Helsedirektoratet anbefaler "Samhandlingsforløpene" som overordnet samarbeidsmodell.
"Samhandlingsforløpene" er samarbeid på systemnivå og bør være en overordnet modell eller et rammeverk med tydelig ansvars- og oppgavefordeling mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten. Dette er et viktig og nødvendig grunnlag for gode henvisningsprosesser, herunder også dialog.
I tillegg til "Samhandlingsforløpene" bør det etableres forpliktende lokale samarbeidsmodeller for samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjeneste, men også innad i kommunene, for det enkelte barn eller ungdom. Grunnet demografisk og geografisk variasjon samt ulik organisering i kommunene er Helsedirektoratets vurdering at èn felles nasjonal modell ikke vil ivareta denne variasjonen.
De lokale samarbeidsmodellene bør beskrive hvordan den enkelte kommune organiserer og koordinerer sine tjenester og hvordan de samarbeider med spesialisthelsetjenesten om barn og unge med psykiske helseplager. Modellene bør bygge på prinsippene under.
Mange steder har utviklet og etablert godt samarbeid mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten knyttet til henvisninger. Arbeidsgruppen har vektlagt at det er viktig å videreføre eksisterende modeller for samarbeid som fungerer godt. For å understøtte dette, bør det tilrettelegges for dialog med barn, unge og foreldre, henviser eller andre tjenester, som ikke forutsetter fysiske møter.
Grunnprinsipper
- Alle barn og unge med klare tegn eller symptomer på psykiske vansker/lidelser må sikres et tilbud om hjelp på beste effektive omsorgsnivå, enten i spesialisthelsetjenesten eller i kommunen.
- Barn, unge og foreldre må sikres god og lett tilgjengelig informasjon og mulighet for deltakelse i møter. Deres mening skal høres, tillegges vekt og dokumenteres i prosessen, i tråd med gjeldende regelverk.
- Ved deling av taushetsbelagt informasjon mellom tjenester, må man sikre gode rutiner for å innhente informert samtykke fra barn, unge og foreldre, samt rutiner for at det ikke deles mer informasjon enn nødvendig eller at det deles informasjon med flere aktører enn nødvendig.
Før henvisning
Prosess i kommunen før det vurderes henvisning til spesialisthelsetjenesten:
- Sikre en bred kartlegging og vurdering av barnet/ungdommen før henvisning til spesialisthelsetjenesten. Firfotmodellen2 er et eksempel på et verktøy som kan benyttes for kartlegging før henvisning.
- Mulighet for kommunalt koordineringsforum, ev. et koordineringsforum med spesialisthelsetjenesten. Ved usikkerhet om det bør henvises til spesialisthelsetjenesten, bør henviser drøfte med spesialisthelsetjenesten og barnet/ungdommen og foreldre før ev. henvisning.
- Fastlegen har et koordinerende ansvar for sine pasienter. For å ivareta dette ansvaret, må fastlegen ha informasjon som er nødvendig for å følge opp pasienten (f.eks. når det iverksettes tiltak ut over ordinær oppfølging av barnet/ungdommen i andre kommunale tjenester). Ved avslutning av slike tiltak, bør fastlege orienteres om årsak til kontakt, tiltak, effekt og vurdering av behov for videre oppfølging. Ved behov for henvisning til spesialisthelsetjenesten, bør fastlege møte barnet/ungdommen for en vurdering. Dersom henviser ikke er fastlege, bør fastlege konsulteres før henvisning sendes.
Ved henvisning og rettighetsvurdering
Prosess i spesialisthelsetjenesten når henvisningen vurderes:
- For henvisinger som fyller kriteriene for hjelp i spesialisthelsetjenesten skal barnet/ungdommen og foreldre uten unødig opphold informeres om tidspunkt for første samtale (jf. pakkeforløp for utredning og behandling i psykisk helsevern for barn og unge)
- Vurdere behov for overføring og/eller samarbeid med andre tilbud innen psykisk helsevern (se f.eks. kap. om andre spesialiserte tilbud innen psykisk helsevern), tverrfaglig spesialisert rusbehandling eller somatisk spesialisthelsetjeneste
- Ved vurdering av avslag, bør det etableres dialog med henviser, barnet/ungdommen og foreldre for å sikre et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag
- Ved avslag, bør andre tilbud, inkl. ev. veiledning, være avklart i samarbeid med henviser, barnet/ungdommen og foreldre før spesialisthelsetjenesten avslutter saken.
Underveis og ved avslutning etter utredning og/eller behandling i spesialisthelsetjenesten
Prosess i spesialisthelsetjenesten og kommunen:
- Etablere konkrete rutiner mellom kommune og spesialisthelsetjeneste for ivaretakelse og samarbeid om barn og unge som har behov for samtidige tjenester fra kommunen eller vil ha behov for særlig oppfølging etter avslutning i spesialisthelsetjenesten.
- Ved avslutning bør spesialisthelsetjenesten drøfte, vurdere og avklare aktuelle tilbud i kommunen med barnet/ungdommen og foreldre.
Andre spesialiserte tilbud innen psykisk helsevern
I tillegg til det ordinære psykiske helsevernet, er det noen nasjonale tilbud innen psykisk helsevern som har som målsetting å sikre likeverdige tilbud for enkelte sårbare grupper.
Nasjonal behandlingstjeneste for hørsel og psykisk helse (NBHP) er en del av spesialisthelsetjenesten og tilbyr bistand til hørselshemmede, døve og døvblinde, samt barn av døve foreldre. NBHP tar imot henvisninger fra kommune eller spesialisthelsetjeneste og bør konsulteres, i tillegg til lokal BUP, ved vurdering av henvisning til spesialisthelsetjenesten.
Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus (SANKS) er en del av spesialisthelsetjenesten og tilbyr utredning og behandling innenfor psykisk helsevern og rus. SANKS har i tillegg nasjonale kompetansetjenestefunksjoner for den samiske befolkningen og kan konsulteres ved vurdering av henvisning til spesialisthelsetjenesten.
2 Modellen er utviklet av Hilchen Sommerschild, Professor emeritus, spesialist i barne- og ungdomspsykiatri. Kartleggingsverktøyet er utarbeidet av Ida Garløv, spesialist i barne- og ungdomspsykiatri, i samarbeid med en tverrfaglig gruppe i Sandnes kommune med økonomisk støtte fra tidligere Regionsenteret for barn og unges psykiske helse (nå Regionalt kunnskapssenter om barn og unges psykiske helse) i Helse Vest.