Vilkår for inseminasjon og befruktning utenfor kroppen i §§ 2-3 og 2-4
Bioteknologiloven § 2-3 har følgende vilkår for inseminasjon:
Inseminasjon kan finne sted når mannen er befruktningsudyktig, ved uforklarlig befruktningsudyktighet eller når mannen selv har eller er bærer av alvorlig arvelig sykdom, når to kvinner er gift eller samboere i ekteskapslignende forhold eller på enslig kvinne.
Inseminasjon kan også finne sted når mannen eller kvinnen er smitteførende med en alvorlig og kronisk seksuelt overførbar infeksjon.
Inseminasjon kan i særskilte tilfelle finne sted dersom kvinnen er bærer av alvorlig arvelig kjønnsbundet sykdom, jf. § 2-13 (lovdata.no).
Bioteknologiloven § 2-4 har følgende vilkår for befruktning utenfor kroppen:
Befruktning utenfor kroppen kan bare finne sted dersom en kvinne eller en mann er befruktningsudyktig eller ved uforklarlig befruktningsudyktighet, eller når kvinnen selv har eller er bærer av alvorlig arvelig sykdom.
Bestemmelsene kan forstås slik at de gir uttrykk for en prioritering i metodevalg. I rapporten om evaluering av bioteknologiloven fra 2015 uttalte Helsedirektoratet (om daværende bestemmelser): Helsedirektoratet mener loven ikke bør ha bestemmelser som definerer hvilke metoder som skal brukes. Dette bør baseres på en medisinsk vurdering. Det kan derfor være hensiktsmessig å definere vilkårene for assistert befruktning i en overordnet bestemmelse, som ikke skiller mellom befruktning utenfor kroppen og inseminasjonsbehandling. Direktoratet viste bl.a. til at helselovgivningen for øvrig skal sikre at det foretas en konkret vurdering av hvilken behandlingsmetode som anses som mest forsvarlig gitt situasjonen.
Mulighet for inseminasjon for å unngå overføring av smitte med alvorlig, kronisk infeksjon er bare omtalt i nåværende § 2-3. Dette vil også kunne tas inn i en overordnet bestemmelse om vilkår for assistert befruktning.
Krav om informasjon om adopsjon i § 2-5
Bioteknologiloven § 2-5 første ledd sier at "Kvinnen og hennes eventuelle ektefelle eller samboer skal gis informasjon om behandlingen og om de medisinske og rettslige virkninger behandlingen kan få. Informasjonen skal også omfatte informasjon om adopsjon".
Kravet er omtalt i forarbeidene [100], hvor det bl.a. står "Komiteen påpekte i Innst. S. nr. 238 (2001-2002) side 7 at «siden metoden er ressurskrevende og utsetter begge partnere for et mentalt press mens behandlingen pågår, kan den bli etterfulgt av betydelig skuffelse og frustrasjon dersom behandlingen ikke lykkes. I noen tilfeller vil partnerne kanskje være tjent med å vurdere andre løsninger, som adopsjon.»
Videre står det under pkt. 2.7.5: "Det er departementets oppfatning at for flere par vil adopsjon kunne være et godt alternativ til assistert befruktning [...]."
Statistikk fra SSB viser at antall utenlandsadopsjoner har gått betydelig ned fra 2001 (711) til 2023 (34), og kategorien "andre adopsjoner" gikk fra 35 i 2001 til 5 i 2023. Denne kategorien omfatter ikke stebarnsadopsjoner. Tallene tyder på at adopsjon ikke vil være et reelt alternativ for mange ufrivillig barnløse.
Det bør derfor vurderes å fjerne krav om at det gis informasjon om adopsjon fra § 2-5.
Medisinsk og psykososial vurdering etter § 2-6
Fra 1. januar 2025 ble forbudet i ekteskapsloven mot ekteskap mellom nære slektninger utvidet til også å omfatte ekteskap mellom søskenbarn. Hovedformålet med innstrammingen var å redusere risikoen for helseskader hos barn [101]. Samtidig er forbudet også begrunnet i ønsket om å motvirke tvangsekteskap og negativ sosial kontroll.
Når ekteskap mellom personer i nær slekt forbys på grunn av mulig helserisiko for fremtidige barn, reiser det spørsmål om søskenbarn som er gift eller samboere bør få tilbud om assistert befruktning. I dag opplyser de fleste virksomhetene som tilbyr assistert befruktning, at nært slektskap mellom partnerne sjelden er et tema i vurderingen av hvem som får tilbud. Den nasjonale behandlingstjenesten for preimplantasjonsgenetisk testing (PGD) har imidlertid erfart at enkelte par som oppsøker tjenesten, er i nær slekt. Disse parene søker gjerne PGD fordi begge er kjente bærere av recessive sykdommer.
Samtidig påpeker fagmiljøet at genetisk risiko ikke nødvendigvis er knyttet til slektskap. Det finnes par som ikke er i slekt, men som likevel har høy risiko for å overføre alvorlig sykdom til avkommet – uten at det automatisk medfører avslag på behandling. Enkelte av disse parene kunne hatt nytte av behandling med egg- eller sæddonasjon, eventuelt med PGD.
Dersom den genetiske risikoen er en sentral begrunnelse for forbudet mot ekteskap mellom nære slektninger, kan det stilles spørsmål om dette også bør inngå som et vurderingsmoment i behandlingen av søknader om assistert befruktning, i tråd med bioteknologiloven § 2-6.
Forståelsen av foreldrenes opplysningsplikt etter § 2-7
Bioteknologiloven § 2-7 sier at
"Foreldre som har fått barn ved hjelp av donert ubefruktet egg eller donert sæd, skal så snart det er tilrådelig informere barnet om dette.
Den som er født etter assistert befruktning ved hjelp av donert ubefruktet egg eller donert sæd, har ved fylte 15 år rett til å få opplysninger om donors identitet. Et donorregister skal bistå barnet med dette. Legen skal informere kvinnen og hennes eventuelle ektefelle eller samboer om fra hvilken alder barnet vil kunne få opplysninger om donors identitet.»
Brukerorganisasjonen DUIN har konkrete erfaringer gjennom sin kontakt med foreldre som søker å rådføre seg omkring hvordan de skal fortelle barnet at det er donorunnfanget. Det forekommer relativt ofte at noen av disse foreldrene leser aldersgrensen for tilgang til donorregisteret i andre ledd som en veiledning eller frist for når de skal informere. Eller som en absolutt tidsfrist. Dette er i strid med hensikten med bestemmelsens første ledd, som jo er at barnet skal få vite så tidlig som mulig.
DUIN anerkjenner at det ikke er slik bestemmelsen skal forstås, og at kravene er de samme selv om deler av bestemmelsen står i en egen paragraf, men erfaringene kan tyde på at det er usikkerhet i hvordan bestemmelsen forstås. De mener også at denne usikkerheten ikke avhjelpes med informasjonstiltak.
Deres ønske er derfor at foreldres opplysningsplikt står i en egen bestemmelse, atskilt fra barnets rett til informasjon om donors identitet. De begrunner dette med at det prinsipielt omhandler to ulike forhold for den donorunnfangede, nemlig retten til å få informasjon fra foreldrene om at en er donorunnfanget (som også innebærer at foreldrene må forholde seg åpent til følgene dette har for deres relasjon til barnet), og retten man har til å kjenne til sitt genetiske opphav.
DUIN mener tydeliggjøring av forskjellen mellom retten til å få informasjon fra foreldrene om at man er donorunnfanget og retten til informasjon om donors identitet vil gjøre bestemmelsen enklere å forstå. De viser til at siden bestemmelsen om informasjonsplikt retter seg mot legfolk, er det særlig viktig at den er tydelig og ikke kan misforstås.