Kapittel 3.4 Nødvendig tannhelsehjelp etter tannhelsetjenesteloven

Pasientgruppene som er nevnt i tannhl. § 1-3 første ledd a til g, har ifølge tannhl. § 2-1, rett til nødvendig tannhelsehjelp fra den offentlige tannhelsetjenesten. Retten til nødvendig tannhelsehjelp etter tannhl. § 2-1, gjenspeiler fylkeskommunens plikt til å tilby et regelmessig og oppsøkende tannhelsetjenestetilbud etter tannhl. § 1-3 første ledd andre punktum. Nødvendig tannhelsehjelp er derfor omfanget av hva den enkelte har rett til og hva fylkeskommunen er forpliktet til å yte. I det følgende omtaler vi derfor både den enkeltes rett til nødvendig tannhelsehjelp og fylkeskommunens plikt til å tilby nødvendig tannhelsehjelp.

Ifølge forarbeidene tolkes begrepet nødvendig tannhelsehjelp slik at det gir den enkelte krav på nødvendig hjelp av en forsvarlig standard, basert på en individuell vurdering av behov.[1] Det dreier seg om en tannhelsefaglig vurdering av den enkeltes behov. I hvilket omfang det skal gis tannhelsehjelp og på hvilket nivå tannhelsehjelpen skal være, må vurderes konkret. Det er tannhelsepersonellet som gjør denne vurderingen, basert på sitt faglige skjønn.

Det fremheves i flere forarbeider til tannhelsetjenesteloven at begrepet nødvendig tannhelsehjelp utgjør en rettslig standard.[2] Den rettslige standarden definerer nivået på behandlingstilbudet som den enkelte har krav på. En rettslig standard innebærer at rettsregelens innhold ikke er tilknyttet bestemte og entydige kriterier i lovverket, men at det er knyttet til blant annet faglige vurderinger. Hva som regnes for å være nødvendig tannhelsehjelp vil derfor kunne variere over tid, i tråd med for eksempel den tannhelsefaglige utviklingen.

På bakgrunn av dette kan omfanget av og kvaliteten på behandlingstilbudet fastsettes med utgangspunkt blant annet i nasjonale veiledere og retningslinjer, slik som veilederen om God klinisk praksis i tannhelsetjenesten, den nasjonale faglige retningslinjen for tannhelsetjenester til barn og unge og de nasjonale faglige rådene om helsefremmende og forbyggende tiltak til voksne over 20 år. Se nærmere omtale av disse i kapittel 4.

Nødvendighetskriteriet betyr at verken fylkeskommunens forpliktelse eller den enkeltes rettskrav er ubegrenset.[3] Hvor langt fylkeskommunen er forpliktet til å strekke seg for å tilby den enkelte nødvendig tannhelsehjelp, må på generelt grunnlag vurderes konkret i ethvert tilfelle. I denne vurderingen vil også fylkeskommunens økonomiske ressurser blant annet være av betydning. Fylkeskommunen er imidlertid forpliktet til å holde en odontologisk forsvarlig standard på sitt behandlingstilbud i tannhelsetjenesten.

Begrepet nødvendig tannhelsehjelp tilsvarer begrepet nødvendig helsehjelp i den øvrige helse- og omsorgstjenesten, og begrepene beskrives blant annet som parallelle i forarbeidene.[4] På bakgrunn av dette vil redegjørelser og fortolkninger av nødvendighetskriteriet etter hol. § 3-1 og sphl. § 2-1, kunne være relevante for innholdet i nødvendig tannhelsehjelp.

Som følge av dette kan høyesterettsavgjørelsen Fusa-dommen om nødvendig helsehjelp fra kommunen, også anses å være relevant når det gjelder forståelsen av begrepet nødvendig tannhelsehjelp.[5] Høyesterett legger her til grunn at kommunen må forholde seg til en minstestandard hva gjelder nødvendig helsehjelp, og at kommunen ikke kan gå under denne grensen med henvisning til for eksempel for dårlig økonomi. Denne minstestandarden fastlegges ut ifra kravet om faglig forsvarlighet. Det samme kommer også til uttrykk i forarbeidene til tannhelsetjenesteloven.[6]

Til tross for at innholdet i nødvendig tannhelsehjelp kan utvikle seg over tid, må det ligge innenfor det som regnes som tannhelsefaglig forsvarlig. Dette er også i tråd med Fusa-dommen, som er nevnt ovenfor. Tannhelsehjelp som etter en odontologisk vurdering er helsefaglig nødvendig for den det gjelder, innebærer at behandlingstilbudet er i tråd med det helserettslige kravet til forsvarlighet.[7] Som følge av dette er det i forarbeidene til tannhelsetjenesteloven noen generelle holdepunkter for hva nødvendig tannhelsehjelp omfatter. Et tilbud om nødvendig tannhelsehjelp innebærer både undersøkelser, kontroller, diagnostisering og eventuelt henvisninger.[8]

Videre må tilbudet som minimum inneholde et tilbud om akutthjelp, forebyggende tiltak og behandling. Dette har sammenheng med formålet bak tannhelsetjenesten, som ifølge tannhl. § 1-2 er å fremme tannhelsen i befolkningen og å sørge for nødvendig forebyggelse og behandling. I tilknytning til dette, fremheves det i forarbeidene at nødvendig tannhelsehjelp også omfatter rutineundersøkelser med forebyggende hensikt.[9] Rutineundersøkelser og kontroller som en del av nødvendig tannhelsehjelp kan også knyttes til fylkeskommunens ansvar for å gi et regelmessig og oppsøkende tannhelsetjenestetilbud, etter tannhl. § 1-3 første ledd. Retten til nødvendig tannhelsehjelp er samtidig uavhengig av innkallinger fra den offentlige tannhelsetjenesten.[10] Dette har blant annet sammenheng med at nødvendig tannhelsehjelp som nevnt ovenfor omfatter øyeblikkelig tannhelsehjelp.

Hva som regnes for å være nødvendig tannhelsehjelp beror videre på den offentlige tannhelsetjenestens prioriteringer. Det gjelder både generelle prioriteringer for det samlede tjenestetilbudet og individuelle prioriteringer i vurderingen av hva som er nødvendig tannhelsehjelp overfor den enkelte. Se nærmere omtale i kapittel 4.1 og 5.3.