Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

7.1. Etablering av spesialistutdanning i MDO

Tannhelsestatus i befolkningen er i stadig bedring og det vil derfor være et forholdsmessig mindre behov for restaurerende tannbehandling i tiden som kommer. Noen stiller av den grunn spørsmål ved om det kun vil være et midlertidig behov for MDO-kompetanse.

Helsedirektoratet vurderer at det er behov for MDO-tannleger i hele landet og at behovet ikke er av midlertidig karakter. Det dreier seg om pasienter som:

  • Trenger en behandler på spesialistnivå som ser helheten i deres behandlingsbehov, men som også kan gjennomføre store deler av behandlingen selv.
  • Har lang reisevei til andre tannlegespesialister, særlig når det er behov for flere behandlingsseanser. Det er hensiktsmessig at behandlingen kan skje nærmest mulig hjemmet.
  • Trenger behandling hos tannlegespesialist med god medisinsk kompetanse som har et tett samarbeid med andre helsetjenester.
  • Har somatisk sykdom og som får behandling i spesialisthelsetjenesten − MDO-spesialisten vil kunne rekrutteres til stillinger ved helseforetak.

Tannhelse og demografisk utvikling i Norge

Den norske befolkningen vil bli betydelig eldre i framtiden, og særlig sterk vil veksten være blant de aller eldste, også i små distriktskommuner (Ekornrud og Skjøstad 2017). SSB sine framskrivninger av helsepersonell legger vekt på at det vil være et økt behov for helsepersonell og spesialister i årene som kommer, fordi populasjonen vil bestå av en større andel eldre. Her har det vært diskusjon om hvorvidt dette også gjelder for tannhelsepersonell da majoriteten av befolkningen har vesentlig bedre tannhelse enn tidligere.

Strand og Kvalheim (2020) argumenter for en økt innsats i forbyggende tannbehandling slik at reparative behandlingsbehov holdes på et minimum. Alder i seg selv gir ikke redusert tannhelse. Så lenge den allmenne og kognitive tilstanden er god, opprettholdes også god tannhelse. 20 egne tenner anses som tilstrekkelig for å opprettholde funksjon og estetikk, og dette er et mål som WHO har satt for individer over 80 år (Strand og Kvalheim 2020). I årene som kommer vil det være stadig flere eldre (og «allereldste eldre») og en stor overvekt av disse vil ha egne tenner og sammensatte helseproblematikk («skrøpelige eldre» med multimorbiditet). Flere eldre vil ha behov for konsultasjon og behandling, fordi egne tenner gir økt risiko for orale sykdommer sammenlignet med tannproteser. Eldre som lever med sykdom kan oppleve redusert tannhelse som en følge av sykdom eller som følge av medisinbruk. Med sviktende autonomi, polyfarmasi, nedsatt spyttfunksjon (munntørrhet) og redusert evne til egenomsorg kan den orale helsen på kort tid gå fra å være akseptabel til å bli sterkt redusert, samtidig som mulighetene for terapeutisk intervensjon forringes (Strand og Kvalheim 2020). Det kan også komme til et punkt der skrøpelige eldre, og da særlig pasienter med demens, ikke lenger er i stand til å tilvennes tannproteser. Fjæra, Willumsen og Eide (2010) peker på at det er behov for endring i organisering for å oppnå at brukere/pasienter får bedre oppfølging av den orale helsen (se pkt. 2.5).

Helsedirektoratet ser behov for at både et forebyggende og et terapeutisk behandlingstilbud for gruppene av eldre er tilgjengelig, som også omfatter tilgang til spesialistbehandling. Helsedirektoratet oppfatter at det er bred enighet om at den odontologiske grunnutdanningen kontinuerlig må tilpasses behov for tannbehandling i befolkningen (vedlegg N). Pasientregisteret KPR er under etablering og vil gi tannhelsetjenesten og universitetene nødvendig informasjon om behandlingspanoramaet i befolkningen (pkt. 1.2). På fylkesnivå vil man for eksempel kunne se på dekning av tannlegespesialister satt opp mot udekket tannbehandlingsbehov. KPR vil kunne bidra i framskrivinger av behov for tannhelsepersonell.

Sist faglig oppdatert: 18. mai 2022