Spesialisert helsehjelp til unge med høy risiko for å skade andre er et tiltak som potensielt kan gi store samfunnsøkonomiske gevinster. Målgruppen vurderes som håndterbar og relativt liten, samtidig som at den utgjør en stor andel av omfanget av vold og SSA blant unge. Målrettede og spesialiserte tiltak til målgruppen kan derfor redusere en stor andel av vold og SSA som utøves blant barn og unge. Tiltaket kan, sammen med både eksisterende tiltak og øvrige foreslåtte tiltak i prosjektet, bidra til å redusere utøvelsen av vold og overgrep i den norske befolkningen.
For at behandlingstilbudet skal bidra til å nå målene for målgruppen, er det behov for et tilbud som er tilpasset målgruppen og har følgende egenskaper:
- ressursfleksibilitet
Tilbudet må kunne tilpasses de ressursene som finnes lokalt og regionalt. Noen steder er det mye ressurser, andre steder er det svært lite. Der det er lite ressurser, må tilbudet være fleksibelt nok til å kunne tilføre mer spesialisthelseressurser ved behov.
- kompetansefleksibilitet
Tilbudet må kunne tilpasses kompetansenivået lokale og regionalt, og inneha en bredde av kompetanse på tvers av fagområder (f.eks. Psykisk helse, rus, habilitering).
- arenafleksibilitet
Behandlingen bør skje der barn og unge oppholder seg. Det kan inkludere skole, hjem, og andre arenaer der de tilbringer tid. Dette for å bidra til kontinuitet og tilgjengelighet i behandlingen.
- tverrsektorielt samarbeid
Det er nødvendig med samarbeid på tvers av ulike sektorer som skole, pedagogisk-psykologisk tjeneste, barnevern, politi, Konfliktrådet, NAV, kommunale helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjenesten, for å kunne tilby et helhetlig og intensivt oppfølgings- og behandlingstilbud.
- kultursensitivitet
Tilbudet bør være tilpasset ulike kulturelle bakgrunner, herunder også samiske barn og unge. Dette for at tilbudet skal være likeverdig, uavhengig av kulturell bakgrunn.
Det har videre blitt gjort en rekke vurderinger i prosessen med å beslutte hvordan et likeverdig og tilpasset behandlingstilbud til barn og unge med høy risiko bør organiseres.
Ett tilbud for vold og SSA
Voldelig atferd og SSA kan hos noen barn og unge være kun det ene atferdsuttrykket, hos andre kan begge være til stede samtidig, mens det for andre kan skifte fra det ene skadelige atferdsuttrykket til det andre. I en pågående studie med gjennomgang av siktelsesdata for personer under 15 år (Friestad, 2024, personlig kommunikasjon) ser man at av de 318 individene som siktes for seksuallovbrudd før 15 års alder, siktes over 18 % for nye seksuallovbrudd. Drøyt 7 % siktes for voldslovbrudd i løpet av oppfølgingstiden. Av de 2991 som siktes for vold før 15 års alder, er det nærliggende 4 % som siktes for seksuallovbrudd og over 7 % som siktes for vold i løpet av oppfølgingstiden.
Norsk psykologforening med flere sine høringsinnspill påpeker at seksualisert vold og annen fysisk vold ofte har ulike risiko- og beskyttelsesfaktorer og behøver ulike forebyggings- og behandlingstiltak.
For norske forhold ser vi imidlertid at det er flere risiko- og beskyttelsesfaktorer som er felles (Friestad, 2024). Kunnskapen viser også at unge med høy risiko for å utøve SSA ofte også har høy risiko for å utøve annen fysisk vold (Ogilvie et.al. 2024). Både de generelle risikofaktorene for videre skjevutvikling, som f.eks. levekårsutfordringer og ressursbrist på mange dimensjoner i barnets liv, og de spesifikke risikofaktorene for gjentagelse av voldelig atferd og SSA, er ofte de samme. Det er atferdsuttrykket som er forskjellig. Også de kunnskapsbaserte utredningsmetodikkene og de virksomme risikoreduserende og styrkefremmende intervensjonene er gjennomgående de samme for begge de skadelige atferdsuttrykkene.
Basert på kunnskapsgrunnlaget vurderer derfor Helsedirektoratet at det ikke er hensiktsmessig med atskilte tilbud for utredning og behandling av unge med høy risiko for utøvelse av vold og SSA.
Sentralisere vs. regionale team
Det har også blitt vurdert hvorvidt et eventuelt fullskalert behandlingstilbud til barn og unge med høy risiko for å skade andre bør organiseres sentralisert, som i Queensland, Australia, eller om det bør etableres regionale enheter. Sentralisering har den fordelen at man kan opprettholde et robust fagmiljø med høy kompetanse og redusert sårbarhet. Ulempen er de store geografiske avstandene og kostnadene knyttet til ambulante tjenester.
Regionale enheter vil gi nærhet til pasientene og sikre mer lokalt tilgjengelige tilbud. Ulempen med denne tilnærmingen er utfordringer med rekruttering og vedlikehold av fagmiljøer i alle regioner, noe som kan føre til ujevn kvalitet på behandlingstilbudet.
Etter innspillsrunder der de ulike alternativene ble skissert, er det besluttet å avvente en endelig avgjørelse om hvorvidt det bør organiseres regionalt, fler-regionalt eller nasjonalt. Dette vil bli vurdert etter pilotperioden, da det per nå ikke er tilstrekkelig faglig grunnlag til å ta en endelig beslutning. Piloteringen av det spesialiserte behandlingstilbudet vil gi viktig innsikt som vil kunne informere den videre organiseringen av tilbudet.