Folketrygden yter stønad til dekning av nødvendige utgifter til undersøkelse og behandling hos tannlege og tannpleier for sykdom, etter ftrl. §§ 5-6 og 5-6a.
Stønaden ytes etter departementets fastsatte takster for tannbehandling. For å få rett til dekning, må pasienten ha én av 15 sykdomstilstander (stønadspunkt) som er nærmere fastsatt i forskrift om stønad til dekning av utgifter til tannbehandling.
Det gis bare stønad til utgifter til nødvendig og forsvarlig tannbehandling, og ukomplisert behandling skal benyttes fremfor dyrere og/eller mer kompliserte behandlingsformer der dette er mulig.[1]
Formålet med bestemmelsene er å gi personer som ikke dekkes etter annen lovgivning, hel eller delvis stønad til nødvendig tannhelsehjelp.
Stønadspunktene kan deles opp i tre grupper:
- Tilfeller der en bakenforliggende sykdom eller medisinsk tilstand eller behandlingen av denne gir store tannhelseproblemer
- Tannregulering
- Tann/kjevesykdommer som inntreffer uavhengig av somatiske eller psykiske sykdommer eller tilstander
Tannbehandlingen som dekkes gjennom folketrygden anser Helsedirektoratet som nødvendig tannbehandling. Når det gjelder stønad til tannbehandling er hovedregelen i Norge at personer over 29 år selv må betale for behandlingen de har behov for. Formålet med bestemmelsene i ftrl. §§ 5-6 og 5-6 a er å gi bestemte grupper som ikke har rettigheter etter andre ordninger hel eller delvis stønad til dekning av utgifter til undersøkelse/behandling. Regelverket er således subsidiært til tannhelsetjenesteloven, men dekker altså ikke stønad til all nødvendig tannhelsehjelp for befolkningen.
[1] R05-05-FOR-1702 Rundskriv til folketrygdloven § 5-6, § 5-6 a og § 5-25 – Undersøkelse og behandling hos tannlege eller tannpleier for sykdom