2. Rett til abort m.m.

Abort før utgangen av 18. svangerskapsuke

Første ledd sier at den gravide har rett til å få utført abort dersom inngrepet kan utføres før utgangen av 18. svangerskapsuke. Før utgangen av 18. svangerskapsuke er det ikke krav om tillatelse fra en nemnd. Gravides rett til å få utført abort der antallet fostre reduseres (fosterantallsreduksjon) reguleres i § 4.

Kvinnen kan sette frem krav om abort direkte overfor et sykehus uten henvisning.  

Behandling av krav om abort og selve abortinngrepet skal gjøres så raskt som mulig. Dersom kvinnen først henvender seg til fastlegen, kan legen bistå kvinnen i å få sendt krav om abort til sykehuset.

Dersom abortinngrepet av hensyn til forsvarlig medisinsk praksis må utsettes i kortere tid, fører ikke det til at kravet må nemndbehandles, selv om aborten da må gjennomføres litt etter 17 uker og 6 dager. 18-ukersfristen må i slike tilfeller ikke være passert på det tidspunktet kvinnen satte fram kravet om abort.

Årsaker til slik utsettelse kan for eksempel være nødvendige undersøkelser av kvinnen, eller interne forhold på sykehuset.

Hva som ligger i «kortere tid» må vurderes konkret ut fra bakgrunnen for utsettelsen. Kravet om abort må som hovedregel behandles i nemnd dersom det er snakk om utsettelse av inngrepet i over en uke etter at grensen for selvbestemt abort er overskredet.

Abortloven gir ikke hjemmel for bruk av tvang i forbindelse med selve gjennomføringen av inngrepet. Se også merknader til §§ 8 og 9.

Vilkår for abort etter 18. svangerskapsuke

Andre ledd fastsetter adgangen til å utføre abort, og den gravides rett til å få utført abort etter 18. svangerskapsuke. Etter 18. svangerskapsuke kan abort bare utføres dersom en abortnemnd har gitt tillatelse til det. Dersom nemnda kommer til at vilkårene er oppfylt skal nemnda gi tillatelse til abort. Dersom den kommer til at vilkårene ikke er oppfylt, kan ikke nemnda gi tillatelse. Dersom det foreligger tillatelse fra en abortnemnd, har den gravide rett til å få utført aborten.

Kvinnen kan på ethvert tidspunkt trekke sitt krav om abort.

Vilkåret i andre ledd bokstav a skal fange opp tilfeller der det er stor risiko for at svangerskap, fødsel eller omsorg vil forårsake fysisk eller psykisk skade på den gravide, eller føre til en forverring av eksisterende sykdom. Det må foreligge en årsakssammenheng mellom svangerskap, fødsel eller omsorgen for barnet og belastningen på den gravide.

For å få innvilget abort etter andre ledd bokstav b er det ikke krav om at forholdet er anmeldt til politiet. Nemnda må på bakgrunn av de opplysningene den mottar, vurdere om det er sannsynlig at vilkåret er oppfylt. Nemnda skal også her legge betydelig vekt på hvordan den gravide selv oppfatter situasjonen. Normalt vil det være tilstrekkelig til å innvilge abort at opplysningene den gravide gir tilsier at graviditeten kan ha oppstått på tidspunktet for overgrepet og at overgrepet var av en slik karakter at det kan ha gjort kvinnen gravid.

Vilkåret i andre ledd bokstav c omfatter sykdom eller funksjonsnedsettelse som med stor sannsynlighet vil medføre vesentlig smerte, smertefulle behandlinger og inngrep, gjentatte sykehusinnleggelser, stor avhengighet og kort forventet levetid. Slike tilstander kan medføre store påkjenninger for den gravide og paret i form av psykiske påkjenninger, omsorgsoppgaver langt ut over det normale, og praktiske utfordringer. Omsorg for et barn med alvorlige tilstander kan påvirke hverdag og familieliv i vesentlig grad. Når det gjelder begrepet "kort tid etter fødsel", se kommentarene til § 3 fjerde ledd.

Selv om lovens ordlyd i bokstav c innebærer en direkte sammenheng mellom fosterets tilstand og egenskaper, og adgang til abort, er også dette vilkåret begrunnet i den gravides selvbestemmelse over egen kropp og vurdering av den gravides og eventuelt familiens fremtid og livssituasjon. Av hensyn til den gravide og en skånsom prosess vil hun ikke måtte begrunne sitt valg om abort. Det er tilstrekkelig at medisinske forhold dokumenteres.

Vurderingen etter andre ledd bokstav d om at fremtidig omsorg vil være krevende på grunn av medisinske forhold ved fosteret, bør først og fremst hvile på en objektiv vurdering. For en del forhold ved fostre må det kunne legges til grunn, uten videre vurdering, at disse forholdene normalt medfører langvarig og omfattende omsorg. Dette vil blant annet gjelde tilstander som krever hyppig oppfølging i helsetjenesten i en ikke ubetydelig periode. Det vil også gjelde tilstander som normalt vil kreve særlige tilrettelagte tiltak under oppveksten. Et grunnlag kan også være svært forsinket eller ingen selvstendiggjøring. Både fysiske og intellektuelle avvik kan gi grunnlag for abort.

Vilkåret avgrenses mot utseende og gravides eventuelle frykt for stigmatisering. Frykt for utenforskap, trakassering og mobbing på grunn av barnets funksjonsnedsettelse kan heller ikke vektlegges i vurderingen av om abort skal tillates.

Abortnemndene skal også gi tillatelse til abort dersom forhold ved den gravide kan gjøre svangerskap, fødsel, barnets oppvekst eller fremtidig omsorg for barnet særlig krevende. Dette kan handle om forhold som rusmiddelavhengighet, kognitive og intellektuelle forhold eller psykiske lidelser. Det er ikke krav om direkte årsakssammenheng mellom funksjonsnedsettelse eller egenskaper hos den gravide og adgang til abort, men det skal være en konkret vurdering av om svangerskap, fødsel, barnets oppvekst eller fremtidig omsorg for barnet vil være særlig krevende for den gravide.

Forhold ved den gravides livssituasjon som gjør svangerskap, fødsel, barnets oppvekst eller fremtidig omsorg for barnet særlig krevende vil inkludere en rekke forhold. For det første kan økonomiske forhold gjøre svangerskap, fødsel, oppvekst eller fremtidig omsorg særlig krevende. Det bør her legges til grunn en objektiv standard, slik at for eksempel lavinntekt eller fattigdom kan begrunne abort.

Forhold ved den gravides livssituasjon kan også dreie seg om den gravides sosiale nettverk og familieforhold. En vanskelig livssituasjon med manglende støtte fra nettverk og familie og sosialt stigma kan gjøre fremtidig oppvekst og omsorg for barnet krevende. Vilkåret stiller ikke krav om at slike forhold skal foreligge før svangerskapet, men det omfatter også reaksjoner og forhold som følger av svangerskap, fødsel eller omsorg for barn.

Omsorg for barn kan være særlig krevende, både fysisk, psykisk og emosjonelt for personer og familier som er utsatt for vold.

I WHO sin definisjon av vold inngår både fysisk vold, seksuelle og psykiske overgrep og omsorgssvikt. Personer som har vært, eller er utsatt for vold og overgrep, opplever ofte skam og skyld. Mange unnlater å fortelle andre om det de opplever. Terskelen for å fortelle kan være svært høy. Informasjon om vold vil i mange tilfeller ikke komme uten at det stilles direkte spørsmål. Se veileder for helse- og omsorgstjenesten om vold i nære relasjoner (nkvts.no).

Nemnda skal ta hensyn til sosiale forhold på lik linje med kvinnens fysiske og psykiske tilstand. Sosiale og helsemessige grunner som ligger til grunn for kravet om abort kan ofte foreligge samtidig.

Ved vurderingen av hva som skal anses som forhold ved den gravide eller hennes livssituasjon som gjør fremtidig omsorg for barn “særlig krevende” skal nemnda legge vekt på om det foreligger krevende forhold av en viss varighet og omfang. Det skal tas hensyn til hvilke konsekvenser det å få et barn vil ha for kvinnens fremtidige situasjon og fungeringsevne.

Ved vurderingen kan det derfor også legges vekt på:

• Kvinnens alder. Unge kvinner vil kunne påføres både fysiske og psykiske belastninger utover det et svangerskap og omsorgen for et barn vanligvis medfører. Dette kan også være situasjonen for kvinner i slutten av sin fruktbare periode.
• Antall barn kvinnen har omsorg for. Kvinner med omsorg for mange barn kan settes i en særlig vanskelig livssituasjon hvis hun uønsket får ansvaret for ytterligere ett barn.
• Om et svangerskap og omsorgen for et barn vil forverre kvinnens livssituasjon, og dette ikke kan avhjelpes på en tilfredsstillende måte med sosiale hjelpetiltak.

Etter tredje ledd skal nemnda legge betydelig vekt på den gravides oppfatning av den situasjonen hun er i. Det er kvinnen som vet mest om hvordan hun ut fra sine forutsetninger og livsforhold vil kunne klare å fullføre svangerskapet, fødselen og å ha omsorg for barnet, og hvilken påvirkning det å få barnet vil få for hennes livssituasjon. Den gravides oppfatning av de objektive vilkårene som følger av loven skal ikke vektlegges. Det er bare den gravides oppfatning av den situasjonen hun er i som nemnda skal legge vekt på. Den betydelige vekten nemnda skal legge på den gravides oppfatning skal ikke innebære et press om å si mer om seg selv og egen livssituasjon enn det som kreves for å belyse saken tilstrekkelig. Nemndas plikt til å legge vesentlig vekt på den gravides opplevelse vil ikke frita nemnda for en viss undersøkelsesplikt. Hvor omfattende plikten til å undersøke vil være, er en skjønnsmessig vurdering som må vurderes konkret fra sak til sak.

Det fremgår av fjerde ledd at etter utgangen av 22. svangerskapsuke er abort som hovedregel ikke tillatt. Etter utgangen av 22. svangerskapsuke kan abort bare tillates dersom fosteret vil dø under svangerskapet eller kort tid etter fødselen. Ordlyden er noe endret fra tidligere abortlov § 2 sjette ledd og forskrift om svangerskapsavbrudd § 18, men skal ikke innebære noen innstramming i vilkårene for å få abort etter utgangen av 22. svangerskapsuke. Bestemmelsen er en videreføring av tidligere lov og forskrift. I noen tilfeller vil fosteret ha en tilstand som er uforenlig med liv utenfor livmoren uansett tidspunkt for forløsning. Tilstanden vil kunne være forenlig med overlevelse i minutter, timer, dager eller noen uker. Tilstanden kan her likevel være uforenlig med liv dersom erfaringer klart tilsier at overlevelsesmulighetene er tilnærmet ikke-eksisterende utover en slik tidsperiode. Det kan i disse tilfellene for eksempel dreie seg om fostre med manglende utvikling av skallen (akrani) eller hjernen (anencefali) eller en del andre utviklingsavvik som er entydig uforenlige med liv. I slike tilfeller kan nemnda innvilge abort også etter utgangen av 22. svangerskapsuke.

Unntak fra 22-ukersgrensen kan også følge av § 5 om avbrudd på grunn av akutt og alvorlig fare for den gravides liv eller helse. Se nærmere i kommentarene til § 5.

Beregning av svangerskapets lengde

Svangerskapets lengde beregnes ut fra første dag i den gravides siste menstruasjon[1], eller ved hjelp av ultralyd og måling av fosterets størrelse. Det er godt dokumentert at ultralydmålinger gir mer nøyaktig termin- og aldersfastsettelse av fosteret enn menstruasjonsdata. Ultralydundersøkelse bør utføres hvis det er mulig, og er viktigere jo lenger svangerskapet er kommet. Før nemndbehandling bør det foreligge en ultralyd med beregning av svangerskapslengde. Dersom det tidligere i svangerskapet er utført ultralydundersøkelse med alders-/terminbestemmelse av fosteret, skal denne dateringen legges til grunn ved behandlingen av kravet om abort.

En ultralydundersøkelse er både viktig for korrekt datering av svangerskapet, og for å oppdage eventuelle utviklingsavvik hos fosteret. 

Svangerskapets lengde angis i uker og dager fra siste menstruasjons første dag eller ut fra ultralydkorrigert alder. Første uke varer til utgangen av dag 6. Dag 7 er det samme som 1 fullgått uke og deretter begynner svangerskapets 2. uke. Presis svangerskapslengde i uker og dager kan ha stor betydning ved nemndavgjørelser.

Den gravide har rett til å få utført abort dersom inngrepet kan utføres før utgangen av 18. svangerskapsuke, det vil si til og med svangerskapsuke 17 uker og 6 dager (125 dager).

Levedyktighetsbegrepet knyttes til utgangen av 22. svangerskapsuke, som er til og med uke 21+6 (dag 153).

Dersom det er utført første-trimester prenataldiagnostisk ultralyd før uke 13+6, eller eventuelt andre-trimester rutineundersøkelse, legges denne dateringen til grunn for vurderingen av svangerskapslengde senere i svangerskapet. Hvis en ikke har tidligere sikre ultralydundersøkelse(r) å basere seg på, vil en biparietal diameter (BPD) på 44 mm være veiledende for når fosteret er 17+6 uker. Dette samsvarer med en femurlengde (FL) på 27 mm. Ved utgangen av 22. Svangerskapsuke vil følgende mål være veiledende: BPD 57 mm, som samsvarer med FL 39 mm.

De oppgitte grenseverdiene anvendes bare ved nyoppdagede svangerskap tett opp mot fristen, eller der det tidligere ikke er utført kvalitetssikret ultralydundersøkelse. Ettersom fostre kan variere i størrelse ved samme svangerskapslengde oppgis ultralydmålene i yttergrensen av normalområdet for å sikre at alle kvinner som er innenfor aktuell lovgrense får tilgang til abort.

Melding til Folkehelseinstituttet, Medisinsk fødselsregister og Abortregisteret

Institusjoner som tilbyr abort skal melde opplysninger om aborter til Folkehelseinstituttet, Abortregisteret og til Medisinsk fødselsregister, jf.  kravene i abortregisterforskriften og medisinsk fødselsregisterforskriften.

Første ledd fastslår gravides rett til å få utført selvbestemt fosterantallsreduksjon frem til utgangen av 18. svangerskapsuke. Se mer om hva som menes med «utgangen av 18. svangerskapsuke» og om beregning av svangerskapets lengde i kommentarene til § 3.

Retten til fosterantallsreduksjon vil imidlertid ikke gjelde dersom det er konkrete forhold ved den gravide eller svangerskapet som innebærer at det ikke er teknisk mulig å gjennomføre inngrepet på en forsvarlig måte. I konkrete tilfeller kan retten til fosterantallsreduksjon derfor måtte vike av hensyn til forsvarlighet. Dette kan for eksempel være tilfelle dersom fostrene har felles morkake. Det kan også være tilfeller der overvekt hos den gravide gjør det svært vanskelig å gjennomføre inngrepet på en sikker måte.

Etter andre ledd første punktum kan fosterantallsreduksjon etter utgangen av 18. svangerskapsuke bare utføres dersom det foreligger en tillatelse fra en abortnemnd. Vilkårene for å tillate fosterantallsreduksjon etter utgangen av 18. svangerskapsuke er i hovedsak de samme som for øvrige aborter. Vilkårene for fosterantallsreduksjon etter 18. svangerskapsuke følger av andre ledd bokstavene a til d. Dersom nemnda finner at vilkårene etter andre ledd er oppfylt skal den gi tillatelse til fosterantallsreduksjon. Dersom nemnda gir tillatelse, har den gravide rett til å få utført fosterantallsreduksjon. Retten til fosterantallsreduksjon gjelder imidlertid ikke dersom det ikke er forsvarlig å utføre inngrepet på den gravide.

Tredje ledd fastslår at nemnda skal gjøre en interesseavveining når den vurderer krav om fosterantallsreduksjon etter bokstav d. For å gi tillatelse til fosterantallsreduksjon etter dette alternativet må nemnda komme til at begrunnelsen for fosterantallsreduksjon veier tyngre enn risikoen for skade, for tidlig fødsel eller død for gjenværende foster. Bakgrunnen er at å redusere antall fostre i noen tilfeller kan redusere risiko for spontanabort eller for tidlig fødsel for gjenværende fostre.

Etter fjerde ledd gjelder bestemmelsen i § 3 tredje og fjerde ledd også ved fosterantallsreduksjon. Se nærmere veiledning i § 3.

Videre kan nemnda bare gi tillatelse til fosterantallsreduksjon som utføres etter utgangen av 22. svangerskapsuke, dersom det er klart at fosteret vil dø under svangerskapet, eller kort tid etter fødsel. I noen tilfeller kan ett av fostrene ha en tilstand som er uforenlig med liv utenfor livmoren uansett tidspunkt for forløsning. Se nærmere veiledning i kommentarene til § 3 fjerde ledd.

Med utgangen av 22. svangerskapsuke menes 21 uker og 6 dager. Se om beregning av svangerskapets lengde i kommentarene til § 3.

Alle primærnemnder kan motta og behandle krav om fosterantallsreduksjon. Krav om fosterantallsreduksjon kan sendes til behandling ved abortnemnda ved St. Olavs hospital, dersom kvinnen ønsker dette. Eventuelle avslag sendes Abortklagenemnda.

Ved krav om fosterantallsreduksjon på grunn av medisinske tilstander hos fosteret (selektiv fosterantallsreduksjon), gjøres undersøkelse og utredning ved et fostermedisinsk senter. Ved krav om fosterantallsreduksjon uten medisinsk indikasjon (uselektiv fosterantallsreduksjon), kan undersøkelsen gjøres ved lokalsykehus eller ved et fostermedisinsk senter. I forbindelse med disse undersøkelsene vil kvinnen vil få tilbud om videokonsultasjon med lege fra den nasjonale behandlingstjenenesten.

Fosterantallsreduksjoner er et avansert medisinsk inngrep som krever spesialisert kompetanse. I Norge utføres derfor disse inngrepene ved den nasjonale behandlingstjenesten for avansert invasiv fostermedisin ved St. Olavs hospital HF.

Ved fosterantallsreduksjoner uten medisinsk indikasjon (uselektiv fosterantallsreduksjon) er det legen som utfører inngrepet som avgjør hvilket foster som skal aborteres, basert på plassering i  i livmoren. Legen velger ikke ut fra fosterets kjønn, med mindre det er medisinsk indikasjon for dette.

Bestemmelsen omfatter nødrettssituasjoner hvor svangerskapet kan avbrytes for å avverge vesentlig helseskade eller tap av liv hos den gravide. Dersom vilkårene er oppfylt, kan svangerskapet avbrytes på ethvert tidspunkt, uavhengig av abortgrensene som ellers fremgår av loven.

Bestemmelsen tar sikte på tilfeller der det på grunn av akutt og alvorlig fare for kvinnens liv eller helse er påkrevd å utføre svangerskapsavbrudd etter utgangen av 18. svangerskapsuke uten nemndbehandling. Formålet med bestemmelsen er å ta hensyn til tidskritiske situasjoner, hvor svangerskapet må avbrytes raskt og det ikke vil være tid til å fremsette krav om abort. Vurderingen skal inkludere både et tidsmoment og et alvorsmoment. Bestemmelsen er kun ment å regulere nødrettssituasjoner, hvor det ikke er tid til å følge den fremgangsmåten loven krever. Dersom fortsettelse av svangerskapet etter 22. svangerskapsuke ikke innebærer en akutt fare, må situasjonen avventes. Dersom faren for den gravides liv eller helse blir akutt kan legen etter en konkret vurdering sette i gang en tidlig fødsel. I slike tilfeller vil det ikke være tale om en abort etter abortloven.

Informasjonen og veiledningen skal ha som mål å hjelpe og støtte den gravide i valgsituasjonen, og gi den gravide et godt grunnlag for å kunne ta en selvstendig beslutning om hun ønsker å avslutte eller fullføre svangerskapet. Den gravide har rett til slik veiledning dersom hun ønsker dette. Informasjon og veiledning skal gis på en objektiv og nøytral måte, med respekt for at beslutningen om abort er kvinnens. Se også veiledning og kommentarer til pasient- og brukerrettighetsloven i rundskriv om pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer.

Første ledd klargjør at den gravide har rett på informasjon og veiledning med sikte på at den gravide skal få et best mulig vurderingsgrunnlag for å kunne ta en beslutning Det er ikke krav om at den gravide har satt frem krav om abort. Informasjonen kan omfatte aktuelle tjenester, økonomiske ytelser som den gravide vil ha rett til, og eventuelle andre aktuelle sosiale hjelpetiltak.

Retten til informasjon og veiledning skal gjelde alle gravide som vurderer abort, uavhengig av hvor langt i svangerskapet hun er kommet, uavhengig av om hun velger å fullføre svangerskapet eller ta abort og uavhengig av hvilket grunnlag det er aktuelt for den gravide å søke om abort på.

Kvinnen kan også få opplyst at hun kan finne informasjon om abort på helsenorge.no.

Den enkelte helsearbeiders individuelle vurderinger skal ikke ha innvirkning på hvorvidt den gravide skal få informasjon og veiledning. Helsepersonellets reservasjonsrett gjelder kun for personell som utfører eller assisterer ved selve abortinngrepet, ikke for plikten til å gi informasjon og veiledning.

I henhold til pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 (lovdata.no) skal informasjonen være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger. Det skal brukes tolk ved behov, se nærmere i tolkeloven (lovdata.no).

Nemndene skal ikke ha ansvar for å gi den gravide råd og veiledning i valgsituasjonen.

Etter andre ledd har den gravide rett på informasjon om selve aborten, hvordan denne foregår og om medisinske virkninger og mulige komplikasjoner. 

Tredje ledd gir alle som har gjennomgått en abort etter loven, rett til inntil to oppfølgingssamtaler i den kommunale helse- og omsorgstjenesten eller i spesialisthelsetjenesten. 

Både kommuner og de regionale helseforetakene har plikt til å sørge for et tilbud om oppfølgingssamtaler for kvinner som ønsker dette etter abort. Samtalen kan gjøres hos fastlege, sykepleier, jordmor, lege eller sosionom.

Konsultasjonene skal være gratis (konsultasjoner uten egenandel hvis samtalen skjer hos fastlege eller ved poliklinisk konsultasjon, ved helsestasjon er tilbudet uansett gratis). I slike samtaler vil det ofte være behov for mer tid enn ved vanlige konsultasjoner på 20 minutter. I hvilken grad det vil være behov for ytterligere oppfølging må vurderes konkret av det enkelte helsepersonellet.

Bestemmelsen innebærer ikke en plikt for sykehus eller fastlege til automatisk å kalle inn alle gravide som har gjennomgått abort til slike samtaler. Mange som har gjennomgått en abort ønsker ikke oppfølgingssamtaler i helsetjenesten. Alle som har gjennomgått en abort skal imidlertid få informasjon om at de kan få slike samtaler dersom de ønsker det.

Det bør gis informasjon om instanser som kan gi oppfølging utover det sykehuset tilbyr. Det gjelder blant annet fastlege, helsestasjon og helsestasjon for ungdom, sosialkontor og familievernkontor, samt organisasjoner som Amathea.