Eksempler på ønsker for utdanningstilbudet og studieprogram
I alle gruppesamtalene spurte vi etter beskrivelser av kompetansebehov og utdanningstilbud som kan møte behovene hos sykepleiere ved aktuelle tjenestesteder i sykehus. Generelle forutsetninger for at videreutdanning anses som egnet tiltak var:
- All videreutdanning må utvikles med mål om å møte behov for kompetanse identifisert i klinisk praksis. Dette oppnås som følge av tett samarbeid mellom tjenestene og utdanningssektoren.
- Utdanningen må kvalifisere til kliniske roller, kompetansen må bli brukt i pasientnært arbeid.
- Masterutdanning i klinisk avansert allmennsykepleie må gi mulighet for selvvalgt fordypning identifisert ut fra behov i den avdelingen eller sykehuset som studenten er rekruttert fra.
- Klinisk erfaring vil styrke sykepleierens læringsprosess og anses som en fordel.
Figur 1 viser en modell som er utledet basert på innspill fra gruppesamtaler og referansegruppemøter. Modellen skisserer ønsket om bredde i videreutdanningstilbudet. Aksene illustrerer bredden videreutdanningen må fordele seg rundt for å møte behovet for spisset og generell kompetanse på ulike akademiske nivå.
Den vannrette aksen viser at kompetanseheving for sykepleiere i sykehus strekker seg fra behovet for fordypning innenfor et spisset kompetansefelt, typisk rettet mot et spesialistområde (ABIOK), pasientgruppe eller diagnose på den ene siden. Til den andre siden hvor behovet er avansert kompetanse spesielt utviklet for å treffe bredt i klinisk praksis og lede til en generalistkompetanse, eksemplifisert som AKS. Dersom man velger å satse på svært spisset kompetanse, vil gevinster typisk handel om forbedret pasientoppfølging for pasienter med en gitt diagnose eller i forbindelse med en gitt behandling eller tilstand. Dersom man velger å satse på generalistkompetanse gjennom områder innenfor AKS, er det bred fleksibilitet i hvor kompetansen vil være nyttig. Avansert klinisk breddekompetanse er sentral for å gjøre AKS bredt relevant i sykehuset. Mastergrad i AKS gir sterkest kompetansegrunnlag til å jobbe for helhetlig oppfølging av pasienter på tvers i sykehuset og systemforståelse til å fremme samhandling generelt.
I den nedre delen av koordinatsystemet viser den mindre lysegrønne og lyseblå ruten at omfanget i oppnådd kompetanse er mindre sammenlignet med i den øvre delen. I tillegg er spesialkompetansen eller sykepleiekompetansen som oppnås svakere ved at kun deler oppnås.
Akademisk nivå på utdanningen vises ved den loddrette aksen. All videreutdanning skal bygge på grunnutdanningen. Aksen strekker seg fra kurs og kortere videreutdanninger til mastergradsutdanning som kvalifiserer til PhD-løp. Det nedre sjiktet av akademisk nivå, vil gi gevinster knyttet til styrking av etablerte roller, tilførsel av oppdatert kompetanse og økt trygghet for sykepleieren i nye, avgrensede oppgaver. I det øvre sjiktet vil gevinster være at man tilføres ny og mer avansert kompetanse som skaper endringsagenter og økt selvstendighet, gir avansert kompetanse til å øke pasientsikkerheten gjennom praksisutvikling, styrker evne til å ta i bruk kunnskapsbaserte metoder, og styrker sykepleierens vurderingskompetanse både i pasientrettet arbeid og som del av fagutvikling.
I eget møte med representanter fra Helse Sør-Øst (HSØ) ble det pekt på behovet for å kunne utvikle kompetanse hos ansatte fleksibelt. Fleksibilitet ble eksemplifisert gjennom muligheten til å bygge på kortere videreutdanninger som moduler, slik at den ansatte oppnådde gradvis mer avansert kompetanse innenfor et felt, men var ikke nødvendigvis avhengig av å følge et bestemt studieløp. Utfordringen med en slik modell er å sikre at kompetansen som det bygges på, ikke er utdatert før neste modul settes i gang. Et annet forslag til økt fleksibilitet var å bygge videreutdanninger på lesten til spesialsykepleiere med avstigning etter 60 og/eller 90 studiepoeng. Utfordringen med en slik modell, er at dette kan utfordre sluttkompetansen som AKS, jf. tidligere utredning (Helsedirektoratet, 2017, 2019).
HSØ ser også behovet for videreutdanning spisset mot å øke kompetansen hos sykepleiere som jobber i akuttmottak. Her ble det beskrevet at en fagspesifikk masterutdanning med avstigning ved 90 studiepoeng, kan sikre tilstrekkelig dybde og spissing av kompetansen tilpasset denne kliniske settingen og at tjenestene har fleksibilitet til å velge om mastergrad er nødvendig i alle tilfeller. Sykepleiere med slik fagspesifikk kompetanse vil kunne jobbe i team med AKS. AKS-kompetansen alene ble ansett som i noen tilfeller som for lite spisset til å gi tilstrekkelig dybde for gitte kliniske problemstillinger i akuttmottaket. Dette ble særlig påpekt at er en følge av at tilgjengelige AKS-mastergradsprogrammer i dag, styres mot allmennsykepleie og kompetansebehov som etterspørres i kommuner. Det pekes også på som utfordrende at valgfrie fordypninger ikke møter behovet for spisset kompetanse relevant for sykehuset i tilstrekkelig grad innenfor det som tilbys ved aktuelle masterprogram i avansert klinisk allmennsykepleie i dag. Dette kan presse frem behovet for egne fagspesifikke videreutdanningsprogram utviklet for spesialisthelsetjenestens behov på et gitt felt.