I utredningen av en ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse må det gjøres en vurdering om det er til stede andre samtidige tilstander.
Anbefalingen er gradert med SIGN-systemet, som nå er utgått. Uttrykk som brukes er "bør" eller "kan", og "anbefaler" eller "foreslår".
Vurderinger av mulige differensialdiagnoser og tilleggslidelser kan være en omfattende og tidkrevende del av kartlegging og diagnostisering. Fagpersoner kan forstå og konkludere ulikt omkring symptomer og øvrige opplysninger slik at det kan det være stor variasjon i vurderinger av både ADHD/ Hyperkinetisk forstyrrelse og tilleggslidelser. Dette kan være noe av forklaringen på de relativt store forskjeller i forekomst av diagnosen AD/HD/ Hyperkinetisk forstyrrelse rundt omkring i landet (Suren P et al, 2012).
Fagpersoner må vurdere om de symptomer som beskrives er ut over hva som er normalt. Det kan være stor variasjon i hvordan foreldre oppfatter barnets atferd. Noen har stor toleranse for høyt aktivitetsnivå, mens andre opplever samme atferd som problematisk. På samme måte tolererer noen lærere høyt aktivitetsnivå i skoletimene, mens andre ikke gjør det. Selvrapport fra voksne vil også kunne påvirkes av mange faktorer. De hyppige omtalene av ADHD/ Hyperkinetisk forstyrrelse i media kan også påvirke både foreldre og enkeltpersoner til å tro at normal variasjon i konsentrasjonsevne og aktivitetsnivå kan være indikasjon på ADHD/ Hyperkinetisk forstyrrelse. Av den grunn er vurdering av symptomer opp mot normal atferd og utvikling nødvendig.
Erfaringen er at opplysninger/funn for noen differensialdiagnostiske sykdommer/tilstander først kommer frem etter lengre tid og etter at diagnosen ADHD/ Hyperkinetisk forstyrrelse er satt. Dette kan også gjelde tilstander som progressive nevrologiske sykdommer og traumatiske opplevelser som det er vanskelig å fortelle om.
Ikke sjelden er det tilstander som enten kan klassifiseres som differensialdiagnoser til ADHD/ Hyperkinetisk forstyrrelse eller som tillegg til ADHD/ Hyperkinetisk forstyrrelse. Den fagperson som er ansvarlig for den enkelte pasient, må gjøre de endelige vurderingene. Disse vurderingene må inngå i de tilbakemeldinger som gis til pasient/pårørende og beskrives i diagnostisk oppsummering i journal.
Hovedgrupper av differensialdiagnostiske og eventuelt tilleggstilstander er:
- Somatiske sykdommer av ulike typer inklusive epilepsier, andre nevrologiske sykdommer (som Tics og Tourettes syndrom , autismespekterforstyrrelse, stoffskiftesykdommer og annet.
- Søvnproblemer
- Sanseforstyrrelser/sansedefekter inklusive nedsatt hørsel/syn.
- Utviklingsforstyrrelser og lærevansker inklusive psykisk utviklingshemning.
- Psykiske lidelser av alle typer inklusive tilknytningsforstyrrelser, angst, depresjon, bipolare lidelser, atferdsforstyrrelser, rusmiddelmisbruk og personlighetsforstyrrelser.
- Bivirkninger av behandling med ulike medikamenter inklusive adrenergika, antidepressiva og antipsykotiske medikamenter.
- Inntak av rusmidler som alkohol, amfetamin, cannabis, hallusinogener og kokain, eller inntak av eller eksponering for andre kjemiske substanser.
- Ytre belastninger eller traumer inklusive mobbing, konflikter hjemme/på skole/på arbeid, rusmiddelmisbruk i familien, omsorgssvikt, overgrep og ulike andre situasjoner som oppleves som en betydelig belastning.
Anbefalingen er ikke gradert.
Det er en lang rekke medisinske sykdommer/tilstander og andre forhold som må vurderes når en undersøker mulige differensialdiagnoser til ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse (NICE, 2008; Bjørgås HM et al, 2012). Slike vurderinger krever omfattende innhenting av informasjon. Det kan være behov for supplerende testing, andre undersøkelser og spesialistvurderinger før en kan konkludere sikkert omkring andre sykdommer/ tilstander som bedre forklarer hyperaktivitet, impulsivitet og/eller konsentrasjonsvansker.
Differensialdiagnostikk
Noen ganger blir barn som har gode intellektuelle evner og gode læringspotensialer, ikke stimulert tilstrekkelig og får ikke tilpassede oppgaver på skolen. De vil da kjede seg, bli urolige og forstyrre andre elever. Ved henvisning av barn med spørsmål om diagnosen ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse, bør det derfor sjekkes om det egentlig dreier seg om at barnet trenger mer utfordringer på skolen.
Tilleggslidelser
Over halvparten av barn og ungdom med ADHD/ Hyperkinetisk forstyrrelse oppfyller kriterier for minst én annen tilstand, ofte betegnet komorbiditet (The MTA Cooperative Group, 1999). Hos barn er de vanligste tilleggstilstandene lærevansker,utviklingsforstyrrelser, atferdsvansker, angst, tics og søvnvansker. Hos voksne med ADHD/ Hyperkinetisk forstyrrelse er forekomsten av tilleggstilstander enda høyere. Rundt 75 prosent har minst én tilleggsdiagnose (Kooij SJ et al, 2010). De vanligste tilleggslidelsene hos voksne er affektive lidelser, inklusiv depresjon og bipolar lidelse, angst, personlighetsforstyrrelser, rusmiddelmisbruk og søvnvansker.
Referanser
Bjorgaas HM, Hysing M, Elgen I. Psychiatric disorders among children with cerebral palsy at school starting age. Res Dev Disabil 2012;33(4):1287-93.
Kooij SJ, Bejerot S, Blackwell A, Caci H, Casas-Brugue M, Carpentier PJ, et al. European consensus statement on diagnosis and treatment of adult ADHD: The European Network Adult ADHD. BMC Psychiatry 2010;10:67.
National Institute for Health and Clinical Excellence. Attention deficit hyperactivity disorder (ADHD): diagnosis and management of ADHD in children, young people and adults. London, United Kingdom: 2008. National Clinical Practice Guideline Number 72. Tilgjengelig fra: ttp://guidance.nice.org.uk/CG72
Suren P, Bakken IJ, Aase H, Chin R, Gunnes N, Lie KK, et al. Autism spectrum disorder, ADHD, epilepsy, and cerebral palsy in Norwegian children. Pediatrics 2012;130(1):e152-8.
The MTA Cooperative Group. Multimodal Treatment Study of Children with ADHD. A 14-month randomized clinical trial of treatment strategies for attention-deficit/hyperactivity disorder. Arch Gen Psychiatry 1999;56(12):1073-86.