Kapittel 21 Innsats på alkoholområdet

Hovedstrategien i norsk alkoholpolitikk er befolkningsrettede tiltak for å begrense tilgjengelighet og etterspørsel. Dette har bl.a. sin bakgrunn i at alkoholpolitikken i Norge har vært vel så mye en del av sosialpolitikken som av helsepolitikken. Men strategien er også begrunnet i totalkonsumsmodellen, som tilsier at omfanget av alkoholrelaterte skader er en funksjon av totalkonsumet [79].

De viktigste virkemidlene i denne strategien er bevillingssystemet, vinmonopolordningen, reklameforbudet, aldersgrenser og avgiftspolitikken, som regnes blant de mest effektive tiltakene for å begrense totalkonsumet av alkohol i befolkningen. Til sammen dekker disse virkemidlene Verdens helseorganisasjons tre hovedanbefalinger for alkoholpolitikk: høyere priser, restriksjoner på markedsføring og redusert tilgjengelighet [80].

Men forebygging av alkoholrelaterte dødsfall krever en bred tilnærming på flere nivåer. I tillegg til universelle tiltak rettet mot befolkningen, er det også behov for målrettede tiltak for å begrense skadevirkningene av et allerede oppstått problem.

De fleste med behov for behandling for alkoholrelaterte problemer søker ikke hjelp spesifikt for sin alkoholbruk, men oppsøker helsevesenet for somatiske plager som skyldes alkohol (FHI, 2023) [81]. Dette kan skyldes ulike barrierer, som at mange opplever det som vanskelig å snakke om eget alkoholbruk, ofte på grunn av skam, stigma eller frykt for konsekvenser som tap av nære relasjoner, omsorg for barn, førerkort eller arbeid. Vi vet også at helsepersonell kvier seg for å tematisere alkohol, og at tid og begrenset kunnskap om alkoholproblematikk fører til at temaet sjeldnere tas opp i pasientsamtaler. Å arbeide systematisk for å redusere skam og stigma knyttet til rusmiddelproblematikk kan gjøre det lettere for pasienter å ta opp alkoholrelaterte problemer med fastlegen eller annet helsepersonell. Derfor er det viktig at helsepersonell har kunnskap om hva som fremmer og hindrer slike samtaler. Det finnes et stort potensial for å styrke både kompetanse og tilgang til effektive verktøy for å identifisere og intervenere ved risikofylt eller skadelig alkoholbruk.

Fastleger, legevakt og somatiske sykehusavdeling m.m. er derfor viktige aktører for å identifisere og hjelpe personer med risikofylt alkoholbruk. Det er behov for økt bevissthet om alkoholrelaterte helseproblemer i helse- og omsorgstjenestene, samt styrket kompetanse om tidlig identifisering og intervensjon [82]. Det er behov for å tilrettelegge for at behandling av rusmiddellidelser skal gjøres mer tilgjengelig, og tilbudet skal være koordinert og sammenhengende. Dette innebærer at tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) må knyttes tettere til somatiske avdelinger og psykisk helsevern. Dette er tydeliggjort i stortingsmeldingen om forebygging – og behandlingsreformen ved at et av resultatmålene er at tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) utvikles i større grad som en del av den offentlige helseforetaksstrukturen for å sikre et tjenestetilbud som er bedre integrert med øvrige fagområder i spesialisthelsetjenesten [83].

Ved å styrke forebygging og jobbe mer systematisk, tilrettelegge for økt kompetanse om rusmiddelbruk, samt tilgjengeliggjøre rusbehandling bedre enn i dag, kan vi redusere antall alkoholrelaterte dødsfall, forbedre folkehelsen og redusere de sosiale og økonomiske konsekvensene av alkoholbruk.