Høyere yrkesfaglig utdanning (Fagskole)
I utdanningssystemet er høyere yrkesfaglig utdanning (fagskoleutdanning) en viktig arena for formell videreutdanning og kompetanseutvikling for fagarbeidere. Fagskole er regulert ved lov om høyere yrkesfaglig utdanning (Lov om høyere yrkesfaglig utdanning (Fagskoleloven), 2018), med underliggende Forskrift om høyere yrkesfaglig utdanning (Forskrift om høyere yrkesfaglig utdanning (Fagskoleforskriften), 2019), og Forskrift om kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i høyere utdanning og fagskoleutdanning (Forskrift om kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i høyere utdanning og fagskoleutdanning, 2010). I henhold til fagskoleloven skal en fagskoleutdanning ha et innhold og et omfang som tilsvarer inntil to års utdanning på fulltid (Lov om høyere yrkesfaglig utdanning (Fagskoleloven), 2018). Utdanningen skal være praksisnær og yrkesrettet, og kan kun betegnes som en fagskoleutdanning når den er akkreditert av NOKUT. Fagskolestudier med 60–90 studiepoeng leder til en fagskolegrad, og fagskolestudier med et minimum på 120 studiepoeng leder til en høyere fagskolegrad (Forskrift om høyere yrkesfaglig utdanning (Fagskoleforskriften), 2019).
Fylkeskommunene skal sørge for at det tilbys akkreditert fagskoleutdanning i tråd med behovet både lokalt, regionalt og nasjonalt, det betyr at regionale kompetansebehov har stor påvirkningskraft knyttet til hvilke utdanninger som utvikles og opprettes. Satsningen på de ulike fagområdene er noe ulik mellom fylkene, der særlig Møre og Romsdal og Vestland peker seg ut som områder med få studenter inne helse- og oppvekstfagene (Didriksen, Espeland, Klokkeide, & Røst, 2023). Fagskoleutdanning tilbys i dag hovedsakelig av offentlige fagskoler som driftes av fylkeskommunene og private aktører. Driftsmidler til fagskoler bevilges over Kunnskapsdepartementets budsjett, og det er Fylkeskommunen som har ansvar for å forvalte tilskuddet i tråd med retningslinjer for tilskudd av drift av fagskoler som er fastsatt av Kunnskapsdepartementet (Driftsmidler til høyrer yrkesfaglig utdanninge, 2024). Fagskole utdanning ved offentlige fagskoler er hovedsakelig gratis, mens det hos de private aktørene er både gratis studier og betalingsstudier. I 2024 er det 62 aktive fagskoler i Norge der helse-, sosial- og idrettsfag, sammen med naturvitenskapelige fag, håndverks- og tekniske fag, er utdanningsretningene hvor det tilbys flest utdanninger, både nettbasert og stedsbasert (Direktoratet for høyere utdanninge og kompetanse). Helse- og oppvekstfagene har hatt en vekst de siste årene, noe som må anses som positivt, gitt de økende fremtidige kompetansebehovene i denne sektoren (Didriksen et al., 2023; Tid for handling. Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste, 2023). Dette viser at fagskolen er en viktig aktør for kompetanseutvikling for fagarbeidere.
Det er i dag et mangfold av utdanninger på fagskolenivå rettet mot fagarbeidere i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. En fullstendig oversikt over akkrediterte fagskoleutdanninger finnes på NOKUT's hjemmesider (Akkrediterte fagskuletilbod, 2024). Kartlegginger og erfaringer viser at det er et godt samarbeid mellom tilbyderne og arbeidslivet om utarbeidelsen av de ulike utdanningene (Høst, Furuholt, & Lyckander, 2024; Høst et al., 2019). Flere fagskoler har fått fagområdegodkjenning innen helse, noe som betyr at fagskolesektoren har en stor fordel ved at de kan opprette utdanninger relativt raskt og dermed svare på arbeidslivets behov. Det er i dag ti fagskoler som har fagområdeakkrediteringen innen fagområdet helse (Espeland et al., 2024). Fagskoler uten fagområdegodkjenning må søke om akkreditering av nye utdanninger hos NOKUT og opprettelse av nye utdanninger vil av den grunn ta noe lenger tid. Fagskoleutdanning tilbys i alle landets fylker, med flest studenter i Oslo og Viken. Det er en overvekt av private tilbydere i Oslo, mens det i de øvrige fylkene er en overvekt av offentlige tilbydere (Espeland et al., 2024).
I dag er fagskolestudentene innen helsefagene deltidsstudenter, og tilbyderne tilpasser sine studiemodeller for å imøtekomme studentgruppens behov (Didriksen et al., 2023). Det betyr at studiemodellene i all hovedsak er kombinasjonsmodeller med fysisk og digital undervisning, og at praksisstudiene er tilpasset, blant annet ved å legge til rette for praksis på egen arbeidsplass. I de senere årene er det også utviklet flere modulbaserte utdanninger, noe som må ses i sammenheng med endringene i opplæringsloven og modulstrukturert opplæring for voksne (Lov om grunnskoleopplæringa og den vidaregåande opplæringa (Opplæringslova), 1998).
Det eksisterer et mangfold av utdanningsmuligheter for fagarbeidere som jobber i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Fagskolene er i utvikling og utdanninger utarbeides i tett samarbeid med yrkesfeltet og er tilgjengelig i alle fylker, selv om studentmassen og hvilke utdanninger som tilbys varierer noe fra fylke til fylke.
Kurs og opplæring, ikke-formell opplæring
Opplæring, kurs og kompetanseheving tilbys også utenfor det formelle utdanningssystemet. Det er utfordrende å gi en fullgod beskrivelse av dette, men i tråd med oppdraget beskrives klinisk fagstige og kurs og opplæring som kompetanseutviklingsmuligheter som eksisterer i dag, og som innehar elementer av systematikk, standardisering og dokumentasjon. Samtidig er det slik at det per nå ikke finnes et fullgodt system for å ettergå kvaliteten i kompetanse som tilegnes gjennom kurs og opplæring som foregår utenfor det formelle utdanningssystemet. Ulike kompetansehevingstiltak kan ligne hverandre, men når det ikke foreligger tilstrekkelig systematikk i kompetansehevingen vil det bli variasjon i sluttkompetansen.
Klinisk fagstige
Klinisk fagstige er en ordning som skal bidra til å dokumentere og formalisere praktisk og teoretisk kompetanse. De ulike fagorganisasjonene administrerer ordningen, utformer kriterier og behandler og innvilger søknader. Et eksempel på fagstige for fagarbeidere er utarbeidet av Fagforbundet (Klinisk fagstige, 2024). Dette er en stige rettet mot helsefagarbeidere, omsorgsarbeidere og andre med utdanning på videregående skole-nivå, som igjen er delt i tre nivåer. Det er definerte kriterier for omfang av kompetanseheving og utdanning hvor det høyeste nivået leder til faglig spesialist/klinisk spesialist. Det er viktig å understreke at faglig spesialist/klinisk spesialist i denne sammenhengen ikke må forveksles med spesialister med autorisasjon som godkjennes av Helsedirektoratet. Fagstigen omhandler kompetanser innen områdene, yrkeserfaring, kurs/undervisning, veiledning, litteratur og faglig prosjekt. I det øverste nivået er det krav om fem års yrkespraksis, at søker har videreutdanning på fagskole- eller høyskolenivå, har undervist og veiledet, og i tillegg dokumentert et faglig selvstendig utviklingsarbeid og en publisert fagartikkel. Fagstigen bidrar på denne måten til å systematisere og standardisere kompetanse og leder frem til et godkjenningssertifikat som dokumenterer søkerens kompetanse.
Kompetansehevingsprogrammer i regi av arbeidsgiver eller andre
Arbeidsgivere, både offentlig og privat, tilbyr også egne utviklede kurs og kompetansehevende tiltak for personell i helse- og omsorgstjenestene. I tillegg finnes det opplæring og kurs som tilbys blant annet av statsforvalter, fylkeskommunene eller private aktører. Andre eksempler på virksomheter som tilbyr kurs og opplæring er Verdighetssenteret innen eldreomsorg, Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse, Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester (USHT) som driver kurs rettet mot personell i kommunale helse- og omsorgstjenester og frivillige organisasjoner som for eksempel Røde Kors med sin førstehjelpsopplæring. Slike kompetansehevende tilbud utvikles ofte på bakgrunn av behov i tjenesten eller for å spre informasjon om ny kunnskap og nyutviklede metoder. Denne type opplæring er ofte lite systematisk og heller ikke standardisert. Derimot leder mange kurs og opplæringstiltak til kurs- eller kompetansebevis som igjen kan benyttes som dokumentasjon i søknad til klinisk fagstige.