Hopp til hovedinnholdet

KAPITTEL 11
Reaksjoner mv. ved brudd på lovens bestemmelser

§ 55. Anmodning om vurdering av mulig pliktbrudd Opphevet

Lovtekst:

(Opphevet ved lov 7 juni 2013 nr. 29.)



Fotnote:
0 Endret ved lover 21 des 2000 nr. 127 (ikr. 1 jan 2001 iflg. res. 21 des 2000 nr. 1359), 29 aug 2003 nr. 87 (ikr. 1 sep 2003 iflg. res. 29 aug 2003 nr. 1092), 24 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252), opphevet ved lov 7 juni 2013 nr. 29 (ikr. 1 jan 2014 iflg. res. 6 des 2013 nr. 1398).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Anmodning om vurdering av mulig pliktbrudd er nå regulert i pasient- og 
brukerrettighetsloven § 7-4.

§ 56. Advarsel

Lovtekst:

Statens helsetilsyn kan gi advarsel til helsepersonell som forsettlig eller uaktsomt overtrer plikter etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, hvis pliktbruddet er egnet til å medføre fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten, til å påføre pasienter eller brukere en betydelig belastning eller til i vesentlig grad å svekke tilliten til helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten.

Statens helsetilsyn kan gi advarsel til helsepersonell som har utvist en atferd som er egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til vedkommende yrkesgruppe.

Advarsel er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Fotnote:
0 Endret ved lover 21 des 2000 nr. 127 (ikr. 1 jan 2001 iflg. res. 21 des 2000 nr. 1359), 9 mai 2008 nr. 34 (ikr. 1 nov 2008 iflg. res. 24 okt 2008 nr. 1143), 24 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Paragraf 56 gir Statens helsetilsyn hjemmel for å ilegge advarsel til alle som er definert som helsepersonell etter (helsepersonelloven § 3).

Formålet med bestemmelsen er å reagere på alvorlige overtredelser av helsepersonelloven, bidra til å forhindre fremtidige pliktbrudd av samme art og å sikre kvalitet i og tillit til helsetjenesten.

§ 56 er en kan-bestemmelse, dvs. at i de tilfeller der vilkårene for å gi advarsel er oppfylt må Statens helsetilsyn foreta en skjønnsmessig vurdering av om advarsel skal gis.

Advarsel skal bare gis når det er tjenlig ut fra formålet å reagere og ellers ikke. I hver sak må det derfor vurderes om bruk av advarsel er egnet til å fremme sikkerhet og kvalitet i helsetjenesten og tillit til denne. I denne vurderingen kan Statens helsetilsyn legge vekt på for eksempel hvor alvorlig pliktbruddet var, om det var et enkeltstående tilfelle, om pliktbruddet ligger langt tilbake i tid, om arbeidsgiveren til helsepersonellet ikke sørget for å legge forholdene til rette for at helsepersonellet kunne oppfylle sine plikter, om helsepersonellet fulgte instrukser fra overordnet, om helsepersonellet har erkjent pliktbruddet, viser ny faglig innsikt og har forbedret sin virksomhet i tråd med lovkravene. 

Første ledd

Angir vilkårene for at reaksjonen advarsel skal kunne gis. Hvis vilkårene er oppfylt, kan Statens helsetilsyn ilegge advarsel. Advarsel er nærmere behandlet i O. Molven, J. Holmboe og K. Cordt-Hansen, Vilkårene for advarsel ved brudd på forsvarlighetskravet, Tidsskrift for Den Norske Lægeforening 2006; 126:800-1.

Vilkårene er både at helsepersonell forsettlig eller uaktsomt har overtrådt plikter i helsepersonelloven eller bestemmelser gitt i medhold av den, og dessuten at pliktbruddet er egnet til å medføre fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten, påføre pasient eller bruker en betydelig belastning eller i vesentlig grad svekker tilliten til helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten.

Både handling og unnlatelse av å handle rammes. En handling/unnlatelse er forsettlig dersom den er villet, og uaktsom dersom helsepersonellet burde ha visst at det han eller hun foretok seg – eller ikke foretok seg - var et brudd på lovens bestemmelser. Uaktsomhetsregelen omfatter både bevisst og ubevisst uaktsomhet, dvs. at både den hensynsløse og den uoppmerksomme handlingen eller unnlatelsen rammes. Det er tilstrekkelig at helsepersonellet har utvist simpel uaktsomhet. I uaktsomhets¬vurderingen må det sees hen til hvorvidt helsepersonellet i den aktuelle situasjon hadde handlings-alternativer. Hvis det ikke var mulig å handle på noen annen måte, kan ikke helsepersonellet bebreides for resultatet.

Når det gjelder overtredelse av plikter i henhold til lov eller forskrift, er helsepersonells rettsvillfarelse med hensyn til hvilke regler som gjelder innenfor deres yrkesområde som hovedregel ikke unnskyldelig. Helsepersonell plikter å sette seg inn i de bestemmelsene som gjelder for yrkesutøvelsen.

For at det skal gis en advarsel til et helsepersonell, må som nevnt flere vilkår være oppfylt samtidig (såkalt kumulative vilkår). Overtredelsen av plikter er ikke i seg selv tilstrekkelig for å gi advarsel. I tillegg må pliktbruddet være egnet til å medføre fare for sikkerheten, påføre pasienten en betydelig belastning eller i vesentlig grad svekke tilliten til helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten.

Formuleringen «egnet til» sikter til en objektiv vurdering av overtredelsens art. Det er ikke et vilkår for å gi advarsel at handlingen eller unnlatelsen faktisk har medført fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten, har påført pasienter/brukere en betydelig belastning eller i vesentlig grad har svekket tilliten til helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten. Det er handlingens skadepotensial som er avgjørende, ikke om handlingen eller unnlatelsen faktisk fikk følger.

Dersom helsepersonell begår grove feil som på grunn av tilfeldigheter ikke får noen alvorlig følge som nevnt i første ledd, kan det likevel gis advarsel dersom handlingen/unnlatelsen er av en slik art at den vanligvis ville ha ført til fare for sikkerheten, skade på pasienten eller i vesentlig grad svekket tillit. Advarsel kan da gis dersom helsepersonellet hadde reelle handlingsalternativer.

Det må foretas en konkret vurdering av om alle vilkårene foreligger. Generelt kan sies at det kreves mer enn den daglige risikoen eller den belastningen en normalt må regne med ved undersøkelse eller behandling av sykdom eller skade. Det må også være direkte årsakssammenheng mellom helsepersonellets uaktsomme pliktbrudd og den risiko som oppsto eller den belastning som ble påført pasienten mv.

Tilsynsmyndigheten må utøve skjønn, dette fremgår av bestemmelsen ved at ordet «kan» er benyttet. Hvert enkelt forhold må av tilsynsmyndigheten vurderes konkret og ut fra de omstendigheter som forelå på det tidspunktet det påståtte pliktbruddet skjedde.

Andre ledd

Fastslår at det gis advarsel til helsepersonell som har utvist en atferd som er egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til vedkommende yrkesgruppe. I motsetning til første ledd, vil det her være snakk om forhold som ikke nødvendigvis har med selve yrkesutøvelsen å gjøre. Bestemmelsen kommer til anvendelse i tilsynssaker hvor Statens helsetilsyn etter en konkret vurdering finner at vilkårene for tilbakekall av autorisasjon ikke er oppfylt, men at forholdet vurderes til å være så alvorlig at tilsynsmyndighetene bør ha mulighet for å gi en formell reaksjon. Eksempel på slike forhold kan være voldsbruk, tyveri fra pasient og bruker, brudd på narkotikalovgivningen, vold mot offentlig tjenestemann mv. Det er ikke krav om at helsepersonellet skal ha erkjent forholdet eller at det foreligger domfellelse. Det avgjørende vil være hvilke fakta tilsynsmyndigheten finner å kunne legge til grunn som sannsynliggjort.

Hvor grensen skal gå mellom alvorlig og mindre alvorlig atferd vil måtte avgjøres ut fra en konkret helhetsvurdering av hver enkelt sak.

Det er ikke et vilkår for advarsel at det kan påvises at atferden faktisk har medført svekket tillit til vedkommende yrkesgruppe, men den utviste atferd må være egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten.

I hvilken grad helsepersonell må sies å ha allmenn tillit, kan til en viss grad være avhengig av hvilken yrkesgruppe der gjelder og hvilken funksjon vedkommende har. Det er ikke tilstrekkelig å konkludere med at vedkommendes atferd er egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til helsepersonell generelt eller helse- og omsorgstjenesten som sådan. Statens helsetilsyn må foreta en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle og begrunne hvorfor forholdet er egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til vedkommende yrkesgruppe.

Tredje ledd

Her fremgår det at advarsel er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Vedtaket og de faktiske forhold som ligger til grunn for vedtaket er undergitt allmenn offentlighet etter offentleglova. Det innebærer bl.a. at helsepersonells navn kan oppgis. Underliggende forhold som er taushetsbelagt etter forvaltningsloven § 13 første ledd punkt 1, vil også være unntatt innsynsrett etter offentleglova § 13, for eksempel helsepersonellets personlige forhold, rusmiddelmisbruk, psykiske, sosiale, eller familiemessige problemer.

At en opplysning ikke er undergitt taushetsplikt, innebærer ikke at opplysninger trenger å gis ut utover det som følger av offentleglova eller annet regelverk om opplysningsplikt.

§ 57. Tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning

Lovtekst:

Statens helsetilsyn kan kalle tilbake autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning dersom innehaveren er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av alvorlig sinnslidelse, psykisk eller fysisk svekkelse, langt fravær fra yrket, bruk av alkohol, narkotika eller midler med lignende virkning, grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet, grove pliktbrudd etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, eller på grunn av atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen.

Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning kan kalles tilbake dersom innehaveren til tross for advarsel unnlater å innrette seg etter lovbestemte krav.

Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning kan kalles tilbake også dersom vilkår fastsatt i forskrift etter §§ 48 a, 49 eller 51 ikke er oppfylt.

Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning gitt på grunnlag av tilsvarende godkjenning i et annet land, kan kalles tilbake dersom godkjenningen i dette landet mister sin gyldighet.

Tilbakekall er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Fotnote:
0 Endret ved lov 19 juni 2015 nr. 59 (ikr. 1 juli 2015 iflg. res. 19 juni 2015 nr. 678). Endres ved lov 15 des 2017 nr. 107 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 26 apr 2019 nr. 541).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Paragraf 57 gir hjemmel for tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning fra alle grupper autorisert helsepersonell.

Formålet med bestemmelsen er å reagere på alvorlige overtredelser av helsepersonelloven, å bidra til å forhindre fremtidige pliktbrudd av samme art og å sikre kvalitet og tillit til helsetjenesten.

Statens helsetilsyn har bevisbyrden for at tilbakekallsgrunn foreligger. Som hovedregel er beviskravet alminnelig sannsynlighetsovervekt, slik at Statens helsetilsyn skal bygge på det faktum den finner mest sannsynlig. I noen tilfeller kan det være aktuelt å operere med kvalifisert sannsynlighetsovervekt, for eksempel dersom «det er tale om eldre forhold av sterkt infamerende karakter, og disse forhold ikke har noen umiddelbar tilknytning til den aktuelle yrkesutøvelse» (Rt. 2007 s. 1851).

Også begrenset autorisasjon kan tilbakekalles etter § 57. Høyesterett har konkludert med at slik bestemmelsen er utformet, kan § 57 også gjelde tilbakekall av begrensede autorisasjoner (Rt. 2010 s. 1613).

§ 57 kommer videre til anvendelse som grunnlag for avslag på søknad om utstedelse av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning, eller rett til å utøve yrket midlertidig, jf. § 53 andre ledd. Avgjørelser fra SHPN finnes på Helsetilsynets nettsider og Helseklages nettsider (se bl.a. SHPN 10/120, 14/336, 14/364).

§ 57 er en kan-bestemmelse, dvs. at i de tilfeller der vilkårene for å tilbakekalle autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning er oppfylt, må Statens helsetilsyn foreta en skjønnsmessig vurdering av om reaksjonen skal ilegges.

Tilbakekall av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning skal bare foretas når det er tjenlig ut fra formålet å reagere og ellers ikke. I hver sak må det derfor vurderes om tilbakekall er egnet til å fremme sikkerhet og kvalitet i helsetjenesten og tillit til denne. I denne vurderingen kan Statens helsetilsyn legge vekt på for eksempel hvor alvorlig pliktbruddet var, om det var et enkeltstående tilfelle, om pliktbruddet ligger langt tilbake i tid, om arbeidsgiveren til helsepersonellet ikke sørget for å legge forholdene til rette for at helsepersonellet kunne oppfylle sine plikter, om helsepersonellet fulgte instrukser fra overordnet, om helsepersonellet har erkjent pliktbruddet, viser ny faglig innsikt og har forbedret sin virksomhet i tråd med lovkravene.

I sak vedrørende betydningen av straffbare forhold begått utenfor yrkesutøvelsen, uttalte Høyesterett at det «følger av entydig praksis at de to hensyn som særlig må vektlegges ved denne vurderingen, er om vedkommende i dag representerer en fare for pasientsikkerheten, og om helsevesenet vil bli svekket om vedkommende gis anledning til fortsatt å praktisere på tross av de alvorlige straffbare handlinger som er begått» (Rt. 2007 s. 1851).

Første ledd

Angir de ulike tilbakekallsgrunnene. Grunnvilkåret er at helsepersonellet er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av alvorlig sinnslidelse, psykisk eller fysisk svekkelse, langt fravær fra yrket, bruk av alkohol, narkotika eller midler med lignende virkning, grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet, grove pliktbrudd etter helsepersonelloven eller bestemmelser gitt i medhold av den, eller på grunn av atferd 
som anses uforenlig med yrkesutøvelsen. I tillegg til at disse forholdene kan gi grunnlag for tilbakekall, er de også vilkår for godkjenningsmyndighetene til å nekte autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, jf. § 53.

Uegnethet vurderes på vedtakstidspunktet. Hvis vedtak om tilbakekall påklages til Statens helsepersonellnemd, er det situasjonen på det tidspunktet nemda fatter vedtak som er avgjørende.

Alvorlig sinnslidelse skal forstås med utgangspunkt i psykisk helsevernlovens begrepsbruk (Ot.prp. nr.11 (1998-1999) Etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykiatriloven)merknader til § 3-3), dvs. i nær tilknytning til psykoselidelsene (schizofreni, schizoaffektiv lidelse, bipolar lidelse). Personlighetsforstyrrelser, angst og depresjoner vil normalt ikke være tilstrekkelig grunnlag. Men pasientens funksjonsnivå vil være avgjørende for vurderingen, det vil si de hvorvidt lidelsen medfører tap av mestrings- og realitetsvurderingsevnen. Det er eksempler der helsepersonell med svært avvikende atferd, for eksempel Asperger syndrom, er funnet uegnet for yrket.

Eksempler på psykisk svekkelse kan være mental reduksjon forårsaket av hendelser, traumer eller organiske forhold.

Langt fravær fra yrket har så langt ikke vært benyttet som en selvstendig tilbakekallsgrunn. Imidlertid har langt fravær alene vært tilstrekkelig til å nekte autorisasjon etter § 54. I en sak vurderte Statens helsepersonellnemnd at klagers utenlandske utdanning var jevngod med norsk hjelpepleierutdanning, men fant at 19 års fravær fra yrket gjorde klager uegnet som hjelpepleier. Det avgjørende for nemnda var at klager aldri hadde praktisert som sykepleier/hjelpepleier (SHPN 02/176).

Uegnethet på grunn av rusmiddelmisbruk (alkohol, narkotika eller midler med lignende virkning) er årsak til de fleste autorisasjonstap. Det vil her ofte være avgjørende om personellet har opptrådt ruset på arbeidsplassen, om det har foregått tyveri av legemidler gruppe A og B, eller om rusmisbruket på annen måte har hatt innvirkning på yrkesutøvelsen. Også omfattende rusmiddelmisbruk på fritiden og/eller alvorlige rusproblemer kan tilsi tilbakekall av autorisasjon selv om vedkommende ikke har opptrådt i ruset tilstand på jobb.

Grov mangel på faglig innsikt kan foreligge om helsepersonell i vesentlig grad svikter i forhold til grunnleggende krav til yrkesutøvelse. Her vil det blant annet være av betydning om helsepersonell evner å lære av egne feil og tilbakemeldinger/råd fra for eksempel tilsynsmyndighetene, med andre ord evner å korrigere uforsvarlig virksomhet. Det legges vekt på om det dreier seg om alvorlig brist i kunnskap og hvilken risiko den manglende faglige innsikt utsetter pasientene for.

En viktig grunn for tilbakekall er knyttet til alvorlig rollesammenblanding og/eller seksuell relasjon til pasient. Dette vil ofte være både grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet og atferd uforenlig med yrkesutøvelsen. I slike saker blir det lagt vekt på hvilken rolle helsepersonellet hadde i forhold til pasienten.

Uforsvarlig virksomhet er et vidt begrep som brukes om virksomhet som strider med de til enhver tid gjeldende faglige krav og regler. Uforsvarlig virksomhet kan foreligge dersom helsepersonellets virksomhet gjennomgående er preget av mangelfull journalføring eller hvor forsvarlighetskravene til organisering av tjenesten generelt ikke blir forstått og fulgt. Mange av de vurderingene som gjelder ved grov mangel på faglig innsikt gjelder også uforsvarlig virksomhet, som alvorlig brist på basiskunnskap. I tillegg vil alvorlig rolle-sammenblanding og seksuell relasjon til pasient anses som uforsvarlig virksomhet.

Eksempler på grove pliktbrudd som har medført tilbakekall, er brudd på bestemmelsen om forbud mot gaver mv. i tjenesten (§ 9), eller brudd på opplysninger til Statens helsetilsyn og Fylkesmannen (§ 30) og journalføringsplikten (§ 39 og § 40). Andre eksempler er brudd på bestemmelsen om ressursbruk (§ 6), for eksempel ved å skaffe seg urettmessig refusjon fra NAV, eller tyveri fra pasient/bruker, som anses som brudd på plikten til å yte omsorgsfull hjelp (§ 4).

Avgjørende for om atferden kan anses uforenlig med yrkesutøvelsen, er om tilliten til helsepersonellet og/eller tilliten til helsetjenesten som sådan må anses svekket i betydelig grad. De fleste sakene som gjelder atferd uforenlig med yrkesutøvelsen gjelder tyveri av legemidler fra arbeidsplassen. Det skilles mellom atferd i og utenfor yrkesutøvelsen. Innenfor yrkesutøvelsen vil tilbakekallsgrunn for eksempel kunne være tyveri/underslag fra pasient, vold mot pasient, grovt trygdebedrageri, salg av resepter til narkomane. Utenfor yrkesutøvelsen skal det mer til. Eksempler på dette er incest eller seksuelle overgrep overfor barn (se også Rt. 2007 s. 1851).

Adferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen omhandler også forhold utenfor yrkesutøvelsen som helsepersonell.

Helsemyndighetene skal i utgangspunktet ikke gripe inn overfor kritikkverdig adferd som ikke har tilknytning til yrkesutøvelsen. Likevel er det forutsatt i helsepersonellovens forarbeider, samt etablert forvaltningspraksis, at svært alvorlige forhold som f.eks. straffbare handlinger som tyveri, underslag, legemsbeskadigelser, legemskrenkelser og brudd på straffelovens sedelighetsbestemmelser vil være relevant for vurdering av egnethet etter dette alternativet. Dersom kritikkverdig adferd også utenfor yrkesutøvelsen dreier seg om alvorlige forhold, kan disse innebære at vilkåret om egnethet ikke er oppfylt. Begrunnelsen er at disse forhold kan indikere uegnethet som vil få betydning for yrkesutøvelsen som helsepersonell og også for tilliten til vedkommende helsepersonell.

Det følger av entydig praksis (Rt. 2007 s. 1851) at de to hensyn som særlig må legges vekt på, er om helsepersonellet i dag representerer en fare for pasientsikkerheten, og om tilliten til helsevesenet vil bli svekket om vedkommende gis anledning til fortsatt å praktisere på tross av det aktuelle forholdet.

Adferd utenfor yrkesutøvelsen som kan få betydning for yrkesutøvelsen, kan etter forholdene falle inn under denne tilbakekallsgrunnen, som for eksempel gjentatte tilfeller av promillekjøring.

Andre ledd

Gir hjemmel for tilbakekall når helsepersonell til tross for advarsel unnlater å innrette seg etter lovbestemte krav, for eksempel ved fortsatt å unndra seg tilsyn og kontroll, fortsatt unnlate å registrere seg mv. I motsetning til første ledd, er det etter andre ledd ikke et grunnvilkår at helsepersonellet anses som uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig.

Vilkåret for tilbakekall etter andre ledd er at tilsynsmyndigheten har gitt en advarsel etter § 56. Grunnlaget for tilbakekall opphører derfor når vedkommende helsepersonell har innrettet seg etter de lovbestemte krav advarselen gjelder. Eksempler på tilbakekall etter andre ledd er at helsepersonell, til tross for ilagt advarsel for brudd på § 30, fortsatt unnlater å oversende opplysninger (journaler) som er nødvendig for å kunne føre tilsyn med virksomheten, unnlatelse av å endre metoder tilsynsmyndigheten finner uforsvarlige og unnlatelse av å føre journal i samsvar med regelverket. Som oftest kreves det at helse-personellet har fått flere enn én advarsel før gjentakelse av faglige feil vil medføre tap av autorisasjon etter andre ledd.

Tredje ledd

Gir hjemmel for å tilbakekalle autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning dersom innehaveren ikke oppfyller forskriftsfestede tilleggsvilkår. Dette kan være krav til etterutdanning, fastsatt i forskrift med hjemmel i § 48 a (autorisasjon), § 49 (lisens) eller § 51 (spesialistgodkjenning). Slike krav til etterutdanning er bare gitt for legespesialiteten allmennmedisin.

Fjerde ledd

Bestemmer at autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning som er gitt på grunnlag av tilsvarende godkjenning i et annet land, kan kalles tilbake hvis godkjenningen gitt i det andre landet taper sin gyldighet. Hvis ikke annet følger av internasjonal overenskomst (se kommentarene til § 52), skal et slikt tilbakekall så langt det er mulig vurderes konkret.

Plikt til gjensidig informasjon til andre lands myndigheter om tilbakekall mv. følger av helsepersonelloven § 66 og internasjonale avtaler.

Femte ledd

Slår fast at tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at 
den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Vedtaket er et offentlig dokument og innsyn reguleres av offentleglova (se kommentarene til § 56 tredje ledd).

§ 58. Suspensjon av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning

Lovtekst:

Hvis det er grunn til å tro at vilkårene for tilbakekall er tilstede og helsepersonellet anses å være til fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten, kan Statens helsetilsyn suspendere autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning inntil det er tatt endelig beslutning i saken. Suspensjonen kan gjøres gjeldende i seks måneder, og kan forlenges en gang med ytterligere seks måneder.

Suspensjon er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Fotnote:
0 Endret ved lov 22 juni 2012 nr. 46.

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Paragraf 58 gir hjemmel for at Statens helsetilsyn kan suspendere helsepersonells autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning i de tilfeller der det foreligger en tilsynssak, men før vedtak om tilbakekall foreligger, og regulerer vilkårene for suspensjon.

Første ledd

Gir Statens helsetilsyn adgang til suspensjon hvis det er grunn til å tro at vilkårene for tilbakekall er til stede. I tillegg må helsepersonellet ansees å være til fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten. Det stilles ikke like strenge krav til bevis for suspensjon som for tilbakekall etter § 57, men det må foreligge faktiske forhold av en slik karakter at det er holdepunkter for å si at helsepersonell er uegnet til å utøve forsvarlig virksomhet.

Suspensjonsadgangen er begrunnet i hensynet til sikkerheten til pasienter og brukere. Bestemmelsen gjelder alt helsepersonell med autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

Eksempelvis benytter Statens helsetilsyn suspensjon der helsepersonell har et rusmisbruksproblem og det er fare for at helsepersonell kan være ruset på jobb eller kan skaffe seg rusmidler på jobb. Faren for pasient og brukers sikkerhet er særlig stor der helsepersonellet ikke har en fast arbeidsplass, men tar oppdrag gjennom vikarbyråer. 

Andre eksempler på bruk av suspensjon er overfor helsepersonell med alvorlig sinnslidelse som ikke innretter seg etter sykdommen, helsepersonell som har begått seksuelle overgrep overfor pasienter, helsepersonell som utøver uforsvarlig virksomhet eller har så dårlige hygienerutiner at det er smittefare for pasienter og helsepersonell (SHPN 09/23).

Det kan stilles spørsmål om hvor langt bestemmelsen kan hjemle suspensjon når det ikke kan sies å foreligge direkte fare for sikkerhet i helse- og omsorgstjenesten, men helsepersonell har foretatt så alvorlige handlinger at det må anses støtende om vedkommende får utøve sin virksomhet frem til et tilbakekallsvedtak. Eksempler på saker er incest og seksuelle overgrep mot barn. I forvaltningspraksis er farekriteriet tolket utvidende i alvorlig støtende saker. Dette er også en lovforståelse som SHPN har lagt til grunn. Se SHPN 14/238: «Pasienter kan føle seg truet dersom de kommer i kontakt med helsepersonell som er siktet for denne type alvorlige straffbare handlinger, og at dette i ytterste konsekvens kan medføre at pasienter som har behov for helsehjelp unnlater å oppsøke helsetjenesten. Nemnda har kommet til at klageren anses å være til fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten.» Se også SHPN 13/200: «Klagerens handling er av en så alvorlig karakter at det kan anses støtende om han får utøve sin virksomhet frem til et eventuelt vedtak om tilbakekall av autorisasjon, og nemnda mente farekriteriet i en slik situasjon kunne tolkes utvidende. Pasienter som kommer i kontakt med og/eller får kjennskap til at helsepersonell har hatt seksuell omgang med en mindreårig, vil kunne unnlate å benytte eller oppsøke helsetjenesten.»

Statens helsepersonellnemd kan oppheve suspensjon dersom de vurderer at det ikke er fare for sikkerheten i helsetjenesten (SHPN 05/51, som gjaldt narkotikaomsetning).

Av hensyn til helsepersonells rettssikkerhet, er det en tidsfrist for hvor lenge suspensjon kan gjøres gjeldende uten at formelt vedtak om tilbakekall finner sted. Fristen er seks måneder, med adgang til forlengelse i ytterligere seks måneder. Det er ikke adgang til å forlenge suspensjonen med seks måneder mer enn en gang. Dersom helsepersonellet er blitt suspendert i forbindelse med en tilsynssak og det i ettertid har vist seg at det ikke var grunnlag for tilbakekall, kan vedkommende søke erstatning for økonomisk tap i forbindelse med suspensjonen. Det vil da være avgjørende om det var tilstrekkelig grunnlag for å suspendere ut fra den foreliggende informasjonen, se § 73.

Andre ledd

Slår fast at suspensjon er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkelt-vedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Ved vedtak om suspensjon vil den tilsynssaken gjelder få kortere uttalefrist og det er mindre strenge krav til å få saken opplyst enn det som er tilfelle ved endelig vedtak. Dette fordi lovens ordlyd ved suspensjon er grunn til å tro at vilkårene foreligger og at vedtak om suspensjon må fattes raskt av hensyn til pasient og brukers sikkerhet.

Vedtaket er et offentlig dokument og innsyn reguleres av offentleglova, se kommentarene til § 56 tredje ledd.

§ 59. Begrensning av autorisasjon

Lovtekst:

Statens helsetilsyn kan begrense autorisasjonen til å gjelde utøvelse av bestemt virksomhet under bestemte vilkår.

Slik begrensning kan fastsettes i tilfeller der helsepersonell, til tross for at vilkårene for tilbakekall er oppfylt, anses skikket til å utøve virksomhet på et begrenset felt under tilsyn og veiledning.

Statens helsetilsyn kan etter søknad oppheve begrensninger etter første ledd hvis helsepersonellet godtgjør at det ikke lenger er grunnlag for slike begrensninger eller at vilkårene som ble stilt er oppfylt.

Vedtak om begrensning av autorisasjon og avslag på søknad om opphevelse av fastsatte begrensninger er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Fotnote:
0 Endret ved lov 9 mai 2008 nr. 34 (ikr. 1 nov 2008 iflg. res. 24 okt 2008 nr. 1143).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Paragraf 59 gir Statens helsetilsyn adgang til å gi autorisert helsepersonell en begrenset autorisasjon selv om vilkårene for tilbakekall av autorisasjonen foreligger. Ved brudd på vilkårene for begrenset autorisasjon, kan autorisasjonen tilbakekalles etter § 57 (Rt. 2010 s. 1613).

Første ledd

Gir tilsynsmyndighetene adgang til å begrense autorisasjonen til utøvelse av bestemt virksomhet under bestemte vilkår.

Et vedtak om begrenset autorisasjon kan bidra til å opprettholde pasientsikkerheten. For eksempel kan helsepersonell få begrensninger slik at de ikke lenger kan utføre nærmere bestemte inngrep hvor de tidligere har opptrådt uforsvarlig. Vedtaket kan også bidra til å sikre kvalitet i helsetjenesten. For eksempel kan det stilles krav om faglig oppdatering som vilkår for fortsatt autorisasjon. Endelig vil vedtak om begrenset autorisasjon kunne bidra til å opprettholde tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten.

Autorisasjonen kan begrenses i tid, til visse funksjoner eller behandlingsmåter, til en bestemt arbeidsgiver og stilling, og på vilkår om kontroll og veiledning fra kolleger eller andre.

Statens helsetilsyn kan begrense helsepersonellets autorisasjon til å gjelde utøvelse av bestemt virksomhet under bestemte vilkår. Hva slags begrensninger det kan fattes vedtak om, vil måtte avgjøres etter en konkret helhetsvurdering av den enkelte sak. Det sentrale vil være hva som er nødvendig for å sikre ivaretakelse av lovens formål, samtidig som begrensningen må stå i forhold til den aktuelle saks alvorlighet.

Statens helsetilsyn kan blant annet fatte vedtak om at personellets yrkesutøvelse skal begrenses til nærmere bestemte arbeidsoppgaver eller til nærmere bestemt arbeidssted. Begrensningene kan også være i form av tap av rettigheter som helsepersonellet etter helsepersonelloven vil ha i kraft av sin autorisasjon. Eksempler på dette er tap av retten til å utstede nærmere bestemte typer attester eller erklæringer eller tap av retten til å utstede attester eller erklæringer overfor bestemte etater eller mottakere, for eksempel overfor trygden eller utlendingsmyndighetene, jf. helsepersonelloven § 15.

Begrensninger kan også skje ved at Statens helsetilsyn fastsetter nærmere vilkår som helsepersonellet må overholde i sin videre yrkesutøvelse. Slike vilkår kan være krav om faglig oppdatering eller videreutdanning, veiledning fra overordnet, at helsepersonellet gjennomgår behandling eller forplikter seg til å delta i kontrollopplegg i regi av arbeidsgiver, for eksempel i form av blod- eller urinprøvetaking.

Begrensninger kan variere i tid. Hensikten med å fatte vedtak om begrensninger i helse-personellets autorisasjon er som nevnt å sikre ivaretakelse av lovens formål. Hensikten er imidlertid også at helsepersonellet blant annet skal gis en anledning til å dokumentere skikkethet, at tidligere problemer er overvunnet eller at fagkompetanse er oppdatert. Hvor lang tid begrensninger skal gjelde for vil derfor måtte vurderes konkret. Også her vil det måtte ses hen til hva som anses som nødvendig for å sikre ivaretakelse av lovens formål, samtidig som begrensningen må stå i forhold til sakens alvorlighet.

Det er ikke krav om at det skal fastsettes en bestemt tidslengde for begrensningene eller at begrensningene skal knyttes opp mot et bestemt fremtidig tidspunkt. I mange saker kan det imidlertid være naturlig at dette gjøres, for eksempel at det i saker om rusmisbruk fastsettes en tidsperiode hvor helsepersonellet må dokumentere rusfrihet ved blod- eller urinprøver. I andre saker vil det imidlertid være slik at begrensningene bør gjelde inntil helsepersonellet igjen kan dokumentere at det ikke er behov for begrensninger, men uten at det på ved-takstidspunktet er mulig å fastsette noe bestemt tidspunkt for dette, for eksempel i saker hvor autorisasjonsbegrensningen består i krav om faglig oppdatering. Det enkelte helsepersonell må selv sørge for å iverksette tiltak som anses nødvendige for å oppfylle de vilkår som tilsynsmyndighetene setter for den begrensede autorisasjonen, for eksempel tiltak i form av nødvendig videreutdanning eller behandling. I mange tilfeller vil dette forutsette at helsepersonellet inngår avtale med sin arbeidsgiver slik at det kan legges til rette for videre arbeid med de begrensninger som følger av tilsynsmyndighetenes vedtak. Helsepersonellet må selv bekoste slike tiltak.

Tilsynsmyndighetene fører kontroll med at fastsatte begrensninger eller vilkår overholdes eller følges opp. Hvilke forholdsregler som skal tas fra tilsynsmyndighetens side i så måte, må avgjøres konkret i det enkelte tilfellet. Eksempler på begrensninger gitt etter bestemmelsen er:

  • Helsepersonellet kan ikke jobbe innen den delen av helse- og omsorgstjenesten der de har manglende kunnskaper og innsikt, f. eks psykisk helsevern, legevakt, kirurgi
  • Helsepersonell fratas spesialistgodkjenning
  • Helsepersonellet kan pga. fysisk svekkelse eller psykisk sykdom ikke jobbe mer enn et visst omfang/ antall timer
  • Fastlegen må redusere sin pasientliste og kan ikke påta seg ekstraoppgaver som for eksempel praksiskonsulent
  • Helsepersonellet kan ikke jobbe på en arbeidsplass der det oppbevares og brukes legemidler i gruppe A og/eller B pga. tidligere rusproblemer
  • Lege/tannlege kan ikke lenger rekvirere A og B preparater
  • Helsepersonellet kan ikke jobbe med barn eller personer med psykisk utviklingshemming, jf. § 20 a
  • Helsepersonellet må motta jevnlig veiledning fra en fagperson som er godkjent av Statens helsetilsyn
  • Helsepersonellet må gå til psykologisk eller psykiatrisk behandling hos behandler som er godkjent av Statens helsetilsyn
  • Helsepersonellet har pålegg om rusmiddeltesting etter kriterier angitt i rundskriv IK-2/2017
  • Helsepersonellet må følge AKAN-avtale
  • Helsepersonellet er pålagt å melde fra ved bytte av arbeidsgiver/ arbeidssted/ avdeling
  • Arbeidsgiver må være kjent med årsaken til at begrensningene ble gitt
  • Arbeidsgiver eller andre har rapporteringsplikt til Statens helsetilsyn

Andre ledd

Angir at grunnvilkår for å begrense en autorisasjon er at vilkårene for tilbakekall i § 57 første og andre ledd er oppfylt. Begrenset autorisasjon kan likevel gis dersom helsepersonellet anses skikket til å utøve virksomhet på et begrenset område under tilsyn og veiledning av annet helsepersonell. Begrenset autorisasjon som alternativ til tilbakekall, kan gis både i tilslutning til tilbakekallsvedtaket og etter søknad om ny eller begrenset autorisasjon.

Tredje ledd

Presiserer at Statens helsetilsyn etter søknad kan oppheve begrensninger etter § 59. Dersom helsepersonellet kan dokumentere at det ikke lenger er grunnlag for begrensningene, eller at vilkår som er stilt er oppfylt, kan tilsynsmyndigheten etter en skjønnsmessig vurdering oppheve begrensningen.

Fjerde ledd

Innebærer at begrensning av en autorisasjon vil bli truffet i form av et enkeltvedtak som angir på hvilke områder helsepersonellet ansees skikket til å utøve virksomhet, og hvordan tilsyn og veiledning skal foregå. Vedtak om begrensning og avslag på søknad om opphevelse av begrensninger er enkelt-vedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saks-behandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal få uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og at vedtaket kan påklages, se kommentarene til § 56 tredje ledd.

Vedtaket er et offentlig dokument og innsyn reguleres av offentleglova, se kommentarene til § 56 tredje ledd

§ 59a. Begrensning av autorisasjon uten at vilkårene for tilbakekall er oppfylt

Lovtekst:

Selv om vilkårene for tilbakekall etter § 57 ikke er oppfylt, kan Statens helsetilsyn begrense autorisasjonen til å gjelde utøvelse av bestemt virksomhet under bestemte vilkår hvis advarsel etter § 56 ikke fremstår som tilstrekkelig for å sikre lovens formål. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på om det er grunn til å tro at helsepersonellet av grunner som nevnt i § 57 kan bli uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig dersom autorisasjonen ikke begrenses.

Statens helsetilsyn kan etter søknad oppheve begrensninger etter første ledd hvis helsepersonellet godtgjør at det ikke lenger er grunnlag for slike begrensninger eller at vilkårene som ble stilt er oppfylt.

Vedtak om begrensning av autorisasjon og avslag på søknad om opphevelse av fastsatte begrensninger er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Fotnote:
0 Tilføyd ved lov 9 mai 2008 nr. 34 (ikr. 1 nov 2008 iflg. res. 24 okt 2008 nr. 1143).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Paragraf 59 gir Statens helsetilsyn adgang til å begrense helsepersonellets autorisasjon selv om vilkårene for tilbakekall av autorisasjon etter helsepersonelloven § 57 ikke er oppfylt.

I de fleste alvorligere tilsynssaker vil sannsynligvis advarsel være tilstrekkelig reaksjon for å oppnå lovens formål. Bestemmelsen bør i praksis bare være anvendelig i et fåtall alvorlige eller spesielle saker hvor vilkårene for tilbakekall ikke er oppfylt, samtidig som en eventuell advarsel ikke vil være tilstrekkelig for å sikre lovens formål. I strenghet eller alvorlighet ligger begrensing av autorisasjon etter denne bestemmelsen et sted mellom advarsel etter helsepersonelloven § 56 og begrensning av autorisasjon etter helsepersonelloven § 59.

Første ledd

Bestemmelsens første punktum tydeliggjør at denne skal tolkes strengt og at begrensningene kan være av ulik art.

I andre punktum fremgår det at ved vurderingen av om det skal fattes vedtak om begrensninger, skal tilsynsmyndighetene særlig legge vekt på om det er grunn til å tro at helsepersonellet av årsaker som nevnt i helsepersonelloven § 57 kan bli uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig dersom autorisasjonen ikke begrenses. Med "grunn til å tro" menes at det ikke kreves sikker kunnskap om at helsepersonellet kan bli uegnet dersom begrensninger ikke fastsettes, men at det kreves mer enn mistanke eller teoretisk mulighet.

Statens helsetilsyn kan begrense helsepersonellets autorisasjon til å gjelde utøvelse av bestemt virksomhet under bestemte vilkår. Hva slags begrensninger det kan fattes vedtak om, vil måtte avgjøres etter en konkret helhetsvurdering av den enkelte sak (se kommentarene til § 59, liste over ikke uttømmende eksempler på begrensninger). Det sentrale vil være hva som er nødvendig for å sikre ivaretakelse av lovens formål, samtidig som begrensningen må stå i forhold til den aktuelle saks alvorlighet.

Statens helsetilsyn kan blant annet fatte vedtak om at personellets yrkesutøvelse skal begrenses til nærmere bestemte arbeidsoppgaver eller til nærmere bestemt arbeidssted. Begrensningene kan også være i form av tap av rettigheter som helsepersonellet etter helsepersonelloven vil ha i kraft av sin autorisasjon. Eksempler på dette er tap av retten til å utstede nærmere bestemte typer attester eller erklæringer eller tap av retten til å utstede attester eller erklæringer overfor bestemte etater eller mottakere, for eksempel overfor trygden eller utlendingsmyndighetene, jf. helsepersonelloven § 15.

Begrensninger kan også skje ved at Statens helsetilsyn fastsetter nærmere vilkår som helsepersonellet må overholde i sin videre yrkesutøvelse. Slike vilkår kan være krav om faglig oppdatering eller videreutdanning, veiledning fra overordnet, at helsepersonellet gjennomgår behandling eller forplikter seg til å delta i kontrollopplegg i regi av arbeidsgiver, for eksempel i form av blod- eller urinprøvetaking.

Begrensninger kan variere i tid. Hensikten med å fatte vedtak om begrensninger i helse-personellets autorisasjon er som nevnt å sikre ivaretakelse av lovens formål. Hensikten er imidlertid også at helsepersonellet blant annet skal gis en anledning til å dokumentere skikkethet, at tidligere problemer er overvunnet eller at fagkompetanse er oppdatert. Hvor lang tid begrensninger skal gjelde for vil derfor måtte vurderes konkret. Også her vil det måtte ses hen til hva som anses som nødvendig for å sikre ivaretakelse av lovens formål, samtidig som begrensningen må stå i forhold til sakens alvorlighet.

Det er ikke krav om at det skal fastsettes en bestemt tidslengde for begrensningene eller at begrensningene skal knyttes opp mot et bestemt fremtidig tidspunkt. I mange saker kan det imidlertid være naturlig at dette gjøres, for eksempel at det i saker om rusmisbruk fastsettes en tidsperiode hvor helsepersonellet må dokumentere rusfrihet ved blod- eller urinprøver. I andre saker vil det imidlertid være slik at begrensningene bør gjelde inntil helsepersonellet igjen kan dokumentere at det ikke er behov for begrensninger, men uten at det på vedtaks-tidspunktet er mulig å fastsette noe bestemt tidspunkt for dette, for eksempel i saker hvor autorisasjonsbegrensningen består i krav om faglig oppdatering.

Det enkelte helsepersonell må selv sørge for å iverksette tiltak som anses nødvendige for å oppfylle de vilkår som tilsynsmyndighetene setter for den begrensede autorisasjonen, for eksempel tiltak i form av nødvendig videreutdanning eller behandling. I mange tilfeller vil dette forutsette at helsepersonellet inngår avtale med sin arbeidsgiver slik at det kan legges til rette for videre arbeid med de begrensninger som følger av tilsynsmyndighetenes vedtak. Helsepersonellet må selv bekoste slike tiltak.

Tilsynsmyndighetene fører kontroll med at fastsatte begrensninger eller vilkår overholdes eller følges opp. Hvilke forholdsregler som skal tas fra tilsynsmyndighetens side i så måte, må avgjøres konkret i det enkelte tilfellet.

Andre ledd

Presiserer at Statens helsetilsyn etter søknad kan oppheve begrensninger i autorisasjonen. Tilsynsmyndigheten kan oppheve begrensningen dersom helsepersonellet kan dokumentere at det ikke lenger er grunnlag for begrensningene, eller at vilkår som er stilt er oppfylt.

Tredje ledd fastslår at vedtak om begrensning av helsepersonells autorisasjon uten at vilkårene for tilbakekall er oppfylt, er å anse for enkeltvedtak. Også avslag på søknad om opphevelse av begrensninger, er å anse som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Vedtaket er et offentlig dokument og innsyn reguleres av offentleglova, se kommentarene til § 56 tredje ledd.

§ 60. Pålegg om sakkyndig undersøkelse

Lovtekst:

I saker der tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning skal vurderes, kan Statens helsetilsyn pålegge helsepersonell å underkaste seg medisinsk eller psykologisk undersøkelse av sakkyndige.

Statens helsetilsyn kan suspendere autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning så lenge pålegg etter første ledd ikke etterkommes.

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Paragraf 60 gir Statens helsetilsyn hjemmel til å pålegge helsepersonell å underkaste seg medisinsk eller psykologisk undersøkelse av sakkyndig i saker der det vurderes å tilbakekalle autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

Det er av stor betydning for dokumentasjonen i tilbakekallsaker at det foreligger adgang til å pålegge sakkyndig undersøkelse. I enkelte tilfeller vil det også kunne fremstå som betryggende for helsepersonell at deres helsetilstand vil bli faglig vurdert av eksterne sakkyndige forut for vurdering om tilbakekall. Pålegg om sakkyndig undersøkelse er en kan-bestemmelse som bare unntaksvis benyttes.

Første ledd

Begrenser bestemmelsen til å gjelde saker der det er grunnlag for tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Det kan ikke gis slikt pålegg hvis det kun er snakk om å treffe vedtak om begrenset autorisasjon etter helsepersonelloven § 59 a.

§ 60 brukes i all hovedsak der saken ikke er tilstrekkelig opplyst og helsepersonellet ikke samtykker til at Statens helsetilsyn innhenter journalopplysninger fra deres behandlere. Videre benyttes bestemmelsen i saker der det er tvil om helsepersonells funksjonsevne 
og egnethet.

I mandatet fra Statens helsetilsyn vil den sakkyndige bli bedt om å vurdere ulike forhold som har innvirkning på helsepersonellets utøvelse av sin virksomhet. Eksempler på dette kan være å vurdere helsepersonellets psykiske og somatiske helsetilstand, om det foreligger alvorlige psykiske lidelser eller personlighetsforstyrrelser, om helsepersonellets bruk av rusmidler kan ha konsekvenser for yrkesutøvelsen og om helsepersonellet viser evne til nødvendig refleksjon rundt sin egen virksomhet

Andre ledd

Gir Statens helsetilsyn suspensjonsadgang når helsepersonell nekter å fremstille seg til sakkyndig undersøkelse. Det finnes få andre muligheter til å kunne kartlegge og dokumentere forhold rundt helsepersonells helsetilstand til bruk i tilbakekallsvurderinger, og det er derfor viktig at en slik undersøkelse kan bli gjennomført. Suspensjonen er ikke tidsbegrenset, men gjelder helt til helsepersonellet fremstiller seg for den sakkyndige undersøkelsen.

Pålegg om sakkyndig undersøkelse er en prosessuell avgjørelse, ikke et enkeltvedtak, og de ordinære klagemulighetene gjelder derved ikke. Imidlertid er det en klageadgang etter forvaltningsloven § 14 vedkommende mener å ikke ha plikt eller lovlig adgang til å gi opplysninger. Klagen må framsettes straks eller innen tre dager.

§ 61. Frivillig avkall på autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning

Lovtekst:

Helsepersonell kan selv gi avkall på autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning ved skriftlig erklæring til fylkesmannen. Autorisasjons-, lisens- eller spesialistgodkjenningsdokumentet skal så vidt mulig innleveres samtidig.



Fotnote:
0 Endret ved lover 29 aug 2003 nr. 87 (ikr. 1 sep 2003 iflg. res. 29 aug 2003 nr. 1092), 22 juni 2012 nr. 46.

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Paragraf 61 omhandler frivillig avkall på autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

Helsepersonell kan selv gi avkall på autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning ved å sende inn en skriftlig erklæring til Fylkesmannen. Dersom helsepersonellet ikke har opplyst om grunnen til avkallet, ber Fylkesmannen helsepersonellet om en begrunnelse. Helsepersonellet kan også sende erklæringen direkte til Statens helsetilsyn.

Erklæringen oversendes til Statens helsetilsyn, som informerer aktuelle berørte instanser om at helsepersonellet ikke lenger er autorisert (nordiske lands helsemyndigheter, Helsedirektoratet, relevant fagforening, Fylkesmannen, eventuelt NAV og arbeidsgiver).

Konsekvensen av frivillig avkall er at helsepersonellet ikke vil kunne få autorisasjonen tilbake uten å søke Statens helsetilsyn om ny autorisasjon. Helsepersonellet kan når som helst etter avkallet søke om ny autorisasjon, men må da selv dokumentere at de er skikket, jf. § 62

§ 62. Ny autorisasjon eller lisens

Lovtekst:

Statens helsetilsyn kan gi helsepersonell som har mistet autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning ved tilbakekall eller frivillig avkall, ny autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning hvis vedkommende godtgjør at han/hun er skikket. Ny autorisasjon kan begrenses etter § 59.

Avslag på søknad om ny autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Fotnote:
0 Endret ved lov 16 juni 2017 nr. 53 (ikr. 1 juli 2017 iflg. res. 16 juni 2017 nr. 762).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Paragraf 62 omhandler behandling av søknad om ny autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning fra helsepersonell som har tapt eller gitt frivillig avkall på disse.

Statens helsetilsyn kan gi helsepersonell som dokumenterer å være skikket, tilbake autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

Første ledd

Gir Statens helsetilsyn myndighet til å gi ny autorisasjon mv. enten autorisasjonen er tilbakekalt eller helsepersonellet frivillig har gitt avkall på denne. Vilkåret er at Statens helsetilsyn finner det dokumentert at helsepersonellet kan anses som skikket. Bestemmelsen synliggjør at i slike situasjoner er det helsepersonellet og ikke tilsynsmyndigheten som har bevisbyrden for å vise at de igjen er skikket til å utøve yrket. Statens helsetilsyn gir nærmere informasjon om vilkårene for å få tilbake autorisasjon mv. (Rundskriv IK-2/2017 Informasjon til deg som har mistet din autorisasjon eller som frivillig har gitt avkall på den).

Første ledd siste punktum sier at ny autorisasjon kan begrenses. Begrensningene kan være knyttet til yrkesutøvelse ved et bestemt arbeidssted, jevnlig rusmiddeltesting, tett oppfølging og kontroll fra arbeidsgiver, plikt til å motta behandling, ikke arbeide med barn, ikke ha selvstendig behandlingsansvar mv. Begrensninger i autorisasjon er nærmere beskrevet i kommentarene til § 59 og § 59 a.

Andre ledd

Bestemmer at avslag på søknad om ny autorisasjon eller lisens er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Selv om spesialistgodkjenning ikke er eksplisitt omtalt, antas det at også avslag på søknad om slik godkjenning er å anse som enkeltvedtak. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Vedtaket er et offentlig dokument og innsyn reguleres av offentleglova, se kommentarene til § 56 tredje ledd.

§ 62a. Pålegg om innlevering av pasientjournalarkiv

Lovtekst:

Statens helsetilsyn kan ved tilbakekall og suspensjon av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning pålegge helsepersonell å levere inn sitt pasientjournalarkiv til fylkesmannen eller Norsk helsearkiv.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om vilkår for å gi pålegg om innlevering, innsyn i og bruk av arkivene og arkivenes depotstatus i Norsk helsearkiv.

Fotnote:
0 Tilføyd ved lov 22 juni 2012 nr. 47 (ikr. 22 juni 2012 iflg. res. 22 juni 2012 nr. 578). Endres ved lov 15 des 2017 nr. 107 (ikr. 1 okt 2021 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 871).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Paragraf 62 a gir hjemmel for å pålegge helsepersonell innlevering av pasientjournalarkiv i forbindelse med tilbakekall og suspensjon av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning.

Formålet med bestemmelsen er å sikre at pasienter fortsatt kan få innsyn i journalen sin etter at helsepersonellets virksomhet er innstilt og å sikre forsvarlig håndtering de taushetsbelagte opplysningene i arkivet.

Første ledd

Slår fast at Statens helsetilsyn, ved tilbakekall og suspensjon av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, kan pålegge helsepersonell å levere inn pasientjournalarkivene sine til Fylkesmannen eller Norsk helsearkiv.

Pålegg gis etter en konkret vurdering av behovet for innlevering. Sak om inndragning eller suspensjon kan ha pågått over lang tid og det vil ofte være gitt advarsel til helsepersonellet på et tidligere tidspunkt. I noen av disse sakene vil Statens helsetilsyn ha kunnskap om forhold som gjør det tenkelig at det kan bli et problem for helsepersonellets pasienter å få tilgang til egne journaler og risiko for at pasientjournalarkivet blir håndtert på en slik måte at taushetsbelagte opplysninger kan komme uvedkommende i hende.

Pålegg om innlevering kan skje både i forbindelse med tilbakekall og suspensjon. Arkivene tilbakeleveres dersom helsepersonellet får tilbake autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

Arkivene forutsettes primært innlevert til Fylkesmannen, men kan også pålegges innlevert til Norsk helsearkiv dersom Statens helsetilsyn finner dette formålstjenlig. Fylkesmannen kan etter en tids oppbevaring deponere innleverte arkiv hos Norsk helsearkivNorsk helsearkiv vil kunne oppbevare arkivene på en trygg måte og ha kompetanse og utstyr til å ta hånd om ulike forespørsler om tilgang, blant annet vil Norsk helsearkiv ha utstyr til å lese og ta hånd om elektroniske pasientjournaler utarbeidet med ulike typer programvare.

Pasientjournalarkiv som innleveres til Norsk helsearkiv etter pålegg med hjemmel i § 62 a, skal oppbevares med det formål å sikre pasientens rett til innsyn og til bevaring av taushet om sensitive opplysninger. De skal derfor ikke inngå i Helsearkivregisteret eller blandes sammen med annen dokumentasjon i Norsk helsearkiv.

Ettersom et av hensynene bak pålegget om innlevering etter § 62 er å hindre at taushets-belagte opplysninger kommer på avveie, kan helsepersonellet ikke beholde kopi av pasientjournalarkivet når det innleveres til Fylkesmannen eller Norsk helsearkiv. I de tilfellene helsepersonellet har behov for opplysninger fra pasientjournalene for å dokumentere et forhold, for eksempel i en erstatningssak, vil vedkommende på samme måte som pasientene måtte henvende seg til Fylkesmannen eller Norsk helsearkiv.

Andre ledd

Slår fast at departementet i forskrift kan gi vilkår for pålegg om innlevering, innsyn i og bruk av pasientjournalarkiv og hvilken depotstatus arkivene har i Norsk helsearkiv. Det er foreløpig ikke gitt slik forskrift.

§ 63. Tap av retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B

Lovtekst:

Hvis legers eller tannlegers rekvirering av legemidler i gruppe A og B anses uforsvarlig, kan Statens helsetilsyn helt eller delvis kalle tilbake retten til å rekvirere slike legemidler for en bestemt tid eller for alltid. Det samme gjelder for annet helsepersonell som i forskrift fastsatt i medhold av § 11 er gitt begrenset rett til å rekvirere legemidler.

Rett til å rekvirere legemidler i gruppe A og B gitt på grunnlag av tilsvarende godkjenning i et annet land, kan kalles tilbake av Statens helsetilsyn dersom godkjenningen i det andre landet mister sin gyldighet.

Helsepersonell kan selv gi avkall på retten til å rekvirere legemidler som nevnt i første ledd ved skriftlig erklæring til fylkesmannen. Et avkall er bindende i den perioden det er gitt for.

Hvis vilkårene for tilbakekallet fortsatt er oppfylt ved utløpet av fristen etter første ledd, kan Statens helsetilsyn treffe nytt vedtak etter første ledd.

Når leger eller tannleger ikke selv har rett til å rekvirere legemidler i gruppe A og B, skal kommunelegen, avdelingsoverlegen eller fylkestannlegen rekvirere legemidler som er nødvendige i vedkommendes virksomhet. Disse kan også godta at et annet helsepersonell foretar rekvireringen.

Vedtak om tilbakekall av rett til rekvirering er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Fotnote:
0 Endret ved lover 29 aug 2003 nr. 87 (ikr. 1 sep 2003 iflg. res. 29 aug 2003 nr. 1092), 22 des 2006 nr. 100 (ikr. 1 jan 2007 iflg. res. 22 des 2006 nr. 1527), 22 juni 2012 nr. 46.

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Paragraf 63 regulerer tap av retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B, enten etter vedtak i Statens helsetilsyn eller ved at helsepersonellet skriftlig gir avkall på rekvireringsretten.

A- og B-preparater kan omfatte både narkotiske og andre vanedannende legemidler og er nærmere omtalt i Statens helsetilsyns nasjonal veileder for vanedannende legemidler.

Rekvireringsretten innebærer at rekvirenten kan rekvirere og få utlevert legemidler fra apotek til pasient, lager, praksis eller til eget bruk, men gir ikke rettigheter ut over dette.

Første ledd

Fastslår at helsepersonell midlertidig eller for alltid kan tape retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B. Vilkåret for å kunne tilbakekalle rekvireringsretten er at den misbrukes på en måte som må ansees uforsvarlig. Om misbruket skjer i uvitenhet, i egen eller andres interesse, ved uaktsomhet eller forsett er uten betydning. Det avgjørende er om rekvireringen har vært uforsvarlig, slik at pasienters sikkerhet har vært utsatt for risiko. Retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B kan også tilbakekalles på grunn av uforsvarlig rekvirering til seg selv. Siden dette indikerer rusmisbruk, vil Statens helsetilsyn i slike saker som regel tilbakekalle autorisasjonen etter § 57.

Tilbakekallet gjelder legemidler i gruppe A og B, øvrige legemidler kan fortsatt rekvireres. For nærmere omtale av tap av rekvireringsrett, vises til Statens helsetilsyns rundskriv IK-1/2017.

Andre ledd

Gir Statens helsetilsyn adgang til også å tilbakekalle en rekvireringsrett for A- og B-preparater dersom rett til å rekvirere skjer på grunnlag av godkjenning i et annet land, og denne godkjenningen ikke lenger er gyldig.

Tredje ledd

Sier at helsepersonellet selv kan gi avkall på rekvireringsretten gjennom en skriftlig erklæring. Et avkall er bindende, slik at man ikke kan få retten tilbake før utløpet av den perioden det gjelder. Frivillig avkall på rekvireringsrett kan være tidsbegrenset, noe frivillig avkall på autorisasjon ikke er. Praktiske eksempler på bruk av frivillig avkall kan være at legen har listepasienter som utøver stort press om rekvirering, at de føler de ikke håndterer rekvireringsretten godt nok, ønske om å redusere eller rydde listen og problemer knyttet til egenrekvirering. En lege som vet at tilsynsmyndighetene stiller spørsmål ved hans eller hennes rekvireringspraksis, vil ofte frasi seg rekvireringsretten for å unngå en tilsynssak og vedtak om tilbakekall.

Fjerde ledd

Gir Statens helsetilsyn adgang til å fatte nytt vedtak om tilbakekall dersom vilkårene for tilbakekall fortsatt foreligger ved utløpet av et tidsbegrenset tilbakekall.

Femte ledd

Gir kommunelege, fylkestannlege eller avdelingsoverlege ansvar for å rekvirere legemidler som er nødvendige for virksomheten til legen eller tannlegen som har mistet retten til å rekvirere. Denne oppgaven kan delegeres til andre som står nærmere helsepersonellet. Forutsetningen er at det etableres betryggende rutiner for tilsyn og kontroll.

Sjette ledd

Fastslår at vedtak om tap av retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Vedtaket er et offentlig dokument og innsyn reguleres av offentleglova, se kommentarene 
til § 56 tredje ledd
.

§ 64. Suspensjon av rekvireringsrett

Lovtekst:

Hvis det er grunn til å tro at vilkårene for å kalle tilbake rekvireringsretten er oppfylt og helsepersonell ansees å være til fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten, kan Statens helsetilsyn suspendere retten til å rekvirere legemidler som nevnt i § 63 inntil saken er avgjort, men ikke utover seks måneder. Hvis helsepersonellet forhaler saken, kan suspensjonen forlenges en gang med ytterligere seks måneder.

Vedtak om suspensjon av rekvireringsrett er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Fotnote:
0 Endret ved lov 24 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Regulerer adgangen til suspensjon av rekvireringsretten i tilfeller der det er opprettet en tilsynssak eller det er gjennomført et tilsyn, men før vedtak om tilbakekall av rekvireringsrett foreligger.

Første ledd

Gir Statens helsetilsyn adgang til å fatte vedtak om suspensjon av retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B. Forutsetningen for å kunne fatte slikt vedtak er at vilkårene for tilbakekall av rekvireringsrett i § 63 anses å foreligge og at helsepersonellet ved å beholde rekvireringsretten anses å være til fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten.

Statens helsetilsyn må foreta en konkret vurdering av om forholdene for suspensjon foreligger, og om helsepersonellets rekvireringspraksis i perioden fram til vedtak om tilbakekall av rekvireringsrett kan ansees å være til fare for sikkerheten. Farekriteriet kan for eksempel være at Statens helsetilsyn antar at legen bruker legemidlene selv, hvis enkeltpasienter får store doser som medfører fare for pasientens liv eller helse, eller ved mistanke om utstrakt salg eller videresalg.

Suspensjonen av rekvireringsrett kan gjøres gjeldende inntil saken er avgjort, men ikke mer enn seks måneder. Dette er begrunnet i hensynet til helsepersonellet og behovet for at tilbakekallsvedtak skal fattes uten unødig opphold. Dersom helsepersonellet selv forhaler saken, for eksempel ved å unnlate å oversende journalopplysninger, kan Statens helsetilsyn forlenge suspensjonen én gang, men ikke utover tolv måneder totalt.

Andre ledd

Gir Statens Helsetilsyn hjemmel til å fatte vedtak om suspensjon av rekvireringsrett og er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Ved vedtak om suspensjon vil den tilsynssaken gjelder få kortere uttalefrist og det er mindre strenge krav til å få saken opplyst enn det som er tilfelle ved endelig vedtak. Dette fordi lovens ordlyd ved suspensjon er grunn til å tro at vilkårene foreligger og at vedtak om suspensjon må fattes raskt av hensyn til pasient og brukers sikkerhet.

Vedtaket er et offentlig dokument og innsyn reguleres av offentleglova, se kommentarene til § 56 tredje ledd.

§ 65. Forkortelse av frist for tap av rekvireringsretten

Lovtekst:

Hvis det finnes forsvarlig, kan Statens helsetilsyn etter søknad gi helsepersonellet tilbake retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B før utløpet av den frist som er fastsatt.

Avslag på slik søknad er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Paragraf 65 regulerer muligheten til å søke om å få tilbake rekvireringsretten for helsepersonell som har tapt retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B. 

Første ledd

Gir Statens helsetilsyn myndighet til å gi ny rett til å rekvirere legemidler gruppe A og B. Vilkåret er at dette anses som forsvarlig. Bestemmelsen synliggjør at i slike situasjoner er det helsepersonellet, ikke tilsynsmyndigheten, som har bevisbyrden for å vise at dette er forsvarlig. For nærmere omtale av saksbehandling og vurderinger vises til Statens helsetilsyns rundskriv IK-1/2017 Krav til søknad om å få tilbake rekvireringsretten.

Andre ledd

Bestemmer at avslag på søknad om ny rett til å rekvirere legemidler i gruppe A og B er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Vedtaket er et offentlig dokument og innsyn reguleres av offentleglova, se kommentarene til § 56 tredje ledd.

§ 65a. Reaksjoner overfor midlertidige yrkesutøvere

Lovtekst:

Statens helsetilsyn kan ilegge følgende reaksjoner til helsepersonell som utøver yrket midlertidig i Norge uten norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, jf. § 52 første ledd:

  • a) advarsel
  • b) tilbakekall av retten til å utøve yrket midlertidig
  • c) suspensjon av retten til å utøve yrket midlertidig
  • d) begrensning av retten til å utøve yrket midlertidig
  • e) hel eller delvis tilbakekall av retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B.
  • f) suspensjon av retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B.

Reaksjonene ilegges på samme vilkår og etter samme regler som ileggelse av tilsvarende reaksjoner i §§ 56-59 a og §§ 63-64.

Fotnote:
0 Tilføyd ved lov 9 mai 2008 nr. 33 (ikr. 1 nov 2008 iflg. res. 17 okt 2008 nr. 1125).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Paragraf 65 a er hjemmel for at helsepersonellovens reaksjoner også kan ilegges midlertidige tjenesteytere, og er en konsekvens av gjennomføringen av yrkeskvalifikasjonsdirektivet i norsk rett når det gjelder helsepersonell, jf. EØS-forskriften kapittel 4.

Midlertidig tjenesteyting vil si at helsepersonell som er lovlig etablert i et EU/EØS-land, fritt kan reise til et annet medlemsland og utøve yrket der midlertidig uten autorisasjon e.l. Hva som regnes som midlertidig tjenesteyting til forskjell for etablering, skal avgjøres konkret fra sak til sak ut i fra en vurdering av tjenesteytelsens varighet, hyppighet, regelmessighet og kontinuitet.

Første ledd

Gir Statens helsetilsyn anledning til å kalle tilbake, suspendere eller begrense retten til midlertidig tjenesteutøvelse dersom vilkårene for tilsvarende reaksjoner etter § 57§ 58§ 59 og 59 a er oppfylt. Statens helsetilsyn kan videre helt eller delvis kalle tilbake eller suspendere retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B forutsatt at vilkårene for tilsvarende reaksjoner overfor helsepersonell med autorisasjon, lisens eller spesialist-godkjenning etter § 63 og § 64 er oppfylt. Adgang til å gi advarsel til midlertidig tjenesteytere uten norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning følger også av bestemmelsen i § 56, men er tatt med her av helhetshensyn.

Andre ledd

Presiserer at reaksjonene etter § 65 a ilegges på samme vilkår som tilsvarende reaksjoner i § 56§ 57§ 58§ 59 og § 59 a og § 63 og § 64. Dette innebærer at vilkårene for å ilegge disse reaksjonene dersom helsepersonellet hadde hatt autorisasjon, lisens eller spesialistgod-kjenning, må være oppfylt. Videre gjelder også de øvrige reglene om ileggelse av de tilsvarende reaksjonene etter § 57§ 58§ 59 og 59 a og § 63 og § 64 så langt de passer også for reaksjoner etter § 65 a. Det samme gjelder reglene i § 60§ 61 og § 62 og § 65§ 66 og § 67.

§ 66. Informasjon til arbeidsgiver og til andre land

Lovtekst:

Statens helsetilsyn skal varsle arbeidsgiver ved advarsel, tilbakekall, frivillig avkall eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett eller begrensning av autorisasjon. Med arbeidsgiver menes også offentlig myndighet som har driftsavtale med helsepersonellet.

Hvis helsepersonellet driver selvstendig praksis med driftsavtale, skal Statens helsetilsyn gi rett offentlig myndighet et forhåndsvarsel når det foreligger berettiget mistanke om at vilkårene for nevnte vedtak foreligger, og vedtaket vil få betydning for muligheten til å oppfylle driftsavtalen.

Ved tilbakekall, frivillig avkall eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett eller ved begrensning av autorisasjon, skal Statens helsetilsyn underrette de landene Norge er folkerettslig forpliktet til å informere.

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Paragraf 66 pålegger Statens helsetilsyn en plikt til å varsle arbeidsgiver, offentlig myndighet og andre land om helsepersonell som er ilagt reaksjoner etter helsepersonelloven.

Første ledd

Innebærer en opplysningsplikt til arbeidsgiver ved advarsel, tilbakekall, frivillig avkall, suspensjon eller begrensning av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett, jf. § 56§ 57§ 58§ 59§ 61§ 63 og § 64. Bestemmelsen begrunnes i arbeidsgivers behov for informasjon for å kunne organisere og drive virksomheten forsvarlig.

Andre ledd

Etter andre ledd skal offentlig myndighet få forhåndsvarsel hvis det er overveiende sannsynlig at helsepersonell som har driftsavtale med offentlig myndighet, vil få sin autorisasjon, forskrivningsrett mv. tilbakekalt eller begrenset. Bestemmelsen begrunnes i arbeidsgivers behov for informasjon for å kunne organisere og drive virksomheten forsvarlig. Dette kan for eksempel gjelde personell i vakttjeneste hvor arbeidsgiver må få anledning til å planlegge driften. Varsling er også viktig der fastleger i kommunen fratas rekvireringsrett, slik at det kan iverksettes tiltak for å sikre at pasientene får nødvendige legemidler. Forhåndsvarsel bør sendes senest et par uker før det endelige vedtaket går ut.

Offentlig myndighet i denne sammenheng er kommuner og fylkeskommuner og regionale helseforetak.

Tredje ledd

Pålegger Statens helsetilsyn å informere andre lands myndigheter om tilbakekall, frivillig avkall eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett eller ved begrensning av autorisasjon. Informasjon skal gis de land Norge har folkerettslige forpliktelser overfor, dvs. landene i EØS, Sveits og de nordiske landene. Plikten til å gi informasjon til andre EØS-land og å besvare henvendelser fra disse, er også regulert av EØS-forskriften § 28. EUs nye varslingsmekanismer i yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 56 a pålegger en medlemsstat innen tre dager å varsle øvrige stater om helsepersonell som varig eller midlertidig har mistet eller fått begrenset sin godkjenning etter beslutning i nasjonale myndigheter eller domstol. Bestemmelsen gjennomføres i Norge ved endring i forskrift om autorisasjon for helsepersonell fra EØS og Sveits. Videre har de nordiske landene en gjensidig underretningsplikt om forhold av denne art etter Nordisk overenskomst om felles arbeidsmarked for helsepersonell, og det er en egen avtale om utveksling av informasjon om advarsel med Sverige og Danmark.

§ 67. Straff

Lovtekst:

Den som forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer bestemmelser i loven eller i medhold av den, straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder.

Offentlig påtale finner sted hvis allmenne hensyn krever det eller etter begjæring fra Statens helsetilsyn.

Fotnote:
0 Endret ved lov 19 juni 2015 nr. 65 (ikr. 1 okt 2015). Endres ved lov 16 juni 2017 nr. 53 (ikr. fra den tid Kongen bestemmer).

Kilde: lovdata.no

Kommentarer

Paragraf 67 er en generell straffehjemmel som kommer i tillegg til de administrative reaksjonene i § 56§ 57§ 58§ 59 og § 60 og § 63 og § 64. Skyldkravet er satt til forsett eller grov uaktsomhet. 

I utgangspunktet er straff og administrative reaksjoner to uavhengige systemer, med ulikt formål, skyldkrav og bevisregler (Rt. 2004 s. 1343).

For nærmere omtale av bestemmelsen, vises det til Statens helsetilsyns rundskriv IK-1/2018 Retningslinjer for behandling av saker etter helsepersonelloven § 67.

Første ledd

Innebærer at bestemmelsen ikke bare retter seg til helsepersonell, jf. definisjonen i § 3 første ledd, men til enhver som overtrer bestemmelser i eller i medhold av loven eller som medvirker til dette. Det mest praktiske er imidlertid at helsepersonell rammes. Eksempler på forhold der Statens helsetilsyn kan begjære påtale er: Brudd på § 74 om urettmessig bruk av tittel, praktisering uten autorisasjon, seksuelle overgrep mot pasienter, markant uforsvarlig behandling, markant uforsvarlig alternativ behandling, brudd på taushetsplikt og urettmessig tilegnelse av taushetsbelagte opplysninger (snoke-bestemmelsen). Videre kan Statens helsetilsyn anbefale foretaksstraff mot virksomheter, jf. straffeloven § 27 og § 28.

Skyldkravet er satt til forsett eller grov uaktsomhet. I rundskriv IK-1/2018 vises det til Riksadvokatens uttalelse om at «terskelen for å anvende straff ved pasientbehandling fortsatt bør være høy, men at det reageres overfor de markante avvik fra forsvarlig virksomhet» (Riksadvokatens rundskriv 3/2017). I sin praksis legger Statens helsetilsyn til grunn at det er de markante avvik fra forsvarlig virksomhet det bør reageres på, og at det er de sterkt klanderverdige og forsettlige forhold det vil være aktuelt å straffeforfølge.

I rettspraksis er det lagt til grunn at det med grov uaktsomhet menes en «kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet» (se f.eks. Borgarting lagmannsretts dom 3. februar 2004 med videre henvisning til Høyesterettspraksis). Kravet til grov uaktsomhet i straffeloven (2005) § 23 er definert slik:
«Uaktsomheten er grov dersom handlingen er svært klanderverdig og der det er grunnlag for sterk bebreidelse.»

Forsettkravet er i straffeloven (2005) § 22 definert slik:
«Forsett foreligger når noen begår en handling som er dekker av handlingsbeskrivelsen i et straffebud
a) med hensikt
b) med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker
gjerningsbeskrivelsen, eller
c) holder det for mulig at handlingen dekker gjerningssbeskrivelsen og velger å
handle selv om det skulle være tilfellet.
Forsett foreligger selv om lovbryteren ikke er kjent med at handlingen er ulovlig.»

Andre ledd

Gir en påtaleregel om at offentlig påtale skal skje hvis allmenne hensyn krever det eller etter begjæring fra Statens helsetilsyn

§ 67a. Forbud mot bruk av meldinger etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 som grunnlag for å opprette sak mot helsepersonell i medhold av kapittel 11

Lovtekst:

(Opphevet ved lov 10 apr 2019 nr. 11 (ikr. 15 mai 2019 iflg. res. 10 apr 2019 nr. 473).)



Fotnote:
0 Tilføyd ved lov 24 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252), endret ved lov 18 des 2015 nr. 121 (ikr. 1 jan 2016), opphevet ved lov 10 apr 2019 nr. 11 (ikr. 15 mai 2019 iflg. res. 10 apr 2019 nr. 473). Endres ved lov 15 des 2017 nr. 107 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 26 apr 2019 nr. 541).

Kilde: lovdata.no
 

Kommentarer

I de fleste tilfeller vil virksomhetens melding være foranlediget av intern melding fra enkeltpersonell. Bestemmelsen sikrer at tilsynsmyndighetene ikke kan anvende en § 3-3-melding som grunnlag for å reise tilsynssak eller begjære påtale mot helsepersonell som har meldt eller vært involvert i hendelsen.

Vernet mot administrative reaksjoner mv. er bare knyttet til den meldingen som er sendt. Det kan ilegges sanksjoner mot helsepersonell på bakgrunn av en hendelse selv om den er meldt, men selve meldingen kan ikke i seg selv danne grunnlag for å innlede sak eller fatte vedtak om reaksjon. Kunnskapen som danner grunnlag for en sanksjon, må derfor komme fra andre kilder enn selve meldingen. Det samme gjelder ved eventuell straffeforfølgning etter helsepersonelloven § 67. Det er altså ikke handlingen som er vernet ved den foreslåtte bestemmelsen. Den sier bare at tilsynsmyndigheten eller påtalemyndigheten ikke kan bruke selve meldingen til Helsedirektoratet som grunnlag for å innlede en sak mot personellet. Dersom tilsynsmyndigheten får kjennskap til saken på annen måte, for eksempel fra pasient, bruker eller pårørende, kan tilsynssak og eventuelt straffesak opprettes. Likeledes gjelder vernet bare tilsynssak eller straffesak mot enkeltpersoner, ikke virksomheten.

Mer informasjon om meldeordningen finnes i rundskrivet om spesialisthelsetjenesteloven, § 3-3

Først publisert: 28. juni 2018 Sist faglig oppdatert: 28. juni 2018