Evalueringen viser at representanter for samtlige prosjekter og modeller opplever at modellutviklingen har bidratt både til å styrke det systematiske ernæringsarbeidet i kommunene samt øke den ernæringsfaglige kompetansen i helse- og omsorgstjenesten. Samtidig varierer det i hvilken grad prosjektene har hatt systemrettet arbeid og kompetanseheving som et hovedfokusområde, eller om dette har vært en mindre del av prosjektet. Særlig prosjekter i Modell 1 og Modell 4 har hatt systemarbeid og kompetanseheving som sine primære innsatsområder, mens prosjekter i Modell 3 i større grad har vært innrettet mot klinisk arbeid og pasientkonsultasjoner.
Selv om de fleste opplever at modellen de selv har jobbet med har bidratt til å styrke det systematiske ernæringsarbeidet, og har bidratt til økt kompetanse, er det også til dels stor variasjon når det gjelder hvilke deler av helse- og omsorgstjenesten man har innrettet arbeidet mot, og hvor mange tjenesteområder og/eller tjenesteenheter som har vært omfattet av prosjektene. Innenfor Modell 1 har man jobbet med system og rutiner inn mot flere tjenester og tjenesteenheter innenfor helse- og omsorgstjenesten, og man har jobbet ut mot et betydelig antall ansatte med kompetansehevende tiltak. Det samme er tilfelle for Modell 4. Dersom man lykkes med dette arbeidet, vil det dermed kunne ha betydning for mange eldre mottakere av helse- og omsorgstjenester. På den annen side, hvis system og rutiner, eller ny kunnskap hos ansatte i tjenestene, ikke blir brukt i praksis, er det en risiko for at den enkeltes behov ikke blir ivaretatt i samsvar med tilskuddsordningens formål, og at arbeidet dermed har liten effekt for tjenestemottakerne. Det er derfor positivt at flere av kommunene har etablert systemer for monitorering av endringsarbeidet, slik at det er mulig å identifisere eventuelle tjenester der det er behov for ekstra oppfølging. I flere prosjekter er det også gjort endringer underveis, for å følge tjenestene tettere opp med hensyn til implementering av system og rutiner, kompetanseheving og involvering i oppfølging av enkeltpasienter. Samtidig merker vi oss også at det fra Nes kommune, der det blir opplyst at det har vært jobbet med tiltak for å styrke det systematiske ernæringsarbeidet, blir vist til at effektene av gjennomførte tiltak uteblir når man ikke lengre har tilgang til en klinisk ernæringsfysiolog som kan følge opp arbeidet. Dette er uheldig, og viser at endringsarbeid er utfordrende og krever innsats over tid, og også kan være sårbart og avhengig av den kliniske ernæringsfysiologens fortsatte tilstedeværelse.
I prosjektene knyttet til Modell 3 vises det til både økt kompetanse og styrket systematisk ernæringsarbeid. Samtidig har systemarbeidet og kompetansehevingen i disse tilfellene vært rettet mot relativt få ansatte i helse- og omsorgstjenesten, og er dels avgrenset til leger og sykepleiere tilknyttet det aktuelle legesenteret. I tillegg er modellen primært innrettet mot at klinisk ernæringsfysiolog skal fungere som behandler og gjennomføre pasientkonsultasjoner. Pasientene på legesenteret, som får oppfølging av klinisk ernæringsfysiolog, vil kunne få betydelig bedre oppfølging enn før med hensyn til ernæring. Samtidig er det etter vår vurdering en risiko ved modellen at antall pasienter/brukere som kan få oppfølging er direkte avhengig av klinisk ernæringsfysiolog sin kapasitet, noe som kan virke begrensende på hvor mange i målgruppen som vil kunne ha nytte av dette tilbudet.
Deloitte mener at det er viktig å vurdere hvordan en begrenset ressurs i form av en heltids- eller deltidsstilling som klinisk ernæringsfysiolog best kan nå ut til flest mulig i målgruppen, og bidra til at flest mulig kan få en mat- og ernæringsoppfølging som er i tråd med brukers egne ønsker og behov og nasjonale faglige anbefalinger. I tilskuddsordningen er nettopp systemarbeid og kompetanseheving vektlagt som viktige innsatsområder for å lykkes med dette, i tråd med blant annet strategien God og riktig mat hele livet og omtalen av tilskuddsordningen i de årlige budsjettproposisjonene. Vi mener derfor at det er ting som taler for at modeller som vektlegger denne typen arbeid, og når ut til mange ansatte i helse- og omsorgstjenestene, som i neste omgang møter pasientene/brukerne, er en hensiktsmessig tilnærming. Samtidig ser vi at også klinisk ernæringsfysiolog på legesenter kan ha en stor verdi, og bidra direkte til at flere pasienter/brukere får en mat- og ernæringsoppfølging som er i tråd med brukers egne ønsker og behov og nasjonale faglige anbefalinger. I denne tilnærmingen kan man se mer umiddelbare effekter for brukerne/pasientene, men samtidig er man avhengig av tilstedeværelsen av klinisk ernæringsfysiolog, og kapasiteten til pasientkonsultasjoner avgrenses av stillingsressursen. Det å jobbe med å øke den ernæringsfaglige kompetansen hos mange ansatte, og etablere system og rutiner som legger til rette for at flere ansatte i helse- og omsorgstjenesten kan bidra i risikovurderinger og oppfølging av brukere med ernæringsutfordringer, synes å være en tilnærming som er mindre personavhengig, og som dermed kan bidra til effekter over tid, uten å være avhengig av hvor stor ressurs klinisk ernæringsfysiolog som til enhver tid er tilgjengelig. Samtidig viser evalueringen at en ren systemtilnærming ikke nødvendigvis er tilstrekkelig, og at det både kan være behov for veiledning i enkeltsaker og i noen tilfeller også pasientkonsultasjoner.