Helse- og omsorgstjenester av god kvalitet er virkningsfulle, trygge og sikre. De involverer pasienter, brukere, pårørende og medarbeidere og gir dem innflytelse. De er samordnede og preget av kontinuitet. Ressursene utnyttes godt, og tjenestene er tilgjengelige og rettferdig fordelt (Sosial- og helsedirektoratet, 2005).
For å sikre faglig forsvarlige tjenester, må vi bruke den best tilgjengelige kunnskapen. I tråd med prinsippet om kunnskapsbasert praksis, består denne av erfaringsbasert kunnskap, forskningsbasert kunnskap og brukerkunnskap (Bjørndal, 2015). Helsedirektoratets nasjonale krav og anbefalinger bygger på slik kunnskap og gir veiledning for å sikre god tjenestekvalitet.
Ny kunnskap fører ikke automatisk til endring. For at den skal omsettes i varig praksis, kreves god og systematisk implementering. En trinnvis tilnærming og bruk av konkrete verktøy og modeller for implementering kan forenkle arbeidet (Fixsen et al., 2009; Wensing, 2020). Implementering av nasjonale krav og anbefalinger kan være en kompleks og tidkrevende prosess, påvirket av faktorer på flere nivåer – fra ansatte og organisasjon til pasient, system og selve kravet eller anbefalingen (Gransjøen, 2022; Lau et al., 2016). For eksempel kan ledelsesstøtte, ansattes motivasjon, hvor lett anbefalingen lar seg omsette i praksis, og tilgjengelige ressurser, være avgjørende for suksess.
Internasjonale studier viser at det ofte tar lang tid før forskning tas i bruk i helse- og omsorgstjenestene, og at mye helseforskning aldri får reell effekt på helse og velferd. Dette kan i stor grad skyldes at implementeringen mislykkes. Dette skaper et gap mellom tilgjengelig kunnskap og hva som faktisk gjøres – kunnskapsgapet (Alley et al., 2023; Mickan et al., 2011).
En systematisk implementering av kunnskap vi vet fungerer, vil på sikt kunne:
- Spare tid og ressurser
- Øke effekt og effektivitet
- Sikre pasienter og brukere helse- og omsorgstjenester av god kvalitet
Rammeverk og modeller for implementering
Hensikten med et rammeverk eller en modell er å systematisere og strukturere implementeringsprosessen, forstå eller forklare utfallet av implementeringen og evaluere prosessen (Nilsen, 2015). En trinnvis og systematisk tilnærming gjør det enklere å lykkes med varige endringer, og å bruke konkrete verktøy og modeller for implementering kan gjøre arbeidet lettere og mer oversiktlig. Modeller og rammeverk kan være nyttige ved omfattende endringer som påvirker mange, da de kan hjelpe med å gi en strukturert tilnærming og bidra til at den nye praksisen opprettholdes over tid (Fixsen et al., 2019; Wensing, 2020).
Kunnskap-til-handling-modellen
Kunnskap-til-handling-modellen (KTA) beskriver sentrale elementer i arbeidet med å overføre kunnskap til praksis. Den består av to hoveddeler: kunnskapstrakten og handlingssyklusen. Kunnskapstrakten representerer forskning og kunnskap som i trinnene nedover trakten blir gjort tilgjengelig og anvendelig for målgruppen (Graham et al., 2006). I denne guiden vil Helsedirektoratets nasjonale krav og anbefalinger være den tilgjengelig gjorte kunnskapen.
Handlingssyklusen viser prosessen med å implementere kunnskapen. Hver fase skal være til hjelp i planleggingen og utførelsen av implementeringen. Det er viktig å presisere at modellen ikke følger en lineær struktur, men at fasene tidvis overlapper, er gjentakende og påvirker hverandre. Dette illustreres ved at pilene mellom fasene peker begge veier. Dette understreker at kartleggingene og aktivitetene i en implementeringsprosess kan gjennom føres i en annen rekkefølge eller parallelt, avhengig av situasjonen og hva som er mest hensiktsmessig (Graham et al., 2006). Et eksempel i denne guiden på at modellen ikke skal forstås som en lineær prosess, er at opprettholdelse av ny kunnskap vektlegges allerede i planleggingsfasen, og ikke bare i sluttfasen av implementeringsprosessen.
Denne guiden er også inspirert av modeller som utdyper enkelte elementer og faser i implementeringsprosessen. I avsnittet «Kartlegging av faktorer som kan påvirke implementeringen» (kapittel 5.2) er rammeverket CFIR (Damschroder et al., 2022) og modellen COM-B (Michie et al., 2011) benyttet for å gi en mer detaljert forståelse av faktorer som kan påvirke implementering.
Implementering vs. forbedring
Implementeringsvitenskapen og forbedringsvitenskapen er to ulike tilnærminger og kunnskapsområder som har mye til felles. Implementering handler om å integrere ny praksis i en spesifikk kontekst, mens forbedring handler om å identifisere svikt eller forbedringsområder og teste og justere tiltak, til ønsket og varig forbedring oppnås (Meld. St.9 (2023-2024), s.98). Glasziou et al. (2011) beskriver forskjellen mellom de to områdene som henholdsvis «å gjøre det rette» - å ta i bruk kunnskapsbasert praksis (implementering) - og «å gjøre ting på rett måte» - å sikre at praksis gjennomføres effektivt, grundig og trygt (forbedring).
Implementering handler altså om å ta i bruk ny kunnskap i praksis, mens forbedring handler om å videreutvikle eksisterende praksis for å oppnå bedre resultater. Forbedringsarbeid starter ofte med å identifisere et problem eller en mulighet. Løsninger prøves ut til de fungerer, og deretter implementeres de. Implementering brukes når det allerede er kjent hva som er riktig å gjøre, men dette ennå ikke gjennomføres i praksis.
I praksis er det behov for kunnskap om begge disse områdene, og utfordringer i tjenestene kan ofte omfatte elementer fra både forbedring og implementering. For eksempel kan lange ventelister i spesialisthelsetjenesten både skyldes manglende bruk av kunnskapsbasert praksis og utfordringer knyttet til arbeidsprosesser.
For mer om forbedringsarbeid se:
Kompetanse innen implementering
I veileder til forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten anbefales det at kompetanse innen kvalitetsforbedring inngår i virksomhetens kompetanse- og opplæringsplan. Det samme gjelder for implementeringskompetanse, som bør være en del av den samlede kompetanseutviklingen i tjenesten. Lokal kompetanse i implementering er en sentral forutsetning for å kunne innføre og opprettholde en kunnskapsbasert praksis i helse- og omsorgstjenesten (Albers et al., 2020).
Ledere og medarbeidere vil ha ulike behov for nivå og omfang av slik kompetanse. I tillegg til en grunnleggende felles forståelse i virksomheten, kan det være behov for medarbeidere med spisskompetanse i kvalitetsforbedring og implementering som metode. Disse bør kunne inngå i, og lede, forbedrings- og implementeringsprosesser.
For videre lesing og ressurser for å øke kompetanse på implementering:
- Kunnskap til handling (helsebiblioteket.no)
- Implementering og overføring av kunnskap til praksis (sunnaas.no)
- Hva må du vite (implementere.no)
- Implementering (itryggehender24-7.no)
- Praktisk implementering (verdighetsenteret.no)
- Ledelse og implementering – LOCI (nkvts.no)
- Kunnskapsbasertpraksis.no (helsebiblioteket.no)