Definisjonen av nødvendig tannbehandling/tannhelsehjelp vil beskrive omfanget av det offentliges ansvar. Dette tilsvarer hvordan begrepene brukes og forstås i øvrige deler av helse- og omsorgstjenesten. Kommunene og staten ved de regionale helseforetakene er pålagt å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester og nødvendige spesialisthelsetjenester, jf. hol. § 3-1 og sphl. § 2-1. Omfanget av kommunens og de regionale helseforetakenes ansvar er videre beskrevet og eksemplifisert gjennom ikke-uttømmende oppramsinger av ulike tjenestetilbud som sørge-for-ansvaret innebærer at kommunen og det regionale helseforetaket blant annet skal tilby, jf. hol. § 3-2 og sphl. § 2-1a.
For tannhelsetjenestens del, er sørge-for-ansvaret i tannhl. § 1-1 rettet mot å sørge for at tannhelsetjenester, herunder spesialisttjenester, i rimelig grad er tilgjengelige for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i fylket. I tannhl. § 1-2 følger det at fylkeskommunen skal sørge for nødvendig forebygging og behandling, og av § 1-3 følger det at tannhelsetjenesten skal organisere forebyggende tiltak for hele befolkningen, og gi et regelmessig og oppsøkende tilbud til angitte grupper. Utover dette er ikke omfanget av ansvaret angitt i tannhelsetjenesteloven.
Som beskrevet i kapittel 3.4, følger det imidlertid av forarbeidene til tannhelsetjenesteloven at et tilbud om nødvendig tannhelsehjelp innebærer både undersøkelser, kontroller, diagnostisering og eventuelt henvisninger. Videre må tilbudet som minimum inneholde et tilbud om akutthjelp, forebyggende tiltak og behandling, herunder rutineundersøkelser med forebyggende hensikt.
Innenfor disse rammene, vil vi i det følgende vurdere nærmere hvilke typer behandlinger, tilbud eller tjenester som det er naturlig at det offentlige tar ansvar for, og hvilke typer behandlinger, tilbud eller tjenester som det ikke er naturlig at det offentlige tar ansvar for. Dette drøftes nærmere i kapittel 5.6 og 5.7.
Et klart utgangspunkt er uansett at tjenestene som tilbys ikke kan gå under grensen for hva som anses som faglig forsvarlig hjelp. Grensen for hva som regnes som faglig forsvarlig beskrives i kapittel 3.9 som en nedre grense eller minimumsgrense. Dette utgjør også grensen for den enkeltes rett til nødvendig tannhelsehjelp.
Videre vil det måtte gjøres vurderinger av hensynet til økonomi og ressurser. For tannhelsetjenester, som for andre helse- og omsorgstjenester, vil det alltid være etterspørsel etter et større omfang av tjenester enn det som det til enhver tid bevilges ressurser til. Dette er årsaken til at man må prioritere. Det er mulig å gjøre enkelte avgrensninger av det offentliges ansvar av økonomi- og ressurshensyn på overordnet nivå, som vi vil drøfte nærmere under. I tillegg kommer det forhold som av andre grunner naturlig må anses å falle utenfor hva det offentlige skal ta ansvar for.
Helsedirektoratet har utarbeidet figur 1 nedenfor, som synliggjør rammene for det offentliges ansvar for nødvendig tannbehandling. Den viser at nødvendig tannhelsehjelp er faglig forsvarlig og dreier seg om tannhelsehjelp utover den nedre grensen for faglig forsvarlighet. Det offentliges ansvar avgrenses videre mot forhold som naturlig faller utenfor, eller på siden av nødvendig tannhelsehjelp, som for eksempel behandling som verken er medisinsk eller odontologisk begrunnet.
Videre synliggjør figuren hvordan ulike former for behandling på grunn av økonomi- og ressurshensyn kan være utover hva inngår i nødvendig tannhelsehjelp. Figuren illustrerer dermed hva som etter en konkret vurdering inngår i den offentlige tannhelsetjenestens ansvar når det gjelder nødvendig tannhelsehjelp. Dette vil være utgangspunkt for en videre drøfting av hva som, på et overordnet nivå, kan anses å falle naturlig innenfor og utenfor det offentliges ansvar for å sørge for nødvendige tannhelsetjenester.
Figur 1. Omfanget av det offentliges ansvar for nødvendig tannhelsetjenester
Videre er det Helsedirektoratets vurdering at omfanget av den offentlige tannhelsetjenestens ansvar for å tilby nødvendig tannhelsehjelp i utgangspunktet ikke er avhengig av hvilken tannbehandling som tilbys eller etterspørres i det private markedet. Dette har sammenheng med at hva den offentlige tannhelsetjenesten er og bør være ansvarlig for, beror på en tannhelsefaglig vurdering av den enkeltes behov og avveininger av ulike hensyn.
Hva slags tannbehandling som tilbys i den private tannhelsetjenesten, har til sammenligning i større grad sammenheng med andre faktorer, som for eksempel konkurransedyktighet og geografi. Dette henger også sammen med at det er fri prisfastsetting for tannhelsetjenester. Private tilbydere av tannhelsetjenester har dessuten et mål om å skape en økonomisk fortjeneste, og vil derfor i større grad innrette sitt tilbud ut ifra etterspørsel.
Helsedirektoratet understreker imidlertid at det i privat tannhelsetjeneste også tilbys nødvendig tannhelsehjelp i tråd med kravet til faglig forsvarlighet. Private tilbydere av tannhelsetjenester er som nevnt ovenfor underlagt helsepersonellovens regler, herunder kravet til faglig forsvarlighet.