilleggskravene. Språkkravet må være oppfylt for å kunne få opptak til de øvrig(e) tilleggskrav. 
Det er videre satt en grense på tre forsøk for å gjennomføre og bestå de enkelte tilleggskravene.

Tredje ledd

Gir hjemmel for at Helse- og omsorgsdepartementet i forskrift kan fastsette krav om praktisk tjeneste og tilleggskrav for autorisasjon.

§ 49. Lisens

Lovtekst:

Helsepersonell som ikke har rett til autorisasjon etter § 48 a, kan gis lisens etter søknad. Lisens kan bare gis til helsepersonell som er skikket ut fra lisensens art og omfang.

Lisens kan også gis til helsepersonell med utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter § 52.

Lisensen kan begrenses i tid, til en bestemt stilling, til visse typer helsehjelp eller på annen måte.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om betingelsene for å få lisens og de vilkår som kan knyttes til den, herunder at kravene skal gjelde for dem som allerede har lisens ved forskriftens ikrafttredelse.

Fotnote:
0 Endret ved lov 19 juni 2015 nr. 59 (ikr. 1 juli 2015 iflg. res. 19 juni 2015 nr. 678).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Paragraf 49 gir regler om lisens til helsepersonell.

Helsepersonell som ikke har rett til autorisasjon, kan få lisens dersom de er skikket ut fra lisensens art og omfang. Lisens er en begrenset autorisasjon og gir rett til yrkesutøvelse og tittelbeskyttelse innenfor angitte begrensninger. Adgangen til å gi lisens gjelder for alle yrkesgrupper som er opplistet i § 48. Lisens kan utstedes både til nye søkere og til helsepersonell som allerede er gitt en autorisasjon. Lisens er ikke ment å være et varig alternativ til autorisasjon for søkere som ikke fyller utdanningskravene for autorisasjon etter § 48 a.

Pasienter og andre skal kunne stole på at helsepersonell med samme tittel har den samme grunnutdanning og samme yrkesforståelse. Yrkestittelen er en bekreftelse på at lisensinnehaver har de nødvendige faglige og personlige kvalifikasjoner for å utøve yrket, men innen rammene for de gitte begrensningene.

Første ledd

Fastslår at lisens kan utstedes til personer som ikke fyller vilkårene for autorisasjon. Det kan være ulike årsaker til at vilkårene for autorisasjon ikke er oppfylt. Lisens vil i første rekke være aktuelt for helsepersonell som anbefales å gjennomføre kvalifiseringstiltak for senere å kunne oppnå rett til autorisasjon. Dette gjelder f.eks. de gruppene helsepersonell der praktisk tjeneste (turnustjeneste) er et vilkår for autorisasjon, eller for personell med utdanning fra utlandet, og som etter en jevngodhetsvurdering viser seg kun å ha mindre mangler (SHPN 15/268) i utdanningen sammenlignet med tilsvarende norsk utdanning. Dette tilsier at slik lisens bare skal gis for den periode som normalt trengs for å reparere manglene i utdanningen, særlig i praksis. For de færreste helsepersonellgruppene vil det være behov for lisens for kunne gjennomføre kvalifiseringstiltak. For de helsepersonellgruppene som har rekvireringsrett, er det imidlertid nødvendig med lisens, så som lege og tannlege. Det avgjørende er om en lisens er nødvendig for å kunne utøve alle sider av yrket i kvalifiseringsperioden.

Videre kan lisens gis til helsepersonell som har nådd aldersgrensen for autorisasjon, og helsepersonell som f.eks. på grunn av individuelle fysiske eller psykiske begrensninger (sykdom o.l.) ikke kan utføre yrket slik det forutsettes for en som har autorisasjon.

Det følger av første ledd andre punktum at lisens bare kan gis til helsepersonell som er skikket ut fra lisensens art og omfang. Med skikkethet siktes det både til faglige kvalifikasjoner og til personlige egenskaper, psykisk og fysisk helse o.l. Søker er selv ansvarlig for å legge fram nødvendig dokumentasjon. Er ikke saken tilstrekkelig opplyst for å fatte vedtak, kan Helsedirektoratet innhente ytterligere dokumentasjon. Den som søker lisens har, i motsetning til hva som gjelder en søker som oppfyller vilkårene for rett til autorisasjon, ikke et rettskrav på lisens.

Andre ledd

Fastslår at lisens også kan gis til helsepersonell med utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter § 52. Ordlyden kan trekke i retning av at dersom en søker oppfyller kravet til yrkesgodkjenning i utdanningslandet, og Norge har en forpliktelse til gjensidighet, kan det være tilstrekkelig at søker gis en lisens, dvs. en begrenset autorisasjon, til å utøve yrket i en prøveperiode etter EØS-forskriften § 15.

Tredje ledd

Angir at lisensen kan begrenses på ulike måter. 
Begrensningene kan tilpasses etter hva som er årsaken til at det gis lisens. Lisensen kan være tidsbegrenset, f.eks. fordi den er knyttet til et bestemt oppdrag, engasjement eller kvalifiseringsperiode. Tidsbegrensning kan også benyttes i forbindelse med sykdom mv. I slike tilfeller kan en tidligere gitt autorisasjon erstattes av en lisens som begrenses i tid, arbeidssted eller visse arbeidsoppgaver. Lisens kan også utstedes for en bestemt stilling, uten at den tidsbegrenses. Lisensen kan videre begrenses til å gjelde arbeid hos en bestemt arbeidsgiver. Det kan f.eks. være aktuelt i tilfeller hvor søkeren med tidligere rusproblemer gis lisens etter en periode med rustesting.

Fjerde ledd

Gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser om betingelser for å få lisens og de vilkår som kan knyttes til den, jf. forskrift om lisens til helsepersonell. Endringer i betingelsene kan også gjøre gjeldende overfor personell som allerede har lisens.

forskriften om lisens til helsepersonell er enkelte typer lisens særskilt regulert. Forskriften omhandler studentlisens til medisinske studenter og farmasistudenter, turnuslisens til medisinske kandidater (men ikke turnuslisens til fysioterapeut, ortopediingeniør og kiropraktor) og lisens til helsepersonell over 80 år. Forskriften gir ikke en uttømmende opplisting eller regulering av hvilke typer lisenser som kan utstedes.

Studentlisens er regulert i forskriften kapittel 1 og 1b, og kan gis til medisinerstudent og hovedfagstudent i farmasi som ved norsk eller utenlandsk universitet har gjennomført den vesentlige delen av studiet. Lisensen gir ikke rett til å benytte beskyttet tittel. Lisens til medisinsk student gir heller ikke rett til å utøve legevirksomhet av selvstendig karakter, være bakvakt, delta i legevaktordninger eller i eget navn sende regning til trygden for legehjelp. Lisensen gir rett til å forskrive legemidler i gruppe B og C i forbindelse med yrkesutøvelsen, men ikke i gruppe A. Lisens til hovedfagstudent i farmasi gir selvstendig ekspedisjonsrett.

Fra 1.12.2012 er autorisasjonstidspunktet for lege flyttet til etter bestått grunnutdanning i medisin og før gjennomført turnustjeneste. For å få turnusstilling, må legen som hovedregel ha autorisasjon.

Lisens til medisinske kandidater (turnuslisens) etter forskriften kapittel 1 a gis hovedsakelig til søkere med utdanning fra EØS som må gjennomføre norsk turnustjeneste som en del av den grunnleggende legeutdanningen i utdanningslandet for å få rett til autorisasjon. Lisensen er tidsbegrenset og gir ikke rett til å utøve selvstendig legevirksomhet.

Ved lovendring 1.7.2015 ble aldersgrensen for autorisasjon endret fra 75 til 80 år. Når autorisasjonen bortfaller ved fylte 80 år, kan helsepersonellet søke om lisens til å utøve virksomheten. Lisens gis etter en konkret vurdering og normalt for ett år av gangen. Videre kan lisensen begrenses til en bestemt stilling, visse typer helsehjelp eller på andre måter, se kommentarene til § 54.

Den som søker om lisens etter fylte 80 år skal i søknaden gi opplysninger om hva slags type virksomhet/yrkesutøvelse som skal drives, for eksempel som medisinsk rådgiver eller i pasientrettet arbeid, og hvilket omfang denne virksomheten skal ha.

Søker skal vedlegge legeattest der attestutstederen både skal vurdere søkers helsetilstand generelt, og om søker er fysisk og psykisk i stand til å ivareta den virksomheten som det søkes lisens for. Et vurderingstema ved tildeling av lisens er helsepersonellets egnethet i forhold til den virksomheten som det er søkt om lisens for. I søknaden om lisens må legen fremlegge opplysninger som er nødvendige for å vurdere egnethet for den aktuelle virksomheten. Godkjenningsmyndigheten skal videre legge stor vekt på hvordan søker har holdt og vil holde seg faglig oppdatert.

Forskrift om lisens til helsepersonell § 8 andre ledd åpner for at helsepersonell over 80 år skal kunne gis lisens med, uten eller med delvis rekvireringsrett. Det slås fast at det å rekvirere legemidler ikke er en selvfølgelig del av det å få lisens, men at lisens med rekvireringsrett bare skal gis der lisensen blir gitt for å drive pasientrettet arbeid av et visst omfang. Bestemmelsen er utpreget skjønnsmessig, og godkjenningsmyndigheten skal legge vekt på art og omfang av søkers tidligere virksomhet, hvilken virksomhet søker har til hensikt å utøve, forhold ved faglig oppdatering, og andre forhold som kan ha betydning for lisensutstedelsen.

For alle typer lisenser må det komme klart fram av vedtaket hvilke begrensninger som gjelder.

§ 50. Grenselisens

Lovtekst:

Offentlig ansatt og autorisert helsepersonell i Sverige og Finland i arbeid langs grensen til Norge, kan utøve virksomhet i tilgrensende norske kommuner uten norsk autorisasjon eller lisens etter §§ 48 og 49.



Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Paragraf 50 gir regler om grenselisens.

Bestemmelsen er et unntak fra hovedregelen om at den som benytter beskyttet tittel, skal ha norsk autorisasjon eller lisens.

Bestemmelsen gjelder helsepersonell med autorisasjon/legitimasjon i Sverige eller Finland som er offentlig ansatt og som arbeider langs grensen til Norge. Disse kan uten norsk autorisasjon eller lisens utøve sin virksomhet også i tilgrensende norske kommuner. Grenselisens vil særlig kunne ha betydning i grensestrøk med lange avstander og spredt befolkning der helsehjelp raskest kan ytes av offentlig ansatt svensk eller finsk helsepersonell.

§ 51. Vilkår for spesialistgodkjenning

Lovtekst:

Departementet kan gi forskrifter om spesialistutdanning for autorisert helsepersonell og godkjenning av spesialister. Det kan blant annet gis bestemmelser om


  • a) utdanningens innhold og lengde
  • b) utdanningsinstitusjonene, inkludert godkjenning av utdanningsinstitusjoner
  • c) organisering av utdanningsstillinger
  • d) at vilkårene skal gjelde for dem som allerede har spesialistgodkjenning ved forskriftens ikrafttredelse.

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Paragraf 51 omhandler vilkår for rett til spesialistgodkjenning.

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om vilkår for godkjenning av autorisert helsepersonell som spesialister innen en avgrenset del av det helsefaglige området.

Departementet har gitt forskrift om spesialistgodkjenning av helsepersonell. Av de 29 helsepersonellgruppene som etter helsepersonelloven § 48 første ledd har rett til autorisasjon, er det kun leger og tannleger som omfattes av forskriften, og som på fastsatte vilkår kan få offentlig spesialistgodkjenning. Tidligere spesialistgodkjenning for optikere ble opphevet med virkning fra 1.1.2015, men med en overgangsordning fram til 1.1.2017.

Det finnes i alt 45 legespesialiteter og 8 tannlegespesialiteter.
Spesialistutdanningen for leger er tredelt og basert på læringsmål og felles kompetansemoduler. Utdanningen er regulert i forskrift om spesialistutdanning og spesialistgodkjenning for leger og tannleger (spesialistforskriften) som trådte i kraft 1. mars 2017 for spesialistutdanningens første del. Bestemmelsene som gjelder utdanningens andre og tredje del trer i kraft 1. mars 2019.

§ 52. Internasjonale avtaler

Lovtekst:

På grunnlag av folkerettslige regler som Norge er forpliktet av kan autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning og rett til å utøve yrke som helsepersonell midlertidig i Norge uten norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, gis til norsk eller utenlandsk statsborger.

Departementet kan i forskrifter gi nærmere bestemmelser til utfylling av første ledd, og kan herunder fastsette særlige vilkår for godkjenning som er nødvendige for å oppfylle internasjonale avtaler.

Fotnote:
0 Endret ved lov 9 mai 2008 nr. 33 (ikr. 1 nov 2008 iflg. res. 17 okt 2008 nr. 1125).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Paragraf 52 omhandler rett til godkjenning om følge av internasjonale avtaler.

Bestemmelsen fastslår at internasjonale avtaler kan være et rettslig grunnlag for utstedelse av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning og for å få rett til midlertidig tjenesteyting. Videre er bestemmelsen hjemmel for å gi forskrift som er nødvendig for å oppfylle internasjonale avtaler.

Norge har inngått to folkerettslige avtaler: Nordisk overenskomst om felles arbeidsmarked for visse yrkesgrupper innen helsevesenet og for veterinærer og direktiv 2005/36/EF om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsdirektivet).

Første ledd fastslår at autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning kan gis på bakgrunn av utenlandsk utdanning etter internasjonal avtale om gjensidig godkjenning av helsepersonell. Dette er også regulert i bestemmelsen om autorisasjon, jf. § 48 a første ledd bokstav b, og om lisens, jf. § 49 andre ledd.

Videre fastslår bestemmelsen at helsepersonell som utøver sitt yrke i et annet EØS-land, kan ha rett til å tilby tjenester innen samme yrket under midlertidig opphold i Norge uten norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Det er her snakk om helsepersonell som er lovlig etablert for å utøve sitt yrke i et EØS-land, og som i begrensete perioder tilbyr helsehjelp i Norge. «Lovlig etablert» er definert som at yrkesutøveren oppfyller alle vilkårene for å utøve et yrke og ikke har fått forbud mot eller begrensninger i retten til å utøve et yrke i en EØS-stat eller Sveits (departementets høringsnotat om gjennomføring av endringer i yrkeskvalifikasjonsdirektivet, forslag til endring i forskriften). Vilkårene for midlertidig tjenesteyting er nærmere regulert i kapittel 4 i forskrift om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land eller Sveits (EØS-forskriften). Denne ordningen blir i praksis nesten ikke benyttet i Norge, da direktoratet i stedet gir autorisasjon eller lisens når vilkårene for dette er oppfylt. Dette er en løsning som er mer gunstig for yrkesutøverne.

Andre ledd er hjemmel for å fastsette i forskrift særskilte krav for å oppfylle internasjonale avtaler. Forskrift om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land gjelder rett til autorisasjon, lisens eller spesialist-godkjenning for søker som har tilegnet seg yrkeskvalifikasjoner i et annet EØS-land og som skal utøve et autorisert yrke i Norge. Forskriften gjelder også rett til midlertidig tjenesteyting i Norge.

Først publisert: 28. juni 2018 Sist faglig oppdatert: 28. juni 2018