Sentrale problemstillinger
Oppgraderingsstrategien peker på noen sentrale overordnede problemstillinger knyttet til overgangen fra ICD-10 til ICD-11. Disse er:
- oppgraderingsform
- valg av kodepraksis for ICD-11 ved oppgraderingstidspunktet
- behov for konvertering av eksisterende ICD-10-koder ved oppgraderingstidspunktet
- kodeverktøy og støtte til koding
- teknisk implementasjon (lagring og datautveksling)
I strategien peker vi på ulike alternative tilnærminger til disse problemstillingene. Formålet er å identifisere relevante alternativer som sikrer at den beste løsningen for helse- og omsorgssektoren samlet sett velges. For at de ulike alternativene skal vurderes som relevante, må de bidra til å oppnå målene som er satt med oppgraderingen, i tillegg til å befinne seg innenfor rammebetingelsene som gjelder.
For hver problemstilling er det identifisert tre ulike alternative tilnærminger. Disse har vært diskutert i møter med relevante aktører, og alternativene er utarbeidet etter innspill fra disse aktørene (se Tabell 1 for oppsummering og Vedlegg 1 for nærmere beskrivelse). Alternativene definerer mulighetsrommet for hvilke tilnærminger som vurderes for hver problemstilling. Aktørenes kartlegginger vil avdekke om tilnærmingene er hensiktsmessige, eller om nye bør komme til.
Tabell 1: Sentrale problemstillinger og tilhørende alternativ
Problemstilling | Alternativ 1 | Alternativ 2 | Alternativ 3 |
|---|---|---|---|
Oppgraderingsform* | Samtidig oppgradering (Big bang): Alle går over fra ICD-10 til ICD-11 på samme tidspunkt. | Stegvis etter geografisk inndeling: Gradvis overgang der ett og ett geografisk område går fra ICD-10 til ICD-11. | Stegvis etter fagområde: Gradvis overgang der ett og ett område (for eksempel psykisk helse og deretter somatikk) går over fra ICD-10 til ICD-11. |
Kodepraksis ved oppgraderings-tidspunktet* (ICD-11 forutsetter postkoordinering) | Postkoordinering brukes kun der det er nødvendig for å erstatte dagens ICD-10-kode: Erstatte dagens ICD-10 kode med tilsvarende ICD-11 kode der dette er mulig. Gjøre så små endringer som mulig. | Postkoordinering for områder der det er vurdert å være oppdaterte helsefaglig behov (ut over alternativ 1): På områder hvor det er vurdert å være oppdaterte helsefaglige behov, utnytter man mulighetene i ICD-11 til bedre koding av diagnoser. | Fri postkoordinering: Tillate fri koding med ICD-11 og tillate fri bruk av postkoordinering innenfor hva rammene av kodeverket tillater. |
Konvertering* av informasjon kodet i ICD-10 ved oppgraderings-tidspunktet | Kobling mellom ICD-10 og | Helsepersonell koder om for alle pasienter som er i en åpen behandlingsperiode: Helsepersonell koder om ICD-10-koder til ICD-11 manuelt for alle pasienter som er i en åpen behandlingsperiode på oppgraderingstidspunktet. | Helsepersonell koder med ICD-11 når pasienten kommer til en behandlingskontakt: ICD-10-koder som har blitt kodet ved tidligere kontakter, fortsetter å være kodet i ICD-10, mens koder satt ved nye kontakter kodes med ICD-11. |
Kodeverktøy og støtte til koding | Selvstendige verktøy: Man bruker verktøy som ikke integreres med berørte systemer. Koder må manuelt overføres mellom systemer. | Integrasjon: Bruke WHOs verktøy og integrere dem i systemer og andre kliniske løsninger. | Egenutvikling: Leverandør lager løsningene/verktøyene selv, som blir integrert i systemer og andre kliniske løsninger. |
Teknisk implementasjon: lagring og datautveksling | Lagre en ICD-11 kodestreng som erstatter ICD-10-koden: Erstatte dagens felt for ICD-10-kode med en kodestreng i ICD-11. Kodestrengen må dekodes hver gang innholdet skal brukes. | Lagre ICD-11 som et strukturert kodeobjekt: Kodestrengen i ICD-11 brytes opp sine enkelte koder i en struktur. | Lagre ICD-11 som et strukturert kodeobjekt med tilhørende URI[1]: Kodestrengen i ICD-11 brytes opp sine enkelte koder i en struktur. I tillegg lagres tilleggsinformasjon som kodenes URI for hver kode. |
* Forutsetter nasjonal beslutning/anbefaling/koordinering ved oppgradering
Oppgraderingsform
Oppgraderingsform beskriver hvordan overgangen fra ICD-10 til ICD-11 kan gjennomføres organisatorisk og teknisk i helsesektoren. Dette kan enten skje ved at alle relevante aktører går over fra ICD-10 til ICD-11 på samme dato og tidspunkt. Ved en slik tilnærming vil det ikke, etter tidspunkt for overgang, være mulig hverken å registrere eller rapportere ICD-10-koder.
Alternativt er det mulig å gjennomføre oppgraderingen som en stegvis overgang. Det kan enten skje geografisk, der ett og ett geografisk område går fra ICD-10 til ICD-11. Det vil i så fall være nødvendig å vurdere hvordan områdene skal defineres, for eksempel om dette skal gjøres per helseforetak eller per regionalt helseforetak. En stegvis overgang kan også gjennomføres etter fagområde, der ett og ett (eller grupper av) fagområde(r) går over fra ICD-10 til ICD-11 suksessivt. Med dette menes at alle kapitler i ICD-11 suksessivt gjøres tilgjengelig for grupper av helsepersonell, for eksempel alle ansatte som jobber innen psykisk helsevern.
Valg av oppgraderingsform har direkte konsekvenser for risiko, behov for drift av parallelle løsninger, rapportering, samhandling mellom aktører og belastning på klinisk virksomhet. Resultatene av kartleggingen som relevante aktører skal gjennomføre i løpet av 2026 vil derfor være viktig inn i arbeidet med en videre konkretisering av hvordan en eventuell stegvis oppgradering skal gjennomføres.
Kodepraksis ved oppgraderingstidspunktet
Med kodepraksis menes hvilke føringer som skal gis for hvordan helsepersonell skal kode med ICD-11 på oppgraderingstidspunktet. I og med at ICD-11 legger opp til at man kan kombinere diagnosekoder, såkalt postkoordinering, vil det være behov for å etablere noen minimumskrav til slik koding. Dette vil være nødvendig for å sikre konsistens mellom ICD-10- og ICD-11-kodene på områder der stamkodene i ICD-11 er mindre spesifikke enn tilsvarende ICD-10-koder.
I forlengelsen av dette er det en sentral problemstilling hvor omfattende bruk av postkoordinering (utover minimumskrav) som skal tillates på oppgraderingstidspunktet. Det er overordnet skissert tre alternative tilnærminger, hvor ett ytterpunkt er å legge seg så nærme dagens kodepraksis med ICD-10 som mulig (alternativ 1). Dette innebærer en tilnærming der man kun tillater postkoordinering der dette er nødvendig for å erstatte dagens ICD-10-koder. Et mer vidtgående alternativ vil være å åpne opp for postkoordinering på spesifikke områder der det er vurdert å være oppdaterte helsefaglige behov, selv om dette ikke er strengt nødvendig for å erstatte dagens ICD-10-kode (alternativ 2). Et tredje alternativ er å tillate fri postkoordinering (alternativ 3). Det vil i dette tilfellet være opp til den som koder, å vurdere hvordan de ønsker å utnytte mulighetene ICD-11 gir for postkoordinering.
Konvertering ved oppgraderingstidspunktet
Dette området omhandler pasienter som har diagnoser fastsatt med ICD-10-koder, og hvordan selve kodingen skal håndteres ved overgang til ICD-11. Dette omfatter blant annet pasienter i pågående forløp, åpne henvisninger, historiske journalopplysninger og dokumentasjon som fortsatt er gyldig etter oppgraderingstidspunktet.
En tenkt tilnærming er bruk av WHOs offisielle kobling mellom ICD-10 og ICD-11 for å konvertere koder for alle pasienter som er i en åpen behandlingsperiode på oppgraderingstidspunktet (alternativ 1). Alternativt må helsepersonell selv kode om ICD-10-koder til ICD-11 manuelt for alle pasienter som er i en åpen behandlingsperiode på oppgraderingstidspunktet (alternativ 2). En tredje løsning er at helsepersonell koder med ICD-11 når pasienten kommer til en behandlingskontakt (alternativ 3). Dette innebærer at ICD-10-koder som har blitt kodet ved tidligere kontakter, fortsetter å være kodet i ICD-10, men at koder satt ved nye kontakter kodes med ICD-11. For inneliggende pasienter innebærer alternativ 3 at helsepersonell koder med det kodeverket som er gjeldende på det tidspunktet hvor pasienten utskrives.
Kodeverktøy og støtte til koding
En overgang fra ICD-10 til ICD-11 vil kreve tilpasninger i en rekke systemer, herunder EPJ-systemer. Med kodeverktøy og støtte til koding presenteres ulike alternativer for å tilpasse disse systemene. WHO har utviklet verktøy for koding, både som selvstendige nettleserbaserte applikasjoner og gjennom grensesnitt (API). Disse verktøyene kan integreres i systemer eller benyttes som selvstendige verktøy.
Et første alternativ er derfor at personell som setter koder, benytter disse verktøyene uten at de integreres i berørte systemer (alternativ 1). Et annet alternativ er å integrere WHO sine verktøy i relevante systemer (alternativ 2). En siste mulighet er at hver enkelt leverandør selv benytter API-ene fra WHO til å utvikle egne løsninger i sine systemer (alternativ 3). For å sikre tilfredsstillende kvalitet og funksjonalitet, samt tilfredsstillende kodekvalitet, vil det i dette tilfellet være nødvendig å formulere noen minstekrav til funksjonalitet.
Lagring og datautveksling
Lagring og datautveksling beskriver alternativer for hvordan leverandørene lagrer og utveksler diagnosekoder. En ICD-11-kode består både av en kode som henviser til diagnosens kapittel og kategori, i tillegg til en unik identifikator (URI). En mulig tilnærming er at leverandører kun legger til rette for lagring av den ICD-11-kodestrengen som er nødvendig for å erstatte ICD-10-koden (alternativ 1). En annen mulighet er å lagre ICD-11-koden som et strukturert kodeobjekt (alternativ 2), mens et mer omfattende alternativ er at det i tillegg legges ved informasjon om kodenes URI (alternativ 3).
[1] En unik identifikator som aldri endres.