7.1 Etablert fremgangsmåte for oversettelser fungerer godt
Et flytdiagram for arbeidsflyten i oversettelsen ble produsert med erfaring fra tidligere
oversettelsesarbeider i Helsedirektoratet og på bakgrunn av kjennskap til de verktøy som lå
tilgjengelig. Ekstern klinisk kvalitetssikrer gjennomgikk grundig opplæring i oppbygning av ICD-11, samt bruk av WHOs oversettelsesverktøy. Deretter gjennomgikk kvalitetssikrer forslag til oversatt tekst gjennom WHOs oversetterverktøy, gjorde eventuelle rettinger og bekreftet at teksten kunne gå til neste ledd i kvalitetssikring. Denne utprøvingen lærte oss at oversetterverktøyet kan fungere godt, gitt tilstrekkelig opplæring og riktig oppsett. Det kreves imidlertid en del etterarbeid, blant annet knyttet til formatering og strukturering av teksten. Prosessen synliggjorde også behovet for jevnlig kontakt med kvalitetssikrer for å drøfte språklige problemstillinger.
7.2 Erfaringer tilsier at WHO-verktøyene fungerer som forventet
Det viste seg at det ikke ble mulig å integrere WHO-søkeverktøy i EPJ-systemet innenfor den
tiden som var til rådighet. Det ble derfor valgt å utvikle en selvstendig webapplikasjon for bruk
i utprøvingen bygd rundt WHO-søkeverktøy. Dette arbeidet har vist oss at det er godt dokumentert og kan være rimelig enkelt å integrere WHOs verktøy i egne systemer. Vi lærte også at det er mulig å hente ut datafelter som kode, navn, søketekst og URI og lagre dem som både en samlet streng eller et strukturert kodeobjekt.
7.3 Den nye versjonen av kodeverket er i tråd med medisinsk forståelse på området for personlighetsforstyrrelser
Kartlagte erfaringer fra innledende testing av koding med ICD-11 i denne utprøvingen tilsier at
den nye versjonen av ICD-11, på området for personlighetsforstyrrelser, ligger nærmere
medisinsk praksis og forståelse sammenlignet med ICD-10. Samlet sett antyder de både det
kvalitative og kvantitative datagrunnlaget at ICD-11 lar seg anvende på en konsistent måte i
klinisk praksis.
Samtidig illustrerer analyser av innsendte koder hvordan valg av kodepraksis og grad av
veiledning påvirker faktisk bruk av kodeverket. Dette understøttes også av samtaler med
klinikerne, som selv også presiserer at det vil være behov for opplæring og veiledning i bruk av
nytt kodeverk i forbindelse med overgangen, særlig når det gjelder bruk av postkoordinering
og utredning av relevante personlighetstrekk.
Med begrenset opplæring, var klinikerne i stand til å sette koder ved bruk av WHOs
søkeverktøy. Mer komplisert koding syntes imidlertid å kreve innsikt. I videre arbeid med
kodepraksis fremstår det blant annet som sentralt å vurdere hvilke krav som bør stilles til bruk
av postkoordinering. Det er særlig behov for å vurdere hvordan man kan sikre utnyttelse av de
diagnostiske og behandlingsmessige forbedringene som ligger i det nye kodeverket samtidig
som man unngår et nivå av postkoordinering som blir for tidkrevende for klinikere og annet
helsepersonell som registrerer koder.
7.4 En overgang fra ICD-10 til ICD-11 vil kreve forarbeid
Som beskrevet i kapittel 6.2 antyder datamaterialet at bruk av tilleggskoder for å beskrive
fremtredende personlighetstrekk oppleves som mer ukjent og derfor også har tatt mer tid å
utrede for å komme frem til riktig diagnose og deretter valg av korrekt diagnosekode. Dette
synliggjør behov for tydelig kundeveiledning, særlig fra det tidspunktet hvor ICD-11 tas i bruk
og i perioden frem til ny kodepraksis er etablert, i tillegg til et mulig behov for føringer for
hvordan helsepersonell skal kode med ICD-11 på oppgraderingstidspunktet. Dette forutsetter
videre at ny funksjonalitet i relevante tekniske løsninger må bygges fleksibel nok til å håndtere
utvidet bruk av postkoordinering senere, i tillegg til andre relevante oppdateringer og
endringer.
7.5 En periode med dobbelkoding kan bli utfordrende innenfor noen fagområder
I forbindelse med en oppgradering fra ICD-10 til ICD-11 vil det være behov for å vurdere ulike
risikoreduserende tiltak, blant annet for å avdekke og korrigere for utfordringer i kodepraksis,
samt teste datautveksling og innrapportering på ICD-11 i lukkede testmiljøer.
Erfaringer fra utprøvingen tilsier at en periode med dobbelkoding i overgangen innen dette
fagområdet kan være tidkrevende for klinikere og medføre en unødig belastning for pasienter.
Som beskrevet i kapittel 6.2 vil en periode med dobbelkoding for klinikere som jobber med
pasienter med personlighetsforstyrrelser kunne innebære at den enkelte pasient må
gjennomgå to utredningsløp. Dobbelkoding vil altså potensielt medføre en belastning for
helsepersonell, i form av en omfattende økning i tidsbruk forbundet med diagnostisering, men
også for pasienten, som da må gjennomgå to ulike utredningsløp