Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

6.5. Strategi for å oppnå rett kompetanse for sykepleiere

Vanlige strategier for å gi sykepleiere nødvendig opplæring og oppdatering som ble beskrevet i gruppesamtaler inkluderte obligatoriske digitale kurs (e-læringsportal), tverrprofesjonelle og simuleringsbaserte kurs, fagdager og faglunsjer (både dedikert for sykepleiergruppen og felles med leger), og gjennom systematisk oppdatering av prosedyrer. De som satset på interne fagdager, hadde ofte dedikerte faggrupper som stod ansvarlig for å holde kurs i avdelingen rettet mot gitte tema. Dette kunne for eksempel være hjerte-lunge redning, forflytning, legemiddelhåndtering, medisinskteknisk utstyr, journalføring og rapportering, nye verktøy rettet mot økt pasientsikkerhet, etc.

Kompetanseportalen fremheves i gruppesamtalene med tjenestene som et viktig verktøy for å identifisere kompetansebehov og dokumentere gjennomført opplæring, inkludert kurs. Det varierer mellom sykehus og avdelinger hvor godt dette verktøyet er tatt i bruk. Kompetanseportalen er også utviklet som verktøy for å dokumentere gjennomførte læringsmål, samt veiledning for leger i spesialisering.

Uenighetene som kom opp fra gruppesamtalene handlet i stor grad om i hvorvidt mastergrad var rett utdanningsnivå å satse på for sykepleier ved aktuelle tjenestesteder, samt om avansert klinisk breddekompetanse like gjerne kan utvikles gjennom interne program ved helseforetaket. Slike program var ofte beskrevet som kliniske stiger eller "trainee-program".

Mastergrad versus kortere videreutdanninger

Her kom det opp særlig to ulike perspektiver på hovedformålet med videreutdanning: De som fremhevet mastergradskompetanse som viktigste strategi for å heve sykepleierfaglig kompetanse til et mer avansert nivå, og de som mente videreutdanninger må brukes til å "fylle på" og oppdatere sykepleiere fortløpende gjennom modulbaserte, kortere videreutdanninger hvor masteroppgaven inngikk som en egen modul. Begge synspunkt var til stede bredt blant aktørene, men en overvekt mente det var riktig å satse på mastergrad nå.

De som hevdet mastergrad er riktig, inkluderte i hovedsak representanter blant brukerrepresentanter, ledere, universiteter og høgskoler, sykepleiere og samarbeidene personell som fysioterapeutene. Flere av disse representantene hadde erfaring med å samarbeide med AKS eller var utdannet som AKS selv. Her ble ofte behovet for å øke kompetansen til et avansert nivå fremhevet som nødvendig utvikling av sykepleiere som faggruppe. Dette ble pekt på som et tiltak rettet mot faggruppen for å legge til rette for at faggruppen har nødvendige verktøy til å møte de overordnede behovene for omstilling og utvikling som spesialisthelsetjenesten står ovenfor. Mastergrad ble ansett som det mest egnede tiltaket for å oppnå bedre integrering av akademisk og klinisk kompetanse i faggruppen for sykepleiere i sykehus. I disse samtalene var man særlig opptatt av at dette var grunnleggende for å møte fremtidens krav til endring og omstilling. Det ble uttrykt ønske om at helseforetakene satser på utvikling av fagpersoners kritisk-analytiske evner, inkludert ferdigheter til å bidra selvstendig med kunnskapsbaserte metoder og delta i kompleks tverrfaglig problemløsning, som ledd i å utvikle praksis i tråd med ønskede mål for fremtiden. 

De som var mer skeptiske til at mastergrad var rett tiltak, inkluderte blant annet ledere fra større og spesialiserte sykehus hvor man erfarte tilstrekkelig tilgang på spesialsykepleiere og annet spesialisert fagpersonale i sin avdeling. Ingen av representantene fra disse samtalene beskrev egne erfaringer fra å samarbeide med AKS. I disse samtalene ble det vektlagt at arbeidsgivere i spesialisthelsetjenesten hadde lite økonomiske midler å legge i videreutdanning for sykepleiere utenfor satsning på ABIOK, og at det var vanskelig å rekruttere sykepleiere til lange mastergradsløp, samt at mastergradskompetanse erfaringsmessig førte til at sykepleiere ville inn i administrative roller, vekk fra turnus og pasientnære oppgave. Her var fokus at arbeidsgiver heller trenger nødvendig fleksibilitet til å bygge kompetanse raskt i hele faggruppen fremfor å utvikle mastergradskompetanse hos enkelte sykepleiere. Her ble det ofte beskrevet et behov for å kunne tilby sykepleiere kortere, spissede videreutdanninger i moduler som kan bygges fleksibelt etter som kompetansebehov melder seg. For eksempel kunne dette være moduler rettet mot å styrke grunnleggende klinisk breddekompetanse, oppfølging av ustabile, multisyke pasienter (ofte foreslått som moduler rundt 30-60 studiepoeng). I disse samtalene ble det foreslått at kortere videreutdanninger kunne fleksibelt inngå som moduler i utdanningsprogram rigget på samme måte som for spesialsykepleiere, og at masterprosjektet var en selvvalgt del man kunne ta til slutt etter ønske. Hovedpunktet for å satse på denne løsningen var å sikre raskere progresjon i kompetanseheving og at dette ville være vesentlig billigere enn toårige masterprogram (fire år som deltid). Noen få representanter satte også spørsmålstegn ved behovet for mastergradskompetanse for sykepleiere og mente det var liten klinisk nytte av dette.

Erfaringsbasert utvikling av klinisk breddekompetanse

Kliniske stiger er omfattende lokale, standardiserte opplegg som både inkluderer at sykepleieren får veiledning fra kolleger på områder og leverer skriftlige oppgaver som blir vurdert. En gjennomgående kritikk som ble løftet av kliniske stiger, var at dette kun ga lokal uttelling for sykepleieren. Denne formen for kompetanseheving er ressurskrevende, men gir likevel sykepleieren ingen formell kvalifisering slik studiepoeng og vitnemål gjør. Gruppesamtalene hvor dette kom opp, konkluderte derfor ofte med at dette ikke er en hensiktsmessig måte å utvikle kompetanse på for sykepleiere og at utdanningssystemet er å foretrekke.

Trainee-program er også lokale løsninger, men her handlet fagutviklingen i større grad om at sykepleiere som viste særlig interesse og som leder vurderte som egnet, fikk tilbud om å inngå i et halvårs- eller årsbasert utviklingsprogram hvor sykepleieren arbeidet ved ulike avdelinger i sykehuset over gitte tidsintervall. Dette ga sykepleieren en bred erfaring som styrket klinisk breddekompetanse. Etter endt program, kunne sykepleieren ønske seg til en av avdelingene ut fra egen faglig interesse. Svakheten ved disse løsningene, er at det gir kun erfaringsbasert kompetanseheving som vil være svært avhengig av det fagmiljøet som er tilgjengelig ved de ulike avdelingene.

Behov for å utvikle kompetanse på rett akademisk nivå for å kunne hente ut gevinster

Styrken ved å satse på kompetansebygging gjennom formell utdanning innenfor gradsstrukturen beskrives av flere aktører. Her løftes frem som en sentral styrke, at gjennom formell utdanning oppnås en annen type kompetanse enn det som gis gjennom interne kurs, faglunsjer eller e-læringsprogram. Sykepleiere blir gjennom formell videreutdanning, gitt mulighet til å bygge på sin ervervede kompetanse og erfaring slik at h*n oppnår et høyere kompetansenivå, samt at arenaen for læring som tilbys gjennom formell videreutdanning, ikke er begrenset til den kliniske erfaringen ved det enkelte tjenestestedet. Dette læringsmiljøet tilfører sykepleiere impulser fra andre fagpersoner og innsikt i andres kliniske praksis. Dette beskrives som at gir mulighet for å se sin egen erfaring og praksis i lys av ny kunnskap. Noe som inviterer til samlæring og nytekning blant studentene i et program. Dette kan igjen stimulere til kritisk refleksjon og fordypning på en måte som overgår det som kan oppnås gjennom kortere lokale kurs. Dette fremheves av sykepleiere og ledere som viktige gevinster av et utdanningsprogram, fremfor internt kvalifiseringsprogram.

I samtalen med universitet og høgskoler ble det av flere fremhevet et ønske om at tjenestene i større grad skulle være med på en dialog om nivået ny kompetanse burde ligge på (styrking av grunnkompetanse eller heving til mastergrad eller PhD). Det pekes på at investering i kompetanse koster uansett om det er gjennom kurs eller gradssystemet. Så et viktig premiss for at denne investeringen skal være hensiktsmessig, ligger i at man investerer i rett kompetanse som kan utløse ønskede gevinster.  

Representanter fra utdanningssektoren beskrev her et ønske om at særlig strategisk ledelse i helseforetakene burde skifte fokus fra "rask kompetanse" til "rett kompetanse". I dette lå det et ønske om at det i større grad skulle vektlegges vurderinger av hva slags nivå kompetanseheving burde tilfredsstille, for at kompetansehevende tiltak skulle sette helsepersonellet i stand til å møte endrede kompetansekrav på en dokumentert måte. Et eksempel som ble gitt var at dersom man kun ønsker en sykepleier som er oppdatert på det å ta blodtrykk eller kan teste lungefunksjon i tråd med en intern rutine, trenger man selvsagt ikke mastergrad, men dette gir heller ingen nytenking eller fagutvikling eller endringskompetanse. Med dette ble det ment at dersom kompetansebehovet handler om opplæring i isolerte oppgaver, et nytt medisinskteknisk utstyr eller innføring i enkeltstående sjekklister, er interne kurs å foretrekke, men at slike kurs i liten grad møter behovet for økt omstillingsevne eller ruster sykepleiere til å kunne påta seg nye funksjoner som ledd i å få implementert mer fremtidsrettede tjenestemodeller som bedre møter behovet hos befolkningen.

Det fremheves videre at dersom helseforetakene ønsker at det som et minimum skal finnes fagpersoner blant sykepleierne i sykehusene som kan være pådrivere for å utvikle kunnskapsbasert praksis innen sine felt, kunne bidra til å innføre innovative måter å løse oppgaver på og fremstå som rollemodeller som nyutdannede sykepleiere kan strekke seg etter, må man tilby erfarne og ambisiøse sykepleiere videreutdanninger som kan kvalifisere dem til dette. Gjennomgående pekes det på at masterprogram i AKS som kompetansehevende tiltak, vil møte mange av kompetansebehovene som er hos sykepleiere og bidra til at tjenestene kan omstille spesialisthelsetjenesten i takt med de endringer man allerede opplever. Masterprogram i avansert klinisk allmennsykepleie beskrives av de som tilbyr slike program, at både rekrutterer fra spesialisthelsetjenesten i dag og dekker aktuelle kompetanseområder. 

At tilførsel av sykepleiere med mastergradskompetanse har gitt flere sykepleiere som i det daglige søker og bedriver kunnskapsbasert informasjonsinnhenting for å utvikle egen praksis, ble det gitt flere eksempler på i samtaler med flere av aktørene. Videre også at AKS-kompetanse har vært viktig for å kunne omstille drift etter nye metoder og som grunnlag for at sykepleierne skal være kvalifisert til å påta seg utvidet ansvar. Det ble også gitt eksempler på at AKS-er ble brukt til å veilede kolleger, særlig nyutdannede. Her så man en generell heving av sykepleiefaglig praksis i avdelingene. Der man hadde erfaring med AKS-er så man også at det å ha en AKS ved sykehuset, inspirerte til at flere sykepleiere ønsket å sette i gang med tilsvarende videreutdanning, samt at man fikk bedre innsikt i hvordan denne kompetansen kunne brukes i sykehuset.  

Utdanningssektoren peker på at å lage utdanningsprogram med klar klinisk relevans er kostnads- og ressurskrevende, både for utdanningsinstitusjonene og klinisk praksis. I Norge plikter utdanningsinstitusjoner å følge kvalifikasjonsrammeverket. Det betyr at all videreutdanning etter bachelor, skal ligge på mastergradsnivå eller høyere, og prinsipielt skal derfor slik utdanning ha endepunkt som mastergrad eller PhD. Det betyr at utdanningsinstitusjonene må ha et akademisk fagmiljø som både dekker fagområdene som etterspørres fra praksisfeltet for å gjøre programmet oppdatert og relevant, og ha akademisk kompetanse til å møte krav fra NOKUT for å tilby rett nivå på undervisere, veiledere og sensorer. Derfor krever utvikling av et klinisk relevant mastergradsprogram betydelig investering for å bygge nødvendig fagmiljø. Flere peker på at det kan være store svakheter ved et fagmiljø om dette kun er sammensatt av fagpersoner fra akademia. Det beskrives som nødvendig og viktig å involvere fagressurser fra klinisk praksis, men ressursene fra klinisk praksis må også oppfylle kravet om akademisk kompetanse for at programmet skal oppfylle kravene satt av NOKUT. Dette betyr igjen at utvikling av klinisk relevante masterprogram krever at også praksisfeltet planlegger for å ha kvalifiserte fagressurser å legge i utdanningsprogrammet og at man avsetter tid til å bidra inn i utvikling av program (når klinisk kompetanse er viktig). Dette inkluderer fagressurser til undervisning og veiledning, samt å tilby praksisplasser. Det fordrer også en klar strategisk tanke fra ledelsesnivå ved helseforetakene mot å identifisere systematisk kompetansebehov som så kan spilles inn til utdanningssektoren i et tidsperspektiv som tillater utvikling eller omstilling av utdanningstilbud slik at tilbudet møter tjenestenes behov over tid.

Videre fremhever lærere ved AKS-program og andre videreutdanningsprogram, at det er viktig at sykehusene legger til rette for gjennomføring for sine ansatte. Representanter som jobber med videreutdanning generelt, sier de ser at få klinisk aktive sykepleiere makter å gjennomføre en videreutdanning uten støtte fra sin nærmeste leder. Dette handler om å bli sett og verdsatt for den innsatsen sykepleieren legger ned for å øke sin kompetanse og at kompetansen som sykepleieren bygger er ønsket og viktig, at det gis tid til å fordype seg, inkludert praktisk tilrettelegging av turnus og fri til å delta på samlinger. Til slutt handler det også om opplevelsen av at kompetansen planlegges brukt i avdelingen etter fullført videreutdanning.

Det finnes eksempler på at oppgaver er delegert til sykepleiere fra for eksempel leger gjennom intern opplæring og at økt samhandling er oppnådd gjennom dedikerte utviklingsprosjekt uten å tilføre ny eller avansert kompetanse. Dette brukes av noen som eksempel på at spisset og oppgaveorientert kompetanse, kan oppnås gjennom lokale tiltak. En viktig styrke her er at kompetansehevingen kan gå relativt raskt.

Andre fremhever at dersom hensikten er å utvikle praksis mot nye og mer innovative tjenestemodeller, kreves tverrfaglig samarbeid, og at man nå må satse på bygging av avansert kompetanse som oppnås gjennom mastergradsprogram. Dette vil være mer fremtidsrettet da det gir en kompetanse som kan benyttes fleksibelt på tvers av settinger ut fra behov, og ikke låses til en gitt prosedyre eller rutine som vil bli utdatert ettersom utviklingen går fremover.

Et flertall peker på at endringskompetanse og omstillingsevne sikres best gjennom mastergrad og etter hvert PhD-kompetanse, men det må ha klinisk relevans og kan ikke fjerne fagressurser fra pasientnært arbeid. Særlig representanter fra tjenestene (både ledere, rådgivere ved fagavdelinger og sykepleiere), Norsk sykepleieforbund og utdanningsinstitusjonen etterspør tydelig strategisk arbeid ved hvert sykehus og i de regionale helseforetakene, rettet mot hvordan man skal sikre at avansert kompetanse (mastergrad og PhD) blir brukt målrettet i klinisk arbeid.

Tabell 4 gir eksempler som ble løftet av flere av aktørene i gruppesamtale på ønskede effekter fra kompetansehevende tiltak sammen med forutsetninger ved kompetansen som skal utvikles, og om dette sannsynlig dekkes gjennom mastergrad i AKS og/eller som en kortere videreutdanning (30-60 studiepoeng). I henhold til kvalifikasjonsrammeverket har alle videreutdanninger som bygger på fullført bachelor, læringsutbytter som ligger på mastergradsnivå. Sluttkompetanse tilsvarende mastergrad kan kun oppnås etter fullført mastergradsporgram (120 studiepoeng).  I eksemplene i tabell 4, er dette lagt til grunn.

Tabell 4 Ønskede effekter fra kompetanseheving, forutsetninger ved kompetansen som utvikles og utdanningstilbud

Ønskede effekter og mål

Type kompetanse og forutsetning for effekt

Mastergrad - AKS

Videre-utdanning 30-60 sp

Økt kapasitet til å bemanne intermediærposter/senger.

Redusert bruk av intensivsenger / reinnleggelser på intensiv.

Avansert vurderings- og beslutningskompetanse rettet mot akutt syke pasienter i alle aldre og med sammensatte lidelser.

X

Innenfor avgrenset klinisk område

Avansert oppfølging gis av sykepleier med spesialisert kompetanse (kan inkludere delegert medisinsk oppfølging, nye tjeneste modeller ut fra lokale behov)

Som over + avansert kompetanse innen tverrfaglig samarbeid, selvstendighet til å drive fagutvikling og kunnskapsbasert praksis, trygghet i rollen.

X

Innenfor avgrenset klinisk område / prosedyre

Omstilling av pasientforløp for å implementere teknologisk nyvinning (planlegge, gjennomføre og evaluere)

Teknologisk forståelse. Kompetanse innen endringsmetodikk, koordinering, innovasjon og tverrfaglig samarbeid. Har en klinisk rolle som kan lede endringsarbeid knyttet til implementering av ny teknologi.

Krever sannsynlig spisset innhold mot aktuelle tjeneste-steder

-

Økt tilgang på endringskompetanse / drive endringsprosesser rettet mot kvalitetsarbeid.

Kompetanse innen forsknings- og endringsmetodikk, koordinering, innovasjon og tverrfaglig samarbeid. En klinisk rolle som kan drive målrettet endringsarbeid knyttet til pasientforløp.

X

-

Økt systematisk samhandling både innad i sykehuset og på tvers av tjenestenivå, eksempelvis realisere målsetninger gitt av Helsefellesskapene

Krever tverrsektoriell forståelse, kompetanse innen forsknings- og endringsmetodikk, koordinering, innovasjon og tverrfaglig samarbeid. En klinisk rolle som kan drive systematisk endringsarbeid knyttet til pasientforløp.

X

Innenfor avgrenset klinisk område / forløp

 

Implementering av teknologiske løsninger er av flere beskrevet som krevende og at innebærer systemforståelse og tverrfaglig samarbeid som gjør det mulig å kritisk vurdere om og hvordan en løsning kan best utnyttes i en klinisk prosess. Flere peker på at kompetanse innen implementering og bruk av teknologi sannsynlig må læres ut fra en gitt klinisk setting. Dette taler for at man må spesialisere denne kompetansen inn mot for eksempel sykehus og at dette må tas høyde for i utviklingen av et utdanningstilbud. Dette kan være en utfordring i mastergrad i avansert klinisk allmennsykepleie i dag siden det i formålsparagrafen styres mot behovene i primærhelsetjenesten.

 

Sist faglig oppdatert: 14. oktober 2021