Kompetanse utover grunnutdanning
I flere gruppesamtaler ble det gitt eksempler på typiske situasjoner hvor sykepleieren med kun grunnutdanning, ofte nyutdannet, opplever å komme til kort. Her er et konstruert sitat som illustrer dette poenget:
Sykepleiere: Det er ikke før sykepleieren kommer ut i klinikken at man lærer yrket og rollen å kjenne. Man lærer i arbeid, men det er ikke nok for å gi god behandling til pasientene. Ledere må se på kompetansebehov ut fra hva som må være tilgjengelig som helhet i en avdeling. Det er for skjørt å basere seg på at en yrkesgruppe utvikler nødvendig kompetanse gjennom erfaring i klinikken alene.
Flere fremhever AKS-kompetansen som sannsynlig nyttig og relevant for samtlige av de tjenestestedene som denne utredningen har sett særlig på.
Løftet bredt i gruppesamtaler: Fordypning innenfor avansert klinisk breddekompetanse, med særlig vekt på sykdomslære og farmakologi, samt observasjons og handlingskompetanse til å følge opp den multisyke pasienten, vil være nyttig kompetanse i sykehus. Dette kan brukes på tvers av alle behandlingsopplegg og gir grunnlag for raskere å tilegne seg ny kunnskap eller kunne omdisponeres som del av en beredskapssituasjon.
Aktørene hadde ulike synspunkter på om kompetansebehov ble møtt best gjennom interne kurs, formell utdanning eller i kombinasjon. De fleste fremhevet en kombinasjon som beste løsning og som vanligst i dag, særlig ved de store regionale sykehusene. Hvilket akademisk nivå som best møter kompetansebehovene hos sykepleiere i sykehus, ble også diskutert i gruppesamtalene. Representantene hadde ulik erfaring selv med å gjennomføre mastergradsløp, og de som hadde en mastergrad eller jobbet med sykepleiere med mastergrad, hadde gjennomgående en klar oppfatning av at dette var nødvendig for å komme på et nytt nivå i sin kliniske kompetanse og utvikle nye måter å tenke på. Under gis fire eksempler som ofte gikk igjen blant flere aktører som eksempler på utfordringer som finnes i sykehusene i dag og hvor klinisk relevant masterkompetanse hos sykepleier kan legge til rette for god praksisutvikling.
Oppfølging av den akutt syke pasienten
Flere beskrev i gruppesamtaler at det kunne være krevende å finne trygge og kompetente sykepleiere som kunne stå ansvarlig for å bemanne intermediærposter og oppfølging av akutt syke pasienter på "vanlig" sengepost. Oppfølging av pasienter som kunne være ustabile og ha akutte kliniske problemstillinger er beskrevet som del av oppgaver og ansvar som er overført til "vanlige" sengeposter i større grad i dag. Flere beskriver dette som tiltak for å fristille kapasitet ved intensivavdelingene slik at disse sengene er strengere forbeholdt de virkelig syke pasientene. Dette gjør at flere pasienter med uavklarte problemstillinger og behov for overvåking, blir liggende på vanlig sengepost. Sykepleiere uten særskilt trening i å følge opp disse pasientene, opplever at de behøver stor støtte av legen for å følge opp disse pasientene forsvarlig. Flere peker på at dette gjør at legen blir mer avbrutt i sine oppgaver. Samlet gir dette lite effektiv oppgavefordeling og ressursutnyttelse. Videre påpekes det at forverrelse hos pasienter kan få gå uoppdaget for lenge når sykepleieren ikke klarer å fange opp dette tidlig gjennom sine observasjoner eller mangler handlingskompetanse til å sette i gang riktige tiltak. Sykepleiere med avansert breddekompetanse er kompetent til å gjøre bedre helhetlige vurderinger og raskere fange opp eventuell forverrelse hos pasienten. Sykepleiere med masterutdanning innen AKS ble løftet som bedre egnet for å påta seg slikt ansvar sammenlignet med sykepleiere med kun grunnutdanning eller kun intern opplæring.
Dersom et team skal settes sammen av AKS-er til dedikert å følge opp gitte pasienter, pekes det på at dette vil kreve nok AKS-er til å fylle en turnusordning så denne kompetansen er tilgjengelig hele døgnet. Dette ble særlig av ledere påpekt som lite aktuelt gitt de økonomiske og personalmessige ressursene dette vil kreve. Da anses det som et bedre tiltak å legge til rette for at AKS-kompetansen bygges i faggruppen over tid og at man legger til rette for systematisk kompetanseoverføring i faggruppen. Flere beskrev også erfaring fra at avdelingene hadde satt sammen tverrfaglige team som lærte opp sykepleiere til å overvåke og følge opp pasienter, rettet mot en avgrenset pasientgruppe med gitt klinisk problemstilling, typisk knyttet til en spesiell behandling eller gitt avdeling. Noen hadde også erfaring med at dette kompetansebehovet ble møtt ved å tilby intern opplæring i gitte oppgaver, understøttet av spissede og kortere videreutdanningsløp på 30-60 studiepoeng.
Større kompleksitet og variasjon i pasientenes behov krever mer tverrfaglig samhandling
Flere sengeposter blir satt sammen slik at sykepleieren opplever å følge opp pasienter med større variasjon i kliniske problemstillinger og flere pasienter med sammensatte behov. Dette ble fremhevet som en utfordring særlig ved mindre lokalsykehus hvor man hadde mindre tilgang på spisset og avansert kompetanse. Ved slike komplekse avdelinger må hver sykepleier ha oversikt og kompetanse innen et svært bredt felt. Disse sengepostene er ofte satt sammen av flere spesialiteter, slik at pasientene som er til utredning eller behandling, har ofte svært ulike problemstillinger og behov. Dette stiller store krav til kompetanse for å gi helhetlig sykepleie, individuelt tilpasset den enkelte pasient. Dette gjør også at sykepleieren må ha faglig bredde til å kunne inngå i faglig diskusjon med annet helsepersonell, som for eksempel ulike legespesialister, fysioterapeut, psykolog, sosionom eller logoped, mfl. Sykepleieren må kunne formidle observasjoner som er særlig relevant for akkurat den fagpersonen sykepleieren diskuter med der og da, om akkurat en spesiell klinisk problemstilling som gjelder for akkurat denne pasienten.
Det forventes at alle sykepleierne skal kunne gi sykepleiefaglig begrunnede anbefalinger som andre fagpersoner kan ta inn i sine vurderinger. Likevel er det lite sannsynlig at særlig nyutdannede sykepleiere eller sykepleiere som er nye i slike avdelinger, har tilstrekkelig faglig bredde til å håndtere de mest komplekse kliniske problemstillingene og pasientbehovene som sykepleietjenesten skal favne her. Sykepleiergruppen er derfor helt avhengig av et robust fagmiljø og tilgang på rollemodeller som støtte for disse sykepleierne så de kan utvikle trygghet og kompetanse til å stå støtt i denne kliniske hverdagen. Flere fremhever at for å bli rollemodell og bygge fagmiljø trengs det noen sykepleiere med formell utdanning, og her anses AKS-kompetanse som et egnet tiltak for å løfte faggruppen. Erfaringsbasert kompetanse vil være preget av tilfeldigheter og det etablerte kliniske miljøet som erfaring utvikles fra. Erfaringsbasert kompetanse ble derfor beskrevet som at det ikke gir samme kompetansegrunnlag som en AKS-utdanning. En faglig rollemodell ved slike komplekse avdelinger bør ha avansert klinisk breddekompetanse, ferdigheter i å innhente systematisk klinisk informasjon og kritisk analysere hva dette har å si ut fra individuelle pasientvurderinger i et sykepleiefaglig perspektiv. Dette krever en avansert tilnærming til sykepleie. En AKS foreslås av flere som kompetanse som kan settes inn i slike avdelinger med ansvar for et gitt antall pasienter med særlig komplekse problemstillinger eller at de kan lede sykepleierteam som sammen følger opp en gruppe pasienter, samt bidra til kollegaveiledning som vil gi økt faglighet i hele sykepleiergruppen.
Forberede og lette overgangen fra sykehus til hjemmet - samhandling på tvers av sektorer
Flere beskriver at samhandlingen mellom sykehus og andre sektorer som for eksempler andre institusjoner og hjemmesykepleien, kan forbedres, særlig med hensyn til informasjonsflyt. Bedre informasjonsflyt kan gi bedre og sikrere overganger for pasientene som beveger seg mellom tjenestetilbydere. Flere av aktørene mener sykehusene kan bli flinkere til å tenke hva som skal skje med pasienten når de kommer hjem, særlig siden pasienter skrives ut mye tidligere enn før, og at dette må starte allerede ved innleggelse eller ved første konsultasjon. Flere etterspør en systematisk utvikling av et felles språk ut til kommunene fra sykehuset. Her ønskes det informasjon og dialog vektlegger hva pasienten behøver av oppfølging, slik at dette skrives til kommunen så de kan prioritere ressursene sine rett opp mot pasientens behov. Dette løftes som særlig viktig for å unngå reinnleggelser og forverring hos kronisk syke. Pasienter med langvarige forløp gjør at man trenger spesifikk kompetanse for å forebygge forverring, styrke at pasienten kan leve med tilstanden, se helhetlig behov for oppfølging, og dette må sykehuset gjøre sammen med tjenestene der pasienten bor. Rollen som skal koordinere må være nær pasienten, kjenne pasientene godt på en måte som strekker seg utover diagnose eller klinisk problemstilling – her kreves både avansert klinisk breddekompetanse og avansert sykepleieforståelse for å kunne se problemstillinger for den enkelte pasient. En AKS foreslås av flere som egnet kompetanse til å understøtte et slikt ansvar og som en bidragsyter i å utvikle modeller for hvordan slike tjenester skal utvikles. Dette vil også kreve at AKS-en jobber tverrfaglig, slik at fagkompetansen det trekkes på, er tilpasset de behov pasientene til enhver tid har.
Systematisk tverrfaglig og holistisk oppfølging
Flere aktører peker på at der avdelingen har en koordinerende sykepleier, er det bedre pasientforløp. Ofte fordi dette styrker avdelingens vekt på helhetlig oppfølging ved at noen har ansvar for å løfte blikket opp fra det veldig spissede som kanskje er det pasienten skal behandles for. Det understrekes i flere av gruppesamtalene at for å lykkes med helhetlig tjenestetilbud må pasienten og pårørende møtes holistisk. En strategi kan være å sørge for felles møtepunkter for tverrfaglige team med en koordinerende sykepleier. Denne sykepleieren må ha avansert og bred kompetanse (kan være en AKS) med ansvar for å følge gitte pasienter, samt tenke langsiktig og holistisk. Tverrfaglig samarbeid med flere faggrupper fungerer bra, men det er mange steder fortsatt for lite systematisk tatt i bruk og mangler ofte faglig koordinering. Det å kunne jobbe tverrfaglig og vite når man skal dra inn andre yrkesgrupper er viktig for helhetlig pasientbehandling og god kvalitet. En sterk, klinisk breddekompetanse og strukturer til å jobbe i tverrfaglige team, samt at man opplever seg selvstendig og trygg i fagrollen (autonomi), er viktig grunnlag for å bidra i faglige diskusjoner og ta egne avgjørelser. Det er også her viktig å legge til rette for at sykepleiere i en avdeling utvikler kompetanse på dette som gruppe, om man ønsker at sykepleiere skal være aktive bidragsytere til å utvikle og oppdatere praksis.
Utvikling av klinisk praksis
Medisinsk og teknologisk utvikling beskrives som en drivende kraft mot endring og utvikling av nye tjenestetilbud og måter å løse oppgaver på. Ny teknologi og digitale løsninger påvirker alle områder spesialisthelsetjenesten jobber med og alt sykepleieren gjør i sitt daglige virke. Dette er sånn sett et eksempel på kompetanseområde som krever bred tilnærming for å møte kompetansebehovet i praksis.
Sykepleiere og ledere: Formell kompetanse er beste strategi for å gi systematisk fagutvikling. Erfaringsbasert kompetanse er for tilfeldig til å heve analytisk tilnærming og fremmer i liten grad innovative måter å bruke ny kompetanse på.
Omstilling til nye tjenestemodeller, som økt bruk av hjemmesykehus og ambulante team, er også eksempler på faktorer som krever en bred kunnskapssammensetning for at sykepleiere skal ha rett kompetanse til å bidra til å utvikle gode tjenestetilbud. I denne forbindelse ble det pekt på behov for kompetanse innen innovasjonsprosesser, implementering og endringsmetodikk, for å kunne ta i bruk ny teknologi eller nye arbeidsprosesser på en måte som bringer frem nye, hensiktsmessige løsninger og økt kvalitet. Dette gir også et behov for trening i å identifisere faktorer som påvirkere en prosess både på individ- og systemnivå, og kompetanse til å identifisere gode resultatmål. For å få til det, må sykepleieren trenes i metodikk utviklet for å skape en kunnskapsbasert praksis og kvalitetsforbedringsarbeid. Dette gjøres i mastergrader og PhD-løp i det norske utdanningssystemet. Kompleksiteten i de endringsprosessene som beskrives at spesialisthelsetjenesten står overfor, peker mot behovet for å utvikle mer avansert kompetanse hos sykepleierne. Dette ble påpekt i flere av gruppesamtalene og under referansegruppemøtene.
Gjennomgående virket aktørene svært enige om viktigheten av at sykepleiere fikk tilbud om nødvendig fagutvikling slik at de opplevde seg trygge i rollen og at faggruppen har rett kompetanse. Videre var det enighet om at standardisert oppbygging av en mastergrad for AKS, er førende for hvordan utdanningsinstitusjonene skal utforme sine utdanningstilbud, og er sentral for at tjenestene skal kunne vite hvilken sluttkompetanse en sykepleier med mastergrad i AKS har.