For å håndtere og minimere risiko forbundet med overgangen er det behov for å vurdere og utrede ulike risikoreduserende tiltak. Tiltakene som så langt er vurdert som mest relevante, er presentert i det følgende.
Utprøving før overgang til ICD-11
Småskala utprøvinger før endelig overgang til ICD‑11 er i tråd med nasjonale føringer og WHOs anbefalinger. Slike utprøvinger kan innebære å teste ICD-11 og tilhørende tekniske løsninger i deler eller hele verdikjeden, samtidig som man evaluerer om prosesser og verktøy fungerer som planlagt. Utprøvingen innebærer ikke formell overgang til ICD‑11, men danner grunnlag for læring. Formell rapportering vil fortsatt baseres på ICD‑10. Dette kan medføre at helsepersonell og kodere må bruke begge kodeverk i utprøvingsperioden.
For å sikre høy nytteverdi bør utprøvingen være mest mulig realistisk og gjennomføres på en måte som gjenspeiler en nasjonal oppgradering. Det innebærer å velge fagområder som enten er representative for sektoren eller å teste på flere ulike fagområder for å gi et robust kunnskapsgrunnlag. Resultater og erfaringer fra utprøvingen vil være sentrale for å sikre en god overgang.
Helsedirektoratet har ikke på nåværende tidspunkt tatt stilling til om eventuelle utprøvinger bør gjennomføres i regi av Helsedirektoratet, eller om ansvaret bør legges til andre aktører.
Dobbelkoding i en avgrenset og definert periode etter overgangen
Et annet mulig risikoreduserende tiltak er å innføre dobbelkoding i en avgrenset og definert periode etter overgangen til ICD-11. Dobbelkoding innebærer at helsepersonell som registrerer koder, i en periode registrerer koder på begge kodeverk (både ICD-10 og ICD-11). WHO gir en generell anbefaling om gjennomføring av dobbelkoding med tilhørende dobbelkodingsstudier gjennom ICD-11 Implementation or Transition Guide.
Dobbelkoding muliggjør en kontrollert og trinnvis overgang fra ICD-10 til ICD-11 som reduserer risiko, blant annet fordi det tillater fortsatt rapportering til og bruk av ICD-10-koder for nasjonale aktører, samtidig som aktører som er ansvarlige for registrering av ICD-koder kan bygge opp kompetanse og erfaring med bruk av ICD-11. På denne måten sikrer dobbelkoding tilstrekkelige muligheter til å avdekke og korrigere for utfordringer i kodepraksis. Dobbelkoding tillater også at nasjonale aktører kan teste datautveksling og innrapportering på ICD-11 i lukkede testmiljøer. På denne måten kan dobbelkoding redusere risikoen for uforutsette utfordringer i hele verdikjeden og følgelig også ta ned risiko for brudd i registrering og rapportering av koder. Samlet sett vil dette legge til rette for rene brudd i tidsserier og et mer konsistent kunnskapsgrunnlag.
Dobbelkoding vil imidlertid medføre økt tidsbruk for helsepersonell og andre kodere, fordi disse i en periode må kode dobbelt (både med ICD-10 og ICD-11). Dersom rapportering og DRG i en periode fortsatt skal gjøres med utgangspunkt i ICD-10, er det en risiko for at helsepersonell vil være lite motivert for koding med ICD-11. For at en periode med dobbelkoding skal fungere etter hensikten, vil det derfor trolig være behov for å etablere en insentivstruktur som også motiverer til koding på ICD-11. En periode med dobbelkoding vil også med høy sannsynlighet medføre økte kostnader for helseforetakene, fordi systemleverandører i en periode må drifte to kodeverk. Om brukergrensesnitt og arbeidsflyt for dobbelkoding blir lagt til rette for effektiv koding, er også usikkert.
Utredningen av behov for risikoreduserende tiltak er fortsatt i prosess. Helsedirektoratet har derfor ikke tatt stilling til hvilke tiltak som anbefales.