Kapittel 6 Resultater

Diskusjonen og oppsummeringen i dette kapittelet presenterer beskrivelser og eksempler som 
er trukket frem i intervjuer med deltakende klinikere i utprøvingen. Eksemplene og beskrivelsene er videre supplert med analyser av innrapporterte koder. Kapittelets hensikt er å fremheve klinikernes beskrivelser av dagens situasjon for utredning og registrering av koder med ICD-10, samt erfaringer med utredning og registrering av koder med ICD-11. 

6.1 Nullpunktsmåling 

Som tidligere presentert var formålet med nullpunktsmålingen å etablere et referansepunkt før 
utprøving av ICD-11 i form av dagens situasjon med utredning og registrering av koder med 
ICD-10. 

Klinikernes erfaring er at prosessen med å registrere en ICD-10-kode i 
DIPS ikke tar lang tid 

Innenfor rammene av utprøvingen var det ikke mulig å gjennomføre konkrete målinger for å tallfeste tidsbruk knyttet til registrering av koder, men klinikerne ble i nullpunktsintervjuet bedt om å reflektere rundt egen tidsbruk. Svarene antyder at selve registreringen av ICD-10-koder i EPJ-systemet ikke er en prosess som tar lang tid. 

Klinikerne ved Østre Agder DPS fremstår også som fornøyde med hvordan den tekniske 
løsningen for å registrere diagnosekoder fungerer i dag, og har ingen innvendinger til dagens 
løsning for å registrere hverken ICD-10-koder eller tilhørende prosedyrekoder fra Norsk 
prosedyrekodeverk. 

Koding av diagnoser innenfor personlighetsforstyrrelser i Helseplattformen kan være utfordrende

Samtaler med klinikere ved Nidaros DPS indikerer at koding av diagnoser innenfor 
personlighetsforstyrrelser i Helseplattformen kan være utfordrende. Dette forklares primært 
med at det kan være vanskelig å komme frem til en SNOMED-term som oppleves som 
passende for diagnosen, i tillegg til at klinikerne oppgir at de i liten grad har fått opplæring i 
hvordan de skal forholde seg til og dokumentere diagnoseinformasjon med SNOMED-termer. 
Dette har resultert i at klinikerne i liten grad forholder seg direkte til SNOMED-termen når de 
skal sette diagnose, men at de heller først søker opp en relevant ICD-10-kode som er kjent og 
deretter velger en foreslått SNOMED-term som er koblet til ICD-10-koden. Klinikerne oppgir at 
det varierer i hvilken grad de bruker tid på å finne frem til denne SNOMED-termen, og at de ikke 
alltid har mulighet til å bruke tid på å finne den SNOMED-termen som korresponderer best 
med ønsket ICD-10-kode. 

Prosessen med å stille diagnose, utredningsprosessen, kan være 
tidkrevende

Det som fremstår som mest tidkrevende i dag, er den kliniske prosessen med å utrede og 
stille pasientens diagnose. Klinikerne forteller at de opplever at de bruker unødvendig mye tid, 
både alene og i diskusjon med andre, på å komme frem til hva som oppleves som riktig
diagnose for en pasient. 

En sentral årsak til at utredningsprosessen i dag tar tid, synes å være at klinikerne selv 
opplever at det er lite samsvar mellom dagens diagnoser i henhold til ICD-10 og tilhørende 
behandlingsmuligheter. I intervju oppgir flere at de gjerne kan bruke mye tid på utredning, i 
form av spørreskjema og samtaler med pasienten. men at det som etter utredningsprosessen 
fremstår som riktig diagnose, ikke nødvendigvis gir pasienten tilgang til det klinikerne selv 
opplever å være riktig behandling. 

Det beskrives også av klinikerne at det kan være utfordrende å stille diagnose når man følger 
tradisjonell diagnostikk som angitt i ICD-10 når pasienten har trekk fra flere diagnosegrupper
samtidig. Knappe diagnosebeskrivelser i ICD-10 beskrives å bidra til ytterligere usikkerhet.

Håper at overgang til ICD-11 kan bidra til mer presise, bedre tilpassede behandlingsforløp og bedre muligheter for å måle endring i sykdomsforløp

På spørsmål om hvilke forventninger de har til ICD-11, oppgir klinikerne at de først og fremst 
håper at en ny versjon av kodeverket vil bidra til mer presise diagnoser, som i større grad 
samsvarer med pasientenes symptombilde. Mer presise diagnoser vil både kunne bidra til 
enklere kommunikasjon med pasienten, fordi diagnosen forhåpentligvis i større grad vil 
samsvare med pasientens egen opplevelse, i tillegg til å gjøre det enklere å sette sammen et 
godt behandlingsopplegg som er tilpasset pasientens diagnose og behov. Det vil for eksempel 
i større grad være mulig å tilpasse lengden på behandlingen avhengig av alvorlighetsgrad. 
Som eksempel trekkes det frem i intervju med Østre Agder DPS at pasienter som i fremtiden 
får diagnosen "Mild personlighetsforstyrrelse" ikke nødvendigvis vil ha behov for hele 
behandlingsforløpet som pasientene i dag gjennomfører. På denne måten vil enkelte pasienter 
kunne få kortere behandlingsforløp, noe som både vil være gunstig for den enkelte pasient og 
frigjøre ressurser til behandling av andre. 

Klinikerne oppgir også at de har forventninger til at klassifisering etter alvorlighetsgrad, basert 
på en vurdering av personlighetsfungering, vil gjøre det enklere å måle sykdomsutvikling for 
hver enkelt pasient, og følgelig også effekten av behandlingen pasienten får. Diagnosekodene
for personlighetsforstyrrelser i ICD-10 gir i mindre grad rom for å måle endring før og etter 
behandling sammenlignet med ICD-11. Dette vil både være gunstig for klinikerne, som vil 
kunne videreutvikle og tilpasse behandlingsforløpene basert på informasjon om hvor godt de 
ser ut til å fungere, og for pasientene selv, som tydeligere kan få dokumentert en forbedring. 

6.2 Sluttmåling 

Som tidligere presentert var formålet med sluttmålingen å undersøke hvordan utredning og 
registrering av koder med ICD-11 fungerte, herunder om klinikernes erfaringer samsvarte med 
forventningene i forkant, utfordringer i arbeidet med utredning og registrering av koder med 
ICD-11, opplevde forskjeller i arbeid med ICD-11 sammenlignet med ICD-10 i tillegg til opplevde fordeler og ulemper ved ICD-11. 

Det har vært relativt enkelt å komme frem til hoveddiagnose

Som tidligere nevnt ble klinikerne i den innledende fasen av utprøvingen bedt om i hovedsak å 
forholde seg til hoveddiagnosene for personlighetsforstyrrelse, med registrering av alvorlighetsgrad (mild, moderat eller alvorlig). Dette gjenspeiles tydelig i datamaterialet, hvor et begrenset sett av ICD-11-koder dominerer de tidlige registreringene. "Moderat personlighetsforstyrrelse" er klart mest brukt, etterfulgt av alvorlig og mild.

I intervju forteller klinikerne at prosessen med å forholde seg til den nye retningslinjen og 
komme frem til en hoveddiagnose, har vært enkel. Klinikerne forteller at de tre hovedkategoriene, mild, moderat og alvorlig, i stor grad samsvarer med klinikernes medisinske forståelse av personlighetsforstyrrelser, og at dette gjør det enklere å forholde seg til diagnosene. 

Postkoordinering og bruk av tilleggskoder beskrives som mer krevende
enn valg av hoveddiagnose

Etter hvert som utprøvingen utviklet seg, ble det åpnet for at klinikerne i større grad også 
kunne postkoordinere, i form av å inkludere relevante tilleggskoder under diagnosene for 
personlighetsforstyrrelse, blant annet for å spesifisere fremtredende personlighetstrekk.
Analyser av de innsendte kodene viser at dette førte til større variasjon i kodingen. Flere 
registreringer gikk fra å bestå av én hoveddiagnose med angitt alvorlighetsgrad, til å inkludere 
tilleggskoder som beskrev fremtredende personlighetstrekk, for eksempel borderline-mønster.

I den siste fasen av utprøvingen ble klinikerne gitt anledning til å kode mer fritt innenfor hele 
kapitlet for psykisk helse, basert på egen klinisk vurdering. Dette innebar at enkelte 
registreringer, i tillegg til hoveddiagnose for personlighetsforstyrrelse, også inkluderte 
tilleggskoder for andre samtidige psykiske tilstander, for eksempel angstlidelser, der dette ble 
vurdert som klinisk relevant. 

Denne trinnvise åpningen for mer avansert koding reflekteres tydelig i datagrunnlaget. Om lag 
halvparten av registreringene (119 av 215) inneholder flere ICD-11-koder i samme registrering, mens resten består av én enkelt kode. Andelen registreringer med kombinerte koder øker mot slutten av perioden, noe som indikerer at klinikerne i økende grad tok i bruk ICD-11s 
muligheter etter hvert som erfaring og trygghet økte.

Sluttintervjuet med klinikerne avdekker at bruk av tilleggskoder for å spesifisere fremtredende 
personlighetstrekk oppleves som mer ukjent og derfor også har tatt mer tid. Dette henger 
trolig sammen med at muligheten for videre utredning av de mest fremtredende  personlighetstrekkene i ICD-11 er ny for klinikerne. 

Klinikerne oppgir i intervju at det har vært uvant å forholde seg til tilleggskoder, og at det derfor også har tatt tid å vurdere hvilke tilleggskoder som skal registreres. Dette forklares blant annet med at tilleggskodene krever ytterligere utredning av pasienten, utover vurdering av alvorlighetsgrad, for å komme frem til hvilke personlighetstrekk som kan sies å være fremtredende. 

Etterlyser ytterligere opplæring og utredningsverktøy 

I intervju uttrykker klinikeren at de opplever at det vil være behov for opplæring i overgangen
fra ICD-10 til ICD-11. Klinikerne oppgir at erfaringene de har gjort seg, tilsier at det vil ta tid å 
lære seg de nye diagnostiske kriteriene som kommer med ICD-11. Dette begrunnes blant annet med at nye diagnostiske kriterier langt på vei kan kreve to nivåer av utredning av pasienten, først ett for å komme frem til hoveddiagnosen og deretter ett for å identifisere relevante fremtredende personlighetstrekk. Slik klinikerne ser det, vil det være behov for å få på plass gode utredningsverktøy for utredning av personlighetstrekk. 

Dette understøttes også av analyser av de innsendte kodene, som indikerer at koblingen mellom ICD-11 og ICD-10 i mange tilfeller ikke er entydig. Samme ICD-10-kode forekommer i kombinasjon med flere ulike ICD-11-koder, og enkelte ICD-11-registreringer har ikke en åpenbar én-til-én-ekvivalent i ICD-10. Dette understøtter at overgang fra ICD-10 til ICD-11 ikke kan baseres på ren automatisk konvertering, men forutsetter faglige vurderinger.

Opplever at ICD-11 kan bidra til forventede forbedringer 

Den avsluttende samtalen med klinikerne avdekket også at test av ICD-11 i utprøvingen i stor 
grad har bekreftet at ICD-11 kan bidra til forventede forbedringer. I intervju fortelles det blant 
annet at diagnosekodene for personlighetsforstyrrelser i ICD-11 i større grad samsvarer med 
den medisinske tilnærmingen til diagnosene, og derfor trolig vil legge til rette for mer effektiv
behandlingsplanlegging. Klinikerne forteller blant annet at de opplever at bruk av ICD-11 i større grad vil åpne opp for en vurdering av om pasienten egentlig har en diagnose som er tilstrekkelig alvorlig for å kvalifisere til behandling ved gruppeenheten. Videre forteller klinikerne i intervju at de opplever at spesifisering av relevante personlighetstrekk vil gi mer informasjon inn i behandlingen av hver enkelt pasient, i tillegg til å gi bedre grunnlag for å kommunisere med pasienter om diagnosen og behandling. 

Dobbeltkoding i forbindelse med oppgradering vil kunne være problematisk for helsepersonell som jobber med personlighetsforstyrrelser 

Avslutningsvis avdekker sluttintervjuet med klinikerne at dobbeltkoding innenfor rammene av 
utprøvingen i liten grad har vært krevende. Dette begrunnes i intervju med at klinikerne i 
utprøvingen kun har satt det de selv, ved hjelp av ny retningslinje, opplever å være riktig ICD-11-kode, uten en ny utredning av pasienten. I intervju understrekes det at dette i liten grad tegner et riktig bilde av hva dobbeltkoding vil innebære dersom klinikerne som en del av oppgraderingen fra ICD-10 til ICD-11 skulle ha dobbeltkodet for en periode. I og med at ICD-10 og ICD-11 for personlighetsforstyrrelser innebærer to ulike måter å diagnostisere pasienten på, med ulike utredningsløp, vil en reell periode med dobbeltkoding innebære at hver enkelt pasient må gjennomgå to utredningsløp. Klinikerne uttrykker at dette vil medføre en økt belastning for helsepersonell, og være en stor belastning for pasienten.

Siste faglige endring: 09. november 2026

Til toppen