Bestemmelsen er ny fra 1. juli 2026 og er en videreføring og tydeliggjøring av gjeldende rett. Tidligere var retten fastsatt i ulike paragrafer i helsepersonelloven. Retten til å motsette seg tilgjengeliggjøring av opplysninger til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å ivareta behovene til mindreårige barn er ikke videreført.

Retten er også fastsatt i pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3 og i pasientjournalloven § 17.

Pasientens rett til å motsette seg at opplysninger gjøres tilgjengelig (reservasjonsretten) skal ivareta pasientens personvern og selvbestemmelsesrett over opplysninger om seg selv. Retten må fortolkes i lys av pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3.

Pasientens rett til å motsette seg forutsetter at pasienten er kjent med at opplysninger kan tilgjengeliggjøres til de konkrete formålene, og at pasienten har rett til å motsette seg dette. For at retten skal være reell, må pasienten også ha fått informasjon om hvordan denne kan brukes og eventuelle konsekvenser av å bruke den. Det er imidlertid ikke nødvendig med et eksplisitt samtykke fra pasienten. Videre betyr det at opplysningene heller ikke kan tilgjengeliggjøres dersom det er grunn til å tro at pasienten ville motsatt seg det. Reservasjonsretten er imidlertid ikke ubetinget, ved at opplysningene likevel kan tilgjengeliggjøres dersom tungtveiende grunner taler for det.

Helsepersonelloven gir adgang til å dele helseopplysninger mellom personell i ulike virksomheter og på forskjellig nivå i helse og omsorgstjenesten. Det er derfor også etablert en tilsvarende rett for pasienter til å motsette seg denne delingen. Retten til å motsette seg forutsetter at virksomheten utarbeider gode rutiner for informasjon om regelverket til pasienter. Informasjonen kan gis som generell informasjon eller som individuell informasjon. Skriftlig informasjon bør følges opp muntlig.

Den dataansvarlige skal legge til rette for at pasientens adgang til å motsette seg tilgjengeliggjøring ivaretas ved å sikre at det gis informasjon om reservasjonsadgangen og ved å iverksette egnede tekniske tiltak for å gjennomføre en slik reservasjon. Videre må den dataansvarlige sikre at opplysninger om at en pasient motsetter seg tilgjengeliggjøring av helseopplysninger følger opplysningene i de ulike systemene i en helsevirksomhet. Dette kan for eksempel være i tilfeller der pasienten motsetter seg at enkeltstående helsepersonell skal få opplysninger om seg tilgjengeliggjort. Helsevirksomhetene må følgelig sørge for at dette gjelder alle de behandlingsrettede helseregistrene i virksomheten hvor opplysninger om pasienter fremkommer. I løsninger hvor det er flere dataansvarlige virksomheter involvert, bør informasjon om adgangen til å motsette seg deling og konsekvensene av dette være koordinert. Det vil være uheldig om informasjonen som gis pasientene er ulik og avhengig av i hvilken virksomhet opplysningene er nedtegnet. Det er en forutsetning for tilgjengeliggjøring av opplysninger at det sikres at pasienters rett til å reservere seg mot tilgjengelig gjøring ivaretas på tvers av både virksomheter og systemer.

I praksis ivaretas adgangen til reservasjon i journalen ved tilgangsstyring internt i virksomheten, hvor opplysningene blir sperret etter dialog med pasienten. Helsepersonell som arbeider der pasienten har fått helsehjelp, må ha tilgjengelige mekanismer for å kunne ivareta pasientens ønske om begrenset tilgjengeliggjøring. For å understøtte pasientens rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring av egne helseopplysninger bør det etableres enkle digitale løsninger som den enkelte pasient kan benytte for å begrense tilgjengeliggjøring.

Etter første ledd har pasienten rett til å motsette seg at opplysninger gjøres tilgjengelig etter helsepersonelloven §§ 25, 26, 27 og 28 bokstav a, b, c og h. Ordlyden harmoniserer med pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3 og skal forstås på samme måte. Retten til å motsette seg tilgjengeliggjøring etter helsepersonelloven gjelder kun der dette er uttrykkelig fastsatt i lov.

Rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring etter § 25 og § 26

Retten til å motsette seg tilgjengeliggjøring gjelder først og fremst når helsepersonell skal bruke opplysningene til å yte helsehjelp til den som opplysningene gjelder, jf. helsepersonelloven § 25 og § 26.

Pasientens rett til å motsette seg forutsetter at pasienten er kjent med at opplysninger kan gis til annet helsepersonell som skal yte helsehjelp, og at pasienten kan motsette seg dette. Pasienten må blant annet informeres om at han/hun kan be om at særlig sensitive opplysninger sperres for innsyn fra annet helsepersonell og at opplysninger ikke utleveres til andre virksomheter uten samtykke.

Pasienter har rett til å reservere seg mot at opplysninger gis, selv om opplysningene kan være nødvendig for å yte helsehjelp. Pasienter som velger å motsette seg tilgjengeliggjøring må få informasjon om at dette kan gå ut over kvaliteten og effektiviteten i tjenesten. Det er viktig at helsepersonellet informerer om eventuelle negative konsekvenser av å begrense informasjonsdeling, og at det vil kunne ha betydning for den helsehjelpen helsepersonellet kan yte. For eksempel kan dette innebære en risiko for at pasienten blir overbehandlet ved at pasienten for eksempel må igjennom et lengre behandlingsforløp enn nødvendig eller at det vil gå ut over pasientsikkerheten og i ytterste konsekvens plikten til å yte forsvarlig helsehjelp.

Pasienten kan motsette seg at opplysninger gis videre både i en konkret situasjon eller ved at vedkommende på forhånd «sperrer» hele eller deler av journalen for innsyn for enkelte helsepersonell eller grupper av helsepersonell. Pasientens adgang til å sperre omfatter også opplysninger som nedtegnes i journal fremover i tid. Dersom pasienten på et gitt tidspunkt sperrer journalen mot at for eksempel enkelte helsepersonell gis innsyn, vil sperringen også omfatte opplysninger som nedtegnes etter dette tidspunktet. Sperringen vil gjelde inntil pasienten gir beskjed om at den skal opphøre.

Retten til å motsette seg at opplysninger gis videre innebærer både en rett til å sperre enkelte opplysninger, og til å sperre hele eller deler av journalen mot at enkeltstående helsepersonell gis innsyn. Pasienten kan både i den konkrete situasjonen motsette seg at helsepersonell gis innsyn, og pasienten har på forhånd rett til å sperre hele eller deler av journalen for innsyn for enkeltstående helsepersonell eller grupper av helsepersonell. Pasientens rett til å sperre omfatter også opplysninger som nedtegnes i journal fremover i tid. Dersom pasienten på et gitt tidspunkt sperrer journalen mot at for eksempel enkelte helsepersonell gis innsyn, vil sperringen også omfatte opplysninger som nedtegnes etter dette tidspunkt. Sperringen vil gjelde inntil pasienten gir beskjed om at den skal opphøre. Se ytterligere informasjon i Helsedirektoratets brev av 20.02.13.

Rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring etter §§ 27, 28 første ledd bokstav a, b, c og h

Pasienten har rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring av opplysninger etter helsepersonelloven §§ 27, 28 første ledd bokstav a, b, c og h.

Bestemmelsene skal fortolkes i lys av pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3, og opplysningene kan heller ikke tilgjengeliggjøres dersom det er grunn til å tro at pasienten ville motsatt seg det, jf. andre ledd. Reservasjonsretten er imidlertid ikke ubetinget, se tredje ledd.

Dersom pasienten motsetter seg at opplysningene gjøres tilgjengelig for ekstern veileder etter § 28 første ledd bokstav c, kan hensynet til pasientsikkerhet, kravet til faglig forsvarlighet og grunnlaget for tiltaket forøvrig tilsi at helsepersonellet som er underlagt tilsyn ikke kan gi pasienten helsehjelp.

Andre ledd fastsetter at opplysninger heller ikke kan utleveres dersom det er grunn til å tro at pasienten ville motsette seg det ved forespørsel. Helsepersonellet har i utgangspunktet ikke plikt til å innhente et eksplisitt samtykke før opplysningene utleveres. Pasientens antatte samtykke vil være sentralt, og ved tvil bør pasienten spørres. Det kan for eksempel dreie seg om opplysninger om tidligere psykiske lidelser, visse smittsomme sykdommer eller andre spesielt følsomme opplysninger.

I forbindelse med helsehjelp skal tilgjengeliggjøringen tjene den helsehjelp pasienten gis, og antatte samtykke skal vurderes i lys av om pasienten er tjent med dette. I tilfeller hvor pasient eller bruker ikke er i stand til å gi noe bevisst samtykke, vil det ofte kunne være grunnlag for å forutsette at pasienten eller brukeren ville ha gitt slikt samtykke dersom vedkommende var i stand til det.

Tredje ledd fastsetter at tilgjengeliggjøring likevel skal kunne skje dersom tungtveiende grunner taler for det. Det vil fortrinnsvis være aktuelt der det er fare for liv og alvorlig helseskade. Som eksempel kan nevnes tvangsinnleggelser av pasienter med psykiske lidelser, der pasienten kan tenkes å motsette seg utlevering av journalopplysninger samtidig som det kan være av stor betydning at behandlende personell får kjennskap til tidligere sykdomshistorie eller behandling. Dette må i så fall besluttes av det helsepersonell som har ansvaret for helsehjelpen, da disse er nærmest til å vurdere om det fore ligger tilstrekkelig vektige grunner til at opplysningene kan videreformidles. Hvorvidt det fore ligger tungtveiende grunner for å sette til side pasientens reservasjon mot tilgjengeliggjøring av opplysningene, må vurderes i lys av formålet med bruken av opplysningene. For eksempel vil de tungtveiende grunnene for å sette til side pasientens reservasjon mot tilgjengeliggjøring av helseopplysninger vurderes ulikt om formålet er helsehjelp til pasienten selv eller om formålet med tilgjengeliggjøringen er å finne hvilke pasienter som egner seg for undervisningsformål.

Bestemmelsen vil i praksis omfatte alle situasjoner hvor overføring av opplysninger anses nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade. Dette gjelder også i de tilfeller der det er pasienten selv som utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller andres liv eller helse. I disse tilfellene vil hensynet til pasientens eget liv eller samfunnsvernet veie tyngre enn hensynet til pasientens rett til å motsette seg deling av nødvendige opplysninger.

Deling av helseopplysningene kan også ha betydning for helsepersonells sikkerhet. Det er derfor viktig at behandlende personell, når det vurderes at pasienten er til nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller andres liv eller helse, får kjennskap til denne risikoen og til tidligere sykdomshistorie eller behandling.

Bestemmelsen vil overlappe noe med begrensningen i taushetsplikten i helsepersonelloven § 23 bokstav d.

Pasienten skal, så langt det er mulig, gjøres kjent med at opplysningene blir utlevert til tross for at han eller hun har motsatt seg.

Unntaket fra taushetsplikten gjelder bare for opplysninger som er nødvendige for å oppnå det formålet opplysningene tilgjengeliggjøres for.