§ 56. Advarsel


Lovtekst

Statens helsetilsyn kan gi advarsel til helsepersonell som forsettlig eller uaktsomt overtrer plikter etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, hvis pliktbruddet er egnet til å medføre fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten, til å påføre pasienter eller brukere en betydelig belastning eller til i vesentlig grad å svekke tilliten til helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten.

Statens helsetilsyn kan gi advarsel til helsepersonell som har utvist en atferd som er egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til vedkommende yrkesgruppe.

Advarsel er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Kilde: lovdata.no

Kommentar

Paragraf 56 gir Statens helsetilsyn hjemmel for å ilegge advarsel til alle som er definert som helsepersonell etter (helsepersonelloven § 3).

Formålet med bestemmelsen er å reagere på alvorlige overtredelser av helsepersonelloven, bidra til å forhindre fremtidige pliktbrudd av samme art og å sikre kvalitet i og tillit til helsetjenesten.

§ 56 er en kan-bestemmelse, dvs. at i de tilfeller der vilkårene for å gi advarsel er oppfylt må Statens helsetilsyn foreta en skjønnsmessig vurdering av om advarsel skal gis.

Advarsel skal bare gis når det er tjenlig ut fra formålet å reagere og ellers ikke. I hver sak må det derfor vurderes om bruk av advarsel er egnet til å fremme sikkerhet og kvalitet i helsetjenesten og tillit til denne. I denne vurderingen kan Statens helsetilsyn legge vekt på for eksempel hvor alvorlig pliktbruddet var, om det var et enkeltstående tilfelle, om pliktbruddet ligger langt tilbake i tid, om arbeidsgiveren til helsepersonellet ikke sørget for å legge forholdene til rette for at helsepersonellet kunne oppfylle sine plikter, om helsepersonellet fulgte instrukser fra overordnet, om helsepersonellet har erkjent pliktbruddet, viser ny faglig innsikt og har forbedret sin virksomhet i tråd med lovkravene. 

Første ledd

Angir vilkårene for at reaksjonen advarsel skal kunne gis. Hvis vilkårene er oppfylt, kan Statens helsetilsyn ilegge advarsel. Advarsel er nærmere behandlet i O. Molven, J. Holmboe og K. Cordt-Hansen, Vilkårene for advarsel ved brudd på forsvarlighetskravet, Tidsskrift for Den Norske Lægeforening 2006; 126:800-1.

Vilkårene er både at helsepersonell forsettlig eller uaktsomt har overtrådt plikter i helsepersonelloven eller bestemmelser gitt i medhold av den, og dessuten at pliktbruddet er egnet til å medføre fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten, påføre pasient eller bruker en betydelig belastning eller i vesentlig grad svekker tilliten til helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten.

Både handling og unnlatelse av å handle rammes. En handling/unnlatelse er forsettlig dersom den er villet, og uaktsom dersom helsepersonellet burde ha visst at det han eller hun foretok seg – eller ikke foretok seg - var et brudd på lovens bestemmelser. Uaktsomhetsregelen omfatter både bevisst og ubevisst uaktsomhet, dvs. at både den hensynsløse og den uoppmerksomme handlingen eller unnlatelsen rammes. Det er tilstrekkelig at helsepersonellet har utvist simpel uaktsomhet. I uaktsomhets¬vurderingen må det sees hen til hvorvidt helsepersonellet i den aktuelle situasjon hadde handlings-alternativer. Hvis det ikke var mulig å handle på noen annen måte, kan ikke helsepersonellet bebreides for resultatet.

Når det gjelder overtredelse av plikter i henhold til lov eller forskrift, er helsepersonells rettsvillfarelse med hensyn til hvilke regler som gjelder innenfor deres yrkesområde som hovedregel ikke unnskyldelig. Helsepersonell plikter å sette seg inn i de bestemmelsene som gjelder for yrkesutøvelsen.

For at det skal gis en advarsel til et helsepersonell, må som nevnt flere vilkår være oppfylt samtidig (såkalt kumulative vilkår). Overtredelsen av plikter er ikke i seg selv tilstrekkelig for å gi advarsel. I tillegg må pliktbruddet være egnet til å medføre fare for sikkerheten, påføre pasienten en betydelig belastning eller i vesentlig grad svekke tilliten til helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten.

Formuleringen «egnet til» sikter til en objektiv vurdering av overtredelsens art. Det er ikke et vilkår for å gi advarsel at handlingen eller unnlatelsen faktisk har medført fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten, har påført pasienter/brukere en betydelig belastning eller i vesentlig grad har svekket tilliten til helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten. Det er handlingens skadepotensial som er avgjørende, ikke om handlingen eller unnlatelsen faktisk fikk følger.

Dersom helsepersonell begår grove feil som på grunn av tilfeldigheter ikke får noen alvorlig følge som nevnt i første ledd, kan det likevel gis advarsel dersom handlingen/unnlatelsen er av en slik art at den vanligvis ville ha ført til fare for sikkerheten, skade på pasienten eller i vesentlig grad svekket tillit. Advarsel kan da gis dersom helsepersonellet hadde reelle handlingsalternativer.

Det må foretas en konkret vurdering av om alle vilkårene foreligger. Generelt kan sies at det kreves mer enn den daglige risikoen eller den belastningen en normalt må regne med ved undersøkelse eller behandling av sykdom eller skade. Det må også være direkte årsakssammenheng mellom helsepersonellets uaktsomme pliktbrudd og den risiko som oppsto eller den belastning som ble påført pasienten mv.

Tilsynsmyndigheten må utøve skjønn, dette fremgår av bestemmelsen ved at ordet «kan» er benyttet. Hvert enkelt forhold må av tilsynsmyndigheten vurderes konkret og ut fra de omstendigheter som forelå på det tidspunktet det påståtte pliktbruddet skjedde.

Andre ledd

Fastslår at det gis advarsel til helsepersonell som har utvist en atferd som er egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til vedkommende yrkesgruppe. I motsetning til første ledd, vil det her være snakk om forhold som ikke nødvendigvis har med selve yrkesutøvelsen å gjøre. Bestemmelsen kommer til anvendelse i tilsynssaker hvor Statens helsetilsyn etter en konkret vurdering finner at vilkårene for tilbakekall av autorisasjon ikke er oppfylt, men at forholdet vurderes til å være så alvorlig at tilsynsmyndighetene bør ha mulighet for å gi en formell reaksjon. Eksempel på slike forhold kan være voldsbruk, tyveri fra pasient og bruker, brudd på narkotikalovgivningen, vold mot offentlig tjenestemann mv. Det er ikke krav om at helsepersonellet skal ha erkjent forholdet eller at det foreligger domfellelse. Det avgjørende vil være hvilke fakta tilsynsmyndigheten finner å kunne legge til grunn som sannsynliggjort.

Hvor grensen skal gå mellom alvorlig og mindre alvorlig atferd vil måtte avgjøres ut fra en konkret helhetsvurdering av hver enkelt sak.

Det er ikke et vilkår for advarsel at det kan påvises at atferden faktisk har medført svekket tillit til vedkommende yrkesgruppe, men den utviste atferd må være egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten.

I hvilken grad helsepersonell må sies å ha allmenn tillit, kan til en viss grad være avhengig av hvilken yrkesgruppe der gjelder og hvilken funksjon vedkommende har. Det er ikke tilstrekkelig å konkludere med at vedkommendes atferd er egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til helsepersonell generelt eller helse- og omsorgstjenesten som sådan. Statens helsetilsyn må foreta en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle og begrunne hvorfor forholdet er egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til vedkommende yrkesgruppe.

Tredje ledd

Her fremgår det at advarsel er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Vedtaket og de faktiske forhold som ligger til grunn for vedtaket er undergitt allmenn offentlighet etter offentleglova. Det innebærer bl.a. at helsepersonells navn kan oppgis. Underliggende forhold som er taushetsbelagt etter forvaltningsloven § 13 første ledd punkt 1, vil også være unntatt innsynsrett etter offentleglova § 13, for eksempel helsepersonellets personlige forhold, rusmiddelmisbruk, psykiske, sosiale, eller familiemessige problemer.

At en opplysning ikke er undergitt taushetsplikt, innebærer ikke at opplysninger trenger å gis ut utover det som følger av offentleglova eller annet regelverk om opplysningsplikt.