Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

6.2. MDO - virkninger for privat og offentlig tannhelsetjeneste

En bedre geografisk fordeling av tannleger og tannlegespesialister er et mål for den offentlige tannhelsetjenesten og for politisk ledelse (jf. St.meld. 35 (2006-2007)). Målrettete tiltak for å legge til rette for å oppnå en geografisk fordeling av tannlegespesialister er igangsatt i form av tilskuddsordninger for spesialistutdanningen.

Grytten (2017a) viser at det er ledig behandlingskapasitet blant private allmenntannleger i sentrale strøk. På bakgrunn av dette råder Grytten til at utdanningskapasiteten i grunnutdanningen ikke økes. En tilsvarende undersøkelse om tannlegespesialister (Grytten 2017b) viser at det er en vesentlig andel tannlegespesialister som bruker deler av sin kliniske tid til å behandle det de selv oppfatter som allmennodontologiske kasus. Grytten peker her på at utdanningsvolum bør ses i sammenheng med forventninger om befolkningens tannhelsestatus i tiden som kommer.[26]

MDO-tannlegene oppfatter at de der de har sin kliniske hverdag fyller et tomrom som et supplement til annet tannhelsepersonell − enten på grunn av selve pasientgruppen eller på grunn av lokasjon der det mangler spesialister innenfor én eller flere spesialiteter. MDO-tannlegene fungerer også som en veileder for allmenntannlegen.

Hvis sykehusodontologi videreføres (pkt. 2.3) kan det være bruk for en spesialistkompetanse som er godt egnet i sykehus ved siden av det tannhelsepersonellet som finnes i tilknytning til kjevekirurgisk avdeling (oral kirurg). Det vil være behov for erfarne allmennpraktikere med god forståelse og interesse for oral- og allmennmedisin. I noen tilfeller kan det være behov for behandling på spesialistnivå i fagområdene periodonti, oral protetikk, endodonti eller oral kirurgi. Særlig vil dette være relevant kompetanse ved sykehus som har et regionalt ansvar, slik som for universitetssykehusene i forsøksordningen. Flere innen sykehusodontologi-miljøet peker på at MDO vil være en godt egnet kompetanse i sykehusodontologi.

Virkning for tannhelsetjenesten kan være at enkelte allmenntannlegestillinger i offentlig tannhelsetjeneste gjøres om til MDO-spesialiststillinger. Dette vil gi noe økte lønnskostnader der de er ansatt, men samtidig kan det gi besparelser for fylkeskommunen ved at man ikke trenger å henvise pasientene til spesialister utenfor offentlig tannhelsetjeneste. Foreløpige data har vist at en andel av pasientene som er målgruppe for MDO-tannlege er betalende voksne pasienter uten rettigheter i tannhelsetjenesteloven. Det er mest sannsynlig at MDO-tannlegen vil være offentlig ansatte tannleger og disse pasientene vil da ha full egenbetaling med nåværende finansiering.

Helsedirektoratet kan ikke utelukke at noen private spesialister kan få færre henvisninger fra offentlig tannhelsetjeneste som en følge av etablering av stillinger for MDO-tannleger, men samtidig er det forhold som tyder på at en vesentlig andel pasienter i målgruppen for MDO ikke har et tilfredsstillende tilbud om spesialistbehandling i tannhelsetjenesten per i dag (offentlig eller privat).

Ved etableringen av fagområdet pedodonti i fylkeskommunene har erfaringen vist at etterspørselen først blir synlig når tilbudet finnes (Skeie m.fl. 2021). Dette er også erfaringen med det tilrettelagte tilbudet for personer med tannbehandlingsangst (TOO).

 

Fotnoter

[26] Grytten (2017b) gir i studien ikke oversikt over andel kasus som er henvist til tannlegespesialistene i undersøkelsen. En allmenntannlege har gjennom autorisasjonen sin lov til å utføre de aller fleste odontologiske behandlinger, men ikke alltid med tilgang til Helfo-refusjoner. Hvorvidt en allmenntannlege behandler selv eller henviser til tannlegespesialist avhenger av erfaring, interesse og pasientgrunnlag.

Sist faglig oppdatert: 18. mai 2022