Ved hjelp av tilskuddsordningen er det prøvd ut fire hovedmodeller for bruk av klinisk ernæringsfysiolog som ressurs for helse- og omsorgstjenesten. Innenfor den ene hovedmodellen, Modell 1, er det også et skille mellom kommuner som har jobbet alene med modellutviklingen, og kommuner som har inngått i et samarbeid med andre. Under videre omtale av prosjektene vil vi der det er relevant, også omtale denne typen ulikheter innenfor modellene, og hvordan ulik organisering innenfor en hovedmodell eventuelt har påvirket måloppnåelsen. Selv om prosjektene er kategorisert inn under visse modeller, ser vi også at det basert på erfaringer underveis er gjort enkelte endringer i tilnærming. Dette er forhold vi vil gå nærmere inn på i de kommende kapitlene i rapporten. Særlig fremgår det at modeller som primært har rettet oppmerksomhet mot systemarbeid, underveis i arbeidet har sett behov for å jobbe noe mer individrettet.
Et sentralt skille mellom de ulike modellene dreier seg om hvor «bred» tilnærmingen har vært, i den forstand at noen prosjekter primært har vært innrettet mot én eller noen få tjenester eller tjenesteenheter innenfor helse og omsorg, mens andre prosjekter har vært rettet mot mange tjenester eller tjenesteenheter innenfor helse og omsorg. Et annet viktig skille, er hvorvidt modellene primært har vektlagt systemarbeid og kompetanseheving, eller om de har vært mer rettet mot direkte pasientoppfølging. Vi merker oss at prosjektene som kommer inn under Modell 3 – klinisk ernæringsfysiolog som ressurs på legesenter, har vært ganske «smale» i den forstand at de har vært knyttet til ett legekontor. Samtidig har det i begge disse prosjektene vært en mindre stillingsressurs klinisk ernæringsfysiolog enn i øvrige prosjekter.
Det er også til dels svært ulike kommuner, blant annet med tanke på befolkningstall, som har vært involvert i arbeidet med de ulike modellene. Dette synes å påvirke valg av modell og organisering av denne, og er en viktig årsak til at kommunene har valgt ulike tilnærminger til modellutviklingen. Blant annet har flere små kommuner valgt å samarbeide, og dele på en stilling som klinisk ernæringsfysiolog. Erfaringer fra slike samarbeid vil med stor sannsynlighet være relevant også for mange andre små kommuner.
Kommunens størrelse vil i mange tilfeller også ha stor betydning for hvordan tjenester er organisert i kommunen, og hvilke spesialiserte funksjoner man har tilgang til innenfor egen organisasjon. For eksempel har Bærum kommune, som en stor kommune, hatt et tradisjonelt storkjøkken. Bærums modell er konkret tilpasset kommunens organisering, og vil primært ha overføringsverdi for andre kommuner med tilsvarende organisering, der man har en egen kjøkkenenhet. Deloitte mener det er hensiktsmessig at det som del av modellutviklingen er jobbet med til dels svært ulike modeller, da det er lite sannsynlig at en og samme modell vil kunne passe for alle kommuner uavhengig av størrelse og organisering. Med en viss bredde i modellene som er utviklet, øker sannsynligheten for overføringsverdi. Samtidig er det viktig at modellene sikrer at klinisk ernæringsfysiolog som ressurs benyttes på en måte som bidrar til størst mulig effekter og nytteverdi for målgruppen. Hvorvidt de ulike modellene bidrar til måloppnåelse og ønskede effekter, og hvilken overføringsverdi de oppleves å ha til andre kommuner, er tema for de neste kapitlene i rapporten.