2.2. Kartlegging klinisk rettsmedisinske tjenester voksne

Nedenfor gis en beskrivelse av de klinisk rettsmedisinske tjenestene til voksne som har vært utsatt for vold og mistenkte gjerningspersoner slik det fremkommer av tilbakemeldingene fra helseforetakene.

Organisering av klinisk rettsmedisinske tjenester til voksne utsatt for vold

Et hovedinntrykk er at de klinisk rettsmedisinske undersøkelsene av voksne som har vært utsatt for vold utføres som en ordinær del av virksomheten på ulike kliniske avdelinger og i liten grad er organisert som en egen aktivitet. De rettsmedisinske undersøkelsene oppgis å være en liten del av spesialistoppgavene, og sjeldent knyttet til noen enkelte leger, men fordeles på tilgjengelige leger. Tilbakemeldingen fra flere helseforetak er at det i utgangspunktet er spesialist innen relevant fagområde som skal utføre slike oppdrag.

Flere av de større avdelingene som yter rettspatologiske tjenester opplyser at de også gjennomfører kliniske rettsmedisinske undersøkelser på oppdrag fra politiet. Omfanget av disse oppdragene er relativt lavt og utgjør for eksempel kun fem prosent av alle oppdrag i seksjon for rettspatologi og klinisk rettsmedisin ved OUS. Det betyr av hoveddelen av de kliniske rettsmedisinske undersøkelsene i dag gjennomføres av leger ansatt i kliniske avdelinger. Det vises til at det er behov for å definere grenseoppgangen mellom den kliniske rettsmedisinen som rettspatologene skal involveres i og klinisk rettsmedisin som utøves av andre spesialiteter.

En utfordring som trekkes frem er at rettsmedisinske undersøkelser bør samles på færrest mulig innen hver spesialitet, samtidig må det være flere leger som utfører slike oppdrag for å unngå at systemet blir for sårbart ved fravær. Det settes også spørsmålstegn ved den generelle kompetansen i helsetjenesten til å avdekke vold i nære relasjoner.

Organisering av kliniske rettsmedisinske tjenester til voksne utsatt for seksuelle overgrep

Ansvaret for voksne utsatt for seksuelle overgrep ble overført fra primærhelsetjenesten til spesialisthelsetjenesten i 2016 (jf. Prop.1 S [2014-2015]) (regjeringen.no). Spesialisthelsetjenesten fikk da ansvar for overgrepsmottakene. Organisering av overgrepsmottak er tilpasset lokale og geografiske forhold. Det er per i dag 24 overgrepsmottak der ca. halvparten blir driftet kommunalt etter avtale med tilhørende helseforetak.

Helsedirektoratet mottok svar fra 14 respondenter og enkelte svarte for flere mottak. Respondentene representerte alle regionale helseforetak og inkluderte både mottak i sykehus og mottak i kommunal regi.

Overgrepsmottak i sykehus er tilknyttet ulike avdelinger, for eksempel kvinneklinikken (Alta), gynekologisk avdeling (St. Olavs, Lillehammer, Levanger), barneavdeling (St. Olavs), akutt- og intensivenheten (Finnmark SH). Mottak i sykehus baserer seg hovedsakelig på leger som er ansatt i avdelingen mottaket er knyttet til, inkludert leger i spesialisering (LIS).

Kommunalt driftede mottak kan være tilknyttet lokal legevakt (Oslo, Bergen) eller interkommunal legevakt (Helse Førde). Kommunale mottak knytter til seg leger som har klinisk praksis andre steder, som fastleger, spesialister i anestesi, gynekologi, hud- og veneriske sykdommer, kirurgi og samfunnsmedisin, og baserer seg på å ringe opp disse ved behov.

Mottaket i Vestfold er frittstående og driftes av Sandefjord kommune etter avtale med Sykehuset i Vestfold HF. De har også et ambulerende tilbud. Mottaket har en organisering basert på SANE-modellen (sexual assult nurse examiner) og leger tilknyttet har ingen spesiell rettsmedisinsk kompetanse.

Generelt utfører alle leger tilknyttet overgrepsmottak rettsmedisinske undersøkelser. Kompetansen erverves gjennom deltakelse på kurs, samt intern opplæring og veiledning etter litt ulik struktur. Enkelte større mottak har innført rutiner med kvalitetssikring av rettsmedisinske protokoller ved fast ansatt overlege(r). Mottakene rapporterer at de i forhold til antall saker stort sett har tilfredsstillende dekning av personer med kompetanse i klinisk rettsmedisin.

Utfordringer med rekruttering av leger til overgrepsmottak varierer noe med mottakets størrelse, tilknytning og geografisk lokalisasjon. Landets største mottak (Oslo) har ingen rekrutterings-utfordringer og liten utskifting av fast ansatte, men etterlyser mulighet for å gi leger et systematisk kompetanseløp i klinisk rettsmedisin i Norge. Mottaket i Bergen rapporterer om høy belastning og stor utskifting av leger blant annet fordi det er begrenset hvor lenge legene kan være på legevakt/skadepoliklinikk som en del av sin spesialistutdanning. Mottak ved mindre sykehus melder at det generelt er problemer med å rekruttere overleger. Større sykehus ønsker å beholde den kompetansen de allerede har.

Flere av respondentene melder at leger har interesse for feltet, men det etterlyses også der et systematisk kompetanseløp i klinisk rettsmedisin. Ved kommunalt drevne mottak er det utfordringer med rekrutteringen på grunn av kombinasjonsstillinger for legene. Likevel er det liten utskifting av leger som allerede er tilknyttet overgrepsmottaket, uavhengig om det er i sykehus eller kommunalt drevet. Lokal tilhørighet, samt gode kommunale avtaler, angis som årsaker. Hovedutfordringene rapporteres å ligge i å opprettholde et godt fagmiljø både lokalt og nasjonalt. Unntaket for lokalt fagmiljø er mottaket som er basert på SANE-modellen, som er attraktivt for sykepleiere. Respondentene for øvrige mottak melder også at sykepleiere finner arbeid ved overgrepsmottak attraktivt, utfordrende og kompetansehevende. Det er liten utskifting av sykepleiere ved mottakene, enten de er kommunale eller i sykehus.

Innspill fra politidistriktene – tilgjengelighet og kvalitet på klinisk rettsmedisinske tjenester

Tilgjengeligheten er stort sett god, selv om lange avstander er en utfordring for undersøkelse av både offer og gjerningsperson. Når det gjelder undersøkelser av voksne oppgis det at tilgjengeligheten er god ved overgrepsmottakene, men det er mer uklart når det gjelder voldssaker. Flere ønsker ett sted å henvende seg for politiet. Det mangler beredskaps- og vaktordninger særlig på kveldstid og helger og det ønskes en ambulant tjeneste. Det er stor variasjon i kommunene. Det er litt tilfeldig om leger ved legevakt har kompetanse i sporsikring og rettsmedisinske undersøkelser.

Lange reiser for rettsmedisinske undersøkelser av barn oppleves som særlig vanskelig. Avtalene mellom barneavdelinger og Statens barnehus bidrar likevel til at barn får medisinsk og rettsmedisinsk undersøkelse i rimelig tid, men kompetansen varierer. Det er viktig å få rettsmedisinsk kompetanse raskt slik at etterforskning kan starte.

Kvalitet på rettsmedisinske tjenester. Betydningen av gode og mer standardiserte mandater fra politi/påtalemyndighet som kan bidra til bedre kvalitet på undersøkelser og erklæringer ble understreket av flere representanter for politidistriktene. Kvaliteten på undersøkelser og erklæringer fra barneleger oppleves som god. Samarbeidet mellom politiets etterforskere og rettsmedisinere oppgis som godt. Noen oppgir at Politiet har for dårlig «bestillerkompetanse». Det påpekes at lange avstander gir tidstap og dermed forringer kvaliteten både på undersøkelser og erklæringer. Betydningen av raskt svar for å avklare om det skal igangsettes etterforskning ble også påpekt.

Det er også et problem at det tar for lang tid før endelig rapport/erklæring foreligger. Noen stiller spørsmål ved om det er tilstrekkelig grad av objektivitet/nøytralitet i enkelte erklæringer. Det ble ikke stilt spørsmål om behovet for en spesialitet i rettsmedisin i intervjuene, men det ble nevnt at faget vil være mer interessant for leger dersom det er en spesialitet.

Innspill fra andre aktører om klinisk rettsmedisinske tjenester

I referansegruppemøter og i møter med aktørene uttrykkes bekymring over at ansatte i helsetjenesten trolig har for liten kompetanse til å avdekke og håndtere vold i nære relasjoner. Sakene kan være omfattende og tidkrevende og det er en utfordring at sporsikring og undersøkelse gjøres av lege uten spesialkompetanse. Det vises til at politiet kan miste mye viktig informasjon/bevis på grunn av underdokumentasjon. Det etterspørres også mer kunnskap om dokumentering av psykososiale forhold. Det bemerkes at rettsmedisin i noen tilfeller vil omfatte undersøkelse av antatt gjerningsperson, ikke bare den som har vært utsatt for vold, og understrekes at ansatte bør ha tilstrekkelig kompetanse til å vite når det må tilkalles rettsmedisinsk spesialistkompetanse.

Det vises til at det er mangel på systematisk kompetanseoppbygging, både for leger og sykepleiere, og at for å oppnå og vedlikeholde kompetanse kreves et visst volum. Når det gjelder rekrutteringsutfordringer er det en opplevelse av at dette blant annet kan skyldes usikkerhet knyttet til rollen som sakkyndig i rettssaker, og å måtte forholde seg til aktører utenfor helsetjenesten, som politi og rettsapparat.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (NKLM) uttaler blant annet at det i dag ikke stilles noen krav til leger eller annet helsepersonell for å arbeide med seksuelle overgrep i overgrepsmottak utover autorisasjon som lege, sykepleier mv. De påpeker betydelige forskjeller i rettsmedisinsk kompetanse mellom overgrepsmottakene. NKLM erfarer også at det er store udekkede behov hva gjelder dokumentasjon av rettsmedisinsk arbeid ved vold i nære relasjoner. Dette er pasienter som behandles hos fastlege, legevakt og ulike sykehusavdelinger. Skader ved vold i nære relasjoner medfører ofte sykehusinnleggelse og i blant dødsfall.

Andre forhold det vises til er behovet for sikker overføring av dokumenter og oppbevaring av bilder. Videre at begrenset bemanning og lang ventetid på ubekvem arbeidstid kan medføre at den voldsutsatte blir bedt om å komme tilbake neste dag. Kapasitetsutfordringer fører også til at det brukes lang tid på å ferdigstille rettsmedisinske erklæringer.

Det gis også innspill om at politijuristene trenger kompetanse i å skrive gode mandater.

Sist faglig oppdatert: 15. juni 2020