Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

4.2. Avansert klinisk sykepleier og klinisk breddekompetanse

Definisjon og rolle

Generelt beskrives det at gjennom avansert og formell utdanning kan en AKS jobbe i mange ulike settinger, inkludert primær helsetjenesten, sykehus (spesialisthelsetjenesten), i spesialiserte klinikker og helsehus, legekontorer og i helsetjenestetilbud utviklet for grisgrendte strøk (Schober, 2016). Schober (2016) vektlegger at tilnærmingen som benyttes for å introdusere og innføre AKS-rollen i en gitt klinisk setting, må være sensitiv for den virkeligheten AKS-en skal virke i. 

Gjennomgående i litteraturen fremheves det at en vellykket nasjonal innføring av en slik avansert klinisk sykepleierrolle krever omforent begrepsbruk om rollen, og en formell utdanning på minimum mastergradsnivå som sikrer kvalitet og lik kompetanse. Begge premisser er avgjørende for å legitimere eventuell innføring av en ny klinisk rolle med utøkt klinisk ansvar. Avansert klinisk allmennsykepleier rettet mot kommunale helse- og omsorgstjenester fyller disse kravene i Norge i dag.

Både Schober (2016), Maier et al. (2017) og Fagerström (2019) peker på at AKS-rollen ikke bør defineres ut fra et sett av oppgaver, men heller ut fra hva slags klinisk ansvarsområde rollen skal ha og dermed påfølgende krav til kompetanse ("scope of practice"), klinisk setting hvor rollen skal utøve sin praksis og ønsket gevinst fra å innføre rollen, opp mot et aktuelt lands lover og regulering for helsetjenesten. Et viktig poeng med en slik rolledefinisjon er å kunne gi føringer for utdanning, ansvarliggjøring og etterprøvbarhet.

Avansert klinisk sykepleier (AKS, på engelsk: nurse practitioner/advanced practice nurse) er definert som autorisert sykepleier som (hentet fra ICN Nurse practitioner/Advanced practice nurse network):

  • har tilegnet seg kunnskaper på ekspertnivå innenfor sitt fagfelt
  • har ferdigheter i kompleks beslutningstaking
  • har klinisk kompetanse til en utvidet funksjon som utformes ut fra konteksten og/eller autorisasjonskravene i det aktuelle land

I tillegg er sju generelle ferdigheter og nøkkelkompetanse beskrevet som tilhørende en «avansert klinisk sykepleier» (Dowling mfl. 2013), s 177:

  1. klinisk kompetanse,
  2. samhandling,
  3. veiledning,
  4. forskning,
  5. etisk beslutningskompetanse,
  6. konsultasjoner
  7. og lederskap

Fagerström (2019) sammenfatter spesifikk kompetanse som en AKS har og dermed skiller den fra en sykepleiere med lavere kompetanse. Her fremheves ferdigheter til å gjøre utvalgte fysiske undersøkelser knyttet til hjerte- og lungefunksjon og nevrologisk status. AKS-en bruker dette til å følge opp pasienten og kan bedre evaluere når legen må tilkalles for å ta avgjørelser knyttet til diagnostikk og behandling. AKS-en har fokus på identifisering og vurdering av tidlig uttrykk for sykdom og risikofaktorer, samt kan systematisk samle pasientens helsehistorie (anamnese) når det er aktuelt. AKS-en lærer også mer om hvordan lese og tolke kliniske og andre funn, som resultater fra laboratorieprøver, og radiologiske undersøkelser. AKS-en kan derfor være en viktig samarbeidspartner i tverrfaglige team og kan støtte legens vurdering og avgjørelse knyttet til diagnostikk og behandling av pasienter. Fagerstrøm (2019) peker også på at AKS-en har avansert kompetanse til å opprette individuelle behandlingsplaner med hensyn til både medisin (slik dette er gitt av en lege) og sykepleieaspekter, samt kan utføre kliniske intervensjoner (sette i gang og gjennomføre pleie, omsorg og behandling). I andre land har man sett at AKS-en gis rett til å forskrive behandling, inkludert legemidler basert på tilstrekkelig kunnskap om farmakologi. Dette er ikke vurdert i Norge og vil kreve lovendring.

NHSP 2020 -2023 beskriver at sykepleiere med utdanning innen AKS har vist seg særlig relevant i møte med pasienter med sammensatte lidelser fordi AKS-er er bedre rustet til å ivareta helhetlige sykepleie og samhandling. Tilgang på AKS-kompetanse kan også åpne for nye måter å bruke sykepleiepersonale på og løse oppgaver, samt stimulere til at ny metodikk tas inn i klinisk praksis.

Avansert klinisk breddekompetanse

Klinisk breddekompetanse er en sentral del av AKS-kompetansen og brukes ofte som en samlebetegnelse på kompetanse fra basalfagene anatomi, fysiologi, patologi, mikrobiologi og farmakologi. Klinisk breddekompetanse er en grunnleggende del av sykepleierkompetansen og en bærende pilar for å kunne gjennomføre sykepleieprosessen. At klinisk breddekompetanse inngår i AKS-kompetansen betyr at sykepleieren under AKS-utdanningen bygger videre på den breddekompetansen som er utviklet i grunnutdanningen og fra egen klinisk erfaring, slik at kompetansen heves til et mer avansert nivå (masternivå). Dette er altså ikke bare en repetisjon eller oppdatering av allerede ervervet kompetanse, men en utvidelse og forsterking av et område som inngår i sykepleiefaglige kompetanse. Dette er også noe av forklaringen at det i dag ofte kreves klinisk erfaring som opptakskrav til AKS-utdanning. Det avanserte nivået gir sykepleieren økt dybde og innsikt, samt sterkere analytisk evne til å bruke breddekompetansen i sin kliniske praksis på en mer selvstendig og analytisk måte. Dette er også kompetanse som understøtter tverrfaglig samarbeid fordi det gir sykepleierne et presist klinisk språk som er særlig nyttig i samtale med fagpersoner med annen bakgrunn enn sykepleie, som for eksempel legespesialister. Sykepleiere med klinisk breddekompetanse er av Helsedirektoratet (2017) beskrevet som personell som kan fylle selvstendige og avanserte kliniske roller innen primær- og spesialisthelsetjenesten. Klinisk breddekompetanse ble videre beskrevet i det forrige utredningsarbeidet som at sykepleieren kan anvende avanserte kunnskap om de mest alminnelige lidelsene til å søke opp informasjon om andre mer spesielle tilstander på bakgrunn av denne kunnskapen. I dette ligger det at sykepleieren har handlingskompetanse til å arbeide kunnskapsbasert og at sykepleieren fungerer på et avansert nivå gjennom anvendelse av utvidet klinisk vurderings- og handlingskompetanse. Her er den kliniske breddekompetansen et nødvendig grunnlag for å gjøre gode vurderinger.

Utdanningsnivå for videreutdanning innen avansert klinisk sykepleie

Utdanningsnivå for avansert klinisk sykepleie er inngående drøftet i rapporten fra 2017 (IS 2674). Her konkluderes det med at (s.40):

"Mastergrad i AKS gir klinisk og akademisk kompetanse på et betydelig høyere nivå enn bachelorutdanning. Sykepleiere med mastergrad i AKS skal blant annet være rustet til å kunne påta seg utvidete funksjons- og ansvarsområder, som sykepleiere med lavere utdanning ikke utfører."

Disse argumentene for at en AKS-kompetanse må utvikles gjennom dedikerte masterprogram anses som gjeldene.

Sist faglig oppdatert: 14. oktober 2021