Anbefalingene og vurderingene som presenteres i dette kapitlet, skal fungere som utgangspunkt for aktørenes arbeid med kartlegginger. Disse bør omfatte helsefaglige, tekniske og organisatoriske konsekvenser, som arbeidsprosesser og opplæring. I tillegg bør aktørene kartlegge forventet ressursbruk ved oppgraderingen.
Anbefalingene og vurderingene anses som hypoteser. Kartleggingene som relevante aktører skal gjennomføre i 2026, vil avdekke om anbefalingene og vurderingene til Helsedirektoratet er hensiktsmessige, om de bør justeres eller om nye tilnærminger bør komme til. Kunnskapsgrunnlaget som etableres, danner grunnlag for å fastsette endelig overordnet nasjonal tidsplan for oppgraderingen til ICD-11 og i tillegg bidra til at den enkelte aktør etablerer mer detaljerte lokale planer for overgangen.
Oppgraderingsform
Helsedirektoratet anbefaler en stegvis oppgradering av ICD-11. Det er vurdert at en stegvis oppgradering vil bidra til å ta ned risikoen knyttet til overgangen, blant annet fordi en slik tilnærming legger til rette for læring underveis i hele verdikjeden. En stegvis oppgradering vil også være enklere å følge opp for eventuelle støttefunksjoner.
Det er vurdert at en oppgradering etter fagområde, alternativ 3, kan være å foretrekke. Dette alternativet vil være enklere å håndtere for Helsedirektoratet, blant annet fordi en stegvis overgang etter geografiske områder vil kunne medføre ulikt grunnlag for finansiering. Oppgradering etter fagområde gir også mulighet for bedre oppfølging av fagområder med større endringer, i tillegg til en mulighet til å la områder der ICD-11 er særlig etterspurt, gå foran.
En stegvis oppgradering kan innebære merarbeid for Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet, ettersom to versjoner av ICD vil være i samtidig bruk i en periode. En stegvis overgang medfører derfor behov for kobling mellom ICD-10 og ICD-11. Som omtalt under kapittel 6 er det behov for å utrede nærmere hvordan en eventuell stegvis oppgradering skal gjennomføres i praksis. Over hvor lang periode den stegvise oppgraderingen skal foregå, må også fastsettes. Den bør ikke være for lang.
Kodepraksis ved oppgraderingstidspunktet
Helsedirektoratet anbefaler alternativet som innebærer at det åpnes opp for kombinasjon av diagnosekoder (postkoordinering) på spesifikke områder der det er vurdert å være oppdaterte helsefaglige behov, også utover hva som er vurdert å være nødvendig for kun å erstatte ICD-10 (alternativ 2). En slik tilnærming sikrer utnyttelse av mulighetene til mer presis koding av diagnoser som ICD-11 representerer, samtidig som man reduserer risiko for store variasjoner i kodepraksis ved oppgraderingstidspunktet. Ved tidlig å åpne opp for postkoordinering ut over hva som er nødvendig for å erstatte ICD-10-koden, sikrer vi at EPJ-systemer og andre systemer bygges fleksible nok til å håndtere videre bruk av postkoordinering senere, dersom det viser seg å være hensiktsmessig.
Det vil være behov for en nærmere utredning av hvilke områder det skal åpnes opp for ytterligere postkoordinering, samt hvordan slike føringer skal operasjonaliseres.
Konvertering ved oppgraderingstidspunktet
Helsedirektoratet anbefaler alternativet som innebærer at helsepersonell koder med ICD-11 når pasienten kommer til en behandlingskontakt (alternativ 3). Det er mer ressursbesparende for helsepersonell enn om helsepersonell skal rekode eksisterende diagnoser (alternativ 2). Videre er det vurdert at kobling mellom ICD-10 og ICD-11 (alternativ 1) ikke vil være hensiktsmessig, da det øker risiko for tap av informasjon og at diagnosen blir unøyaktig eller feil. Videre kan det være vanskelig å definere hvor langt tilbake det eventuelt skal kobles. Dersom det også kobles tilbake for enkelte pasienter, men ikke andre, kan dette blant annet medføre ulemper for statistikkbrukere.
Til tross for at alternativ 3 medfører visse ulemper for Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet, er det vurdert at alternativet kan gjennomføres ved hjelp av kobling mellom ICD-10 og ICD-11 utarbeidet av WHO i samarbeid med medlemslandene (se nærmere beskrivelse i kapittel 10).
Kodeverktøy og støtte til koding
Helsedirektoratet vurderer at alternativet som innebærer å bruke WHOs verktøy og integrere dem i EPJ og andre kliniske løsninger, fremstår som det beste alternativet (alternativ 2). Utnyttelse av løsninger som allerede eksisterer innebærer trolig lavere investerings- og utviklingskostnader. Alternativet bidrar også til å sikre at kode- og andre støtteverktøy er oppdatert i tråd med nytt kodeverk og gjeldende retningslinjer for koding.
Det er imidlertid avgjørende at WHOs verktøy integreres i fagsystemene på en hensiktsmessig måte, og at bruk av disse verktøyene ikke vil medføre at helsepersonell må «hoppe» mellom ulike systemer eller vinduer i arbeidet med å registrere koder. Hvis fagsystemene har egenskaper som gjør det utfordrende å få til en sømløs integrasjon av WHO-verktøy, bør større grad av egenutvikling vurderes. Dette er særlig viktig for å redusere risikoen for at en overgang til ICD-11 medfører økt tidsbruk for helsepersonell i arbeidet med å registrere koder.
Helsedirektoratet er kjent med at Helse Midt-Norge RHF benytter SNOMED CT til dokumentasjon og samhandling av diagnoseinformasjon i Helseplattformen. Om WHO sine verktøy eller andre løsninger bør etableres må avklares. For de øvrige aktørene legger Helsedirektoratet opp til at den enkelte aktør, sammen med sine leverandører, finner fram til løsninger som samlet sett er best egnet. Se nærmere beskrivelser av verktøy under kapittel 10 Krav til brukervennlighet.
Lagring og datautveksling
Helsedirektoratet vurderer at alternativet som innebærer å lagre ICD-11 som et strukturert kodeobjekt med tilhørende URI, fremstår som det beste alternativet (alternativ 3). Lagring av koden som et strukturert kodeobjekt sikrer fleksibilitet, blant annet fordi det vil være enklere å bryte opp, identifisere og gjenbruke deler av koden.
Det er vurdert at lagring av URI vil være viktig for å redusere risikoen for informasjonstap, både fordi URI-en kan inneholde mer informasjon enn ICD-koden, fordi informasjon fra URI-en kan være avgjørende for kobling til andre kodeverk/terminologier og fordi URI-en er konsistent over tid og derfor enklere kan benyttes til produksjon av tidsserier.
Den strukturerte lagringen av kodeobjektet muliggjør også at meldinger kan tilpasses mottakers behov, ved at relevante deler av kodeobjektet kan inkluderes i meldingsutvekslingen, samtidig som URI sikrer en felles og entydig semantisk referanse på tvers av aktører og systemer. Helsedirektoratet legger her opp til at den enkelte aktør, sammen med sine leverandører, finner fram til lagringsløsninger som samlet sett er best egnet.