Kapittel 3.2 Forslag til tiltak

Styrke kommunene i deres arbeid med helse- og omsorgsberedskap

Tiltaket omfatter:

Det pågår flere forskjellige arbeid i regi av Helsedirektoratet for å styrke kommunenes beredskapsarbeid. Ett av disse arbeidene er en nasjonal satsing på utvikling av tilrettelagt plan- og øvingsstøtte for kommunene, ledet av Helsedirektoratet, i tett samarbeid med Folkehelseinstituttet, DSB, Statsforvalterne, KS og kommunene.

Tiltaket konkretiseres i følgende grep:

• Utvikling av standardiserte og modulbaserte verktøy og veiledere for kommunalt beredskapsarbeid. Dette inkluderer støtte til risikovurderinger, beredskaps- og kontinuitetsplanlegging, samt maler og opplegg for øvelser, evaluering og læring
• Utvikle en felles situasjonsforståelse av helsetrusler, basert på nasjonale analyser og kunnskapsgrunnlag (herunder sektor-ROS og helseberedskapsmeldingen), som kan omsettes til praktisk bruk i kommunenes arbeid
• Tilrettelegge for strukturert erfaringsdeling og nettverksbygging, blant annet gjennom regionale og nasjonale fagnettverk, der kommuner kan dele erfaringer fra hendelser, øvelser og utviklingsarbeid
• Bidra til å styrke samordningen mellom kommuner, frivillig sektor og øvrige beredskapsaktører, blant annet ved å utvikle veiledning og eksempler på hvordan frivillige ressurser kan integreres i beredskapsplanlegging og håndtering

Arbeidet gjennomføres som en trinnvis implementering, der verktøy og tiltak utvikles og deretter rulles ut basert på erfaringer og tilbakemeldinger. Kommunene er forskjellige og vil sannsynligvis har forskjellige behov. Beredskapsøvelser i kommunene inkluderer hensynet til både å tenke sårbare grupper inn i beredskapsplanleggingen og hvordan nå ut med informasjon til alle innbyggere, også de som er vanskeligere å nå.

Selv om tiltaket er et pågående arbeid, løftes dette likevel som et eget tiltak her, for å sørge for tilstrekkelig implementering av arbeidet og sikre det tverrsektorielle arbeidet som er etablert.

Begrunnelse for tiltaket

Tiltaket handler om å styrke kommunene i deres beredskapsarbeid, inkludert mot pandemier og andre alvorlige smittehendelser og miljøhendelser, samt klimarelaterte hendelser. Kommunene er førstelinjen i en hendelse og vil ha et veldig sentralt ansvar. Det er derfor nødvendig og svært nyttig å sikre at kommunene har så god støtte som mulig. Helsedirektoratet har et viktig ansvar i å støtte kommunene i deres beredskapsarbeid.  

Dette er også påpekt i det europeiske smittevernbyrået (ECDC) i en nylig gjennomgang (Public Health Emergency Preparedness Assesment) av norsk helseberedskap.

Tiltaket støtter opp under mål og krav til beredskap i både helseberedskapsloven, smittevernloven og folkehelseloven mv. Det er samtidig med på å bygge opp under målene fra regjeringen om styrket totalberedskap. Tiltaket svarer også på innspill og forventninger om bedre å se i sammenheng arbeid med risikokartlegging og beredskap knyttet til henholdsvis folkehelselovgivningen og helseberedskapslovgivningen. Tiltaket støtter opp under WHOs viktigste råd fra rapporten «Infodemic management: protecting people from harmful health information in emergencies» (iris.who.int) om å implementere perspektiver om infodemi i krisekommunikasjonsplaner.

Styrke Internasjonal samordning: EU–WHO–NATO–Norden

Tiltaket omfatter:

Tiltaket omfatter å etablere faste rutiner for prioritering av relevante internasjonale prosesser, systematisk innhenting av kunnskap og aktiv «oversettelse» av kunnskap og prosesser til nasjonale folkehelsetiltak. Det er behov for å sikre en tydelig og samordnet tilnærming til samarbeid med EU, WHO, NATO og Norden om helsetrusler, slik at internasjonale rammer, standarder og erfaringer raskt og mer konsistent kan omsettes til norsk folkehelsepraksis.[1] ,[2] ,[3] ,[4] ,[5] ,[6],[7]

Tiltaket er rettet mot å styrke sammenheng, tillit og gjennomføringsevne i møte med sammensatte helsetrusler, ikke å erstatte sektorvis ansvar eller pågående internasjonalt arbeid. EU har etablert HERA som del av sin helseberedskapsarkitektur for å styrke beredskap og respons på alvorlige grensekryssende helsetrusler. I tillegg er Forordning (EU) 2022/2371(regjeringen.no) om grensekryssende helsetrusler viktig for å sikre en all-hazards tilnærming, og en EU ‑utviklet Medical Countermeasures Strategy som eksplisitt inkluderer CBRN. Disse strukturene gir Norge både muligheter og forpliktelser som har direkte betydning for nasjonal folkehelseberedskap.

Nordisk samarbeid er særlig viktig i et folkehelseperspektiv, både som arena for harmonisering av råd og kommunikasjon, og som grunnlag for felles øving og erfaringsdeling i et delt informasjonsrom med høy mobilitet på tvers av grenser.

Begrunnelse for tiltaket

Mange av de viktigste helsetruslene Norge står overfor i dag – smittevern, CBRNE, infodemi, ny teknologi og syntetisk biologi – utvikles og håndteres i et komplekst internasjonalt landskap. Konsekvensene for befolkningens helse avgjøres i stor grad av om internasjonale rammer faktisk gir tydelige og samstemte føringer nasjonalt, og om råd og tiltak fremstår forståelige og legitime for befolkningen. Tiltaket vil redusere fragmentering og gir raskere og mer konsistent opptak av standarder, øvelser og verktøy som allerede utvikles i EU, WHO og NATO. Samordning kan også brukes aktivt til å sikre inkluderende kommunikasjon og tiltak som når grupper med lav helse‑ og digital kompetanse. Se fakta om helsekompetanse (who.int) og publikasjonen Low health literacy is costing health (who.int).

Helsemyndighetenes folkehelsetiltak blir mer treffsikre når de både bygger på og bidrar inn i sentrale internasjonale rammer: WHO (The International Health Regulations (IHR), pandemiavtale, infodemi), EU (regelverk mot desinformasjon, helseberedskapsarkitektur) og NATO (resiliens, sivil beredskap og CBRN‑policy). Dette gir et bredere kunnskaps‑ og erfaringsgrunnlag, men stiller også krav til samordning for å unngå fragmenterte råd, uklare roller og svekket tillit. Tydelig og samordnet tilnærming til samarbeid kan brukes aktivt til å sikre inkluderende kommunikasjon og tiltak som når grupper med lav helse‑ og digital kompetanse.

Det er pågående arbeid og tiltak dette må ses i sammenheng med. Det vises til EU HERA og EUs Medical Countermeasures Strategy, inkludert CBRN‑trusler, WHO IHR (konsolidert tekst), endringer vedtatt gjennom WHA77.17 og WHO Pandemic Agreement (WHA78.1) med pågående arbeid med PABS‑annex (Pathogen Access and Benefit-Sharing), NATO resiliens og sivil beredskap (baseline‑krav) samt NATO CBRN Defence Policy og EU CBRN Risk Mitigation Centres of Excellence.

EU/NATO‑læring og implementering (øvelser, standarder og samvirke knyttet til CBRNE-hendelser)

Tiltaket omfatter:

Tiltaket innebærer å etablere en fast og systematisk lærings- og implementeringssløyfe som sikrer at erfaringer fra samarbeid med EU og NATO – inkludert øvelser, standarder og kapasitetsbygging – omsettes til forbedringer i norsk planverk, opplæring, samvirke og kommunikasjon ved CBRNE‑hendelser.

Tiltaket er rettet mot å styrke samfunnets og befolkningens motstandskraft, ikke å erstatte ordinært CBRNE‑arbeid. NATO har vedtatt en CBRN Defence Policy som gir felles rammer for planlegging, øving, trening og kapasitetsbygging mot CBRN‑trusler, og som tydelig kobler dette til samfunnets samlede resiliens. NATO understreker samtidig sivil beredskap og resiliens som et «whole‑of‑society»-ansvar, med forventninger til nasjonens evne til å opprettholde kritiske tjenester og gi forutsigbar informasjon til befolkningen.

EU har etablert CBRN Risk Mitigation Centres of Excellence som en struktur for behovsbasert kapasitetsbygging, øvelser og støtte til regelverks‑ og praksisutvikling knyttet til CBRN‑risiko. I tillegg utvikler NATO‑tilknyttede fagmiljøer, som Joint CBRN Defence Centre of Excellence, felles doktrine, standarder, utdanning og systematisk erfaringslæring basert på øvelser og hendelser.

Tiltaket innebærer å gjøre denne internasjonale læringen mer målrettet og nyttig i norsk sammenheng. Det omfatter planlagt deltakelse i utvalgte internasjonale øvelser og kompetanseløp – for eksempel øvelsesserier som Toxic Trip – kombinert med klare forventninger om at erfaringer og anbefalinger følges opp gjennom justeringer i nasjonalt planverk, opplæring, samvirke og risikokommunikasjon. Slik styrkes de mekanismene som bidrar til etterlevelse, tillit og redusert sekundærskade i befolkningen ved alvorlige hendelser.

Begrunnelse for tiltaket

CBRNE‑hendelser er sjeldne, men kan få svært alvorlige konsekvenser for helse, trygghet og tillit i befolkningen. Hvordan slike hendelser håndteres – særlig samvirke mellom aktører, rolleforståelse og kommunikasjon – har stor betydning for omfanget av helseskade, sosial uro og ulik belastning mellom grupper. Dette gjør læring og systematikk til et folkehelseanliggende, ikke bare et beredskapsspørsmål.

EU CBRN Risk Mitigation Centres of Excellence bidrar til kapasitetsbygging, øvelser og regulatorisk støtte. Tiltaket vil gi mer konsekvent håndtering og bedre samvirke ved sjeldne, høyrisikohendelser, og styrker samfunnets samlede motstandskraft. Mer forutsigbar håndtering og bedre kvalitet i risikokommunikasjon styrker også tillit og frivillig etterlevelse i befolkningen. Systematisk forbedring av samvirke og kommunikasjon kan redusere uforholdsmessig belastning på sårbare grupper ved store hendelser. Tiltaket krever ressurser til deltakelse, koordinering og oppfølging, men kan i stor grad integreres i eksisterende øvings‑ og planprosesser.

Styrke pandemiberedskap som internasjonal folkehelsekapasitet (IHR, pandemiavtale, PABS)

Tiltaket omfatter:

Tiltaket innebærer å sikre systematiske mekanismer for å vurdere og følge opp konsekvenser av endringer i IHR, pandemiavtalen og PABS innenfor de ansvar og oppgaver som ligger til HOD, Helsedirektoratet, FHI og øvrige relevante aktører. Det handler om å vurdere hvilke konsekvenser dette har for norsk smittevern, overvåkning, beredskap, risikokommunikasjon, tilgang til mottiltak og befolkningens tillit – og å bruke denne kunnskapen systematisk i det nasjonale folkehelsearbeidet. Tiltaket omfatter ikke å etablere nye planer eller strukturer.

Pandemiberedskapen vil styrkes ved å etablere en mer systematisk kobling mellom internasjonale avtaler og regelverk, og hvordan disse faktisk brukes og følges opp i norsk praksis. Dette gjelder særlig det internasjonale helsereglementet (IHR), den nye pandemiavtalen under WHO og forhandlingene om ordninger for deling av patogener og tilgang til medisinske mottiltak (PABS).

Det internasjonale helsereglementet (IHR) er det sentrale rammeverket for varsling og håndtering av grensekryssende helsetrusler, og er nylig styrket gjennom vedtak i Verdens helseforsamling. I tillegg ble WHO Pandemic Agreement vedtatt 20. mai 2025, med mål om å forbedre forebygging, beredskap og respons ved framtidige pandemier, i tett sammenheng med IHR.

Pandemiavtalen forutsetter også en ordning for hvordan land skal dele patogener med pandemisk potensial, og hvordan gevinster av dette, som vaksiner, legemidler og andre medisinske mottiltak, skal komme alle land til gode. Dette forhandles som et eget tillegg (annex) gjennom en mellomstatlig arbeidsgruppe (IGWG).

Begrunnelse for tiltaket

Pandemier er globale hendelser som raskt får konsekvenser også for norsk folkehelse. Norges beredskap er derfor avhengig av hvordan internasjonale ordninger fungerer i praksis, både når det gjelder tidlig varsling, koordinering mellom land og tilgang til vaksiner, legemidler og diagnostikk.

Tiltaket krever økt kapasitet til koordinering og analyse, men kan i stor grad bygges på eksisterende strukturer. Tiltaket vil gi bedre tidlig varsling, mer forutsigbar internasjonal koordinering og bedre rammer for tilgang til medisinske mottiltak ved framtidige pandemier. I tillegg vil det føre til klarere rammer og bedre risikokommunikasjon som styrker legitimitet og frivillig etterlevelse i befolkningen.

Pandemiavtalen og PABS‑prosessen er eksplisitt knyttet til rettferdig tilgang globalt, noe som reduserer samlet pandemirisiko og dermed også styrker nasjonal beskyttelse. Tiltaket må også ses i sammenheng med pågående tiltak eller prosesser, blant annet konsolidert tekst for det internasjonale helsereglementet (IHR) og WHA77.17‑resolusjonen, WHO Pandemic Agreement (WHA78.1) og WHO‑informasjon om IGWG‑prosessen og arbeidet med PABS‑annex. Norge deltar også i EU-relatert pandemisamarbeid gjennom EØS-avtalen, samarbeid med ECDC, helseberedskaps- og sivilbeskyttelsesmekanismer, forsknings- og vaksineinitiativer, samt koordinering rundt reise- og grensetiltak.

Utarbeide informasjon om antimikrobiell resistens til befolkningen og forskrivere

Tiltaket omfatter:

Tiltaket handler om å gi informasjon til befolkningen og forskrivere, for å redusere resistensforekomst gjennom fornuftige holdninger til antibiotikabruk og forebygging av smittespredning, som f.eks. håndvask, hostehygiene og mathygiene. Det er også viktig å fortsette med veiledning og kvalitetsforbedringstiltak overfor forskrivere og helsepersonell.

Begrunnelse for tiltaket

Antimikrobiell resistens er en av de største folkehelsetruslene globalt. Antimikrobiell resistens er en alvorlig og langsomt voksende helsetrussel, og tiltak mot antimikrobiell resistens er avgjørende for å redusere langsiktig risiko. Infeksjoner med resistente bakterier kan medføre stor sykdomsbyrde og være svært ressurskrevende å behandle. Flere analyser har funnet at tiltak mot antimikrobiell resistens er kostnadseffektive[8]. Det er gamle, syke og skrøpelige personer er mest utsatt.

Sikre god overvåkning av infeksjonssykdommer, inkludert oppdagelse av nye, ukjente agens

Tiltaket omfatter:

Tiltaket innebærer å styrke overvåkingen nasjonalt og internasjonalt gjennom blant annet arbeidet med et helhetlig overvåkingssystem for smittevernet, inkludert overvåking av ukjente agens, og oppfølgingspunkter fra evaluerings- og oppfølgingsprosessen av ECDCs (European Centre for Disease Prevention and Control) Public Health Emergency Preparedness Assessment (PHEPA) evaluering. Dette inkluderer også overvåkning av sykdomsoverførende organismer (vektorer) og sykdommer som kan smitte fra dyr (zoonotiske sykdommer).

Det pågående prosjektet NORSURV er delfinansiert av EU, og har som mål å forbedre og styrke de epidemiologiske overvåkingssystemene i Norge. Andre pågående delvis EU-finansierte prosjekter som bidrar til bedre overvåking av prioriterte zoonotiske sykdommer er bl.a. OneHealth4Surveillance, og OneHealthAcross som er i søknadsfasen. I tillegg er det ønske om å få på plass bedre integrert overvåking av smittsomme sykdommer i et en-helseperspektiv som ser menneskehelse i sammenheng med dyrehelse og miljøhelse.

Begrunnelse for tiltaket

Systematisk overvåkning av infeksjonssykdommer, vektorer og zoonoser er nødvendig for tidlig varsling og forebygging. Overvåkning av smittsomme sykdommer er en viktig del av folkehelsearbeidet og gir kunnskap om forekomst, utbredelse og utvikling av sykdom i befolkningen. Slik overvåkning gjør det mulig å oppdage endringer tidlig, følge trender over tid og iverksette forebyggende og smittebegrensende tiltak. Dette er viktig både i det løpende arbeidet med å beskytte befolkningens helse og for å evaluere effekten av tiltak som vaksinasjon og andre smitteverntiltak.

Overvåkingsdata og risikovurderinger utgjør et sentralt grunnlag for nasjonal situasjonsforståelse og beslutningsstøtte. Videre øker klimaendringer behovet for å følge med på utbredelsen av vannbårne og zoonotiske sykdommer og vektorer, ettersom endrede miljøforhold kan påvirke sykdomsutbredelsen. En helhetlig overvåkning, som også tar hensyn til samspillet mellom mennesker, dyr og miljø, er derfor stadig viktigere for å møte både dagens og fremtidens folkehelseutfordringer. Det er derfor viktig å fortsette arbeidet med å styrke overvåkningen av smittsomme sykdommer. Overvåkningssystemer er ressurskrevende, men en del arbeid er pågående og finansiert allerede. Det er også finansieringsmuligheter gjennom EU-systemet.

Styrke vaksinasjonsarbeidet

Tiltaket omfatter:

Tiltaket innebærer å sikre oppdatert kunnskap om vaksinene i program, vaksinedekning i ulike grupper, effekt og sikkerhet av vaksiner, holdninger til vaksinasjon og faktorer som påvirker vaksineoppslutningen gjennom blant annet å

• styrke overvåkingen ved bruk av registerdata
• gjennomføre regelmessige undersøkelser for økt kunnskap om holdninger, drivere og barrierer for oppslutningen til vaksinasjonsprogrammet
• styrke oppsummering av kunnskap blant annet gjennom bruk av KI, og
• sikre rask kommunikasjon av data og kunnskap
• Fortsette arbeid for å sikre et godt organisert og lett tilgjengelig vaksinasjonstilbud for nye og eksisterende vaksiner i program
• Styrke kompetanse og støtte arbeid i helsetjenesten og kommunene med vaksinasjon gjennom rådgivning og tilrettelegging
• Styrke og oppdatere informasjonsmateriell
• Styrke kommunenes arbeid med tiltak for å øke dekning gjennom mer målrettet organisering lokalt
• Økt fokus på nasjonale tiltak for å øke vaksinasjonsdekningen for vaksiner i voksenvaksinasjonsprogrammet både for å forebygge antimikrobiell resistens og for å øve vaksineberedskap (massevaksinasjon)
• Sørge for god og tilpasset informasjon til befolkningen knyttet til vaksiner og vaksinasjon, for å motvirke ubegrunnet vaksinenøling og spredning av feilinformasjon, som også må ses i sammenheng med tiltaket om å etablere varig infodemi-håndtering
• Fokus på tydelige anbefalinger, god tilgjengelighet/ lav terskel, god organisering og klare ansvarsforhold
• Få på plass avtaler som sikrer tilgang på vaksiner i god tid før neste pandemi. Det foreligger avtaler for innkjøp av vaksiner til hele befolkningen mot et nytt pandemisk influensavirus dersom dette skulle oppstå

Begrunnelse for tiltaket

Det er viktig å bidra til å opprettholde god vaksinasjonsdekning og motvirke vaksinenøling og unødvendig vaksineskepsis. Høy vaksinasjonsdekning er sentral for å forebygge sykdom, holde sykdomsbyrden av alvorlige smittsomme sykdommer lav, redusere antibiotikabruk og begrense antibiotikaresistens. Tiltak som bidrar til å øke vaksinasjonsdekningen og motvirke vaksinenøling er derfor viktige folkehelsetiltak. Tillit, god organisering og tilgjengelige vaksinetilbud er avgjørende for å opprettholde høy dekning og styrke beredskapen mot framtidige helsekriser.

Flere metodevurderinger av vaksiner foreslått til program er levert til HOD fra FHI, med økonomiske vurderinger. Rimelige vaksinetilbud kan gjøre at de som ønsker vaksine får mulighet til å vaksineres seg. God tilgjengelighet, informasjon og lav pris/ gratis tilbud gir utjevning av sosioøkonomiske ulikheter (f.eks. er anbefalte vaksiner mot RS-virus og helvetesild kostbare).

Etablere varig satsing på helsekompetanse og infodemi-håndtering som del av ordinært folkehelsearbeid

Tiltaket omfatter:

Tiltaket omfatter en systematisk satsing på helsekompetanse og infodemi-håndtering som integrert del av folkehelsearbeidet og helseberedskapen, med kapasitet som kan skaleres ved kriser.

• Systematisk inkludering av helsekompetanseperspektivet i planer, strategier og tiltak i helseforvaltningen, kommunene, helseforetakene og øvrige relevante virksomheter

Dette innebærer opplæring i hvordan organisasjoner kan styrke egen organisatorisk helsekompetanse og gjøre informasjon og tjenester lettere tilgjengelige og mer forståelige for ulike grupper. Konkret innebærer det å gjøre et selvevalueringsverktøy for organisatorisk helsekompetanse tilgjengelig for helse- og omsorgstjenesten. Verktøyet er utviklet gjennom samarbeid mellom europeiske helsemyndigheter og fagmiljøer, og er oversatt, kulturelt tilpasset og pilotert i norsk kontekst gjennom JA preventNCD. Det gir virksomheter et felles språk og en strukturert metode for å vurdere egen praksis, fra hvordan informasjon utformes og formidles, til hvordan tjenester organiseres og hvordan ansatte kommuniserer med brukere.

• Videre utvikling og tilgjengeliggjøring av enkle digitale mestringsverktøy til befolkningen

Verktøykatalogen på Helsenorge rommer i dag flere apper og verktøy, men bør utvides for å sikre et bredt utvalg verktøy som adresserer ulike utfordringer og plager. Slike verktøy kan bidra til økt helsekompetanse, mental helsekompetanse og mestring av vanlige fysiske og psykiske plager. Det må stilles høye krav til brukervennlighet, universell utforming og målgruppetilpasning for å ivareta hele befolkningens behov.

• Kontinuerlig «systematisk lytting», målgruppetilpasning, forebyggende kommunikasjon, prebunking (forhåndsavkrefting) og rask korrigering av feilinformasjon

Ved å styrke oversikten over innhold i sosiale og redaktørstyrte medier kan etatene avdekke desinformasjon og få innsikt i befolkningens holdninger og bekymringer. Tilstedeværelse på utsatte arenaer motvirker desinformasjon gjennom deltakelse Tilstedeværelse på utsatte arenaer motvirker desinformasjon gjennom deltakelse (iris.who.int) og viser til kvalitetssikret informasjon fra helsenorge.no, ung.no og redaktørstyrte medier.

• Etablering av en fast praksis for å utnytte og følge EU-rammer og kampanjer mot misinformasjon, inkludert Digital Services Act (DSA) og EUs Code of Practice on Disinformation, der dette er relevant for folkehelse

Tiltaket innebærer at helsemyndighetene utarbeider en praktisk veileder for hvordan helsesektoren kan samhandle med relevante aktører (plattformer, faktasjekkmiljøer, sivilsamfunn og andre sektorer) i tråd med europeiske rammer, både i normal tid (for eksempel vaksinasjon, svangerskap/fødsel, helseråd) og ved kriser. Et eksempel er nettverket for tilsynsmyndigheter om barns forbrukervern i regi av Forbrukertilsynet som ble etablert i 2025.  

Begrunnelse for tiltaket

Helsekompetanse, evnen til å finne, forstå, vurdere og anvende helseinformasjon, er et grunnleggende folkehelsetiltak på tvers av alle helsetrusler. God helsekompetanse i befolkningen og helsekompetansevennlige tjenester gir bedre helseutfall, mer treffsikker bruk av helsetjenester og økt motstandskraft mot infodemi. Les mer om dette i Strategi for å øke helsekompetansen i befolkningen, 2019–2023 (regjeringen.no).

Det kalles infodemi når en overflod av informasjon, inkludert feilinformasjon og desinformasjon, sirkulerer raskt og gjør det vanskelig for befolkningen å orientere seg, særlig i kriser. Infodemi kan skape forvirring, bidra til risikofylt atferd, svekke tillit til helsemyndigheter og undergrave folkehelseresponsen. Dette er relevant også i normal tid, fordi feilinformasjon kan påvirke helsevalg, for eksempel vaksinasjonsaksept (fhi.no), og dermed sykdomsbyrde og sosial ulikhet.

WHO anbefaler at land sikrer god kapasitet for risikokommunikasjon, engasjement i lokalsamfunnet og infodemi-håndtering som del av beredskap og forebygging. Digital Services Act (DSA) etablerer EU‑omfattende aktsomhets- og transparenskrav for digitale mellomledd og plattformer. Rettsakten har som mål å skape et tryggere digitalt miljø, blant annet ved å adressere ulovlig innhold og systemrisikoer som desinformasjon. Den forsterkede Code of Practice on Disinformation (2022) er utviklet som et sentralt rammeverk for å motvirke spredning av desinformasjon, og har som mål å fungere som en Code of Conduct under DSA‑rammen.  

God helsekompetanse bidrar til økt motstandskraft mot infodemi fordi mennesker som har bedre forståelse av helse og risiko er bedre rustet til å gjøre informerte valg, men også håndtere usikkerhet og opprettholde helsefremmende praksiser i krevende situasjoner. På samme måte vil helsetjenester med tydelige, samordnede og tillitsvekkende budskap bidra til å styrke samfunnets samlede motstandskraft. Ulik helsekompetanse i befolkningen kan forsterke eksisterende sosiale helseforskjeller dersom tiltak og informasjon ikke er tilpasset ulike grupper.

Mens helsekompetanse på individnivå handler om den enkeltes evner, handler organisatorisk helsekompetanse om hvor lett det er for innbyggere å finne fram, forstå informasjon og handle på den, i møte med helsetjenesten og offentlige myndigheter. Når informasjonen er tung, tjenestene fragmenterte og kommunikasjonen lite samordnet, oppstår barrierer som rammer skjevt. Informasjonen når i størst grad ressurssterke. En helsekompetansevennlig organisasjon snur logikken. I stedet for å kreve at borgeren skal tilpasse seg systemet, tilpasses systemet borgeren.

Tiltaket krever metodikk, implementering, kommunikasjon, opplæring og varig kapasitet, men kan forankres i eksisterende folkehelse-, kommunikasjons- og beredskapsarbeid. Verktøy for organisatorisk helsekompetanse vil ha en kostnad knyttet til implementering, kommunikasjon og opplæring, men en positiv nytteverdi på flere utfordringer innenfor helsetrusselområdet, herunder infodemi, tillit, levevaner, smittevern og vaksinasjon.

Verktøy til befolkningen vil ha en lav kostnad per bruker sett i forhold til at tiltaket når et høyt antall brukere. De kan brukes alene eller som supplement til annen behandling og oppfølging.  Slike verktøy kan spille en større rolle som forebygging og støtte til mestring, og har potensial til å avlaste helsetjenesten og gjøre hjelp og støtte mer tilgjengelig.

Tiltaket vil bidra til å redusere helseskadelig feilinformasjon, styrke etterlevelse og tillit, forbedre informasjon og beslutningsgrunnlag og redusere sekundære samfunnskonsekvenser i både normal- og krisetid. Tiltaket vil gi befolkningen bedre tilgang til forståelig og troverdig informasjon, som gir bedre grunnlag for informerte valg. Det vil også styrke personers evne til å finne, forstå og ta i bruk råd og systemer for å ha autonomi rundt egen helse.

Tiltaket vil være positivt for sosial utjevning. WHO peker på sosial gradient i helsekompetanse og ulikhet, og både arbeid med helsekompetanse og infodemi-håndtering kan bidra til proporsjonal innsats overfor grupper med størst behov.

Tiltaket må ses i sammenheng med WHO sitt arbeid om infodemi og infodemi-håndtering, WHOs policybrief om tillit/RCCE/infodemi-håndtering, WHOs faktagrunnlag om helsekompetanse og organisatorisk helsekompetanse, oppfølging av strategien for helsekompetanse, JA Prevent NCD WP7.4.4, Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033) og oppdraget om Digital førstelinje, samt regjeringens Strategi for å styrkje motstandskrafta mot desinformasjon (2025–2030) (regjeringen.no).

Etablere en nasjonal beredskapssatsning med befolkningsrettede tiltak og tiltak i lokalsamfunnet for å styrke befolkningens psykologiske motstandskraft

Tiltaket omfatter:

For å øke befolkingens samlede motstandskraft foreligger det et behov for å se på mer operasjonelle tilnærminger til resiliens, særlig i beredskapssystemet, som kan utfylle folkehelseperspektivet. Tiltaket innebærer å formidle kunnskap til befolkningen om hvordan psykososial helse kan styrkes gjennom hverdagslige tiltak som også bidrar til mestring i kriser og i andre belastende situasjoner.

Tiltaket bør utvikles av helsemyndighetene i samarbeid med forsvars- og beredskapssektoren. Frivillige organisasjoner, kommuner og andre lokale aktører bør involveres for å sikre forankring, tilgjengelighet og tillit i befolkningen. Det bør også legges til rette for lokal mobilisering og styrking av robuste lokalsamfunn, ettersom resiliens utvikles og opprettholdes gjennom sosiale relasjoner, fellesskap og lokale ressurser.

Tiltaket bør inngå som en del av den nasjonale tilnærmingen til totalberedskap, der befolkningens psykologiske motstandskraft ses på som en viktig forutsetning for å opprettholde samfunnsfunksjoner, tillit, samhold og etterlevelse av tiltak under kriser og krig.

Begrunnelse for tiltaket

En av de syv strategiske prioriteringer for regjeringens arbeid med sikkerhet og beredskap fremover er å styrke motstandskraften i befolkningen og bevare høy grad av tillit i samfunnet.  Det overordnete målet er å øke befolkningens evne til utholdenhet og krisetoleranse, individuelt og i fellesskap. En robust befolkning tåler å stå i en krise, også over tid.

Tiltak som styrker befolkningens tåleevne har forebyggende effekt, og vil over tid være ressursbesparende for samfunnets samlede evne til krisehåndtering. 

Resiliens kan forstås som en prosess der individer, grupper og samfunn håndterer, tilpasser seg og kommer seg gjennom belastninger og kriser. Resiliens utvikles og styrkes over tid på individ-, gruppe-, organisasjons- og samfunnsnivå, og gjennom samhandling mellom sektorer og aktører. God resiliens kan bidra til å redusere risikoen for psykisk og fysisk uhelse, og kan utgjøre forskjellen mellom forbigående normalreaksjoner og langvarige belastninger.

Selv om den enkelte har et ansvar for egen mestring, er resiliens også et kollektivt ansvar. På lokalsamfunnsnivå omtales dette gjerne som community resilience eller resiliente og helsefremmende lokalsamfunn. I kriser blir evnen til å mobilisere og ta i bruk eksisterende ressurser og styrker hos enkeltpersoner, familier, nettverk, organisasjoner og lokalsamfunn særlig viktig. Det er i fredstid at den individuelle, organisatoriske og samfunnsmessige motstandskraften bygges, vedlikeholdes og videreutvikles. Sentrale innsatsområder er hjelp til selvhjelp, styrking av mestringskompetanse og mobilisering av familie-, nettverks- og lokalsamfunnsstøtte.

Tiltakene vil kreve lave til moderate utviklingskostnader til utforming av digitalt innhold, utvikling av eventuelle verktøy og etablering av beredskapspakke. Videre vil det være behov for ressurser til samarbeid og koordinering. Omfanget av kostnadene vil avhenge av endelig utforming av tiltaket, men vurderes som kostnadseffektivt, da det i stor grad vil kunne bygge på eksisterende samarbeidsstrukturer. Tiltaket vil ha høy potensiell samfunnsnytte, særlig i kriser. Veiledning, teknikker og ressurser for å styrke befolkningens samlede motstandskraft vil gi bedre håndtering av kriser og mindre press på helsetjenester. Det bør rettes økt oppmerksomhet mot de akutte effektene av tiltak, f.eks. bedre søvn, redusert stress og angst.

Tiltaket vil styrke befolkningens evne til egenhåndtering, mestring og handlekraft. Tiltaket er universelt og vil nå hele befolkningen, men kan og bør ha et særskilt fokus på utsatte grupper. 

Integrere klimaperspektivet systematisk i helseberedskapsarbeidet og folkehelsearbeidet

Tiltaket omfatter:

• implementere Veikart mot en bærekraftig, lavutslipps og klimatilpasset helse- og omsorgstjeneste som felles rammeverk for styring, planlegging, kompetanse og gjennomføring
• etablere et nasjonalt, tverrfaglig nettverk med oppgave å diskutere, vurdere og rapportere klimarelaterte helsefarer i Norge, med utgangspunkt i et skille mellom risk og hazard

Begrunnelse for tiltaket

Klimaendringene er en selvstendig trussel mot helse og forsterker samtidig mange andre helsetrusler og helserisikoer. Folkehelsetiltak knyttet til klimatilpasning, overvåkning og styrket kompetanse i helsetjenesten bidrar til å redusere risiko for helseeffekter av ekstremvær, økt sykdomsbyrde og nye helseutfordringer. Et viktig folkehelsetiltak er også å klimatilpasse helse- og omsorgstjenesten for å sikre en motstandsdyktig tjeneste som kan gi nødvendig helsehjelp til befolkningen.

Klimaendringene utgjør en av de største og mest sammensatte utfordringene for folkehelsen i vår tid. De er både en selvstendig helsetrussel og en tverrgående risiko- og trusselmultiplikator, helsekonsekvensene kan være både akutte og langsiktige, og rammer ofte sårbare grupper hardest. Klimaendringene påvirker samtidig helse- og omsorgstjenestenes rammebetingelser og evne til å levere trygge og likeverdige tjenester. Et klima i endring kan øke belastningen på tjenestene, utfordre kritisk infrastruktur og bidra til mer sammensatte utfordringer. Å tilpasse helse- og omsorgstjenestene til et endret klimarisikobilde er derfor både et beredskapstiltak og et viktig folkehelsetiltak.

Veikartet gir et viktig og nyttig rammeverk for arbeidet med systematisk integrering av klimaperspektivet både i helseberedskapsarbeidet, folkehelsearbeidet og tjenestene. Veikartet er allerede sektorforankret, og i tillegg til å foreslå en rekke tiltak både med tanke på klimatilpasning og utslippsreduksjon i sektoren, gir det forslag til operative verktøy for styring, miljøledelse og utvikling av kompetanse.

Folkehelsearbeidet må bidra til å forebygge klimarelaterte helseskader, redusere sårbarhet i befolkningen og styrke samfunnets motstandskraft. Dette innebærer blant annet tiltak innen klimatilpasning, overvåkning, kompetanse i helsetjenesten, mer og bedre kunnskap om hvordan klimaendringer påvirker helse og helse- og omsorgstjenestene i Norge, samt utvikling av en motstandsdyktig og bærekraftig helse- og omsorgstjeneste. Tiltaket må sees i sammenheng med tiltak om å Styrke kommunene i deres arbeid med helse- og omsorgsberedskap.

Tiltaket vil krever begrensede nye investeringer sammenliknet med potensielle kostnader ved manglende klimatilpasning, avhengig av tiltak som velges, fordi tiltaket bygger på eksisterende strukturer. Veikartet er allerede utviklet, inkludert verktøy for ledelse, styring, kompetanse og forslag til tiltak for klimatilpasning. Integrering av klimaperspektivet i annet arbeid øker effekten av eksisterende folkehelse- og beredskapstiltak, gir bedre forebygging, mer treffsikre prioriteringer, mer robust tjeneste, styrket beredskap og kontinuitet i tjenestene også ved ekstremvær. Dette vil også bidra til å styrke samfunnets samlede motstandskraft.

Tiltaket retter seg mot systemer, planlegging og styring, og gir kommuner og tjenester bedre beslutningsgrunnlag. Tiltaket er viktig virkemiddel for å sikre likeverdig beskyttelse av befolkningen og lik tilgang til helsetjenester, uavhengig av bosted og sosioøkonomisk situasjon. Klimaendringer og klimarelaterte hendelser rammer sårbare grupper hardest, som barn og eldre, kronisk syke, og personer med vedvarende lav inntekt eller svake boforhold.

Utarbeide en nasjonal inneklimastrategi

Tiltaket omfatter:

Tiltaket handler om å utarbeide en nasjonal tverrsektoriell inneklimastrategi, som legger til rette for:

• samordnet strategisk innsats gjennom felles mål, prioriteringer, budskap og veiledning
• felles forståelse av kunnskapsbehov  
• felles vurderingsgrunnlag som legger til rette for samordnet oppdatering av kunnskap, regelverk og anbefalinger  

Begrunnelse for tiltaket

Siden 80–90 prosent av tiden tilbringes innendørs, har inneklima stor betydning for helse og livskvalitet. Fuktskader og muggsopp er de mest utbredte problemene og er knyttet til økt risiko for allergier og luftveissykdommer. Barn og unge er særlig sårbare. Inneklima har dokumenterte utfordringer jf. Norges tilstand 2025 (rif.no) og arbeidet med å forebygge inneklimarelaterte helseplager har et betydelig potensial for folkehelsegevinst. Målet med tiltaket er å sikre et oppdatert og relevant kunnskapsgrunnlag, øke kompetansen og beredskapen i kommunene til å vurdere og håndtere risiko for dårlig inneklima, styrke samarbeid med helsetjenesten, inkludert integrere inneklimaarbeidet i eksisterende samarbeid med helsetjenesten igjennom de regionale sentrene for astma, allergi og annen overfølsomhet (RAAO), og styrke myndighetsarbeid, blant annet med Direktoratet for byggkvalitet og Arbeidstilsynet m.fl. inkludert arbeidsmiljømyndighetene. 

Tiltaket vil bidra til mer effektiv utnyttelse og bedre koordinering av ressursene på myndighetsnivå, som igjen kan bidra til styrket veiledning og informasjon ut til befolkningen. Dette gir økt tillit til helsemyndighetene og økt trygghet i befolkningen, reduserer henvendelser til etatene og bidrar til bedre inneklima. Tiltaket vil ha nytteverdi for hele befolkningen, med særlig gevinst for sårbare grupper.

Sikre bedre data av skader og ulykker

Tiltaket omfatter: 

Tiltaket handler om å sikre bedre skadedata av skader og ulykker for å kunne målrette forebyggende innsats gjennom pilotprosjekter for utprøving. Det såkalte Felles minimum datasett (FMDS), eller tilsvarende registrering, brukes for lite til at det gir god nok kunnskap.

Begrunnelse for tiltaket

Bedre skadedata gir mer målrettede og kostnadseffektive tiltak. Forebygging av skader og ulykker vil spare samfunnet for store kostnader. Man vet ikke nok om hvilke skader som faktisk skjer, hvor, blant hvem og hvorfor. Derfor blir forebyggingstiltak lite treffsikre. Kartlegginger gjort av blant annet STAMI viser at det er stor grad av underrapportering av arbeidsskader, inkludert skader og ulykker i landbruket: Arbeidsskader - STAMI (noa.stami.no).

Tiltaket må ses i sammenheng med Fyrtårnprosjektet, som er et etablert prosjekt for registrering av skadedata og bruk av FMDS ved 10 sykehus og 7 legevakter. Prosjektet planlegges pr nå videreført ut 2026. Videre må tiltaket ses i sammenheng med Prosjektet Cy-walk , i regi av TØI, som innebærer pasientrapportert skaderegistrering og stedfesting av skadested. Oslo Skadelegevakt samler også inn data om sykkel- og elsparkesykkelulykker i prosjekter finansiert av Statens Vegvesen og Helsedirektoratet.