Kodeveiledningen for spesialisthelsetjenesten slår fast at medisinsk koding ikke primært er laget for finansiering, men for å gi et varig informasjonsgrunnlag, og at korrekt valg av hovedtilstand og andre tilstander er avgjørende for kvaliteten i sentrale helseregistre. Samtidig har Helsedirektoratet tidligere pekt på at slike klassifikasjoner er etablert for statistikk og finansiering, og ikke for presis angivelse av helserelatert informasjon i klinisk oppfølging. Det taler for at NPR kan brukes i pasientoppsummering, men som oppsummerende og beslutningsstøttende kilde, ikke som erstatning for journal eller epikrise.
Juridisk er NPR etablert for register- og sekundærformål. Helsefaglig betyr det likevel ikke at dataene er uten verdi for helsehjelp. Tvert imot bygger NPR på klinisk koding, brukes bredt til kvalitetsforbedring, pasientforløp og styring, og kvaliteten i kodingen er så viktig at både kodeveiledning, ISF-regelverk og avregningskontroll er bygd opp rundt dette. NPR-data kan være forsvarlige å bruke som del av pasientoppsummering dersom regelverket endres og man arbeider videre for å gjøre helseopplysningene oppsummerte og strukturert på en slik måte at det gir verdi for helsepersonell og innbygger.
Kodene i NPR skal bygge på den kliniske dokumentasjonen fra oppholdet eller kontakten, og kodeveiledningen er normgivende for rapporteringen. Men det som rapporteres til NPR er en klassifisert representasjon av oppholdet: hovedtilstand, andre tilstander og prosedyrer etter definerte koderegler. Dette vil ofte samsvare med det kliniske innholdet, men er ikke nødvendigvis helt identisk med friteksten i epikrisen. Kodene er mer standardiserte og påvirkes av regelverk for valg av hovedtilstand, andre tilstander og hvilke prosedyrer som skal registreres. Det betyr at det kan oppstå en viss avstand mellom klinisk tekst og registerkode uten at dette i seg selv er feil. I helsedataforordningen skilles det ikke mellom hovedtilstand og andre tilstander, men det legges til grunn at både hovedtilstander og andre tilstander tas med som en helhet i en bruttoliste som helsepersonellet kan vurdere helhetlig i en gitt ny klinisk kontekst og situasjon.
For pasientoppsummering er dette et argument for at NPR egner seg godt til å hente ut historiske diagnoser og prosedyrer på aggregert nivå.
Finansiering påvirker insentivene rundt rapportering, og medisinske koder inngår som vesentlig del av grunnlaget for aktivitetsbasert finansiering. Samtidig sier både kodeveiledningen og ISF-regelverket tydelig at medisinsk koding ikke primært er ment for finansiering, at den skal være faglig korrekt, og at den ikke skal brukes for å øke inntjeningen i strid med god faglig praksis. For pasientoppsummering betyr dette at NPR-data ikke bør avvises fordi de også brukes i finansiering; de bør heller kvalitetssikres og presenteres som et standardisert historisk bilde, ikke som en komplett klinisk sannhet.
Kontroller og revisjoner har vist at det finnes feil, variasjon og behov for forbedring i medisinsk koding, og Avregningsutvalget understreker at kvaliteten fortsatt må forbedres. Samtidig viser samme kilder at det finnes internkontroll, ekstern kontroll og nasjonale kodeveiledere, og at kvaliteten er høy nok til omfattende bruk i styring, finansiering, kvalitetsmåling og forskning. Feil forekommer altså, men bildet er ikke at NPR er for dårlig; snarere at NPR er godt nok for oppsummerende bruk når en aksepterer at det er et register med standardisert kodeinformasjon, og ikke en løpende journal. Det harmonerer også med underlaget deres om at NPR holder et høyt europeisk nivå.
Vår oppfatning er at kodeveiledningen er godt kjent blant personell i sektoren som har spesielt ansvar for koding. Helsedirektoratet har utarbeidet en rekke e-læringskurs til bruk i opplæring for koding. Disse er tidligere tilgjengeliggjort for bruk i helseforetakenes læringsportaler samt på direktoratets nettsider (siste revisjon av kursene i 2023).
Vårt hovedinntrykk er at det arbeides systematisk med god kodepraksis i spesialisthelsetjenesten. Blant annet på bakgrunn av føringer som ligger i ISF- regelverket (kap. 3.6):
«RHF-ene har ansvar for at egne HF og andre virksomheter de har drifts- eller kjøpsavtale med rapporterer aktivitet i tråd med forutsetningene. Dette omfatter blant annet ansvar for at medisinsk koding av aktivitet følger nasjonale kodingsregler og bestemmelsene i dette regelverket, samt for kvalitetskontroll av data og for at rapporteringsfristene overholdes. Mangler som skyldes feil eller andre forhold hos systemleverandører fritar ikke RHF-et eller rapporterende virksomheter fra ansvaret for korrekt rapportering.»