Det har skjedd en rivende utvikling innen diagnostikken av NHL i de siste 10–15 årene. Nye fremskritt innen immunologi og cytogenetikk/ DNA-teknologi og spesielt bruk av immunfenotyping i diagnostikken har gitt en bedre klassifisering og sikrere diagnose i enkelttilfeller. For NHL er histologisk type viktigere for prognose og valg av behandling enn klinisk stadium selv om stadium ofte fortsatt påvirker antall kurer og valg av strålebehandling.
Behandlingsresultatene har blitt bedre, særlig for aggressive lymfomer. Dette skyldes både bedre diagnostikk, mer intens induksjonsbehandling med kombinasjonskjemoterapi og ikke minst introduksjon av monoklonale antistoffer. Jo flere pasienter man får i komplett remisjon, helst så tidlig som mulig, desto flere pasienter blir langtidsoverlevere. Behandlingen av de mest aggressive lymfomene (lymfoblastisk- og Burkitt lymfom) har endret seg mest de siste årene. Disse behandles nå etter helt egne protokoller, og ca. 70 % blir langtidsoverlevere. I dag helbredes mer enn 60 % av pasientene med de øvrige aggressive NHL, da spesielt de med B-celle opprinnelse. For de mer langsomt voksende, indolente NHL har introduksjon av monoklonale antistoffer gitt en tydelig forlengelse av totaloverlevelsen for denne pasientgruppen.