Kapittel 6.3 Forslag til indikatorer

Som en del av oppdraget, er Opinion bedt om å foreslå omkring fem nasjonale indikatorer for å følge utvikling på pårørendefeltet. Utover dette spesifiserer ikke oppdraget hvilken metode som skal benyttes, eller andre kriterier for indikatorene. Opinion har derfor stått nokså fritt i å foreslå indikatorer for pårørendefeltet.

Opinion er både forfattere av denne kunnskapsoppsummeringen og samtidig leverandør av syv av kilderapportene. De nasjonale pårørendeundersøkelsene er, som tidligere nevnt, gjennomført med utgangspunkt i en vid pårørendedefinisjon, og hovedsakelig med pårørende selv som målgruppe. Med unntak av en avgrenset delundersøkelse om verktøyet pårørendeavtale, er ikke helse- og omsorgstjenestenes perspektiver på pårørendetematikk dekket. Dette påvirker hvordan vi har tenkt og hvilke vurderinger vi har gjort rundt nasjonale indikatorer. Det betyr blant annet at vi har lagt vekt på at flere indikatorer bør måles i den utvidede pårørendebefolkningen, ikke bare blant pårørende til noen med tjenester.

Opinions vurderinger rundt forslaget til indikatorer

Begrepet indikator brukes i samfunnsvitenskapen om forhold som er for kompliserte eller kostbare å måle direkte. En indikator skal gi et tydelig signal om en tilstand eller en endring i en tilstand, og den må være operasjonalisert, det vil si at det er bestemt hva som skal måles, og hvordan (Dahlum og Grønmo 2020). I denne rapporten forstår vi derfor en indikator som en definert måling: et sett av spørsmål, en avgrenset målgruppe og en eller flere metoder for å gjennomføre målingen. Målingen kan med fordel gjentas over tid med samme definisjon, slik at man kan si noe om endring. Indikatorene må også være gyldige, det vil si at de faktisk måler det de skal måle.

Bruk av indikatorer innebærer en forenkling av et komplekst felt. Hver indikator bør derfor måle én avgrenset del av tematikken, og ikke forsøke å svare på flere spørsmål samtidig. Forenklingen kan ha en pris: den kan skjule variasjon mellom grupper og livsfaser. Derfor bør indikatorene rapporteres for ulike undergrupper, for eksempel kjønn, grupper med ulik belastning, pårørende til personer med ulike sykdommer/diagnoser og for ulike faser av pårørenderollen, der datagrunnlaget tillater det.

Ved valg av indikatorer har vi lagt vekt på at de skal være praktisk gjennomførbare og samtidig gi et nyttig bilde av tilstanden på feltet. Vi har lagt følgende kriterier til grunn:

  • Enkelhet: Indikatoren bør bestå av ett eller et fåtall spørsmål som er tydelige og forståelige for respondentene.
  • Måling over tid: Indikatoren må kunne måles med uendret spørsmål, svarformat og utvalgsgrunnlag, slik at endringer over tid kan tolkes. Den må også kunne fange opp endringer som er realistiske å oppnå.
  • Gyldighet: Spørsmålet må måle det det er ment å måle, og det må være entydig, slik at respondentene ikke tolker det ulikt.
  • Relevans: Indikatoren må være relevant for Helsedirektoratets oppfølgingsansvar og for både kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten.
  • Metodisk gjennomførbarhet: Temaet må kunne måles med egnede metoder innenfor en realistisk kostnad og med et utvalg stort nok til å oppdage endringer

Forslag til indikatorer

Indikatorene dekker både den generelle pårørendebefolkningen og pårørende til tjenestemottakere.

Det er sentralt at noen indikatorer kartlegger hvordan pårørende har det uavhengig av om de har kontakt med tjenestene. Mange pårørende har aldri hatt kontakt med helse- og omsorgstjenesten, og de vil ikke synes i noen administrativ statistikk. Uten målinger i hele pårørendebefolkningen blir disse usynlige i kunnskapsgrunnlaget. Samtidig skal indikatorsettet også fange opp hvordan pårørende til nærstående som har tjenester opplever helse- og omsorgstilbudet.

Indikator 1: Tillit til helse- og omsorgstjenesten

Dette er en overordnet indikator som forteller noe grunnleggende om synet på tjenestene. Tillit til tjenestene er et viktig forhold å følge med på. Denne indikatoren kan måles uavhengig av om man selv er pårørende til noen med tjenester.

Indikator skal måle:

    • Grad av tillit og om man stoler på tjenestene
    • Opplevelse av kvalitet på tjenestene
    • Opplevelse av udekkede tjenestebehov

Indikator 2: Informasjon

Gir kunnskap om pårørendes mulighet til å finne og få tilgang til relevant, tilrettelagt og tilpasset samt kvalitetssikret informasjon de har behov for som pårørende.

Indikator skal måle:

    • Kjennskap til, bruk og opplevd nytte av informasjonskanaler
    • Kjennskap til økonomiske støtteordninger, ytelser og rettigheter
    • Kjennskap til, bruk og opplevd nytte av nettsiden Helsenorge.no

Indikator 3: Pårørendes helsestatus

Gir informasjon om potensiell konsekvens av pårørendeinnsats. Grad av belastning og variasjoner over tid sier noe om både tilstanden for pårørende og indirekte noe om behov for og treffsikkerhet i tjenestene, samt hvorvidt belastningen ved pårørenderollen gir nye pasienter.

Indikator skal måle:

    • Pårørendes fysiske og psykiske helse
    • Opplevd belastning av å gi pårørendeomsorg
    • Forverring av helseplager eller nye helseplager som følge av pårørenderollen

Indikator 4: Arbeids-/ eller utdanningstilknytning og -fravær

En indikator som gir et mål på i hvilken grad pårørenderollen får konsekvenser for tilknytning til arbeid eller utdanning.

Indikator skal måle:

    • Sykefravær som følge av pårørenderollen
    • Annet fravær som følge av pårørenderollen
    • Deltid/frafall/utsatt/endring knyttet til arbeid eller utdanning som følge av pårørenderollen

Indikator 5: Opplevelse av tjenestene (Til pårørende til noen som har tjenester)

Gir informasjon om pårørendes syn på tjenestene, både tilgjengelighet, dialog og mulighet til å påvirke tjenestetilbudet. Gir informasjon om grad av systematisk oppfølging av pårørende.

Indikator skal måle:

    • Opplevelse av å orientere seg/navigere i tjenestetilbudet
    • Opplevelse av å få medvirke til tjenestetilbudet
    • Tilgang til fast kontaktperson
    • Opplevelse av samordning i tjenestene
    • Mulighet for/gjennomføring av pårørendesamtale
    • Opplevelse av avlastningstilbud (tilgjengelighet og fleksibilitet)
    • Kjennskap til og bruk av pårørendeavtale (vil i praksis kun være tilgjengelig for pårørende med særlig tyngende omsorgsansvar)

Metoder for å måle indikatorene

Pårørende er en krevende gruppe å nå, blant annet fordi de ikke er registrert i offisielle registre. Dette er bakgrunnen for at blant annet de nasjonale pårørendeundersøkelsene har basert seg på utvalgsundersøkelser der respondentene selv vurderer om de tilhører målgruppen.

Indikatorene for pårørendebefolkningen kan måles i representative utvalgsundersøkelser, der utvalget vektes etter kjennetegn ved befolkningen. Tidligere undersøkelser viser at omtrent 30 prosent av befolkningen faller innenfor pårørendedefinisjonen som er lagt til grunn i de nasjonale pårørendeundersøkelsene (for eksempel Opinion 2020). Bruttoutvalget må derfor være stort nok til at det gir et tilstrekkelig antall intervjuer med pårørende.

Utvalgsstørrelsen må også være tilstrekkelig til å oppdage endringer over tid, og til å fastslå at en endring er reell og ikke skyldes tilfeldig variasjon. Undergrupper, for eksempel ulike pårørendegrupper eller pårørende med høy belastning, krever større utvalg.

For pårørende til tjenestemottakere finnes flere mulige metoder.

  • Utvalgsundersøkelser. Også denne gruppen kan nås med utvalgsundersøkelser. Det er likevel krevende å identifisere riktig målgruppe. Respondentene må svare korrekt på om de er pårørende til noen som mottar tjenester, hvilke tjenester det gjelder, omfanget av tjenestene og om de er nærmeste pårørende. Feil i disse opplysningene vil føre til at pårørende havner i feil gruppe.
  • Registerbaserte metoder. Man kan tenke seg å sende undersøkelser til utvalg fra for eksempel kommunale pasient- og brukerregistre. Slik vi forstår det, fremstår registerbaserte metoder likevel som den minst hensiktsmessige måten å nå relevante respondenter på. Det vil blant annet kreve samtykke og et rettslig behandlingsgrunnlag.
  • Brukerundersøkelser i tjenestene. Brukerundersøkelser i den enkelte tjenesten er en mulighet. Spørsmål som er spisset mot enkelttjenester vil trolig være uegnet som nasjonale indikatorer. En løsning kan være et felles sett av kjernespørsmål som brukes i alle tjenester.

Hvor ofte indikatorene bør måles, bør ta utgangspunkt i hvor raskt de forventes å endre seg, og hvor lang tid det tar før tiltak gir effekt. Årlige målinger er kostbare og gir mindre tid til å iverksette tiltak og oppnå en målbar endring. For mange av indikatorene vil en måling annethvert år være tilstrekkelig.

Uavhengig av design bør kjernespørsmålene holdes uendret over tid. Dersom et spørsmål likevel må endres, bør endringen dokumenteres, slik at tidsserien kan vurderes. Valget av frekvens bør også tilpasses Helsedirektoratets behov for oppdaterte tall, for eksempel til styringsdokumenter og evaluering av tiltak.


Opinion

Rapporten er utarbeidet av Opinion på oppdrag fra Helsedirektoratet

Siste faglige endring: 20. november 2026

Til toppen