Kunnskapsbehov om pårørende til personer innen ulike sykdomsgrupper
Pårørendebefolkningen er svært sammensatt. Pårørende har ulike og situasjonsbestemte roller, og situasjonen varierer med hvem som er pårørende, hva de bidrar med, og hvor lenge de har vært i pårørenderollen. Det brede bildet av hvem pårørende er og hvordan de har det, er godt beskrevet i kilderapportene, selv om tallene avhenger av definisjon, og kildene gir lite grunnlag for å si noe om endring over tid.
Kilderapportene viser både fellestrekk og forskjeller mellom pårørendegrupper. Mange av utfordringene pårørende opplever, som belastning, behov for informasjon og krevende koordinering, går igjen på tvers av grupper. Samtidig viser rapportene forskjeller i blant annet opplevd belastning, opplevelsen av tjenestene, og påvirkning på egen helse og livskvalitet. Pårørende til barn med omfattende behov og pårørende til personer med rusavhengighet og ROP-lidelse, skiller seg ut på flere av disse områdene.
Rapportene gir begrenset kunnskap om hva som ligger bak forskjellene. Det er uklart i hvilken grad de skyldes omfanget av og typen omsorgsoppgaver, særlige behov i situasjonen, hvilke tjenester som er involvert, eller hvordan tjenestene er organisert og møter de pårørende. Kildene er ikke gjennomgående utformet slik at gruppene kan sammenlignes direkte.
Dette taler ikke nødvendigvis for egne undersøkelser av hver enkelt diagnose- eller pårørendegruppe. Det kan være mer hensiktsmessig å prioritere noen få grupper der kildene viser særlig høy belastning eller mer negative erfaringer med tjenestene, og undersøke hva som forklarer disse forskjellene. Slike undersøkelser bør ikke bare spørre pårørende om erfaringene deres, men også belyse tjenestenes praksis og rammebetingelser. Dette kunnskapsbehovet henger sammen med behovet for et sterkere tjeneste- og ansattperspektiv, som omtales nærmere i delkapittel 6.2.7.
Kunnskapsbehov om barn og unge som pårørende
Nasjonal pårørendeundersøkelse 2022 og 2025 utgjør etter vår vurdering et solid og oppdatert kunnskapsgrunnlag om unge pårørende som gruppe. Disse to undersøkelsene gir innsikt i mange sider av unge pårørendes liv og situasjon, og sammenligner unge pårørende med annen ungdom når det gjelder viktige områder som livskvalitet, helse, fremtidstro med videre. Disse to rapportene gir både robuste kvantitative data og utfyllende kvalitativ innsikt.
Rapportene om unge pårørende peker på enkelte grupper som kan være særlig sårbare, og som pårørendesituasjonen kan ha store livsløpskonsekvenser for. Nasjonal pårørendeundersøkelse 2025 viser en sterk sammenheng mellom økonomi og livskvalitet blant unge pårørende. Unge som har økonomiske bekymringer, eller som har vokst opp med økonomiske utfordringer, oppgir langt lavere tilfredshet med livet enn unge pårørende uten slike forhold. Det kan derfor tenkes at det å oppdage og ivareta disse unge pårørende på et tidlig tidspunkt, kan forebygge fremtidig utenforskap og andre konsekvenser.
Et lignende mønster finnes i møtet med tjenestene: Unge som har hatt det økonomisk romslig i oppveksten, og som i liten grad er bekymret for økonomien fremover, er den gruppen som oftest føler seg ivaretatt av tjenestene. Dette kan tyde på at møtet med tjenestene avhenger av den unges ressurser til å finne frem i systemet, formulere behov og følge opp rettigheter, og ikke bare av tjenestenes praksis. Disse funnene reiser et spørsmål om likeverdige tjenester, og peker mot et behov for å undersøke om unge med lite sosial støtte, økonomiske bekymringer eller foreldre med begrensede ressurser får dårligere tilgang til informasjon, koordinering og oppfølging, og om stønader og tjenester er utformet slik at de fanger opp disse unges behov.
Søsken er en lite undersøkt pårørendegruppe i kildegrunnlaget. Kvalitative intervjuer tyder på at søsken i mindre grad blir sett og anerkjent som pårørende. Kildene sier lite om hvordan sykdom hos ett barn påvirker søskenrelasjonen, foreldrenes tilgjengelighet og det friske barnets mulighet til tid og oppmerksomhet alene med foreldrene. Det mangler også kunnskap om hvilke former for avlastning og tilrettelegging som gir søsken egentid og mulighet til å delta i aktiviteter på lik linje med andre barn. Nasjonal pårørendeundersøkelse 2025 viser at unge pårørende til søsken er overrepresentert i gruppen med høy livskvalitet, mens kvalitative funn tyder på at søsken føler seg lite sett. Denne motsetningen bør undersøkes før man trekker konklusjoner om behovene til gruppen.
Barn som pårørende er ikke undersøkt i noen av de 17 kilderapportene, og på sikt vil det være behov for oppdatert kunnskap om denne gruppen.
Kunnskapsbehov om pårørende til personer med innvandrerbakgrunn
Blant kilderapportene er det kun en kvalitativ delundersøkelse av Nasjonal pårørendeundersøkelse 2023 som dekker pårørendetematikk med et minoritets-/innvandrerperspektiv. Det peker mot et behov for mer kunnskap om pårørende med slik bakgrunn.
For pårørende med innvandrerbakgrunn er det behov for mer kunnskap om hvor utbredte erfaringene som beskrives i den kvalitative undersøkelsen, faktisk er. Representative undersøkelser kan gi bedre kunnskap om omfanget av pårørendeoppgaver, hvilke oppgaver pårørende utfører, og hvordan belastningen varierer med blant annet botid, språk, alder, arbeid og økonomi. I lys av den demografiske utviklingen og nasjonale befolkningsframskrivinger, vil både andelen innvandrere øke, mange vil ha lang botid i Norge og ikke minst vil langt flere ha høy alder enn det som er tilfellet i dag (Tømmerås, Thomas, Skjerpen og Pham 2026). Det gjør det sentralt å få mer kunnskap særlig om pårørende til eldre med innvandrerbakgrunn.
Det er videre behov for sammenlignende undersøkelser som kan belyse hva som er felles for pårørende generelt, og hva som eventuelt henger sammen med språk, migrasjon, botid, økonomi eller tidligere erfaringer med offentlige tjenester.
Det trengs også mer kunnskap om hvordan pårørende med ulik språkbakgrunn og kulturell bakgrunn og tilhørighet finner frem til tjenestene, hvilke barrierer de møter i søknads- og klageprosesser, hvilken betydning bruk av tolk og informasjon har for det å få og beholde tjenester, samt hvordan samarbeidet med fastlege, hjemmetjeneste og andre tjenester fungerer. Sett fra tjenesteperspektiv kan det også være relevant å få mer innsikt i hvordan nå ut til og ha dialog med pårørende med ulik minoritets-/ og innvandrerbakgrunn.
Ingen av undersøkelsene i kildegrunnlaget omfatter pårørende i den samiske befolkningen. Med tanke på å sikre likeverdige og kultursensitive helse- og omsorgstjenester, er det sentralt med mer kunnskap om samiske perspektiver, for eksempel når det gjelder pårørenderollen og mulige konsekvenser for samarbeidet med helse- og omsorgstjenesten.
Framtidige undersøkelser bør vurdere om de skal rette seg mot bestemte grupper eller landbakgrunner, ettersom minoritets- og innvandrerbefolkningen er mangfoldig og erfaringer fra én gruppe ikke nødvendigvis gjelder for andre.
Kunnskapsbehov om pårørende med størst omsorgsbyrde
Pårørende utgjør en vesentlig del av samfunnets samlede omsorgsinnsats. Med en stadig eldre befolkning og økende press på helse- og omsorgstjenestene, vil denne innsatsen trolig få større betydning fremover. Demografisk utvikling er allerede identifisert som en utfordring for en bærekraftig pårørendeomsorg (se for eksempel Helse- og omsorgsdepartementet 2023).
Dette gir grunn til å være særlig opptatt av pårørende med størst omsorgsbyrde. I denne rapporten bruker vi betegnelsen om pårørende som over tid bruker mye tid på omsorg, og der omsorgsrollen i stor grad preger hverdagen. Skillet mellom å være berørt av en pårørendesituasjon og det å utøve omsorgsarbeid, er omtalt tidligere i rapporten. Det er i den siste gruppen at risikoen for negative konsekvenser virker størst, og det peker mot et kunnskapsbehov.
Undersøkelsene i kildegrunnlaget har i stor grad rettet seg mot pårørende generelt, og de som har tyngst belastning er både vanskeligst å nå og mest utsatt for å falle utenfor utvalgene. Kilderapportene gir ikke svar på hva som er skjæringspunktet der belastningen blir for stor. Dette kan eksempelvis undersøkes ved å se på pårørende som har falt ut av arbeidsliv eller utdanning, fått forverring i egen helse og pårørende som selv blir syke. Dette har vi vektlagt i vårt forslag til indikatorer.
Kunnskapsbehov om innbyggerperspektivet
Pårørendes situasjon formes ikke bare i møtet med helse- og omsorgstjenestene. Pårørende har også et arbeidsliv, en økonomi, familie- og sosiale relasjoner og eventuelt ansvar for skolegang eller utdanning. Kildene viser at pårørenderollen kan påvirke arbeid og studier, og at mange har behov for tilrettelegging fra arbeidsgiver. De viser også at økonomiske støtteordninger og informasjon om rettigheter er viktige for pårørende. For pårørende til barn beskrives overganger mellom barnehage, skole, kommuner og helse- og omsorgstjenester som særlig sårbare.
Kunnskapen om hvordan pårørende navigerer mellom disse arenaene er mer begrenset. Kilderapportene beskriver blant annet at pårørende bruker tid på å koordinere tjenester og må gi samme informasjon flere ganger innenfor helse- og omsorgstjenestene. De sier mindre om hvordan ansvar og informasjon følger pårørende mellom helse- og omsorgstjenestene, skole og utdanning, arbeidsliv, NAV og andre støtteordninger, og hvor det oppstår brudd eller uklare ansvarsforhold.
Kunnskapsgrunnlaget er i liten grad innrettet mot tverrsektorielle perspektiver, og perspektiver som ser på pårørende som innbyggere. Vi anbefaler derfor at fremtidig kunnskap om pårørende utforsker situasjonen fra et innbyggerperspektiv, der pårørendes hverdag står i sentrum, og der helse- og omsorgstjenesten er én av flere aktører som påvirker denne hverdagen.
Kunnskapsbehov om pårørendeforløp
Flere av kilderapportene viser noe vi allerede vet: at pårørende er en svært sammensatt og mangfoldig gruppe. Noen er pårørende en kort stund, andre hele livet. Noen har en pårørendesituasjon som først og fremst er definert av at de har et omfattende omsorgsansvar. Andres pårørendesituasjon kjennetegnes best av at de er sterkt berørt av, men ikke kommer i posisjon til å være en aktivt utøvende pårørende til en nærstående.
En delproblemstilling for denne kunnskapsoppsummeringen har vært å undersøke hvilke behov pårørende har i ulike faser av et «pårørendeløp», for eksempel hvilke behov en som nylig er blitt pårørende har og hvordan dette skiller seg fra en som har vært pårørende en stund eller en som er pårørende hele livet. Men verken de nasjonale pårørendeundersøkelsene eller IVARETATT-undersøkelsen kartlegger systematisk hvor de pårørende er i forløpet. Derfor vet vi lite om hvordan behovene varierer over tid. De kvalitative undersøkelsene har informanter som beskriver ulike faser, men materialet er i hovedsak retrospektivt og analysene har ikke fokusert på faseperspektivet direkte (Opinion 2020, 2021, 2022 og 2023). Enkelte rapporter omtaler særskilte utfordringer når pårørenderollen kommer brått, og behov etter at omsorgsrollen er avsluttet. Dette er viktige funn, men de er altså ikke analysert som forløp.
Det er flere forhold ved pårørendeforløp som kunne vært studert nærmere. For det første kan man undersøke om belastningen er størst ved overganger, for eksempel om det er overgangen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten som utløser de største behovene. For det andre kan man se på hvordan pårørendeforløpet påvirkes av om sykdommen er kortvarig eller langvarig. Og for det tredje kan man undersøke hva som skjer når selve omsorgssituasjonen endrer seg, for eksempel når personen flytter til en institusjon eller når pårørendeomsorgen opphører, slik som ved bedring i personens situasjon eller dødsfall.
Et forslag er å studere pårørendeforløp direkte, for eksempel med metodikken «brukerreiser». En brukerreise kartlegger et forløp steg for steg, med møtepunkter med tjenestene, behov og hva som oppleves som godt eller mindre godt ivaretatt. Metoden brukes allerede i offentlig tjenesteutvikling, og kan identifisere smertepunkter og muligheter for mer helhetlige og pårørendevennlige tjenester. Retrospektive intervjuer kan gi innsikt, men det beste vil være å følge de samme pårørende over tid.
Kunnskapsbehov om tjeneste- og ansattperspektivet
Kunnskapen i kilderapportene bygger i stor grad på pårørendes egne svar. Det har vært et uttalt mål med de nasjonale pårørendeundersøkelsene at de skal styrke kunnskapsgrunnlaget om pårørende i Norge ved at det er de pårørende selv som skal «komme til orde». Pårørende svarer selv på hvordan de opplever rollen sin, belastning, helse og livskvalitet og så videre. Det gir detaljert innsikt i erfaringer og opplevelser. Tjenestenes og de ansattes perspektiv er imidlertid i begrenset grad belyst. Menon har undersøkt holdninger blant ledere i norske kommuner, og Opinion (2024) har undersøkt forventninger til pårørendeavtalen i fire kommuner.
Et konkret eksempel er når Nasjonal pårørendeundersøkelse 2021 finner at så mange som 42 prosent av pårørende oppgir å ha udekkede tjenestebehov. Er dette fordi behov ikke er oppdaget og kartlagt, vedtak ikke fattes, fordi tjenestene ikke finnes eller ikke tilstrekkelig tilpasset behovene, fordi det er avvik mellom de tjenestene som personen har fått vedtak om og de tjenestene som faktisk leveres, eller fordi pårørende ikke kjenner til dem? Dette kunne vært bedre belyst med innsikt også i tjenesteperspektivet.
Et annet eksempel er at de nasjonale pårørendeundersøkelsene dokumenterer at mange pårørende opplever at de må gi samme informasjon til tjenestene flere ganger, og at de selv får en koordinerende rolle. Dette peker mot en utfordring i hvordan tjenestene er organisert, men dette er ikke undersøkt fra tjenestenes perspektiv. Det mangler altså kunnskap som kobler pårørendes erfaringer med tjenestenes praksis og organisering. Noe av svaret på dette kan finnes i IVARETATT-undersøkelsen som har den fordelen at data om pårørende i en kommune kan ses i sammenheng med kommunale data i den samme kommunen. Dette vil kreve større utvalg per kommune enn hva som er tilfellet i dag.
Det er behov for mer kunnskap som belyser tjenestene og de ansattes perspektiv. Med tanke på hvor begrenset plass tjenestene har fått i de 17 kilderapportene, foreslås en kartlegging som ser på tjenestene fra tre perspektiver: pårørendes syn på møtet med tjenestene, pasienters brukeropplevelse, og data fra tjenesteleverandørene og de ansatte. Dette er tre sentrale parter i en tjenesteleveranse, og kan gi utfyllende kunnskap om et tema som i begrenset grad er dekket i eksisterende undersøkelser.
Kunnskapsbehov om iverksetting og virkninger av pårørendetiltak
Helsedirektoratets pårørendeveileder anbefaler en rekke tiltak for å støtte pårørende. Det kan blant annet være knyttet til kartlegging og oppfølging av pårørendes behov, støtte ved særlig tyngende omsorg, som avlastningstiltak, eller veiledningsvirksomhet, som for eksempel via pårørendeskoler (Helsedirektoratet 2026). Tiltakene har ulike formål og retter seg mot ulike pårørendegrupper. Kildegrunnlaget inneholder målinger av enkelte forhold, som pårørendes erfaringer med kontaktpersoner og samtaler, og kommunenes rutiner for oppfølging. Slike målinger gir kunnskap om utbredelse, organisering og erfaringer, men gir ikke nødvendigvis svar på om tiltakene oppnår de ønskede virkningene.
Pårørendeavtalen er ett konkret eksempel på et tiltak der kunnskapsgrunnlaget foreløpig først og fremst belyser forventninger og mulige barrierer. Nasjonal pårørendeundersøkelse 2024 undersøkte hvordan pårørende og ansatte i kommunale helse- og omsorgstjenester vurderer verktøyet. Studien bygget på intervjuer i fire kommuner og med 15 pårørende, og gir ikke en systematisk kartlegging av faktisk bruk eller en evaluering av virkninger.
Det mangler derfor kunnskap om hvor utbredt bruken av pårørendeavtalen er, hvilke pårørendegrupper som får tilbud om den, og hvordan den fungerer i ulike tjenester. Det er også behov for å undersøke om avtalen bidrar til mer systematisk dialog, bedre oppfølging av pårørendes egne behov og tydeligere ansvarsdeling mellom pårørende og tjenestene. Nasjonal pårørendeundersøkelse 2024 var avgrenset til hjemmebaserte tjenester og pårørende til eldre hjemmeboende, og belyser derfor ikke bruken i andre deler av helse- og omsorgstjenesten.
Helsedirektoratet kan bidra til en tydeligere oversikt over hvilke pårørendetiltak som følges opp, hvilke målgrupper de retter seg mot, og hvem som har ansvar for gjennomføring og oppfølging. For prioriterte tiltak bør det vurderes hvordan man kan følge både iverksetting og rekkevidde – hvem som får tilbudet og hvem det når – og om tiltaket bidrar til de ønskede endringene. Dette kan innebære å avklare hvilke spørsmål som bør følges nasjonalt, og hvilke data som må innhentes i samarbeid med aktørene som har ansvar for tiltakene lokalt. Det bør ikke legges til grunn at Helsedirektoratet alene skal evaluere alle lokale tiltak.