Helsedirektoratet har vurdert to overordnede hovedretninger:
- Den ene er en hovedretning der mest mulig funksjonalitet og ansvar legges lokalt, det vil si i hvert enkelt pasientjournalsystem.
- Den andre er en hovedretning der mest mulig funksjonalitet og ansvar etableres sentralt og felles.
I en hovedretning som er mest lokal, må leverandører og virksomheter i helsesektoren utvikle nødvendig funksjonalitet i hvert enkelt system. Dette innebærer at hvert pasientjournalsystem må kunne strukturere, standardisere, kode, oversette og tilgjengeliggjøre helseopplysninger på riktig teknisk og semantisk format for deling både nasjonalt og med andre land i EU. Staten vil i denne modellen i hovedsak ha ansvar for felles infrastruktur og noen nødvendige fellestjenester.
I en hovedretning som er mest sentral, etableres mer av funksjonaliteten som felles nasjonale tjenester. Leverandører og virksomheter må fortsatt kunne dokumentere og tilgjengeliggjøre relevante opplysninger i sine systemer, men en større del av logikken og bearbeidingen skjer sentralt. Staten vil da ha ansvar for felles infrastruktur, nødvendige fellestjenester, en nasjonal tjeneste for pasientoppsummering og støttefunksjoner som oversettelse, konvertering og mapping.
Basert på føringene fra Helse- og omsorgsdepartementet legger Helsedirektoratet til grunn en sentral hovedretning. Dette bygger blant annet på at løsningen skal være en minimumsløsning, at eksisterende nasjonale tjenester skal gjenbrukes mest mulig, og at det så langt som mulig skal tas utgangspunkt i kjernejournal, e-resept og Helsenorge. Videre er det lagt til grunn at Kjernejournal skal være rammen for deling av helseopplysninger mellom helsepersonell.
Helsedirektoratet vurderer at en sentral tilnærming samlet sett vil belaste sektoren minst og raskest kunne oppfylle minimumskravene i helsedataforordningen. I stedet for å utvikle tilsvarende funksjonalitet i et stort antall journalsystemer, kan sentrale funksjoner utvikles én gang og gjenbrukes av mange. En hovedsakelig lokal modell med store endringer i pasientjournalsystemene og omfattende system-til-system-kommunikasjon fremstår som mer ressurskrevende og kompleks. En sentral tilnærming kan også gi bedre robusthet, tilgjengelighet og redundans ved svikt i enkeltkilder eller i krisesituasjoner.