Væske- og elektrolyttforstyrrelser. Syre-base-forstyrrelser.
Normalisering og balanse bør i regelen tilstrebes ved væske- og elektrolyttforstyrrelser og syre-base-forstyrrelser.
Behandling av dehydrering er både årsaksrettet og rettet mot normalisering av væskebalansen på grunnlag av et væskeregnskap, der
basalbehov, oppståtte og pågående sykelige væske- og salttap, må inngå for å gjenopprette balanse.
Ved betydelige forstyrrelser i syre-base-balansen forsøkes først å korrigere årsaken. Er ikke dette mulig, kan symptomatisk korrigerende behandling være et alternativ.
I tillegg til en fortløpende klinisk vurdering, følges utviklingen med kontroll av laboratorieprøver, så lenge det er relevant. Nytten av et blodprøveresultat må avveies mot ubehaget barnet opplever ved prøvetaking.
Kroppens vann- og saltbalanse, omsetning av næringsstoffer og utskillelse av avfallsstoffer blir naturlig opprettholdt av ulike neurogene og hormonelle reguleringsmekanismer som påvirker organfunksjonene, slik som i nyrene, leveren og tarmen. Slik opprettholdes en fin balanse mellom inntak og utskillelse. Hos friske mennesker utløser forstyrrelser i denne balansen plager, særlig dersom forstyrrelsen oppstår akutt. Slik kan akutte større væsketap, for eksempel oppkast og diaré resultere i tørste.
Hos døende er det mye som tyder på at denne fine reguleringen mer eller mindre er ute av funksjon. Dessuten, dersom dehydrering oppstår over lengre tid, reagerer tørstesenteret i hypothalamus mindre – tørste blir et underordnet problem.
Forstyrrelse i væskebalansen
Forstyrrelser i væskebalansen kan opptre som over- eller underhydrering (dehydrering).
- Overhydrering kan skyldes hjertesvikt, nyresvikt eller hormonelle avvik. Behandlingen retter seg mot årsaken, men kan også være symptomatisk med væskerestriksjon og vanndrivende medisin (diuretika).
- Dehydrering kan skyldes redusert væskeinntak eller sykdommer i mave-tarm-kanalen som gir redusert opptak av vann.
- Patologiske tap ved oppkast og diaré kan forårsake alvorlig dehydrering hos barn.
- Sjeldnere skyldes dehydrering forstyrrelser i hormonsystemet eller at nyrene ikke greier å holde på vannet (manglende evne til å konsentrere urin).
- Flere medikamenter kan gi forstyrrelser, enten direkte - for eksempel ved påvirkning av nyrefunksjon, eller indirekte . for eksempel ved å forårsake kvalme og oppkast som bivirkning.
Forstyrrelser i syre-base-balansen
Kroppens syre-base-balanse, målt med pH, er meget finregulert, med nyrene og lungene som nøkkelorganer for å opprettholde normal pH. Lungene kan hurtig regulere kroppens CO2-nivå, mens nyrene trenger litt lenger tid til å korrigere et syre- eller baseoverskudd.
Flere sykdomstilstander påvirker syre-base-balansen. Opphopning av CO2 i blodet gir respiratorisk acidose, reduksjon av CO2 i blodet, gir respiratorisk alkalose. CO2-uavhengige pH-endringer i blodet resulterer i metabolsk acidose eller alkalose.
Lunge- eller nyresykdom eller -skade kan gi primære forstyrrelser i syre-base-balansen eller redusert evne til å kompensere forstyrrelser som igjen kan gi plager.
Høy CO2 kan gi hodepine, tretthet og konsentrasjons-forstyrrelser. Økende respirasjonssvikt med økende CO2 vil etter hvert gi bevissthetspåvirkning, evt. økende CO2-narkose, evt. koma og død.
Elektrolytter (salter)
En frisk kropp kan opprettholde normal væske- og saltbalanse, selv ved store forskjeller i inntak. Enhver sykdomstilstand som påvirker det komplekse samspillet mellom regulerende funksjoner i hjernen, nervesystemet, hormonproduserende systemer og de organer som skal skille ut eller holde tilbake, spesielt nyrene, kan forårsake forstyrrelser i væske- og saltbalansen. Så lenge dette fungerer normalt, vil for mye eller for lite raskt bli oppfattet av dette systemet og utløse en plage, for eksempel som tørste, som gir trang til å drikke. Kan ikke personen selv ta inn væske, må væsketilførselen overlates til den som behandler.
Kroppen har en rekke reguleringsmekanismer for å opprettholde vann-, salt- og syre-base-balansen. Sykdom og medikamenter kan påvirke disse. Raske endringer gir i regelen mer symptomer enn de som utvikler seg over tid og kan også utgjøre større risiko for barnet. Ved store avvik kreves ofte langsom korrigering.
Mindre elektrolyttforstyrrelser gir som regel lite plager og er vanligvis ufarlig. Ved økende avvik kan det tilkomme slapphet, kraftløshet, redusert matlyst med mer. Større avvik øker symptomene, og kan bli livstruende. Ved noen sykelige tilstander kan det fort oppstå forstyrrelser, slik som ved tap av vann og salter ved oppkast og diaré, særlig dersom det har vart lenge.