Bruksstatistikk fra Norsk helsenett viser hvilke virksomheter som konsumerer dokumenter i pasientens journaldokumenter. I totale tall er det Oslo legevakt og KAD i Oslo samt Lovisenberg og Diakonhjemmet sykehus som gjør flest oppslag i dokumenter, blant de virksomhetene som har tatt løsningen i bruk. Dette tyder på at de har størst behov av de aktørene som har tatt løsningen i bruk, spesielt sett i forhold til størrelse på virksomhetene.
Lovisenberg og Diakonhjemmet sykehus skiller seg fra de andre sykehusene i Helse Sør-Øst, ved at de ikke har lesetilgang på tvers av helseforetakene i regionen. Leger på Lovisenberg og Diakonhjemmet sykehus oppgir i intervju at de er helt avhengige av å kunne gjøre oppslag i pasientens journaldokumenter for å få tilgang til informasjon fra andre sykehus, dersom den ikke er delt med dem via e-meldinger [10].
Oslo legevakt og KAD i Oslo, svarer både i spørreundersøkelsen og i intervjuer at de har et stort behov for å innhente pasientinformasjon fra eksterne helseaktører, og at de tidligere har hatt manglende tilgang til slik informasjon på pasientene de behandler. Pasientens journaldokumenter dekker mye av behovet, og leger på KAD sier i intervju at de slår opp i kjernejournal og pasientens journaldokumenter på nærmest hver eneste pasient de har.
Fastlegene som gruppe svarer både i spørreundersøkelse og intervju variert på spørsmålet om hvor ofte de har behov for å innhente ekstern informasjon. Fastleger med etablerte pasientlister og liten grad av akutte konsultasjoner får stort sett dekket informasjonsbehovet via epikriser og polikliniske notater sendt som e-meldinger. De utdyper imidlertid at resultater av undersøkelser (eks. bildediagnostikk og EKG) som ikke er beskrevet tilstrekkelig i epikriser, er nyttig å ha tilgang til i pasientens journaldokumenter. Ved behandling av "ukjente" pasienter (f.eks. nyetablering av praksis, asylsøkere, vikar for kollegaer) beskrives behovet for innhenting av informasjon fra eksterne aktører som stort, og pasientens journaldokumenter som et viktig verktøy.
Figuren under viser hvordan respondentene fordeler seg når det gjelder i hvor stor andel av konsultasjonene de har behov for helseopplysninger om pasienten fra andre behandlingssteder. 97 % av respondentene svarer at de har behov for informasjon i mer eller mindre grad i løpet av en vanlig arbeidsuke [11]. Omtrent 60 % av respondentene svarer at de har behov i omtrent halvparten eller mer av konsultasjonene. Kategorien "I under halvparten av konsultasjonene" kan fortsatt utgjøre en betydelig andel konsultasjoner. Behovet for ekstern pasientinformasjon vurderes som stort.
Nærmest alle intervjuobjektene [12] etterlyser at ytterligere informasjon deles i pasientens journaldokumenter, da dette vil øke nytten ytterligere. Tilgang til dokumenter fra private aktører, slik som avtalespesialister, private bildediagnostiske sentre og laboratorier, nevnes av over halvparten av intervjuobjektene. Informasjon fra disse aktørene kan være svært relevant i pasientbehandlingen, men er vanskelig å kjenne til med mindre pasienten selv informerer om det. Dokumenter fra disse aktørene kan også være tidkrevende å innhente grunnet begrensede åpningstider og vanskelig tilgjengelig kontaktinformasjon. Deling av dokumenter fra flere aktører i pasientens journaldokumenter kan føre til ytterligere frigjort tid for helsepersonell, samt bedre informasjonsgrunnlag og bedre behandlingskvalitet. På spørsmål i intervju om hvilke kilder/aktører de savner informasjon fra, kommer det frem at det fortsatt er mange aktører og dokumenter som kan gi økt nytte ved deling:
[10] Elektroniske meldinger for å utveksle informasjon mellom ulike aktører i helse- og omsorgstjenesten, eks. mellom fastleger, sykehus og kommunale helse- og omsorgstjenester
[11] I alle, over halvparten, omtrent halvparten og i under halvparten av konsultasjonene.
[12] 34 av 36 respondenter