Valget av konsept handler ikke bare om løsninger, men også om hvordan løsningen best kan støtte klinisk arbeid og gi verdi for helsepersonell og innbyggere. Det er viktig at informasjonen er relevant for situasjonen, at den er oppdatert, at det er mulig å forstå hvor den kommer fra, og at helsepersonell kan ha tillit til den.
Helsedirektoratet har vurdert tre hovedmodeller for hva en pasientoppsummering kan være:
- Den første modellen er én utvalgt lokal pasientoppsummering, for eksempel utarbeidet av én virksomhet eller én profesjon.
- Den andre modellen er flere lokale pasientoppsummeringer fra ulike aktører.
- Den tredje modellen er én felles nasjonal pasientoppsummering som dekker helheten.
Helsedirektoratet vurderer at en utvalgt lokal pasientoppsummering har flere svakheter. Den vil trolig ikke være kontinuerlig oppdatert med alle relevante opplysninger, den vil ofte kreve manuell innhenting av informasjon fra flere kilder, og den vil gi økt arbeidsbelastning for den som skal ha ansvar for helheten. Det er også uklart hvordan en slik løsning best skal forholde seg til sentrale kilder som allerede finnes.
En løsning basert på flere lokale pasientoppsummeringer vil heller ikke gi en tilstrekkelig helhetlig og lett tilgjengelig oversikt. Den vil være avhengig av at mange aktører oppdaterer sine oppsummeringer jevnlig. Ulike aktører vil kunne ha ulik struktur, ulikt fokus og ulikt detaljnivå. Dette skaper risiko for inkonsistens og gjør det vanskeligere å gi helsepersonell et samlet beslutningsgrunnlag.
På bakgrunn av dette anbefaler Helsedirektoratet én felles nasjonal pasientoppsummering per pasient, bestående av helseopplysninger fra flere kilder. Ingen enkeltaktør skal signere for oppsummeringen som helhet. I stedet skal hver aktør ha ansvar for egne bidrag og opplysninger i sine respektive kilder. Oppsummeringen skal være versjonert, slik at det i ettertid er mulig å se hvilket beslutningsgrunnlag som forelå på et gitt tidspunkt. Dette gjør løsningen skalerbar, fordi nye helseopplysninger og fremtidige seksjoner kan legges til uten å legge betydelig merarbeid på helsepersonell. Videre kan kildene, datainnsamling og oppsummering tilpasses behov og naturlig ansvar pr. seksjon, og oppdateres løpende.