Innledning
Innlåsningseffekter er en velkjent utfordring i offentlige kontrakter. Innlåsningseffekter kan oppstå av ulike grunner, og ha ulike grader, men har det til felles at ulempene og kostnadene ved et bytte av leverandør skaper en binding til leverandøren. Generelt sett er det en fordel om man kan klare å unngå innlåsningseffekter, men i noen tilfeller vil innlåsningseffekter være umulig å unngå, for eksempel der man bygger opp et IT-system i en skyleverandørs plattform. I slike tilfeller vil man i praksis være bundet til denne skyleverandørens plattform. Om man i en slik situasjon eier selve IT-systemet selv, som gjerne utgjør den største kostnaden, er en slik innlåsningseffekt ikke nødvendigvis et stort problem. Det er nemlig ikke slik at innlåsningseffekter er noe man for enhver pris bør unngå. Som nevnt oppstår det regelmessig innlåsningseffekter i langvarige kontraktsrelasjoner. Fordelene ved kontraktsrelasjonen kan likevel oppveie ulempene ved innlåsningseffektene som oppstår.
Innlåsningseffekter aktualiserer også enkelte rettslige utfordringer, som behandles nedenfor.
Nærmere om spørsmålet
De rettslige utfordringene med innlåsningseffekter aktualiseres gjerne ved utløpet av en eksisterende kontrakt. Spørsmålet som ofte oppstår, er om oppdragsgiveren kan gjennomføre en direkteanskaffelse med eksisterende leverandør. Som nevnt er det ikke slik at man bør unngå innlåsningseffekter for enhver pris. Det er heller ikke slik at anskaffelsesreglene er lagt opp med henblikk på å sikre at innlåsningseffekter ikke skal oppstå. Utfordringene ved innlåsningseffekter må altså avgjøres ut fra de generelle anskaffelsesrettslige reglene. Her kan nevnes reglene om tekniske spesifikasjoner (som i utgangspunktet forbyr henvisning til spesifikke produkter mv.), samt unntaket for direktekjøp.
Unntaket for direktekjøp var oppe til behandling i EU-domstolens avgjørelse i sak C-578/23. Det tsjekkiske finansdepartementet tildelte IBM en kontrakt i 1992 om å utvikle et informasjonssystem for de tsjekkiske skattemyndighetene. I 2016 tildelte etterfølgeren til departementet IBM en kontrakt om vedlikehold av systemet gjennom en ikke-kunngjort prosedyre. Valget ble begrunnet med krav om teknisk kontinuitet og IBMs eksklusive opphavsrett til systemets kildekode.
EU-domstolen uttalte at oppdragsgivere må treffe alle rimelige tiltak for å unngå å komme i en eneleverandørsituasjon. Dersom det er oppdragsgiver selv som er årsaken til eneleverandørsituasjonen, vil ikke direktetildelinger uten konkurranse være lovlig. Videre la EU-domstolen til grunn at ikke bare omstendigheter ved inngåelsen av den opprinnelige kontrakten er relevante.
Så vidt vi forstår dommen, var det eneste oppdragsgiveren hadde gjort i perioden fra 1. mai 2004 (da Tsjekkia ble EU-medlem) til 2016, å forsøke å kjøpe opphavsrettighetene til kildekoden fra IBM. Oppdragsgiver hadde altså ikke vurdert andre alternativer, som både den nasjonale domstolen og Generaladvokatens forutsetter var til stede: Generaladvokaten fremhevet at «I lyset af tilstanden af eksklusivitet, som havde varet i årtier, burde den have truffet foranstaltninger til at frigøre sig fra afhængigheden af leverandøren ved at indhente tilbud fra andre operatører, hvilket den ikke synes at have gjort. Dette fastslås af den forelæggende ret ( 37 ), hvis konklusion jeg atter er enig i.» Note 37 viser til foreleggelseskjennelsen, og at denne er gjengitt i avsnitt 55.
I avsnitt 55 står det: «Mellem 1992 og 2016 kunne [generaldirektoratet] (eller dets retlige forgænger) enten have forhandlet nye kontraktvilkår for ophavsrettigheder på en sådan måde, at de kunne have tildelt de offentlige kontrakter vedrørende ADIS under en af de mere åbne udbudsprocedurer, eller være begyndt at tildele kontrakter til et nyt IT-system, selv på bekostning af midlertidigt øgede udgifter, hvilket kunne have sparet penge på lang sigt.»
Vi har her gjengitt såpass mye av saken for å vise at det ikke synes å være en urimelig høy standard som legges til grunn. Man må konkret vurdere de ulike alternativene man har, og eventuelt begrunne hvorfor de ikke er aktuelle. Det er imidlertid viktig å ha med seg er at vurderingen ikke utelukkende handler om tidspunktet for gjennomføringen av den nye konkurransen, og at også det man eventuelt kunne gjort tidligere vil kunne være relevant.