Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

3.6. Sykefravær

Sykefraværet i den kommunale helse- og omsorgstjenesten var også i 2021 betydelig høyere enn sykefraværet i resten av samfunnet, jf. Vedlegg 1, figur 19. Det er også høyere enn sykefraværet i spesialisthelsetjenesten, jf. Vedlegg 1, figur 20. Grunnet pandemien var sykefraværet høyere enn det har vært de siste årene.

Årsakene til det høye sykefraværet i de kommunale helse- og omsorgstjenestene er komplekse og ikke avklarte. Det antas at det er tett koblet sammen med de andre store utfordringene i helse- og omsorgstjenestene, som har blitt nevnt i dette kapitelet. I tillegg er nok fravær også knyttet til turnusarbeid og arbeidsforhold slik som fysisk, psykisk og emosjonell belastning som følger av arbeidet i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Helsedirektoratet ser behov for mer forskning knyttet til det høye sykefraværet, slik at man kan finne gode tiltak for å få et lavere sykefravær. Sykefraværet er høyere i omsorgstjenesten enn i kommunehelsetjenesten, også innad i omsorgstjenesten er det forskjeller ved at fraværet er høyere ved de institusjonsbaserte tjenestene (jf. Vedlegg 1, tabell 52, 53 og 54). Av de store personellgruppene er det sykepleiere uten videreutdanning (9,4 prosent) og helsefagarbeider (10,3 prosent), som har det høyeste sykefraværet i omsorgstjenesten (jf. Vedlegg 1, tabell 52).

I den fylkeskommunale tannhelsetjenesten er også sykefraværet på et høyt nivå. Sykefraværet er på over 10 prosent for tannpleiere med videreutdanning og tannhelsesekretærer, og om lag 7 prosent for tannpleiere, tannleger og tannlegespesialister (jf. Vedlegg 1, tabell 55). Det har ikke økt spesielt de siste to årene, bortsett fra for tannpleiere med videreutdanning. Denne gruppen er lav i antall, så tallene må tolkes med det forbehold. 

Sist faglig oppdatert: 18. januar 2023