Kapittel 3.3Utvikling i Norge etter lovendringer i 2020

I forbindelse med evalueringen har Helsedirektoratet sendt ut en spørreundersøkelse til alle virksomheter (og klinikker) som er godkjent for assistert befruktning, for å få mer detaljert informasjon om utviklingen etter og konsekvensene av lovendringen i 2020. Resultatene fra undersøkelsen omtales nedenfor, der det er relevant.

Utvikling etter at eggdonasjon ble tillatt

Stortinget vedtok i mai 2020 å tillate eggdonasjon, og endringen trådte i kraft 1. januar 2021. Før lovendringen trådte i kraft, utredet Helsedirektoratet flere spørsmål knyttet til implementering av tilbudet, blant annet krav til virksomhetene, anbefalinger om veiledning til donorer og spørsmål om kompensasjon [16].

Den som skal være eggdonor, må gjennomgå en medisinsk vurdering og oppfylle nærmere bestemte krav [17]. Eggdonor må gi skriftlig samtykke til at eggene brukes i assistert befruktning, og hun må også samtykke til at hennes identitet registreres i det sentrale egg- og sæddonorregisteret (ESDR). Eggdonor som rekrutteres i Norge, må være registrert i det norske Folkeregisteret og ha en permanent tilknytning til Norge [18]. Det er ikke satt en øvre grense for hvor mange familier som kan bruke samme eggdonor i Norge, men det fremgår av Rundskriv om assistert befruktning med donoregg og donorsæd punkt 4.5 at det ikke skal gjøres mer enn tre egguttak fra hver donor.

Eggdonor skal som hovedregel ikke donere til mer enn én eggbank i Norge [17]. Bioteknologiloven § 2-9 sier at donoren skal være mellom 25 og 35 år.

Behandlinger med eggdonasjon ble tilgjengelig fra våren 2021. Antall kvinner som fikk behandling med overføring av befruktet donoregg økte betraktelig fra 2021 til 2022. Data som belyser denne utviklingen presenteres i pkt. 3.5.

Behov for behandling med donoregg

Noen kvinner kan ikke bli gravide med egne egg og trenger derfor egg fra en donor. Det kan være fordi de fra naturens side har få eller ingen egg, eller at eggene deres ikke fungerer som normalt. Forstyrret eggmodning, eggløsning eller embryoutvikling kan ses i forbindelse med assistert befruktning. Noen kvinner kommer for tidlig i overgangsalder – kanskje allerede i slutten av 20-årene eller begynnelsen av 30-årene. Sykdomsbehandling kan også skade egganleggene. I mange tilfeller kan kvinnen likevel bli gravid og føde barn hvis hun får assistert befruktning og egg fra en donor.

Eggdonasjon kan også være aktuelt i disse tilfellene:

• Hvis kvinnens egne egg ikke lar seg befrukte eller det befruktede egget ikke utvikler seg, eller stopper opp i utviklingen.
• Ved høy alder hos kvinnen vil andelen normale egg være betydelig redusert. Dette reduserer muligheten for å bli gravid med egne egg betydelig. I tillegg er forekomst av spontanaborter betydelig økt på grunn av høyere forekomst av kromosomfeil i det befruktede egget.
• Hvis kvinnen har eller er disponert for å få en alvorlig arvelig sykdom som hun ikke ønsker å overføre til barna sine. Bruk av donoregg kan i noen slike tilfeller være et alternativ til behandling med preimplantasjonsdiagnostikk.

Erfaringer med eggdonasjon

I spørreundersøkelsen til virksomhetene, har Helsedirektoratet stilt spørsmål for å få innsikt i virksomhetenes erfaringer med eggdonasjon. To offentlige virksomheter og seks private klinikker (én virksomhet kan ha flere klinikker) som har svart på undersøkelsen har tilbud om eggdonasjon. Nedenfor presenterer vi oppsummering av svar fra undersøkelsen, og noen pasient- og brukerperspektiver.

Data fra undersøkelsen

Beskrivelse av en typisk eggdonor og motivasjon
Virksomhetene som rekrutterer donorer oppgir at en typisk eggdonor er en kvinne i 30-årene (intervall 25 til 32), de fleste er i et forhold, og rundt halvparten har barn fra før. De fleste har høyere utdanning, hovedsakelig fra høyskole eller universitet.

Virksomhetenes svar viser at donorenes motivasjon for å donere egg i hovedsak er altruistisk. Mange donorer har personlig erfaring med barn, enten gjennom eget foreldreskap eller arbeid med barn. Donorene beskrives som omsorgsfulle, reflekterte og rause personer, drevet av et sterkt ønske om å hjelpe andre. Enkelte ønsker å bidra fordi de selv har opplevd gleden ved å få barn, mens andre har sett venner eller familiemedlemmer streve med barnløshet. Noen har ikke egne barn, men donerer for å gi andre muligheten til å oppleve å være foreldre.

Hvor mange uttak gjøres det vanligvis fra hver eggdonor?
Hver donor kan donere egg opptil tre ganger. Virksomhetene rapporterer at de fleste donorene kun donerer egg én gang. Noen klinikker rapporterer at opptil 30 prosent av donorene kommer tilbake for å utføre et andre eller tredje egguttak, men generelt gjelder dette et fåtall av donorene.

Hvor mange familier kan vanligvis bruke egg fra samme uttak?
Klinikkene oppgir at eggene fra ett egguttak som regel benyttes i én til to familier, men i enkelte tilfeller kan opptil tre familier benytte egg fra ett uttak fra samme donor.

Behov for tilbud om eggdonasjon
På spørsmål om behov for donoregg er dekket, svarer de fleste klinikkene nei eller delvis. De offentlige virksomhetene benytter kun donoregg fra egne donorer, men flere av de private virksomhetene dekker behovet for donoregg gjennom import fra andre nordiske land. For å sikre et reelt og likeverdig offentlig tilbud om eggdonasjon, er det i dag behov for flere eggdonorer.

Selv om pasienter har mulighet til å gjennomføre behandling med donoregg i utlandet og deretter søke om refusjon fra Helfo, beskrives denne prosessen som komplisert og lite tilgjengelig for mange.

Pasient- og brukerperspektiv

Foreningen Ønskebarn har gitt skriftlig innspill til evalueringen hvor de blant annet har pekt på at det bare er to offentlige virksomheter, St. Olavs hospital (fra 2021) og Oslo universitetssykehus (fra 2025), som har tilbud om eggdonasjon. Ønskebarn uttaler at det i realiteten betyr at par med et medisinsk behov for behandling med eggdonasjon, ikke har et godt nok offentlig tilbud. De viser også til at de fleste behandlingene som ble utført i 2022 trolig er utført ved private klinikker, og at det reelt sett betyr at parets økonomi avgjør tilgang til tilbudet.

Ønskebarn mener at dette ikke er intensjonen med lovendringen fra 2020. Foreningen uttaler at det er viktig at det er et offentlig tilbud om eggdonasjon, og at dette handler om tilgjengelig kompetanse og utvikling også ved de offentlige klinikkene.

Erfaring med rekruttering av eggdonorer og tiltak for å øke rekruttering

De fleste virksomhetene oppgir at det er krevende å rekruttere eggdonorer, og flere virksomheter etterlyser økt synlighet og informasjon i samfunnet for å nå potensielle donorer. Brukerorganisasjonene understreker at mangel på donorer begrenser behandlingstilbudet, særlig i det offentlige, og fører til lange ventetider. Mange søker derfor hjelp hos private klinikker, noe ikke alle har økonomisk mulighet til. For å sikre likeverdig tilgang og god kvalitet, er økt donorrekruttering avgjørende, spesielt for å styrke det offentlige tilbudet.

Virksomhetene og brukerorganisasjonene peker på flere tiltak for å øke tilgangen på eggdonorer. Bedre informasjon og informasjonskampanjer nevnes som sentrale virkemidler, og flere viser til at rekrutteringen tidligere var lettere da eggdonasjon fikk medieoppmerksomhet – eksempelvis i forbindelse med lovendringen. En klinikk rapporterer at aktiv bruk av medier gir begrenset effekt sett opp mot innsatsen.

Ønskebarn viser i sitt innspill til at Helsedirektoratet bør gis i oppgave å gjennomføre kampanjer for å rekruttere donorer av egg og sæd. Ønskebarn mener dette kan bidra til informasjonsspredning i samfunnet om hva donasjon går ut på og hva det innebærer, og slik bidra til normalisering av donasjon. Enkelte viser også til inspirasjon fra Sverige, der Socialstyrelsen har etablert «Donationsveckan» for å øke bevissthet om donasjon av organer, blod, celler og vev – inkludert egg og sæd.

En økning i satsene for økonomisk kompensasjon til eggdonorer foreslås som et viktig tiltak for å styrke rekrutteringen. Per april 2025 er kompensasjonen 5 931 kroner (5 prosent av 1 G), til tross for at én eggdonasjon er anslått til minimum 38 timers tidsbruk [19]. Økt kompensasjon fremheves som et mulig og nødvendig virkemiddel, og det understrekes at dette fortsatt vil være forenlig med et altruistisk system. En økt kompensasjon som gir reell kompensasjon for donors belastning og tidsbruk, vil også være i tråd med krav i regelverket om at donasjonen skal være frivillig og vederlagsfri.

Det er stilt spørsmål om hvorfor det ikke åpnes for import av egg fra andre EU-land enn de nordiske.

Noen virksomheter foreslår også alternative modeller for eggdonasjon for å øke antall eggdonorer, for eksempel at overskuddsegg fra kvinner, som fryser egne egg uten medisinsk indikasjon, kan tilbys til donasjon. Det er også modeller der deler av eggene brukes til egen behandling og resten doneres, under forutsetning av at de håndteres som donoregg fra starten. Det vises til lignende erfaringer fra Danmark og Storbritannia (Newcastle).

I utredningen med forslag til veiledning og retningslinjer knyttet til eggdonasjon fra 2020 ble det beskrevet modeller der kvinner som mottar assistert befruktning kan donere noen av sine egg, samt modeller for bruk av overtallige egg fra lagring uten medisinsk indikasjon, men disse modellene ble ikke anbefalt [20]. Dersom slike modeller skal etableres, må de utredes nærmere, både juridisk og etisk.

Utvikling etter at assistert befruktning til enslige ble tillatt

Assistert befruktning til enslige ble tillatt fra 1. juli 2020. I forbindelse med spørreundersøkelse til evalueringen av bioteknologiloven innhentet direktoratet data om hvor mange enslige som har fått behandling etter lovendringen og hvor mange barn som er født, og aldersfordelingen på de enslige som har fått behandling.

Data fra både private og offentlige klinikker viser at det er flest enslige kvinner i aldersgruppen 35 til 39 år som har fått behandling med assistert befruktning. De fleste behandlingene til enslige kvinner skjer ved private klinikker.

Forskjellen i totalt antall behandlinger av enslige kvinner i perioden ved offentlige og private virksomheter er spesielt stor for aldersgruppen over 40 år (56 offentlig og 797 privat), mens det i gruppen 35 til 39 år er mindre forskjell (263 offentlig og 881 privat). En av grunnene til dette kan være at kvinner som er 40 år eller eldre sjelden prioriteres i det offentlige systemet, grunnet lavere forventet nytte av behandlingene.

Utredning og vurdering av enslige er som for par, men det legges særlig vekt på sosialt nettverk.

Forklaring til figuren: Figuren viser antall enslige som har fått behandling med donorsæd fra 1. juli 2020 og fram til og med 31. desember 2024, fordelt på offentlige (lilla) og private klinikker (blågrønn). Data viser behandlinger utført ved norske virksomheter. Antall enslige som får behandling ved private klinikker er vesentlig høyere enn ved offentlige klinikker. Det totale antall enslige som har fått behandling (lys blå) har økt gjennom hele perioden.

Alle de private klinikkene som svarte på undersøkelsen, har tilbud om behandling med assistert befruktning til enslige. Av de offentlige klinikkene som har svart på undersøkelsen, er det to som har oppgitt at de ikke har kommet i gang med tilbud til enslige.

Forklaring til figuren: Figuren viser antall barn født av enslige kvinner som har fått assistert befruktning ved en norsk virksomhet i perioden 1. juli 2020 og fram til og med 31.12.2023, fordelt på offentlige (lilla) og private klinikker (blågrønn). Det er flere enslige som får behandling ved private klinikker enn ved offentlige klinikker, og derfor er antall barn født som forventet høyere hos de private klinikkene. Det totale antall barn født etter assistert befruktning til enslige kvinner (lys blå) har økt gjennom hele perioden. (Tall for 2020, 2021 og 2022 inngår også i statistikk om behandlinger med donorsæd i kapittel 3.5.)

Helsedirektoratet har i mars 2025 mottatt foreløpige tall for antall barn født etter behandlinger av enslige utført i 2024. Tallene viser at det så langt var født til sammen 54 barn etter behandling ved private klinikker og 52 barn etter behandling ved offentlige klinikker etter behandlinger utført i 2024. Barna som ble til i løpet av 2024, fødes innen september 2025, så det er forventet at tallet vil stige. Data rapporteres først i 2026.

Partnerdonasjon av egg hos likekjønnede par

Bioteknologiloven § 2-15 fjerde ledd som åpner for partnerdonasjon av egg, gjelder ved assistert befruktning til et likekjønnet par. Bestemmelsen om partnerdonasjon ble vedtatt i forbindelse med forslag til endring av bioteknologiloven i 2020 [21] og trådte i kraft fra 1. januar 2021. Bioteknologiloven § 2-15 fjerde ledd ble i mai 2021 endret på nytt slik at det ved assistert befruktning til et likekjønnet par ikke var krav om at bioteknologiloven § 2-4 om vilkår for befruktning utenfor kroppen (medisinsk behov) var oppfylt.

Om partnerdonasjon av egg (ROPA)

Partnerdonasjon av egg ved assistert befruktning (ofte forkortet ROPA: Reception of Oocytes from Partner) innebærer at én partner bidrar genetisk (egget), mens den andre bærer frem og føder barnet.

Partnerdonasjon av egg forutsetter bruk av donorsæd.

Partnerdonasjon av egg kan være aktuelt både av medisinske og ikke-medisinske årsaker. En medisinsk årsak kan være at én av kvinnene har gode egg, mens den andre har bedre forutsetninger for å gjennomføre et svangerskap. Ikke-medisinske årsaker kan være ønske om at begge kvinnene i paret skal ha en biologisk tilknytning til barnet. Det kan også handle om et felles ønske om å kunne velge hvem som skal gå gravid med parets barn.

Selv om mange fremhever at metoden kan styrke begges tilknytning til barnet, mener også enkelte at det legges for stor vekt på genetisk og biologisk tilknytning som forutsetning for å etablere en god og trygg familie [22] (se f.eks. diskusjonen om embryodonasjon i del to av rapporten).

Partnerdonasjon var først bare tillatt i tilfeller der det var medisinsk årsak til at den ene kvinnen i paret ikke kunne bruke egne egg for å bli gravid.

Bioteknologiloven § 2-15 fjerde ledd ble i mai 2021 så endret til at det ved assistert befruktning til et likekjønnet par ikke var krav om at bioteknologiloven § 2-4 om vilkår for befruktning utenfor kroppen (medisinsk behov) var oppfylt [23]. Kvinner i et likekjønnet par fikk som følge av denne endringen en mulighet til å velge hvem av kvinnene som skulle gå gravid med parets barn.

Status, praksis og utfordringer knyttet til partnerdonasjon av egg

Partnerdonasjon av egg ble innført ved politisk vedtak og har ikke vært gjenstand for metodevurdering eller godkjenning som behandlingsform etter bioteknologiloven § 2-19. I 2021 ble 13 barn til ved bruk av ROPA, mens 24 barn ble født etter bruk av ROPA i 2022.

Det er tydelige forskjeller mellom offentlige og private virksomheter både når det gjelder hvilke pasienter som får dette tilbudet, og mellom erfaringer og vurdering av metoden.

Partnerdonasjon utføres i hovedsak ved private virksomheter. Virksomhetene oppgir at informasjon om metoden, blant annet gjennom medieoppslag [24], har ført til økt etterspørsel etter denne behandlingsformen.

De private virksomhetene oppgir at de har begrenset, men gjennomgående positiv erfaring med partnerdonasjon av egg. Samtidig peker de på at metoden reiser enkelte juridiske og etiske utfordringer. Blant annet peker flere på at kvinnen som har donert egg, ved samlivsbrudd kan benytte lagrede embryoer uten samtykke fra tidligere partner. Dette kan bidra til uoversiktlige og potensielt belastende familieforhold for både foreldre og barn. Det uttrykkes bekymring for at gjeldende lovverk ikke tar høyde for disse situasjonene, og at dette bør gjennomgås.

En annen utfordring gjelder valg av hvem i paret som skal donere egg, og hvem som skal bære fram barnet. I en del tilfeller ønsker paret at den yngste partneren skal gjennomgå svangerskapet, mens den eldre donerer egg. Avhengig av alder, kan dette by på utfordringer, da eggkvalitet og eggreserver svekkes med økende alder, noe som kan gjøre behandlingen mer ressurskrevende og gjøre det mindre sannsynlig å lykkes.

De offentlige virksomhetene oppgir at de ikke tilbyr partnerdonasjon, eller kun tilbyr partnerdonasjon dersom det foreligger en medisinsk indikasjon for dette [25]. Det er bl.a. pekt på ressursbruken, siden mange par som er aktuelle for ROPA, kunne fått behandling med inseminasjon (IUI), men pga. ROPA må de gjennom behandling med IVF/ICSI. Dette er mer ressurskrevende, og etter virksomhetenes vurdering innebærer det større risiko og mindre sjanse for å lykkes.

Det økende antallet pasienter som ønsker å benytte partnerdonasjon, i kombinasjon med avslag i den offentlige spesialisthelsetjenesten, har ført til klager både til statsforvalteren og til Pasient- og brukerombudet. Direktoratet kjenner ikke til om sakene er behandlet eller hvilket utfall de eventuelt fikk. Det er begrenset kunnskap om risiko for gruppen som er aktuelle for ROPA, og det er delte meninger i fagmiljøet om og i hvilken grad partnerdonasjon av egg er forbundet med økt risiko, slik det er vist for eggdonasjon [26].

Ved eggdonasjon er det noe økt risiko for svangerskapsforgiftning og komplikasjoner knyttet til høyt blodtrykk (hypertensjon), for lav fødselsvekt, prematur fødsel eller akutte fødselskomplikasjoner. Risiko for svangerskapsforgiftning er anslått å være 2 til 3 ganger høyere ved eggdonasjon enn ved bruk av egne egg [27][28]. Enkelte studier antyder at underliggende medisinske faktorer hos pasientene også kan bidra til denne risikoøkningen [29].

En helhetlig gjennomgang av bioteknologilovens bestemmelser om assistert befruktning og mulig relevans for ROPA kan synes hensiktsmessig, da det kan synes som om dette ikke ble gjort da retten til partnerdonasjon ble innført. Vi har ikke i evalueringen vurdert eventuelt behov for justeringer. Vi nevner imidlertid at § 2-16 om aldersgrense for lagring av befruktede egg er fastsatt med tanke på alderen til kvinnen egget skal settes inn i. Dersom egget skal settes inn i en kvinne som ikke har passert aldersgrensen, er det ikke gitt at det er rett praksis å destruere egget når kvinnen som avga det, har passert aldersgrensen på 46 år. Bruk av egg eller befruktede egg fra en avdød kvinne til partnerdonasjon hos et likekjønnet par, er per i dag ikke tillatt. Det er stilt spørsmål ved om § 2-17 om bruk av sæd fra avdød også bør ses på med tanke på mulighet for dette.

Ny bestemmelse om bruk av sæd fra avdød ektefelle eller partner

I 2020 ble det innført en bestemmelse i bioteknologiloven (§ 2-17) som åpner for at lagret sæd fra avdød, eller egg som er befruktet med avdødes sæd, kan benyttes til assistert befruktning av avdødes gjenlevende ektefelle eller samboer dersom det kan dokumenteres at det er i tråd med avdødes ønske.

Bestemmelsen er begrunnet i hensynet til personlig autonomi og retten til å bestemme over egen genetisk reproduksjon, også etter dødsfall. Uten et slikt samtykke er både lagring og bruk av sæd til assistert befruktning ulovlig. Den avdøde skal regnes som barnets far etter barnelova.

Bakgrunnen for bestemmelsen var blant annet en offentlig debatt etter at en kvinne ble nektet bruk av sin avdøde ektemanns lagrede sæd, til tross for at det var dokumentert at han hadde ønsket dette. At assistert befruktning for enslige ble tillatt i samme lovrevisjon, la også til rette for en slik endring.

Helsedirektoratet har fått opplyst at bestemmelsen har blitt benyttet flere ganger siden innføringen. I direktoratets spørreundersøkelse oppgir fire virksomheter – to offentlige og to private – at de har gitt tilbud om assistert befruktning etter bioteknologiloven § 2-17.

Bruk av egg eller befruktede egg fra en avdød kvinne til partnerdonasjon hos et likekjønnet par, er per i dag ikke tillatt.

Øvre aldersgrense for kvinner i forbindelse med assistert befruktning

I 2020 ble det innført en absolutt aldersgrense i bioteknologiloven § 2-3 a for kvinner som får behandling med assistert befruktning. Bestemmelsen fastslår at kvinnen ikke kan være eldre enn fylte 46 år ved tidspunktet for inseminasjon eller innsetting av befruktet egg.

Formålet med å lovfeste en øvre aldersgrense var å gi økt forutsigbarhet for både pasienter og helsepersonell, samt sikre en mest mulig ensartet praksis på tvers av virksomheter. Det ble samtidig understreket at lovfestingen ikke er til hinder for individuelle medisinske og psykososiale vurderinger innenfor rammen av den fastsatte aldersgrensen. Aldersgrensen ble vurdert som saklig begrunnet, og ikke urimelig inngripende [30].

Aldersgrensen gir ikke kvinnen en rett til å få behandling fram til hun fyller 46 år, men må ses i sammenheng med den medisinske vurderingen som skal gjøres, bl.a. risiko ved en eventuell behandling og mulighet for å lykkes.

Virksomhetenes erfaring med aldersgrense for behandling

Virksomhetene oppgir i hovedsak positive erfaringer med innføringen av en øvre aldersgrense. Flere viser til at grensen gir klare rammer og mulighet for individuell vurdering innenfor et fastsatt tak. Noen peker likevel på at aldersgrensen sjelden er relevant i offentlig sektor, ettersom få kvinner i de øvre aldersklassene prioriteres for behandling der. For eksempel oppgir Sykehuset Telemark at kvinnen som hovedregel tilbys assistert befruktning dersom hun er yngre enn 39 år på søknadstidspunktet [31].

Det trekkes også frem som positivt at aldersgrensen gir rom for å vurdere enkelttilfeller, for eksempel kvinner som må utsette å få barn eller utsette behandling med assistert befruktning på grunn av alvorlig sykdom (som kreftbehandling), eller andre livshendelser.

Noen virksomheter peker på at enkelte pasienter misforstår aldersgrensen som en rett til behandling frem til fylte 46 år. Dette har ført til klager til statsforvalteren, særlig i saker hvor kvinner over 38 år ikke får innvilget behandling i det offentlige. I Helsedirektoratets prioriteringsveileder for kvinnesykdommer står det om faktorer som skal vurderes og som gir redusert nytte, bl.a. er alder over 38 år nevnt [32].

Dette viser at det er behov for tydeligere informasjon om forskjellen mellom en lovfestet aldersgrense og faktisk prioritering innen helsetjenesten.

Fagmiljøene mener at det fortsatt er enkelte uavklarte spørsmål knyttet til aldersgrensen, for eksempel ved partnerdonasjon. Fagmiljøene har også stilt spørsmål om hvorvidt de nordiske landene bør vurdere å harmonisere øvre aldersgrenser for assistert befruktning. På spørsmålet om det bør innføres en øvre aldersgrense også for menn ved assistert befruktning, uttrykker fagmiljøene i hovedsak en viss reservasjon overfor en slik regulering.

Interesseorganisasjoners erfaring

Ønskebarn har kommentert praktiseringen av aldersgrensen for behandlingen i et skriftlig innspill til direktoratet. De peker på at den medisinske bakgrunnen og intensjonen bak lovfestet aldersgrense er å kunne foreta medisinske vurderinger av kvinnen om en behandling vil lykkes, ikke medføre fare med videre – men at det kan være store forskjeller mellom kvinner. Ønskebarn antar at det ikke vil være forskjeller på de medisinske vurderingene av enkeltpasienter som gjøres i private og offentlige klinikker.

Ønskebarn har uttalt at når de offentlige klinikkene setter aldersgrensen der de gjør, handler det ikke lenger om den medisinske vurderingen av en enkeltperson, men en generell vurdering av nytte versus ressurser. De peker på at dette kan være en av faktorene som bidrar til at det er en økning i antall private klinikker (i tillegg til nye tilbud fra 2020). Ønskebarn antar at en slik streng prioritering ved offentlige klinikker vil påvirke de ressursene som settes inn i behandlingen av de som er yngre enn 38 år, og at ressursene ideelt sett bør økes, men er usikre på om dette skjer.

Aldersgrense for lagring av befruktede egg

Samtidig med innføringen av øvre aldersgrense for behandling med assistert befruktning, ble det også fastsatt en tilsvarende øvre aldersgrense for lagring av befruktede egg. I henhold til bioteknologiloven § 2-16 er det tillatt å lagre befruktede egg frem til kvinnen som skal motta egget fyller 46 år. Virksomhetene kan, basert på vurderinger av ressursbruk og nytte, fastsette en kortere lagringstid. Når lagringstiden er utløpt, skal eggene destrueres eller avgis til opplæring, kvalitetssikring eller forskning. Lagringstiden kan ikke være kortere enn fem år fra befruktningstidspunktet, med mindre kvinnen samtykker til det, eller fordi lagringstiden blir kortere pga. aldersgrensen.

Departementet oppgir i forarbeidene at bestemmelsen gjelder både offentlige og private virksomheter, og det anses som naturlig at lagringstid inngår i avtalen mellom virksomheten og pasienten.

Spørsmål om utlevering av befruktede egg etter at kvinnen har fylt 46 år

Helsedirektoratet har fått henvendelser med spørsmål om en virksomhet kan utlevere befruktede egg til virksomhet i utlandet etter at kvinnen hadde fylt 46 år, jf. bioteknologiloven § 2-3 a, § 2-16 fjerde ledd og § 7-5, jf. straffeloven § 15 om straffbar medvirkning.

Helsedirektoratet har i sine vurderinger [33] vist til at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i sine saker har lagt stor vekt på retten til rådighet over egne befruktede egg i fortolkningen av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 8 [34]. Det kan imidlertid gjøres begrensninger i noen av EMK-rettighetene, forutsatt at begrensningen har hjemmel i lov, ivaretar et legitimt formål og er forholdsmessig.

Når det gjaldt spørsmålet om utlevering av befruktede egg til virksomhet i utlandet etter at kvinnen hadde fylt 46 år ville anses som straffbar medvirkning, jf. bioteknologiloven § 7-5 og straffeloven § 15, viste direktoratet i sin vurdering til at hovedregelen etter bioteknologiloven § 2-16 fjerde ledd er at befruktede egg skal destrueres når lagringstiden er ute. Det er ikke anledning til unntak fra denne bestemmelsen. Eventuell utlevering bør derfor skje før kvinnen har fylt 46 år, jf. bioteknologiloven § 2-3 a. Det ble videre vist til at dersom befruktede egg utleveres etter at kvinnen har fylt 46 år, ville utleveringen etter omstendighetene kunne bli rammet av bioteknologiloven § 7-5 første ledd, jf. straffeloven § 15.

Hvorvidt utlevering ville rammes av lovens bestemmelser om straff, måtte bygge på en individuell og konkret vurdering med utgangspunkt i lov og forarbeider. Direktoratet viste til slutt til at det er domstolene som avgjør om forholdet ville rammes av straff og/eller straffbar medvirkning i en konkret sak.

Lagring av ubefruktede egg uten medisinsk indikasjon

Fra 1. juli 2020 ble bioteknologiloven § 2-11 endret slik at virksomhetene etter særskilt godkjenning kan lagre ubefruktede egg som er hentet ut uten medisinsk indikasjon. Dette krever full egenbetaling.

Tilbud om lagring av ubefruktede egg uten medisinsk indikasjon finnes ved følgende private virksomheter: Aleris Frogner, C-Medical, Klinikk Hausken (alle klinikker), Livio IVF-klinikken Oslo, Medicus AS (alle klinikker), Volvat Spiren Oslo (tidligere Fertilitetssenteret) og Volvat Spiren Trondheim.

Helsedirektoratet har utarbeidet veiledning til virksomhetene for å sikre at personer som ønsker tilbudet, får tilstrekkelig informasjon om hva det innebærer [35]. Fagmiljøene har informert om at det primært er enslige, heterofile kvinner som fryser egg uten medisinsk indikasjon. Noen velger å befrukte eggene og fryse embryo, da dette øker sjansen for å lykkes senere.

Tabell 3‑1 nedenfor viser hvor mange kvinner som har fått lagret ubefruktede egg etter at lovendringen 1. juli 2020. Tall for 2024 kommer i løpet av våren 2025.

Forklaring til tabellen: Tabellen viser antall kvinner som har fått lagret ubefruktede egg etter lovendringen 1. juli 2020. Tilbudet om lagring av ubefruktede egg uten medisinsk indikasjon kom i gang høsten 2020. I løpet av perioden har stadig flere private klinikker søkt om og fått godkjenning for dette.

Det er en økning i antall kvinner som har benyttet tilbudet gjennom hele perioden, og spesielt fra 2022 til 2023. Vi tror at økningen i stor grad skyldes at antall private virksomheter som tilbyr lagring, har økt, og at tilbudet er blitt bedre kjent.

Barneomsorgsattest og tilleggsopplysninger

Bioteknologiloven § 2-6 om avgjørelse om behandling ble fra 1. juli 2020 endret slik:

Den som søker assistert befruktning skal legge frem en barneomsorgsattest som nevnt i politiregisterloven § 39 (lovdata.no) første ledd.

Hvis det er nødvendig for å supplere de opplysningene som gis av kvinnen eller paret selv, kan legen innhente relevant informasjon fra offentlige instanser for å foreta vurderingen av kvinnens eller parets omsorgsevne og hensynet til barnet beste etter første ledd. Slik informasjon kan blant annet være opplysninger om kvinnens eller parets helse, økonomi, bolig og hvor lenge paret har bodd sammen. Ved innhenting av opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt, kreves samtykke fra den opplysningene gjelder.

Dersom legen er i tvil om kvinnens eller parets omsorgsevne, kan legen be om en vurdering av omsorgsevnen fra en instans bestemt av departementet. Etter å ha mottatt vurderingen, beslutter legen om kvinnen eller paret skal få behandling med assistert befruktning.

Bufetat region øst er oppnevnt som rådgivende instans for vurderinger etter bioteknologiloven § 2-6 fjerde ledd.

Innhenting av barneomsorgsattest og erfaring med bruk av rådgivende instans har vært diskutert i arbeidsgruppa for assistert befruktning. Fagmiljøene opplever at kravet om barneomsorgsattest er positivt, og at det gir en trygghet. Samtykke til innhenting av taushetsbelagt informasjon foreligger som regel før utredningen starter, slik at dette er på plass før kvinnen eller paret utredes videre.

Noen virksomheter benytter i særlige tilfeller egen sosionomtjeneste til å bistå med vurderingene.

Fagmiljøene har kommentert at det sjeldent er anmerkninger på barneomsorgsattesten. Men virksomhetene har pekt på at noen som kommer for søskenforsøk etter lovendringen, ikke ville fått behandling i første omgang dersom det den gang hadde vært krav om å fremlegge barneomsorgsattest. 

Noen virksomheter har vært usikre på når de eventuelt skal be om at kvinnen/parene innhenter en ny barneomsorgsattest. I Rundskriv om egnethet for assistert befruktning pkt. 3.2 har Helsedirektoratet uttalt at det ikke er krav om at ny barneomsorgsattest skal fremlegges før hvert enkelt forsøk. Det vil være opp til behandlende lege å vurdere om en attest som ble innhentet i forbindelse med et tidligere forsøk, fremdeles kan brukes, eller om det er behov for å innhente en ny. Ved søskenforsøk har klinikkene praksis for å innhente ny barneomsorgsattest. I rundskrivet kapittel 4 er det videre gitt veiledning om vurdering av anmerkninger på barneomsorgsattesten.  

Det er relativt få saker hvor det innhentes bistand fra Bufetat. En av virksomhetene har for eksempel innhentet bistand i fem saker eller færre, der halvparten fikk avslag etter vurderingen. Noen har kommentert at dette er krevende i en travel hverdag. Bufetat møter ikke kvinnen/parene, og derfor må klinikken sende inn mye dokumentasjon.

Oppsummert er inntrykket at krav om barneomsorgsattest har fungert etter hensikten. Virksomhetene benytter også Rundskriv om vurdering av egnethet for assistert befruktning [36] og er stort sett fornøyd med veiledningen der. Virksomhetene benytter Bufetat noen ganger, og dette har stort sett fungert fint. Virksomhetene opplyser at de følger rådene fra Bufetat.