Det meste av forskningen på personlighetsforstyrrelser er basert på pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Forskning fra Nettverk for personlighetsforstyrrelser i Norge, viser at andre typer personlighetsforstyrrelser, f.eks. unnvikende personlighetsforstyrrelse, kan ha tilsvarende funksjonssvikt som ved emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (Kvarstein et al., 2023).
Ved å kartlegge symptomlidelser først er det lettere å skille ut hva som er personlighetspatologi og samtidige lidelser. Grundig differensialdiagnostisk vurdering reduserer risikoen for feildiagnostikk av personlighetsforstyrrelser. En del pasienter mottar behandling for andre lidelser, uten tilstrekkelig eller varig effekt, før personlighetsproblemene identifiseres. For pasientene kan dette medføre manglende opplevelse av mestring og å bli forstått. Også for behandlere kan dette medføre manglende mestring, samt redusert utholdenhet, og tilfredshet i arbeidet.
Tidlig oppdagelse og tilpasset behandling av personlighetsforstyrrelser kan forbedre livskvalitet, redusere risiko for alvorlige helseproblemer og lidelse, samt forhindre langvarige psykososiale vansker. Ved tidlig intervensjon kan virksom behandling være mindre omfattende (Chanen et al., 2022). Dette kan bidra til reduserte helse- og rusmiddelproblemer, redusert kriminalitet, utenforskap og overføring av problemer til neste generasjon, samt reduksjon av samfunnskostnader og bruk av helsetjenester.
Klinisk erfaring tilsier at bruk av semistrukturert diagnostisk intervju for personlighetsforstyrrelser er nyttig som en del av helhetlig utredning og diagnostikk og for individuell tilrettelegging av behandling.
I forbindelse med utvikling av en intervjuguide for ungdom med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse ble akseptabiliteten testet ut på 43 ungdommer og innholdets validitet ble evaluert av 23 eksperter (Carreiras et al., 2023). Spørsmål om relasjonsproblemer og utfordringer med å forholde seg til eller regulere egne følelser ble vurdert akseptable av unge pasienter, og som informative for klinikere med tanke på å avdekke personlighetsproblematikk. Klinisk erfaring tilsier at dette også er tilfelle for voksne og eldre pasienter.
Erfaringer fra pasienter og klinikere tilsier at måten pasientene blir møtt på i utredningen og behandlingen har betydning for etablering av tillit. Dette er avgjørende for at pasientene kan gi nødvendig informasjon og for videre samarbeid om utredning og behandling.
Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 (lovdata) stiller krav om at pasienten skal få informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Erfaringer fra pasienter og klinikere tilsier at en terapeutisk samtale der pasienten kan korrigere eventuelle misforståelser og stille spørsmål til den diagnostiske vurderingen, ofte vil bidra til at pasienten får bedre forståelse av sine utfordringer. Dette vil kunne øke sannsynligheten for en tillitsfull relasjon og bedre samarbeid i behandlingen.
Omtaler av ICD-11 i retningslinjen er ikke endelige oversettelser, men omtale av prinsipper, forståelse og praktiske endringer av hvordan diagnostikk av personlighetsforstyrrelser vil bli endret når ICD-11 trer i kraft i Norge. Arbeid med overgang fra diagnosekodeverket ICD-10 til ICD-11 i Norge er igangsatt og utviklingen kan følges på denne nettsiden. Diagnostikk skal fortsatt gjøres i henhold til ICD-10. Det er imidlertid en fordel for vurdering av prognose og planlegging av behandlingstiltak at alvorlighetsgrad inkluderes i den diagnostiske vurderingen.
Forskningsgrunnlag
Begrunnelsen for denne anbefalingen er basert på klinisk erfaring og pasient- og pårørendeerfaringer, samt forskning innhentet fra fageksperter som kjenner forskningen på fagfeltet. Det er ikke gjort et systematisk litteratursøk.
Carreiras et al. (2023) utviklet et nytt semistrukturert intervju, CI-BOR-A, for å kartlegge borderline personlighetsforstyrrelse (BPD) hos ungdom, basert på eksisterende klinisk intervju for unge (CI-BPD) og DSM‑5‑TRs kategoriske og dimensjonale tilnærminger. Verktøyet inneholder 16 spørsmål, beslutningstabeller og et tillegg om selvskading. Det ble testet på 43 ungdommer som alle fullførte intervjuet og fant det akseptabelt, og vurdert av 23 eksperter som beskrev innholdet som relevant og tydelig. Tilbakemeldingene forbedret struktur og kvalitet. CI‑BOR‑A vurderes som et nyttig verktøy for tidlig identifisering av BPD hos unge.
Chanen et al. (2022) undersøkte tre typer tidlig intervensjon for unge med nylig diagnostisert borderline personlighetsforstyrrelse i en randomisert-kontrollert studie. Alle tre behandlingene førte til tilsvarende forbedring i sosial og interpersonlig fungering etter 12 måneder, men de to behandlingene der et spesialisert BPD-team inngikk (HYPE-modell) ga klart bedre oppmøte, behandlingsfullføring og varighet. Forfatterne konkluderer med at effektiv tidlig behandling for unge med BPD ikke nødvendigvis krever spesialisert psykoterapi, men et dedikert, ungdomstilpasset BPD-team. Den metodiske kvaliteten av studien er vurdert som tilfredsstillende, men forfatterne selv oppgir at begrensninger knyttet til ujevn randomisering for antisosial personlighetsforstyrrelse kan ha redusert virkningen av den spesialiserte psykoterapien "CAT", som inngikk i den ene studiearmen.
Kvarstein et al. (2023) utførte en observasjonsstudie der de undersøkte om behandling for personlighetsforstyrrelse hadde en positiv innvirkning på personlighetsfungering for pasienter som fikk poliklinisk behandling innenfor Nettverk for personlighetsforstyrrelser i norsk spesialisthelsetjeneste. Studien inkluderte 1051 pasienter i alderen 17–67 år med ulike former for personlighetsforstyrrelse og personlighetsrelaterte plager. Flertallet av deltakerne var kvinner (79 %). Ved oppstart hadde 30 % personlighetsproblemer under terskelen for formell personlighetsforstyrrelsesdiagnose. Blant pasientene med personlighetsforstyrrelse, var unnvikende personlighetsforstyrrelse mest utbredt (39 %), etterfulgt av borderline (31 %) og kombinerte personlighetsforstyrrelsesdiagnoser (24 %).
Behandlingen besto hovedsakelig av gruppeterapi med elementer fra mentaliseringsbasert terapi (MBT), med eller uten individuell oppfølging. Den gjennomsnittlige behandlingstiden var på 15 måneder.
Forskerne fant at lavere personlighetsfungering ved oppstart av behandling var assosiert med yngre alder, tilstedeværelse av personlighetsforstyrrelse og et økende antall oppfylte personlighetsforstyrrelseskriterier. På tvers av diagnosegruppene viste pasientene en signifikant bedring i personlighetsfungering, angst og depresjon gjennom behandlingsforløpet hvorav de med borderline personlighetsforstyrrelse viste størst bedring. Yngre pasienter hadde ved oppstart dårligere utgangspunkt og oppnådde langsommere bedring sammenlignet med eldre deltakere. Yrke- og studiedeltakelse var i utgangspunktet lav og forbedringen som ble funnet var ikke statistisk signifikant på tvers av de ulike personlighetsforstyrrelsene.
Det foreligger usikkerhet rundt hvor vidt forskerne har identifisert viktige forvekslingsfaktorer som kan ha påvirket resultatene i studien. Det er ellers ikke funnet andre metodiske svakheter ut over det som er nødvendig for observasjonsstudier.